Storbyweekend med NHFU (Cilejentii)
Forside Add meg Om meg Kontakt

Storbyweekend med NHFU

 

I dag er det akkurat en måned til jeg skal legges inn for å opereres. Colostomi og urostomi skal på plass i en ganske stor operasjon. Jeg kan ikke skryte på meg at jeg gleder meg noe særlig til hele prosessen , men jeg er fantastisk spent på hvordan livet kommer til å forandre seg etter operasjonen. Jeg vil for første gang på nesten 7 år ha kontroll på min egen kropp igjen, - uten å trenge hjelp fra noen andre. Det er en helt fantastisk tanke og egentlig kan ikke tiden gå fort nok fremover. Likevel er jeg for første gang livredd før en operasjon og hodet er mildt sagt kokt av alle tankene som virrer rundt. Både kropp og psyke har vært gjennom mye de siste 4 månedene, og det blir dessverre ikke bedre med det første. Akkurat nå er jeg besatt av tanken på lyset i enden av tunnelen for å holde motet oppe.

Når det hoper seg opp med tanker og man ikke lenger vet hvor man skal gjøre av seg er det deilig å kunne ta seg en pause. Jeg dro derfor med meg en assistent på roadtrip og langtur til Bergen i helgen som var. På torsdag satte vi oss i bilen og satte kursen over fjellet. Grunnet omkjøring måtte vi kjøre over Hardangervidda begge veier, en nydelig tur  men med dårlige veier. Jeg har heldigvis vokst opp med langturer og koser meg bak rattet.
På hotellet var vi en hel haug rullestolbrukere fra NHFU (Norges Handikapforbund ungdom.) fra forskjellige steder i landet. Vi var alle der for å delta på Funkisdagen som ble holdt på festplassen i Bergen på lørdag. Hele helgen var full av aktiviteter som alle kunne delta på. Alt fra tur til fløien, shopping med stylist, standup/sitting down , intimkonsert med Casa  Murilo , og mye mer. Jeg var så skutt av å kjøre så langt at jeg ikke orket så mye de første dagene, men det jeg var med på var utrolig hyggelig.

På fredag dro jeg innom Spinalenheten en liten tur å sa hei til gamle kjente slik jeg alltid gjør når jeg er i Bergen. Til tross for at det snart er syv år siden jeg var der jobber de fleste der enda. Det sier litt om plassen og miljøet. Spinalenheten vil alltid være spesielt for meg uansett hvor mange år det går. Det var tross alt der jeg startet det nye livet som hjulbeint. Som alltid var det veldig koselig å se dem igjen og minnene strømmet tilbake.

Gruppen til meg og Anita, Positivt rullende, vokser daglig og det er godt med liv i den. De fleste av de jeg møtte i helgen var også medlemmer der, så det var artig å møte mennesker man bare har sett bilder av. Det var også noen kjentfolk som jeg ikke har sett på årevis. Ingenting slår det å være sosial og komme seg ut litt når man til vanlig bare ligger i sengen. . Jeg har frem til nylig holdt meg unna andre i rullestol fordi jeg ikke ville bli satt i bås eller fordi jeg ikke klarte å identifisere meg med dem. Nå er jeg glad for at jeg har kommet over den kneiken slik at jeg ikke går glipp av alle de fantastiske menneskene. Jeg har følt meg veldig alene fordi det er vanskelig for andre å sette seg inn i situasjonen der kroppen ikke spiller på samme lag som meg, så det  var veldig deilig å vite at jeg fikk forståelse uten at jeg trengte å forklare så veldig når jeg var der.  Er kroppen dårlig så er den det og det blir ikke satt noen spørsmålstegn med det.



















 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


  • 26.08.2015 kl.10:51
    Hei!

    Så fin/inspirerende blogg!

    Ha en fin dag/uke videre :D

    Klem


    Skriv en ny kommentar

    hits