Paniske tilstander og unødvendige hinderløyper (Cilejentii)
Forside Add meg Om meg Kontakt

Paniske tilstander og unødvendige hinderløyper

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg tenker svært lite på hvordan livet mitt som gående var. Jeg har nettopp startet på det 7 året som paraplegiker, og har for lengst vent meg til tanken på at jeg sitter istedenfor  å gå. Det var en fjern og vanskelig tanke å tenke at jeg kom til  å bli komfortabel med hjelpen jeg trenger, men det gikk heldigvis fortere enn forventet.  Jeg har vært veldig heldig med assistentene (merk: slavene) mine og dagen går sin vante gang. Ihvertfall 99 % av tiden.
 

Noen ganger,  som  for eksempel når himmelen åpner seg og finner ut at den skal slippe ut  enorme mengder væske i fast form, da er det ikke så kult lenger.

 Jeg har absolutt ingenting i mot snøen,- så lenge jeg slipper  å se den, føle den og ikke minst bli så idiotisk hjelpesløs av den.  Jeg syns det er tragisk gjort av våren å lure oss til å tro at den endelig har kommet, for å så snu ryggen til og rope edda bædda i form av  å gi oss et hav av den såkalte "snøen". (Jeg kaller det himmelavfall).

Rullestolen min er like allergisk mot snøen som det jeg er. Jeg tenker derfor at det beste er å lytte til hjulene og holde seg inne, istedenfor å dra ut og oppdage at den ikke har blitt mindre allergisk siden sist. 

Det å være innesnødd er  egentlig ikke et problem lenger. Jeg har det mer enn nok fint i et varmt hus , under dynen og med mine elskede varmeflasker.
Problemet starter når det jeg er innesnødd, -og assistentene utesnødd.   Å bo i Norges største by hvor man har kollektivtrafikk uansett hvor man snur hodet er fantastisk, -helt til det hersens himmelavfallet tar helt over og lammer (ironisk nok) hele systemet.  Jeg tror også at det ligger en forhekselse over det å bo på samme sted som etternavnet lyder. Her trenger man ikke komme lenger enn et par meter forbi Bjørndal-skiltet før man føler man har kommet til winter wonderland når det først snør. 

Når man er avhengig av hjelp blir det fort paniske tilstander i hodet når været lager unødvendige hinderløyper for assistentene når de skal på jobb.
Heldigvis  har jeg fantastiske jenter som stiller opp og gjør det de kan for at panikken skal roe seg. Hva skulle jeg ha gjort uten dem?

 Jeg sier som den nye wallstickeren min, "Livet er som en trapp, det går opp og ned". 
 Heisen har vært i hus  i litt over en uke og har blitt flittig brukt allerede. Den kan for eksempel brukes som stillas!

 




 













 


  • 27.03.2015 kl.16:53
    ha en fin dag =)


    Skriv en ny kommentar

    hits