Håpløshet (Cilejentii)
Forside Add meg Om meg Kontakt

Håpløshet

I dag er jeg sint.

Sint på verden, sint på samfunnet, sint på idiotiske regler. Jeg er også sint på familie, på venner, på meg selv, og ikke minst på kroppen min.

Kroppen prøver stadig å overraske meg med forskjellige ting fra uke til uke, det ene mer ekstremt enn det andre.  Mang en gang innser jeg at det alltid kan bli verre, til tross for at jeg til tider er overbevist om at det ikke kan bli det.   Alt som er galt kan også bli verre enn det egentlig er fordi det påvirker noe annet i kroppen.

Over en periode på to år spiste jeg svært lite fordi jeg ikke tålte mye mat. Det har gjort at magen min blir illsint hver gang jeg får i meg mat, som igjen gjør at det er vanskelig å holde vekten. Jeg gikk ned nesten 70 kg til sammen, og med det fulgte  mye overflødig hud. Fordi jeg er lam har jeg ikke muskler i magen, som da gjør at det ikke er noe som beskytter organer og skjelett. Jeg har heller ikke særlig balanse fordi skaden min er så høy, så da resulterer det i at jeg synker sammen når jeg sitter. Med mye overflødig hud, ingenting som beskytter organer og skjelett, at jeg synker sammen og en situasjon der jeg må sitte når jeg skal komme meg rundt, medfører dette en komplisert situasjon der jeg må leve med konstante smerter. 
  I det siste har jeg gått ned i vekt uten å merke det. Jeg ser ikke mindre ut, men det  er fordi jeg har så mye overflødig hud som skjuler det. Huden blir ikke mindre fordi jeg går ned i vekt, den blir heller større fordi den ikke strammer seg som den ville gjort om jeg hadde magemuskler og kunne trene dem. I skrivende stund har jeg 6-7 cm overheng på magen. Det vil si hvor mye magen henger ned når jeg står/sitter. Når jeg kjenner på magen og områdene rundt kan jeg ta og kjenne på detaljer på skjelette mitt.  Strammer jeg et belte rundt magen min blir midjen min minimal.  Jeg er rett å slett bare skjelett og hud.  Når jeg sitter kan jeg bruke hoftekammen min som armlen. Nederste ribbein gnisser mot hoftekammen, og det er alt annet enn godt.   I en uke har det vært så ille at jeg har vurdert å ringe til ambulanse så mange ganger at jeg ikke kan telle det på fingrene lenger, på grunn av det jeg vil kalle ekstreme smerter. Jeg har ikke klart å sitte, ligge på siden, kle på meg eller noe av det jeg gjør til vanlig.

 

Situasjonen gjør at jeg ikke klarer å sitte i stolen lenger enn et par timer. Resten av tiden ligger jeg i sengen.  Sengen har blitt til både min beste venn og verste fiende.
Varmeflaske, dyne og internett gjør at dagene sakte men sikkert går fremover. Det verste er at  jeg ikke får muligheten til å være sosial, for om det er noe jeg trenger nå så er det nettopp det.

 

Sinnatrynet er på plass, for å illustrere følelsen av urettferdighet, håpløshet og frustrasjon.
Jeg kunne ønske jeg kunne se på forhånd hvor liten jeg kommer til å bli når de har tatt vekk den overflødige huden om noen uker.. Kommer det til å være noe igjen av meg?




 

 

 


  • Ove Kristian

    18.10.2014 kl.05:13
    Huff da! Er nok ikke lett. Håper du får noen oppturer også.


    Skriv en ny kommentar

    hits