Endelig venn med den elektriske rullestolen (Cilejentii)
Forside Add meg Om meg Kontakt

Endelig venn med den elektriske rullestolen

I dag hadde jeg en opplevelse jeg har ventet lenge på. 

Når jeg var ferdig med opptreningen etter ulykken i 2009 fikk jeg utdelt en elektrisk rullestol til min store skrekk. Jeg var , er  og har alltid vært veldig sta, så jeg slo meg vrang å nektet å bruke den. Jeg var fast bestemt på at jeg klarte meg fint i den manuelle rullestolen og at jeg aldri kom til å bruke elektrisk. Det var ikke meg å sitte i en stol hvor man trykker på en knapp for å komme seg fremover. Og ikke minst- jeg ville ikke føle meg handikappet. 

Opp gjennom årene har jeg slitt mye med nettopp det , å føle meg handikappet. Jeg har fått tilbud om å være med på diverse rullestolsport, møter, samlinger, etc. Jeg har alltid sagt nei fordi jeg har tenkt " hvorfor skal jeg menge meg med rullestolbrukere bare fordi jeg er en selv?". For all del, jeg har mange venner som sitter i rullestol, men jeg skjønte ikke behovet for å menge meg bare fordi alle satt i stol. Jeg har blitt både sint, lei og frustrert fordi folk ikke tenkte som meg, og jeg følte på mange måter at jeg ble satt i bås. Faktisk så unngikk jeg andre i rullestol i mange år av samme grunnen. Var jeg ute og møtte på rullestolbrukere gikk blikket mitt automatisk en annen vei i redsel for å få et smil eller  nikk som sa " jeg vet hvordan det er, vi er i samme bås". 

Det er selvfølgelig en vond tanke, men det har bare vært vondt ment mot meg selv. Jeg har ikke hatt lyst til å innse realiteten. Og ikke minst har jeg vært redd for at det å innse det ville innebære at jeg mistet meg selv til noe jeg ikke visste hva var. For meg var den elektriske rullestolen den store stygge ulven som jeg helst ikke ville se. Derfor har den stått å samlet støv siden den gang. Rett før jeg flyttet til oslo tok jeg kontakt med ergoterapaut her angående å tilpasse stolen på nytt i og med at jeg har gått ned så mye. Jeg tenkte som så at det gjerne var på tide at jeg bet i det sure eplet. Først for en uke siden, over et år senere.- fikk jeg den tilbake. Nytt sete, ny motor, ny lader, og en skikkelig vask kom ut av det, og nå ser den ut som ny. 

I dag ble den prøvd for første gang på snart 6 år.  Stolen passer meg perfekt og er god å sitte i. Den store bonusen  er ståfunksjonen. Når jeg fikk stolen var jeg godt over grensen på  hvor mye vekt den tålte når man bruker ståfunksjonen. Nå er jeg langt under grensen og det er helt trygt å bruke den. 



Det er godt å endelig ha kommet til det punktet hvor jeg bare kan være stolt av meg selv istedenfor å tenke slik jeg har gjort før. Det vil komme godt med , for det nye store i livet mitt er at jeg skal rulle nordover på nyåret en gang, - og bli der.  Jeg har ikke annet valg enn å få polstret kroppen og gjøre meg klar til kampen mot vinteren, men jeg gleder meg så mye at det ikke kan skje fort nok! :)


  • A

    18.09.2015 kl.11:27
    Hvor skal du flytte? Skal Glenn flytte med deg?

    Hemmelig

    28.10.2015 kl.23:10
    Hm. Jeg har aldri kommentert på en blogg før men må nesten nå for det var som å lese om meg selv. Måtte le når jeg leste om dine holdninger til andre i rullestol og elektrisk stol. Jeg har ikke elektrisk stol, men jeg hadde en permobil engang for mange år siden og det tok meg lang tid før jeg ville ned i den.

    Og det der med å tilfeldigvis møte andre i rullestol på f.eks byen, syntes jeg var skikkelig kjipt. Om de i tillegg ble sittende på samme bord som meg ville jeg bare dra umiddelbart. Jeg fikk følelsen av at alle tenkte at "Nå er institusjonen ute på tur og får lufta seg litt. Det er hyggelig for dem det!". Jeg er redd jeg fortsatt lider litt under slike tanker om at jeg ikke gidder menge meg med andre rullestolbrukere og har fortsatt bare funksjonsfriske venner. Når det er sagt har jeg nok blitt mer avslappet med årene. Og jeg har iallfall ikke noe problemer med å innse realiteten om mitt eget handikap. Jeg har tross alt sittet her siden jeg var 12 år. Grunnen til at jeg ikke har andre venner i rullestol er vel rett og slett at jeg har hatt nok med de vennene jeg har og det har aldri falt seg naturlig for meg å oppsøke noe slags miljø med andre rullestolbrukere. Så må jeg nesten legge til at de få møtene jeg har hatt med andre rullestolbrukere dessverre ikke alltid har vært noen positiv opplevelse. Det har enten vært noen krampepositive personer som insisterer på være morsom på egen bekostning hele tiden eller har sitt eget handikap som hobby og alt kretser rundt det. Jeg har rett og slett møtt for få "alminnelige" folk i rullestol som har fokus et annet sted enn sin egen funksjonshemming. Men jeg har nok bare vært litt uheldig. Du virker jo som en kul dame ;)

    Hemmelig

    28.10.2015 kl.23:50
    Må forresten komme med en liten tilføyelse. Jeg sier ikke at selvironi over egen situasjon er noe negativt. Tvert imot. Men det går en grense hvor det bikker over og fremstår som krampeaktig, og det er blir bare stusselig.


    Skriv en ny kommentar

    hits