I dag har jeg vært lam i 6 år (Cilejentii)
Forside Add meg Om meg Kontakt

I dag har jeg vært lam i 6 år



I dag er det 6 år siden jeg fant ut at en liten Mitsubishi Galant som står stille, ikke er den beste rustningen når en lastebil treffer i en hastighet på 70 km/t. Jeg kommer aldri til å glemme når alt stoppet og jeg tenkte  "seriøst? Dette leser man jo bare i avisene, det skal jo ikke skje meg.

Det skjedde meg. 7 måneder tidligere sto jeg på toppen av Sukkertoppen (fjell) hjemme i Ålesund og så utover hjembyen. Lite visste jeg om hva som kom, men det var kanskje like greit? Hadde noen fortalt meg at jeg om bare måneder skulle være gjennom de rareste ting så hadde jeg virkelig ikke trodd på det. Vi snakker skruer som blir skrudd ut av kroppen min med skrujern,- for hånd. Trykktest av blæren hvor det har stått 6 mennesker med hodet godt plantet mellom bena mine for å se hvor lang tid det tok før jeg tisset på meg. Pumpe i magen som både tikker og piper så man kan høre det.

Jeg har hørt utrykket "Å gå på veggen",- jeg har kjørt på veggen - og i samme slengen brukket tåen. Den store fordelen er at jeg ikke kjenner det, og det har jeg også vært sjeleglad for når jeg har klart å stryke mitt eget lår med strykejern.

For å ikke snakke om en måned i koma med drømmer som var så virkelige at ejg fremdeles har vanskeligheter for å tro at det ikke har skjedd i virkeligheten. Nr jeg våknet og sa jeg hadde vært i fyllearresten i Tromsø fikk jeg klar beskjed om at "nei Cecilie, nå tror jeg du er litt forvirret". 8 måneder på sykehus gikk, med beinhard trening for å bli så selvstendig som mulig. Jeg trodde jeg hadde nådd grensene mine når jeg endelig kom hjem, men der har jeg overrasket stort. Jeg kan ikke fordra jenter og alt dramaet som følger med, men hver enkelt av de 25 assistentene jeg har hatt siden sommeren 2011 har gjort til at jeg i dag stolt kan si at jeg gjør så å si alt selv. Jeg kan til og med kjøre bil, JEG, som allerede før ulykken var fast bestemt på at jeg aldri skulle ta lappen.

Når jeg var liten brukte jeg å stå i sofaen ved siden av besøket vårt , " prikke de på skulderen og si " Hei, e hete Cecilie, ka du hete ?". De siste fem årene har jg sagt " Hei, jeg heter Cecilie Bjørndal, er trafikkskadd og nå skal du få høre historien min". Så godt som over 10 000 årlig har hørt meg fortelle, for å ikke snakke om hvor mange det blir om vi tar med alle gangene jeg har vært i media. En gang når jeg var liten fikk jeg fem kroner for å gå hjem fordi jeg snakket for mye. jeg visste at munndiareen min kom til å komme til nytte en gang i livet!   

Jeg har vært sterk, synlig og stolt. Jeg har kjempet og klart meg overraskende bra. Jeg har fnyst hver gang noen har reagert med "åh, det er så synd i deg!", for et å være hjulbent er ikke verdens undergang. Det som dermed ikke er så kjekt er alle de små tingene man sliter med som til sammen gjør ting vanskelig. Sannheten er at jeg er sliten nå, etter mange år med vond kropp, både fysisk og psykisk. 2015 vil bli et hardt år med enda mer vondt og store utfordringer. Operasjonene jeg skal gjennom er store, men jeg kommer forhåpentligvis tilbake sterkere, og ikke minst helt selvstendig. jeg har alltid klart meg alene, men nå trenger jeg virkelig all støtte jeg kan få, mer enn noen sinne. Jeg er flink til å poste bilder hver gang noe skjer for å vise styrke, men i virkeligheten ligger jeg i sengen opp til 20 timer i døgnet pga kroppen, noe som fort kan bli ensomt. Snart skal jeg under kniven, og etter det blir det enda verre en periode. Jeg velger å tro t jeg er sterk ved å vise svakhet, men nå trenger jeg båe venner, familie og bekjente.

Livet er hva man gjør det til, men det er viktig å ha godt med støtte uansett.

 


  • Beate Helle

    08.01.2015 kl.18:37
    Det er en sterk historie du forteller. Det får meg til å tenke på hvor heldig jeg og alle mine er, som har alle funksjoner intakt. Det er viktig å sette pris på god helse, men lett å glemme. Du har masse å by på og en stor oppgave foran deg. Jeg gir deg alle gode tanker og ønsker bare det aller beste for deg, du sterke, modige, flotte kvinne.

    Stor klem fra Beate

    Christian

    08.01.2015 kl.18:47
    Øøh... Jah.. Ka skal man si? Gratulerer eller kondolerer? Heh.. E syns ihvertfall at du overrasker meg hver eneste dag :) uansett om du ligger i senga 20 timer om dagen, det at du faktisk står opp å gjør noe, uansett hva det er så viser det styrke :) du har vært flink hver eneste dag, selv om du har dårlige dager å gode dager så er det at du ikke gir opp :) du har vist folk hva du kan å hva du holder på å lære :) Nå kan ikke jeg si at jeg kan tenke meg hvordan du har det, men du gir meg ett innblikk i din hverdag å hvordan du takler ting å det gjør meg faktisk utrolig stolt, for jeg kjente deg fra før ulykken å jeg må ærlig innrømme at du har blitt ett helt annet menneske enn før( skjønna det var litt teit sagt), men du har blitt så voksen om jeg skal si det på den måten, du viser en mye større forståelse for verden å gjør det du kan for at vi skal få en forståelse av din verden på godt å vondt :) så da har jeg ihvertfall kommet frem til en konklusjon: gratulerer med 6 års vel overstått motbakkeløp å en styrkeprøve uten sidestykke:) stå på å gjør ditt aller beste, for det har du bevist at du kan å klarer :D hilsen Knekkis ;) (om du huska) :P
    09.01.2015 kl.06:34
    Christian: Hehe, dette var uventet! Er glad for bekreftelse på at jeg har forandret meg fra den tiden, for den personen jeg var da er ikke noe jeg har lyst å være nå. Så tusen takk for mange hyggelige ord Knekkis! Setter virkelig pris på det :) Og du, klart jeg husker ;)
    09.01.2015 kl.06:35
    Beate Helle: Hei Beate! Tusen takk for støtte og gode ord. Det hjelper alltid på!


    Skriv en ny kommentar

    hits