Cilejentii -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Sommerens frustrasjoner for rullestolbrukere

Kjrer p med to innlegg etter hverandre i dag!

Var innom den gamle bloggen og fant et innlegg jeg deler med nye og gamle lesere .Noen rullestolbrukere kjenner seg kanskje igjen?

Sommerens frustrasjoner

Det er et faktum at ikke alle rstider er like enkle for oss med rullende bein, og jeg syter nok ekstra mye nr vinteren kommer og jeg blir deprimert bare jeg ser ut vinduet og vet jeg m ut. Men sommeren er ikke alltid like kjekk den heller.

  • Ikke kan man kjre rundt med pen munn, faren for kveles av fluer, mygg, veps , humler og andre smkryp er stor!
  • Det stopper ikke msene fra drite p deg uansett hvor fort du ruller
  • Brostein. Jeg trenger vel egentlig ikke si noe mer enn det, men her har du hvordan det gr med rullestol og brostein:
    1. Det er en fin sommerdag og du tenker wow, i dag er det fint vr! Du stikker en tur til byen , triller av bussen og mter frste brostein. Du klarer s vidt unng at hjulet henger seg opp tenker oj, n var jeg heldig!
    2. Du kjrer litt videre og nyter solen, flger ikke helt med hvor du kjrer fr du plutselig brstopper og m gjre alt du kan for holde deg fast. Hvorfor? -Brostein. Igjen var du heldig, hjulet er fortsatt p, og du er fortsatt i stolen.
    3. Du tenker du skal ta deg en tur til akkurat DEN butikken, men kommer p at du m gjennom den verste brosteingaten for komme deg dit, og satser p at det gr bra. Desverre er det ikke akkurat profesjonelle som har lagt ut steinene, s det er store glipper i veien og du m bruke all konsentrasjon for unng havne nedi en av dem.I tillegg er det alt mulig drit nedi der, spesielt knust glass, noe som gjr deg enda mer nervs.Du ser mlet 10 meter fremme og tenker ja, dette gikk jo fint! BAM! Trodde du.. Der lot du fokuset g p mlet istedenfor steinene og du havnet mellom den ene glipen som var igjen p de 10 meterene, gummien p hjulet vrir seg av, og hva gjr du n?
    4. Du ser deg desperat rundt i en blanding av panikk ,flause og ?LIVET MITT ER OVER?. Alle ser p deg , men ingen ser ut til flytte seg, s du sitter der i stillhet ser deg rundt fr en eller annen gir opp late som han ikke ser det og kommer for hjelpe deg likevel.
    5. Selvflgelig , siden du er s heldig er ikke personen norsktalende, og du m prve forklare s godt du kan p engelsk, noe som ender i ren frustrasjon fra begges sider. Etter 10 minutter med slit er endelig hjulet p plass igjen, (om du er heldig), og du prver s godt du kan si takk for hjelpen , og ser samtidig at hendene hans er svarte fra gummien.
    6. P dette tidspunktet har du mest lyst reise hjem og aldri reise til byen igjen, og hvorfor?
    7. BROSTEIN! :twisted:

      Heldigvis for meg har dette skjedd s mange ganger n at jeg klarer fortsette etterp med hodet like hyt hevet som fr ( med andre ord nedover, for fokusere p den helsikkes brosteinen igjen)

      Fortauskanter. Det som er s herlig med rullestol er jo at man risikerer livet hver gang man skal over en fortauskant.Spenningsmomentene str i k for enhver rullestolbruker.Men jeg kan jo nevne at jeg er s heldig at jeg slipper trkke rundt i hye hler , sjangle nr jeg drikker meg dritings, stupe ned trapper, f gnagsr osv. Det er jo tross alt en del av sommerens ulemper jeg slipper!:D

    8. Er en litt god flelse at jeg slipper tryne i fjra igjen og

  • Fra gammel blogg: Ulykkesdagen

    Dette innlegget skrev jeg som innlegg nummer to p den gamle bloggen. jeg har lageten kategori som kommer til vre de viktigste innleggene derfra, siden det er mange som vil hre hele historien. Jeg kommer til legge ut noen slike innlegg av og til for f det med p denne bloggen. Da vet dere ihvertfall det!

    Hei.

    Vel,da har jeg fortalt hovudhistorien,s n skal jeg g dypere inn p detaljene.

    Ulykken.

    Nr jeg "vknet",eller kom til meg selv nr bilen hadde stoppet,tenkte jeg at jeg mtte f tak i tlf min, ringe til forloveden min.Nr jeg prvde rre p meg,fikk jeg akuttt vondt i hyre arm,og jeg klarte ikke bevege meg litt engang. Jeg trodde frst at det bare var en vond drm,men jeg skjnnte jo fort at det var ekte.Jeg ropte skreik,som jeg aldri fr har gjort,og spurte mamma hvor gale det var,for jeg s jo ingenting siden jeg ikke kunne bevege p meg. Jeg fikk ikke noe svar,men tenkte ikke over det,i senere tid,fant jeg ut at mamma ikke hadde vrt ved bevissthet de frste minuttene siden hun slo hodet i rattet.

    Jeg husker jeg tenkte at n,skal jeg prve bevege p beina,og om de ikke beveger seg,vet jeg hva som har skjedd.-De rrte ikke p seg. Jeg senket skuldrene,og skjnnte hva dette innebar.P dette tidspunktet hadde mamma vknet,og var helt fra seg.Det kom mennesker fra alle steder,pnet dren til mamma,og s til at det var fint med oss. Mamma hadde jo sltt hodet i rattet,hadde ftt sltt ut 4 tenner,leppen var spjret,hun hadde store blyer,kinnbeina var knust,lukket brudd i pannen med blodoppsamling,nesen var knekt,kjeven var knekt,hull i hodet(?),og bekkenet var brekt.

    Jeg vet hun bldde flt,for den eneste veien jeg s,var rett frem og opp i speilet,og i speilet s jeg mamma og meg selv. Jeg hadde hodet p skulderen til mamma. Sykebiler,brannvesen og ambulanser,kom raskt til stedet,og jeg husker jeg hrte noen rope at det mtte komme flere ambulanser,vi var jo 4 kjrety til sammen. Folk strmmet p,etter det jeg har ftt hre,var det ganske mye kaos p stedet. Plutselig sto det en i baksetet,jeg tenkte ikke over det fr det plutselig sto ganske mange i baksetet.Jeg skjnner i ettertid hvorfor.(les 1 innlegg)

    Mamma ropte at noen mtte skru av tenningen,jeg gjorde det samme,men ingen hrte p oss.Til slutt var det en dame som byde seg inn skrudde av.Vi vet hvem dette var-takk.

    Noen klippte opp genseren min,og jeg husker jeg tenkte "neei,ikke genseren til Marius!" ,det er rart hvordan man tenker i slike tilstander..Jeg fikk oxygenmaske over meg,og jeg skjnnte ikke hvorfor,for jeg var jo helt fin!-Trodde jeg.

    Vi fikk tepper over oss,da de skulle knuse ruten.Noen ropte etter flere tepper.

    De skjrte siden min ls,eller,det som var igjen av siden min,og jeg tenkte at n kom de til skjre i meg.

    Mamma var helt fra seg.Hun satt hele tiden sa "unnskyld jenta mi,jeg elsker deg jenta mi,unnskyld" osv.Dette var nesten mer srt enn selve ulykken.

    Mamma prvde f noen til ta vesken hennes ringe til skolen der sskene mine gr,men ingen hrte p henne,og jeg husker at det var en mann som sa at det ordnet seg,de kommer seg nok hjem selv.Mamma protesterte det hun kunne og sa at dren hjemme var lst . Noen bynnte prate om at de mtte f ut mamma,men jeg visste,at om de tok ut mamma,ville jeg mest sannsynligvis d.Jeg protesterte villt.!ropte omtrent.

    Jeg husker egentlig ikke srlig mer fra nr de tok oss ut osv,men jeg vet at de tok ut mamma frst,og at jeg sikkert har hatt s vondt at jeg har besvimt,eller,som legen sa,at jeg hadde ftt s mye smertestillende at jeg ikke husker mer fra da. Samme kan det vre.

    Jeg snakket med frste politimannen som var p stedet,han hadde pratet med meg,og da hadde jeg vrt bevisst p ryggen min,og hadde bedt om f ligge stille.Jeg hadde visst lagt opp setet p skr,med masse bildeler under setet som hadde blitt trykkt frem og under bilen.

    Jeg ble kjrt til lesund sykehus,det samme ble mamma.Det var siste gangen jeg s mamma p over en mnd.Jeg husker ikke srlig mye fra lesund,utenom at jeg l p et bord og var dsig,og ble sjekket for alt mulig rart,og at det var en sykepleier som kom sa at xen min satt p gangen.

    S etter noen timer,ble jeg sendt til Trondhjem sykehus med sykehushelikopter(noe man egentlig ikke burde gjre,i og med at jeg var ryggmargsskadet). Jeg husker at jeg l p bren,hadde ganske vondt,og at det satt en mann og en dame der.Det ristet flt,og det gjorde det ikke akkurat bedre. Jeg spurte om mannen kunne ringe til Marius og fortelle ham alt.Jeg hadde snakket med ham pittelitt,sagt jeg var redd hadde vondt.Men mannen forklarte det meste til Marius. Jeg ble frt ut av helikopteret gjennom en slags tunnell for at jeg ikke skulle f regnet p meg.

    Jeg l p et bord,og det sto en eller flere personer p hver eneste del av meg sjekket hvor skadet jeg var. Armen gjorde vondt som faen.

    Telefonen min ringte i ett sett. Den l i vesken min ikke langt fra bordet,men ingen brydde seg. En lege spurte hvor jeg hadde piercinger,for disse mtte ut,jeg fortalte,men unnlot den i tungen, s ser han p meg, sier "Gap opp",og jeg gapte opp,og han ristet dumt p hodet. S hrte jeg "klippe" og "forlovelsesring",og jeg fikk stotret frem "du kan vel bare ta den av!" ,og etter det husker jeg ikke mye. Men de hadde heldigvis tatt den av.

    S var det MR og CT,og det gjorde s vondt! Jeg ble lftet fra bord til bord,og jeg mtte holde hnden,den vonde,opp meg,og det var ikke srlig lett.

    Jeg husker bare bruddstykker av hele Trondhjem.

    Jeg l p et rom alene,med en monitor over meg. Jeg s speilbildet av monitoren i glassdren forran meg,og var livredd for at noe skulle forandre p seg.Tlf min l fortsatt ringte

    Senere p kvelden skulle jeg operere hnden,de turte ikke legge meg i narkose pga tilstanden,s jeg fikk spryter rett i nervetrdene som gr til armen i nakken.

    Jeg l p en bre,med hnden over p en annet bord,og nr de lftet p hnden min,s det ikke ut som om det var min.-dobbelt s stor og helt livls.

    De hadde et grnt teppe mellom meg hnden,slik at jeg ikke skulle se noe,men jeg snudde meg,og fikk et glimt av en stk oppskjrt hnd,med masse blod og dill. Det var en dame som sprang frem tilbake for ha iskaldt vann p papir slik at jeg fikk ha det p leppene,jeg var knusktrr. Jeg fikk ikke drikke noe,men var slu nok til slurpe i meg vannet fra papiret.

    Etter dette husker jeg ikke mer.

    Men jeg har snakket med legen som hadde meg under hele oppholdet,og han fortalte at etter det,ble ting kritisk,siden jeg ikke fikk puste skikkelig og bynnte f panikk,og det var kanksje best at jeg ikke husket det.Og n ogs husket jeg det ikke pga sterke medisiner.

    Jeg ble lagt i kunstig koma,i 2 tiden p dagen den 9 januar. Marius kom samme dagen,og fikk beskjed om at jeg var blitt lagt i koma. Pappa og ungene og Mon kom ogs.Den 12 januar ble jeg operert i ryggen. S ble jeg sendt til Stavanger siden jeg hadde hjemadresse der.

    Det er et nytt kapittel,og dette skriver jeg om neste gang.

    Beklager alle de korte setningene,det er vanskelig komme p alt.





  • hits