Cilejentii

Når jeg startet bloggen for tre år siden, fikk jeg mange følgere. Noen henger fortsatt på lasset, noe jeg er både overrasket over, og takknemlig for.
Jeg trodde ikke at bloggen min skulle på noen måte bli populær, men den ble visst en liten hit likevel.

I de tre årene som har gått har jeg fått utallige mailer fra jenter og gutter som har gode ord til meg, mennesker kontakter meg på facebook, og jeg har til å med fått meldinger på tl!
Av og til plumper det ned lange kommentarer på innleggene mine som er stappfulle av gode ord, og jeg har ikke lang nok tid til å forklare hvor mye det betyr for meg.
Det at jeg vet at det er noen som sitter å leser det jeg skriver hjelper mye på psyken. Jeg har mulighet til å få ut alt på bloggen, og jeg vet at det ikke er til døve ører.
Mange har spurt meg om jeg har vært hos psykolog etter ulykken, og det er forståelig at man kanksje skulle tro det ville vært naturlig. Men jeg trenger ikke det jeg, for jeg har bloggen.
Bloggen holder ulykken og alt rundt det på avstand, slik at jeg kan konsentrere meg om alt det andre i livet mitt. Ulykken får ikke styre meg og mitt, og derfor er det utrolig deilig å få ut alt her.
Hadde jeg ikke visst at noen leste hadde det nok vært annerledes. Kommentarene får selvtilliten til å skyte i været og det trenger jeg virkelig.

Det sier seg selv at man får mange bekjentskaper også, å det har jeg fått i massevis!

I kveld ble det lagt ut et bloggportrett på bloggen til PK's Verden.
Han har laget et blogginnlegg om meg og mitt, og jeg syns det ble bra. Riktignok eldgamle bilder , men men!
Ta en titt da vel:)

I kommentarfeltet har to av mine faste lesere kommentert at jeg virker som ei fantastisk og herlig jente, og dere aner ikke hvor godt det føles å lese det. Takk jenter!

http://pksverden.blogg.no/1344016428_sommerportrettet_14_m.html