Natt nummer 2109 (Cilejentii)
Forside Add meg Om meg Kontakt

Natt nummer 2109

Jeg vkner brtt, pner sakte ynene og myser ut i det mrke rommet. Fingrene leter under puten etter telefonen, finner den og drar den frem for se hva klokken er. Med yne som ikke er klar for lys ser jeg at displayet viser 03.47. Jeg lar lungene fylle seg s godt som det lar seg gjre og puster sakte ut. En rask hoderegning senere kan jeg konkludere med at jeg har lagt i samme stilling i 3 timer og 20 minutter. Den klamme hodeputen og lakenet under skuldrene bekrefter dette. Kroppen har prvd si ifra om at det er p tide snu seg. Over tre timer er uakseptabelt. Det er altfor lett f liggesr nr man har en kropp som bestr av hud og bein uten muskler som beskytter. Regelen er at jeg skal snu meg etter 2, maks tre timer. Jeg prver kjenne etter til tross for at jeg egentlig ikke kjenner noe. Jeg ligger p siden og kan ense at det presser p bde hoftekam og sitteknute. Enda et langt sukk, p tide f kroppen over p andre siden.

Jeg er lam fra midjen , jeg m snu kroppen ved hjelp av hendene.

Jeg tar tak i sengekanten med hnden jeg ikke ligger p, drar overkroppen fremover og prver f skulderen jeg ligger p lenger bak slik at jeg fr brukt armen jeg ligger p til dytte meg opp i sittende. Den klamme madrassen gjr det nermest umulig flytte p skulderen, men etter tredje forsk gr det. Jeg kommer meg opp p albuen og skal til dytte meg opp i det jeg husker at jeg m f av meg dynen. Jeg kaster den bak meg i en bevegelse og hper at jeg ikke vekker kjresten min. Puten jeg har mellom knrne blir sakte dratt bort og lagt p samme sted som dynen. Jeg vet godt hva som kommer n og stlsetter meg for det i det jeg lfter det verste beinet opp og over det andre. 1 av 10 ganger gr det uten problem, men denne gangen er jeg ikke like heldig. Beinet har ingen planer om strekke seg ut etter ha lagt byd i over tre timer. Jeg har bare meg selv takke.Jeg faller nesten tilbake, men har heldigvis lrt meg teknikker som holder meg oppe nr det skjer. P andre forsk gr det bedre og beinet strekker seg ut. Problemet er at nr beinet strekker seg ut flger det med en serie av spasmer som er alt annet enn gode. Ogs denne gangen klarer jeg holde meg oppe,heldigvis. Med hnden som holder kroppen oppe fr jeg dyttet meg opp i sittende stilling hvor jeg igjen fr spasmer. Denne gangen i magen som deretter forplanter seg ut i beina som strekker seg ut og prver f resten av kroppen til gjre det samme. Jeg setter begge knyttnevene i den klamme madrassen bak meg og prver holde kroppen oppe. Seriespasmene er s sterke at det bare er s vidt jeg klarer holde meg der.
Enda et langt sukk. Jeg er fremdeles bare halveis.

Med begge knyttnevene fortsatt i madrassen prver jeg flytte kroppen ut mot sengekanten slik at jeg kan snu meg mot hyre. Etter tre "hopp" har jeg kroppen i den stillingen jeg vil. Jeg skal over p hyre side, s det hyre beinet legges p en pute.. Det er veldig viktig passe p at hlen er fri for trykk for unng sr. f trykksr der er alt annet enn fint. Jeg legger en pute p det hyre kneet og lfter det venstre litt samtidig som jeg lener kroppen mot hyre. Med den venstre hndflaten dytter jeg hoften bakover samtidig som jeg lener meg mer mot hyre. Det fles ikke ut som kroppen er komfortabel, men med et dytt til i hoften lser det seg. Rommet er mrkt, men ut ifra det jeg kan se virker det som beina ligger fritt og uten trykk.

Jeg kaster dynen over meg s godt det lar seg gjre men bommer p fttene. Likevel orker jeg ikke rette p det. Jeg er lam og kjenner det ikke uansett, hrer jeg meg selv tenke.

Endelig i rett stilling og under dynen kan jeg puste lettet ut. Jeg klarte det i natt og. En kjapp titt p telefonen viser 03.52. Fem minuttter har fltes som en evighet. Jeg ser etter tegn p at kjresten har vknet, men heldigvis har han blitt s vant med mine nattlige snuinger at det er sjelden han vkner lenger. Jeg priser meg lykkelig over at han har et godt sovehjerte. Det er nok at jeg er vken.

Etter fem minutter med slit er jeg ikke lenger trtt. Kroppen verker, hodet er slitent og tankene svirrer. Med ett fr jeg et typisk " jeg er ikke lam" yeblikk, hvor jeg tenker at jeg abre kan reise meg opp g ut p kjkkenet en liten stund. Like raskt innser jeg at jeg faktisk er lam og at det ikke er mulig. Jeg blir sint. Sint p kroppen og sint p meg selv om glemte at jeg har en kropp som ikke fungerer som den andres. Frustrasjonen bygger seg opp og jeg har behov for f det ut p en eller annen mte.
Hva gjr jeg?

Jeg skriver dette.
Dette er natt 2109 etter ulykken. Hver natt snur jeg meg 2-3 ganger. Kalkulatoren p telefonen forteller meg at jeg snur meg 1095 ganger i ret p natten.

De som trodde det vre lam bare var at man ikke kunne g tar ufattelig feil.







  • Skriv en ny kommentar

    hits