Cilejentii -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Sommerens frustrasjoner for rullestolbrukere

Kjører på med to innlegg etter hverandre i dag!

Var innom den gamle bloggen og fant et innlegg jeg deler med nye og gamle lesere .Noen rullestolbrukere kjenner seg kanskje igjen?

 

Sommerens frustrasjoner

Det er et faktum at ikke alle årstider er like enkle for oss med rullende bein, og jeg syter nok ekstra mye når vinteren kommer og jeg blir deprimert bare jeg ser ut vinduet og vet jeg må ut. Men sommeren er ikke alltid like kjekk den heller.

 

  • Ikke kan man kjøre rundt med åpen munn, faren for å kveles av fluer, mygg, veps , humler og andre småkryp er stor!
  • Det stopper ikke måsene fra å drite på deg uansett hvor fort du ruller
  • Brostein. Jeg trenger vel egentlig ikke si noe mer enn det, men her har du hvordan det går med rullestol og brostein:
    1. Det er en fin sommerdag og du tenker wow, i dag er det fint vær! Du stikker en tur til byen , triller av bussen og møter første brostein. Du klarer så vidt å unngå at hjulet henger seg opp å tenker oj, nå var jeg heldig!
    2. Du kjører litt videre og nyter solen, følger ikke helt med hvor du kjører før du plutselig bråstopper og må gjøre alt du kan for å holde deg fast. Hvorfor? -Brostein. Igjen var du heldig, hjulet er fortsatt på, og du er fortsatt i stolen.
    3. Du tenker du skal ta deg en tur til akkurat DEN butikken, men kommer på at du må gjennom den verste brosteingaten for å komme deg dit, og satser på at det går bra. Desverre er det ikke akkurat profesjonelle som har lagt ut steinene, så det er store glipper i veien og du må bruke all konsentrasjon for å unngå å havne nedi en av dem.I tillegg er det alt mulig drit nedi der, spesielt knust glass, noe som gjør deg enda mer nervøs.Du ser målet 10 meter fremme og tenker åja, dette gikk jo fint! BAM! Trodde du.. Der lot du fokuset gå på målet istedenfor steinene og du havnet mellom den ene glipen som var igjen på de 10 meterene, gummien på hjulet vrir seg av, og hva gjør du nå?
    4. Du ser deg desperat rundt i en  blanding av panikk ,flause og ?LIVET MITT ER OVER?. Alle ser på deg , men ingen ser ut til å flytte seg, så du sitter der i stillhet å ser deg rundt før en eller annen gir opp å late som han ikke ser det og kommer for å hjelpe deg likevel.
    5. Selvfølgelig , siden du er så heldig er ikke personen norsktalende, og du må prøve å forklare så godt du kan på engelsk, noe som ender i ren frustrasjon fra begges sider. Etter 10 minutter med slit er endelig hjulet på plass igjen, (om du er heldig), og du prøver så godt du kan å si takk for hjelpen , og ser samtidig at hendene hans er svarte fra gummien.
    6. På dette tidspunktet har du mest lyst å reise hjem og aldri reise til byen igjen, og hvorfor?
    7. BROSTEIN! :twisted:

      Heldigvis for meg har dette skjedd så mange ganger nå at jeg klarer å fortsette etterpå med hodet like høyt hevet som før ( med andre ord nedover, for å fokusere på den helsikkes brosteinen igjen)

      Fortauskanter. Det som er så herlig med rullestol er jo at man risikerer livet hver gang man skal over en fortauskant.Spenningsmomentene står i kø for enhver rullestolbruker.Men jeg kan  jo nevne at jeg er så heldig at jeg slipper å tråkke rundt i høye hæler , sjangle når jeg drikker meg dritings, stupe ned trapper, få gnagsår osv. Det er jo tross alt en del av sommerens ulemper jeg slipper!:D

    8. Er en litt god følelse at jeg slipper å tryne i fjøra igjen og

  • Fra gammel blogg: Ulykkesdagen

    Dette innlegget skrev jeg som innlegg nummer to på den gamle bloggen. jeg har lageten kategori som kommer til å være de viktigste innleggene derfra, siden det er mange som vil høre hele historien. Jeg kommer til å legge ut noen slike innlegg av og til for å få det med på denne bloggen. Da vet dere ihvertfall det!

     

    Hei.

    Vel,da har jeg fortalt hovudhistorien,så nå skal jeg gå dypere inn på detaljene.

    Ulykken.

    Når jeg "våknet",eller kom til meg selv når bilen hadde stoppet,tenkte jeg at jeg måtte få tak i tlf min,å ringe til forloveden min.Når jeg prøvde å røre på meg,fikk jeg akuttt vondt i høyre arm,og jeg klarte ikke bevege meg litt engang. Jeg trodde først at det bare var en vond drøm,men jeg skjønnte jo fort at det var ekte.Jeg ropte å skreik,som jeg aldri før har gjort,og spurte mamma hvor gale det var,for jeg så jo ingenting siden jeg ikke kunne bevege på meg. Jeg fikk ikke noe svar,men tenkte ikke over det,i senere tid,fant jeg ut at mamma ikke hadde vært ved bevissthet de første minuttene siden hun slo hodet i rattet.

    Jeg husker jeg tenkte at nå,skal jeg prøve å bevege på beina,og om de ikke beveger seg,vet jeg hva som har skjedd.-De rørte ikke på seg. Jeg senket skuldrene,og skjønnte hva dette innebar.På dette tidspunktet hadde mamma våknet,og var helt fra seg.Det kom mennesker fra alle steder,åpnet døren til mamma,og så til at det var fint med oss. Mamma hadde jo slått hodet i rattet,hadde fått slått ut 4 tenner,leppen var spjæret,hun hadde store blåøyer,kinnbeina var knust,lukket brudd i pannen med blodoppsamling,nesen var knekt,kjeven var knekt,hull i hodet(?),og bekkenet var brekt.

    Jeg vet hun blødde fælt,for den eneste veien jeg så,var rett frem og opp i speilet,og i speilet så jeg mamma og meg selv. Jeg hadde hodet på skulderen til mamma. Sykebiler,brannvesen og ambulanser,kom raskt til stedet,og jeg husker jeg hørte noen rope at det måtte komme flere ambulanser,vi var jo 4 kjøretøy til sammen. Folk strømmet på,etter det jeg har fått høre,var det ganske mye kaos på stedet. Plutselig sto det en i baksetet,jeg tenkte ikke over det før det plutselig sto ganske mange i baksetet.Jeg skjønner i ettertid hvorfor.(les 1 innlegg)

    Mamma ropte at noen måtte skru av tenningen,jeg gjorde det samme,men ingen hørte på oss.Til slutt var det en dame som bøyde seg inn å skrudde av.Vi vet hvem dette var-takk.

    Noen klippte opp genseren min,og jeg husker jeg tenkte "neei,ikke genseren til Marius!" ,det er rart hvordan man tenker i slike tilstander..Jeg fikk oxygenmaske over meg,og jeg skjønnte ikke hvorfor,for jeg var jo helt fin!-Trodde jeg.

    Vi fikk tepper over oss,da de skulle knuse ruten.Noen ropte etter flere tepper.

    De skjærte siden min løs,eller,det som var igjen av siden min,og jeg tenkte at nå kom de til å skjære i meg.

    Mamma var helt fra seg.Hun satt hele tiden å sa "unnskyld jenta mi,jeg elsker deg jenta mi,unnskyld" osv.Dette var nesten mer sårt enn selve ulykken.

    Mamma prøvde å få noen til å ta vesken hennes å ringe til skolen der søskene mine går,men ingen hørte på henne,og jeg husker at det var en mann som sa at det ordnet seg,de kommer seg nok hjem selv.Mamma protesterte det hun kunne og sa at døren hjemme var låst . Noen bynnte å prate om at de måtte få ut mamma,men jeg visste,at om de tok ut mamma,ville jeg mest sannsynligvis dø.Jeg protesterte villt.!ropte omtrent.

    Jeg husker egentlig ikke særlig mer fra når de tok oss ut osv,men jeg vet at de tok ut mamma først,og at jeg sikkert har hatt så vondt at jeg har besvimt,eller,som legen sa,at jeg hadde fått så mye smertestillende at jeg ikke husker mer fra da. Samme kan det være.

    Jeg snakket med første politimannen som var på stedet,han hadde pratet med meg,og da hadde jeg vært bevisst på ryggen min,og hadde bedt om å få ligge stille.Jeg hadde visst lagt oppå setet på skrå,med masse bildeler under setet som hadde blitt trykkt frem og under bilen.

    Jeg ble kjørt til Ålesund sykehus,det samme ble mamma.Det var siste gangen jeg så mamma på over en mnd.Jeg husker ikke særlig mye fra Ålesund,utenom at jeg lå på et bord og var døsig,og ble sjekket for alt mulig rart,og at det var en sykepleier som kom å sa at xen min satt på gangen.

    Så etter noen timer,ble jeg sendt til Trondhjem sykehus med sykehushelikopter(noe man egentlig ikke burde gjøre,i og med at jeg var ryggmargsskadet). Jeg husker at jeg lå på båren,hadde ganske vondt,og at det satt en mann og en dame der.Det ristet fælt,og det gjorde det ikke akkurat bedre. Jeg spurte om mannen kunne ringe til Marius og fortelle ham alt.Jeg hadde snakket med ham pittelitt,sagt jeg var redd å hadde vondt.Men mannen forklarte det meste til Marius. Jeg ble ført ut av helikopteret gjennom en slags tunnell for at jeg ikke skulle få regnet på meg.

    Jeg lå på et bord,og det sto en eller flere personer på hver eneste del av meg å sjekket hvor skadet jeg var. Armen gjorde vondt som faen.

    Telefonen min ringte i ett sett. Den lå i vesken min ikke langt fra bordet,men ingen brydde seg. En lege spurte hvor jeg hadde piercinger,for disse måtte ut,jeg fortalte,men unnlot den i tungen, så ser han på meg,å sier "Gap opp",og jeg gapte opp,og han ristet dumt på hodet. Så hørte jeg "klippe" og "forlovelsesring",og jeg fikk stotret frem "du kan vel bare ta den av!" ,og etter det husker jeg ikke mye. Men de hadde heldigvis tatt den av.

    Så var det MR og CT,og det gjorde så vondt! Jeg ble løftet fra bord til bord,og jeg måtte holde hånden,den vonde,oppå meg,og det var ikke særlig lett.

    Jeg husker bare bruddstykker av hele Trondhjem.

    Jeg lå på et rom alene,med en monitor over meg. Jeg så speilbildet av monitoren i glassdøren forran meg,og var livredd for at noe skulle forandre på seg.Tlf min lå fortsatt å ringte

    Senere på kvelden skulle jeg operere hånden,de turte ikke legge meg i narkose pga tilstanden,så jeg fikk sprøyter rett i nervetrådene som går til armen i nakken.

    Jeg lå på en båre,med hånden over på en annet bord,og når de løftet på hånden min,så det ikke ut som om det var min.-dobbelt så stor og helt livløs.

    De hadde et grønt teppe mellom meg å hånden,slik at jeg ikke skulle se noe,men jeg snudde meg,og fikk et glimt av en stk oppskjært hånd,med masse blod og dill. Det var en dame som sprang frem å tilbake for å ha iskaldt vann på papir slik at jeg fikk ha det på leppene,jeg var knusktørr. Jeg fikk ikke drikke noe,men var slu nok til å slurpe i meg vannet fra papiret.

    Etter dette husker jeg ikke mer.

    Men jeg har snakket med legen som hadde meg under hele oppholdet,og han fortalte at etter det,ble ting kritisk,siden jeg ikke fikk puste skikkelig og bynnte å få panikk,og det var kanksje best at jeg ikke husket det.Og nå også husket jeg det ikke pga sterke medisiner.

    Jeg ble lagt i kunstig koma,i 2 tiden på dagen den 9 januar. Marius kom samme dagen,og fikk beskjed om at jeg var blitt lagt i koma. Pappa og ungene og Mon kom også.Den 12 januar ble jeg operert i ryggen. Så ble jeg sendt til Stavanger siden jeg hadde hjemadresse der.

    Det er et nytt kapittel,og dette skriver jeg om neste gang.

    Beklager alle de korte setningene,det er vanskelig å komme på alt.





  • hits