Skrivetrangen førte til avisinnlegg (Cilejentii)
Forside Add meg Om meg Kontakt

Skrivetrangen førte til avisinnlegg

For en ukes tid siden fikk jeg et sammenbrudd fordi ting er vanskelig for tiden, og det kommer slettes ikke til å bli bedre med det først heller. Etter slike knekk får jeg en voldsom skrivetrang , noe som denne gangen resulterte i at det jeg skrev havnet i avisen. Kjøp Stavanger Aftenblad i dag!
Her er ordene :

Ikke syns synd i meg

«Du er lam, og kommer ikke til å kunne gå igjen»

Dette var beskjeden jeg fikk av legene 6 uker etter at bilen jeg satt i ble påkjørt av en lastebil.
Skadene på kroppen min var så store at det ble avgjort at jeg skulle legges i kunstig koma for at kroppen skulle få hvile. En måned senere våknet jeg opp til en kropp som ikke fungerte slik den hadde gjort de siste 19 årene.

Skuffelsen av ordene til legen kommer jeg aldri til å glemme. Hun kunne like godt ha sparket meg hardt i ansiktet, for det var slik det føltes. Likevel var ikke tanken på å ikke kunne gå igjen det verste, det var alt rundt det som jeg visste så altfor lite om. Hva innebar det egentlig å være lam? Hvordan ville kroppen fungere i forhold til før? Hva kom jeg til å trenge hjelp til ? Hvordan blir livet? Kan noen elske meg selv om jeg lam, og hvordan blir det å være avhengig av rullestol?
   Det å være lam er ikke bare å sitte i en stol med hjul på fordi beina ikke fungerer. Kroppen forandrer seg gradvis den første tiden og man må lære seg kroppen å kjenne på nytt. Det er litt som å få utdelt en ny kropp som fungerer veldig mye dårligere enn den man hadde før. Det man kunne gjøre før er plutselig veldig vanskelig, eller til og med helt umulig. Hadde man ikke nok å tenke på før, så har man det i hvert fall etter å ha fått en slik skade. I en slik sitasjon er det utrolig viktig å ha et ekstra sett med ører tilstede , for det er så å si umulig å få med seg alle detaljene.

Det verste i starten er alle følelsene, frustrasjonen, sinnet, følelsen av urettferdighet, og ikke minst misunnelsen på alle rundt som har en «normal» kropp. Det er en sorgprosess, akkurat som om man skulle mistet noen man elsker. Man får aldri kroppen tilbake og man må leve livet uten den tryggheten man en gang hadde.  Men i en sorgprosess er det flere faser, og med hjelp av tiden vil man lære seg å leve og sette pris på det man har.

Jeg opplevde at jeg ble sterkere for hver dag. For hver nye ting jeg lærte ble mestringsfølelsen bare større og større. Tankene om at ting ville bli umulig ble mindre for hver dag som gikk fordi det hele tiden ble enklere  å mestre hverdagen.  Jeg lærte meg å sette pris på hver eneste ting jeg klarte å gjøre selv, og med hjelp av stahet kom jeg meg lenger enn jeg trodde var mulig.

I dag har jeg vært «paraplegiker» som det så fint heter på legespråket, i snart seks år. Jeg kan ikke lenger stå  , gå eller løpe som før, men jeg er en racer på rullestolen og kommer meg rundt på steder man ikke forventer å se en rullestolbruker.  Jeg har gått gjennom så altfor mye mer enn jeg burde, men det har gjort meg sterk, synlig og stolt.

Jeg var så heldig at jeg fikk snudd livet totalt opp ned. Nei, jeg manglet ikke en «U» foran heldig, for synet mitt på livet er  utrolig mye bedre enn før. Det har gjort meg til en person jeg kan være stolt av å være, noe jeg setter uendelig pris på. Det å bli lam er ikke verdens undergang . Faktisk kan det være det stikk motsatte. Det er noe jeg vil nå frem med, for det finnes så altfor mange som ser på meg å tenker « stakkars jente, hun sitter i rullestol». Ingenting får meg til å føle meg mindre enn når noen synes synd på meg. Dagens samfunn vet så altfor lite om mennesker i slike situasjoner.

Mitt tips til deg som er usikker er rett å slett så enkelt som at du behandler meg som hvilken som helst annen person. Jeg er ikke verken døv , blind eller dum, jeg har rett å slett bare ubrukelige bein.

Det er ikke så ille å være hjulbent, egentlig.

 

Cecilie Bjørndal

 




  • Skriv en ny kommentar

    hits