Cilejentii -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Vivalrus-blogging fra sykesengen

21 mai ble jeg operert for å fjerne overflødig hud på magen og for å bytte backlofenpumpe. En av kirurgene klarte å kutte kateteret som skulle festes til den nye pumpen, så den fikk de ikke byttet.22 mai ble jeg kastet tilbake på bordet med stor blødning i magen etter operasjonen dagen etter. I to uker etterpå hadde jeg dren i magen for å få ut sårvæsken fra magen.. Det ene ble fjernet fordi det ikke kom noe på det, men det andre kunne det komme opp til 800 ml på et døgn og ingen skjønte hvorfor. Det ble til slutt bestemt at vi skulle ta ut drenet for å se om det  var det som trigget det til å komme så mye væske. Resultatet ble heller at magen fylte seg med væske som måtte tappes nesten daglig fordi det ble så høyt press i magen. Etter bukplastikk der man fjerner hud skal man ha på seg et brokkbind, eller et såkalt komprisjonsbelte for å holde såret sammen, men ikke engang det holdt væsken borte. Kirurgene tappet gang på gang magen min for væske og kunne ikke skjønne hvorfor det kom så mye. Her en kveld ble det tappet 600 ml! De valgte å ta prøver for å være helt sikker på at det ikke var sårvæske slik de hadde trodd hele tiden. Tidlig på torsdag kommer kirurgen min leende inn på rommet mitt å ber meg gjette hva jeg hadde i magen. Etter å ha gjettet tre ganger og han ikke ga seg ba jeg ham om å slutte å være teit å heller bare si det.. Spinalvæske,, var det jeg hadde i magen, utrolig nok. Verken han eller noen andre kunne på noen måte forstå at det var mulig, men prøvene viste tydelig at det var hundre prosent spinalvæske.

Når pumpen ikke lenger pumpet medisin inn i slangen bak i ryggen å ga mottrykk, lekket det istedenfor spinalvæske fra kateteret og ut i magen hvor kateteret var kuttet. Et vanlig menneske produserer rundt 500 ml spinalvæske i døgnet som sirkulerer mellom hjernen og ryggmargen,, så at så mye har havnet i magen min har vært helt HELT utrolig. Legene klødde seg i hodet og hadde aldri vært borti lignende før. Jeg har jo sagt jeg er unik :D

Bildet viser litt av spinalvæsken vi tappet fra magen.




Han sa jeg måtte opereres for å få ut slangen, og at jeg måtte begynne fasting med en gang. Klokken var 11. Klokken 23.45 kom han inn å sa jeg kunne bli operert halv 1 på natten,men da var jeg så sulten , lei og sur at jeg takket nei og sa jeg heller ville prøve dagen etter. Jeg fikk derfor mat og fikk sove. Jeg skulle opereres dagen etter, så jeg fastet og ble lovd at jeg skulle bli operert snart. 01.00 på natten fikk jeg beskjed om at det ikke ble noe, men at jeg var satt opp som nummer en dagen etter, så jeg måtte fortsette fastingen.Jeg var på det punktet så lei at jeg ikke orket å bli sint engang,, men var glad jeg i det minste hadde et tidspunkt å forholde meg til dagen etter. MEN, så heldig som jeg er så fikk jeg selvfølgelig ikke komme inn først på grunn av andre hasteoperasjoner. Halv 2 ble jeg kjørt opp på operasjonsstuen, men ble like fort kjørt ned igjen pga enda en ny operasjon. En halvtime etter ble jeg igjen kjørt opp, og denne gangen var det heldigvis min tur. Da var jeg så sint, lei, sulten  etter 40 timers fasting og i fullstendig PMS modus (fikk mensen tidligere på dagen i tillegg selvfølgelig) at jeg sa klart ifra at jeg ikke var tilsnakkendes. Jeg ramset derfor opp alt jeg visste de kom til å spørre meg om siden jeg tross alt har blitt  operert 12 ganger før. "Jeg har aldri reagert på narkose, jeg skal love dere at vekten dere har skrevet opp er feil, ja jeg kan si AAAA og hodet mitt kan tiltes bakover så dere klarer å intubere meg, jeg reagerer ikke på noe medisin og dere må stikke i høyre arm for å klare å sette veneflon. Jeg er så sint på kirurgen nå at jeg ikke vil se ham, så bare kom med masken så sier jeg natta!". De bare så på meg med store øyene, nikket og kom med masken.

35 minutter senere hadde de dratt ut slangen og sydd meg igjen. Jeg våknet med intuberingen fortsatt i, fikk den dratt ut og begynte å prate med en gang. Jeg er alltid overraskende våken når jeg våkner av narkose. Når jeg kom på oppvåkningen fikk jeg is, og jeg er ganske sikker på at det var kun for å få meg til å holde kjeft en liten stund. det fungerte i ca 10 min. Når jeg kom opp på avdelingen en time senere hadde  jeg fått besøk av samboer, mormor og søskenbarnet til mamma. Jeg fikk vival for å stoppe spasmene. Vival er himmelsk. Ikke bare stopper det spasmene, man blir også i veldig godt humør og lltt smårusa. Såpass at mormor sa " Det var godt å se deg, i rusa tilstand", når hun gikk. Jeg skjønner ikke, jeg var jo bare i godt humør :D

Siden det har jeg vært i telefonen konstant og pratet høl i hue på folk, i vivallrus.. Klarte til og med 40 minutter med engelskprating!
Nesten rart å tenke på at jeg er nyoperert med all denne energien, men jeg har en stor mistanke om at det er vivalen som gjør det. Jeg fikk nettopp en ny, så jeg syns synd på nattevaktene. Sykepleierene mente det kanskje ikke var lurt å skrive blogg i denne tilstanden, men jeg fyrer på likevel. Så mye energi er det lenge siden jeg har hatt!
I morgen tømmes forhåpentligvis magen min for resten av spinalvæsken, og på mandag får jeg dra hjem for noen uker før jeg skal inn for å få ny pumpe. Med en hel haug vival, så jeg ikke spasmer ihjel. Kondolerer på forhånd til dere som må være rundt meg de neste ukene. Etter snart en måned på sykehus og tre operasjoner er det på tide å dra hjem litt. Heldigvis har jeg fått besøk av både venner og familie, og har fantastiske sykepleiere!

Bilde tatt i går, sur og gretten for at jeg måtte vente så lenge.



Nå er jeg så høy på vival at jeg sikkert har skrevet masse feil, men det er litt av sjarmen med sykehusblogging.
Håper alle har hatt en fin dag, nå skal jeg sove! :D

 

  • Sykehusblogging på 15 dagen

    Nok et  blogginnlegg fra sykesengen på vei!

     

    I dag har jeg vært her i 2 uker, og jeg tror helt ærlig at man kan bli miljøskadd av mindre.
    Jeg er helt sikker på at sykehuset har brukt et malefirma der halvparten er fargeblind, for styggere farger skal man se lenge etter.. Man sier at gult er kult, men det skal jeg love dere det stemmer ikke.  Spygrønt og bæsjeoransj  er heller ikke innafor.
    Når jeg kom til rommet på plastikkirurigisk hadde jeg samekunst på veggen. Når jeg kom tilbake på rommet en uke senere må de ha lest tankene mine, for det var heldigvis borte. Rommet består av et typisk 90 talls "nedtrekk" lampe med stygg lampeskjerm, en kasse tv type Grundig med en fjernkontroll med så store taster at jeg er ganske sikker på at det er ment for eldre mennesker med minus 10 på synet. I tillegg så er den så gammel at man må rulle på batteriene for at den skal fungere. Det er også en selvfølge at ikke alle rommene har hver sin, så den går på deling. Kanalene består mest at tyske kanaler med eldgamle programmer fra 1930 tallet, og for å ikke nevne ammekanalen som er svært populær blant de eldre karene på sykehuset. I taket har de takheis som ser så uttrygg ut at det ikke hadde blitt suksess å henge seg i den engang,

    På nervrokirurgisk la jeg merke til noe lyseblå rare former i taket på flere av stedene jeg lå, men når jeg kom ned igjen på plastikkirurgisk så jeg at det var i taket over sengen her også. Og på gulvet,  og i gangene , egentlig overalt. Det er visst et Feng shui symbol, som skal gi ro og harmoni  i rommene. Det er en 3000 år gammel kinesisk tradisjon , så hvordan det havnet på et av de største sykehusene i landet må gudene vite. Det er forresten også høyst irriterende at det  henger en skrue over døren hvor det helt sikkert har vært en klokken gang i tiden, men som mangler nå.
    Jeg har en 10 cm lang balkong på rommet også, som jeg ikke er helt sikker på hva jeg kan bruke til, eller om jeg kan kalle det balkong i det hele tatt,  Assistenten min brukte den til å lufte skoene sine her en dag, kanskje det er meningen? Ikke vet jeg.

    Døren inn til rommet er så  tung at jeg ikke har sjans i havet til å få åpnet den på egen hånd, og sengen min bråker så mye at det høres ut som noen står under med sementbor når man tar den opp og ned.Det eneste positive jeg kan si om rommet er at gardinene faktisk er hvite og ikke så altfor ille!Jeg må ærlig talt si at det imponerer meg litt.




    Det må selvfølgelig også nevnes at det ikke er INTERNETT her. Hvor mye mer krise det kan bli vet jeg helt ærlig ikke.  Jeg skaffet meg fort mobilt bredbånd, for jeg har ikke tenkt å ligge her å råtne bort uten å ha noe å se på i mellomtiden!.

    Badet er ikke så ille da, for å nevne noe positivt.'







    Ellers består dagene mine av konstant vivalrus , spasmer som er så krafitge at jeg kunne lurt hvem som helst til å tro at jeg egentlig ikke er lam, nålestikking og en hel del væskeansamling i magen  som kirurgene mine later som de har kontroll på.




    Og mat.Mat i store mengder.. Såpass mye mat at kirurgen min sa han aldri hadde sett ernæringsprøver gå så fort opp på så kort tid på noen før. På onsdag, min andre dag i rullestol på11 dager. Sjanglet jeg meg i halvsvime ned til mcdonalds,stappet i meg det jeg klarte, kom opp igjen og sovnet. Det var absolutt verdt det, til tross for at jeg ikke tror sykepleierne var helt enig. Staheten lenge leve.Jeg legger all skyld på mine to bestemødre som er langt verre enn meg (liker jeg å tro).




    Forhåpentligvis får jeg snart dra hjem. Jeg må nok likevel belage meg på vivalrus og rullestolbondage i form av å måtte binde beina hver gang jeg sitter i den så jeg ikke spreller ihjel før neste operasjon om 4 uker. Spennende tider!




  • Oppdatering fra sykehussengen

    Hei lesere :)

    Sist onsdag ble jeg lagt inn på sykehuset for operasjon på torsdagen.

    Jeg hadde gruet meg lenge, men roet meg heldigvis når jeg kom til sykehuset.

    Jeg kom inn som nummer to den dagen, og ble operert rundt klokken 11. Legene kom inn dagen før for å tegne opp på magen min for å se hvor mye hud de skulle fjerne og ble egentlig enig i at de bare skulle ta en minibukplastikk. Det vil si at de tar bare den overflødige huden under navelen.

    3 timer og 2 minutter lå jeg på operasjonsbordet. Jeg spurte anestesilegen før jeg sovnet hvor lenge jeg kom til å bli liggende på oppvåkning og fikk et ca tall på mellom 2-6 timer. Jeg er meg selv lik, så jeg våknet i superform og var på avdelingen allerede 45 minutter etterpå. Jeg våknet , løftet på dynen og sa «oj, jeg har blitt tynn!».Det var nesten merkelig hvor god i formen jeg var ! Legene kom og sa alt hadde gått veldig bra, men at de hadde tatt en større bukplastikk. Det innebærer at de har flyttet navelen min også. De tok så mye som nesten 900 gram hud! Jeg hadde dren nederst på såret og brokkbind over magen. Et stramt belte som skal skille ut sårvæske ut i drenet. Det eneste negative var at pumpen de egentlig skulle bytte som jeg har hatt i magen i 4-5 år, var ikke mulig å bytte. De tok dermed ut den gamle og satt meg på tabletter.

    Men så kom fredag morgen og jeg var plutselig ikke så kvikk lenger. 06.30 var jeg fin i formen, men en halvtime senere begynte det å dale. Jeg var helt sikker på at det bare var fordi jeg måtte tømme tarmen fordi jeg ofte blir slik da, så vi prøvde å få meg over på en dostol. Det resulterte i at jeg svimte av for første gang i mitt liv, foran assistent, sykepleiere og leger. Jeg ble kastet tilbake i seng der de konstanterte at jeg hadde en blødning i magen etter operasjonen, og at jeg måtte opereres på nytt. Jeg fikk blodoverføring allerede på rommet jeg lå på, og med på operasjonen gikk det til sammen 7 poser blod. Det viste seg at jeg hadde 850 ml blod i buken. De satt også inn et dren i ryggraden min som gir meg samme medisin som pumpen jeg hadde i magen gjorde.

    Det fikk heldigvis bra, men hadde det ikke vært for operasjon 2 hadde jeg nok kanskje vært hjemme nå. De første 3-4 dagene var jeg så høy på smertestillende at jeg ikke husker så mye annet enn bruddstykker. Jeg har blant annet vært ufyselig med et par sykepleiere som jeg har sagt unnskyld både 2 og 3 ganger til etter at jeg ble meg selv igjen.

    I går dusjet jeg for første gang på en uke og fikk også se magen for første gang! Svimmelheten kom fort og det hele var litt surrealistisk, men magen ser veldig bra ut hittil ihvertfall.

    Nå er planen å trappe ned på medisinen jeg får gjennom drenet i ryggen slik at jeg kan klare meg på bare tabletter i noen uker frem til magen har grodd nok til at jeg kan få ny baklofenpumpe. Det skal gjøres i løpet av de neste dagene. Deretter skal jeg tilbake på plastikkavdelingen for å bli frisk nok til å kunne dra hjem igjen i ukene før neste operasjon. Jeg blir bedre og bedre for hver dag som går!

    Her på nevrokirurgisk er det samme sykepleierene og legene som går igjen, så nå har jeg fått et godt forhold til de fleste. Det blir mye latter og morro!

    På bildene ser dere den gamle pumpen jeg hadde i magen, brokkbindet jeg hele tiden har rundt magen for å holde ting på plass, og CVK'en de har operert inn i skulderen min for å lettere kunne ta blodprøver, gi meg medisiner og væske om nødvendig :)

  • Snart operasjon

    Det er nå minst to år siden jeg bestemte meg for å legge ut tarmen. Siden den gang har det blitt mye venting, planlegging, sykehusavtaler og mye mer. Henvisninger har blitt borte, operasjonen har blitt utsatt. Av flere grunner har det ikke blitt gjort enda.

    21 mai er det meningen at jeg skal ligge på operasjonsbordet,- og gudene skal vite at jeg gruer meg.  Det jeg trodde skulle bli en operasjon,, ble plutselig til to. Nå har det blitt til tre på grunn av nye ting som har dukket opp. Første operasjon er fjerning av overflødig hud etter at jeg har gått så mye ned i vekt, og flytting/bytting av backlofenpumpen i magen.  Huden må taes vekk for å få magen stram nok til at det er mulig å legge ut tarmen når den tid kommer. Pumpen fungerer ikke på grunn av feil på slangen som fører medisinen dit den skal,pluss at den ligger i veien for hvor tarmen skal ut.




    I dag har jeg vært på sykehuset og gjort nødvendige tiltak før operasjonen. Det innebar å forandre på rutiner jeg har hatt helt siden ulykken. Det føles veldig rart, og først nå går det opp for meg at jeg snart skal opereres. Jeg har snakket om det så lenge uten at det har skjedd noe at det ikke har sunket helt inn.-før i dag.
    8 Mai er dermed starten på en lang og smertefull reise jeg ikke gleder meg til. Følelsene rundt det er en rar miks av glede, sorg, nysgjerrighet, bekymring og ikke minst frykt.<
    Jeg føler meg veldig alene, til tross for jeg vet at jeg har flere som tenker på meg.

    Dette er det tyngste jeg har vært med på siden ulykken. Det er som å bli lam på nytt, bare at det ender godt til slutt. 

    Bloggen var en stor trøst for meg etter ulykken, og det vil den nok bli fremover også, 

     



    Målet var å bli ferdig med ryggtatoveringen før operasjonen. På tirsdag satt jeg fem timer, men jeg mangler likvel fortsatt cirka 4 timer som skal gjøres i Juli når alt har grodd.Jeg er veldig fornøyd med den! Hva syns du? 

  • Røntgen

    Om det er en ting jeg aldri slutter å fascinere meg over så må det være kroppen.
    De siste seks årene har jeg slukt alt legene har fortalt meg, alt jeg har lest og alt jeg har opplevd.
    Det gjør at jeg nå har en vanvittig kunnskap om kroppen min og hvordan ting fungerer.
    I dag har jeg vært på røntgen for å se om kateteret fra pumpen sitter feil i ryggen min. Sitter den feil får jeg ikke medisin dit jeg må ha
    det for at det skal fungerer som normalt. Det forklarer i så fall hvorfor jeg har så mye spasmer for tiden. Jeg har selv konkludert med at det er grunne
    og det var jeg som ba om røntgen, så nå blir det spennende å se om jeg har rett.

    Jeg har vært på røntgen og CT utallige ganger de siste seks årene og har alltid bedt om å få bildene. Dermed har jeg også sånn halveis lært meg å lese dem.
    På bildene under kan man se både backlofenpumpen, kateteret som frakter medisinen til ryggen, en cyste jeg har i ene brystet, og spiralen min. På et annet bilde kan man se litt av metallet jeg har i ryggen. Kroppen min blir bare mer  unik for hvert år som går!

    Jeg er ikke fult like glad for å se den store skyggen på andre siden av pumpen. Det er eksakt hvor jeg har hatt ekstreme smerter de siste årene. Jeg håper radiografene forteller meg hva det er for noe slik at jeg slipper å bekymre meg. Det har nemlig ikke kommet opp ¨¨på tidligere røntgenbilder..

    Det er i det minste bra at man har kommet så langt med legevitenskapen at man kan ta røntgen, CT og MR, og ikke minst alt det andre fantastiske man kan gjøre for å hjelpe kroppen.!








  • Rutiner og forflyttning

    De fleste skjønner at det å sitte i rullestol krever mye og at man har mye å tenke på.
    Når man er ute å kjører må man hele tiden se langt frem slik at man alltid er forberedt på hvilke hindringer som kommer. Det må egentlig alle, men i forhold til en person som er normalt fungerende må vi tenke på alt fra humper, hull i bakken, hvilket underlag man kjører på, fortauskanter, og bakken er skrået osv.
    I og med at kroppen fungerer annerledes enn før er det alltid noe man må følge med på. Alt fra trykksår, om kroppen har vondt, om noe er galt, hvor mye den takler osv.

    Jeg tenker på små ting absolutt hele tiden. I skrivende stund ser jeg på klokken og vet at jeg straks legge meg på en annen måte for å unngå trykksår. På forhånd har jeg allerede regnet ut hvor lenge jeg kan ligge slik og når jeg må snu meg.

    Det er mye som går gjennom hodet hver dag som andre ikke må tenke på. Jeg tror de fleste hadde blitt overrasket hadde de vært i hodet mitt i en dag.
    Ta for eksempel når jeg har bestemt meg for å legge meg i sengen og jeg vet jeg skal ligge der en stund. Allerede tidligere på dagen har jeg skrudd på varmeovnen på soverommet og lukket døren slik at det er varmt til  senere. Samtidig tok jeg med meg varmeflasken inn på kjøkkenet og  har tømt den slik at den er klar. Jeg fylte også vannkokeren med vann.
    Jeg sjekket hva jeg eventuelt ville trenge, og hva jeg allerede har tilgjengelig.

    På den måten vet jeg når jeg er klar for å legge meg i sengen .eksakt hva jeg trenger.


    Slik går rutinene :

    Jeg trykker opp knappen for å skru på vannkokeren som allerede er fylt med vann.
      Deretter gjør jeg klart mat om jeg vet at jeg skal ligge der lenge nok til at jeg  kommer til å bli sulten, passer på å lage meg nok drikke og tar det med inn på soverommet.  Samtidig legger jeg forflyttningsbrettet på sengen. Jeg legger også opp laderen til laptoppen, og fester laderen til telefonen mellom madrassene slik at jeg alltid har den tilgjengelig.Laptoppen legges slik at jeg får tak i den, og jeg passer å at ingenting er i veien til når jeg skal forflytte meg.For å gjøre det enkelt å skru av varmeovnen og lyset har jeg en fjernkontroll jeg kan styre dem med. Den legges også slik at jeg får tak i den. Når alt det er gjort kan jeg rulle tilbake til kjøkkenet hvor vannkokeren er ferdig og lage klart varmeflasken. Når det er gjort passer jeg på at begge dyrene har både mat og vann, sjekker at alt på kjøkkenet er av, skru av unødvendig lys, låser utgangsdøren og ser om katten vil inn-eller ut.




    Etter å ha gått gjennom listen i hodet for å se om jeg har glemt noe kan jeg trygt flytte meg over i sengen uten å måtte flytte meg tilbake til stolen senere fordi jeg har glemt noe. Men jeg er fortsatt ikke ferdig.






    Forflyttning er til tider vondt ,(som er noe av grunnen til at jeg vil gjøre alt klart slik at jeg ikke glemmer noe og må risikere å komme meg ut av sengen for å hente det igjen)  Det første jeg gjør er å passe på at beina står slik som de skal på fotbrettet. Står de feil kan jeg komme til å skade meg, kanksje uten at jeg merker det. Jeg legger brettet under ene delen av rumpa/låret og bruker hendene til å flytte kroppen fra stolen til sengen via brettet. Når jeg er over må jeg igjen sjekke at beina ikke står feil. For å få de opp i sengen har jeg med vilje på meg lange strømper slik at jeg kan ta tak i dem og løfte de opp på sengen en og en. Dette tar til tider lang tid og jeg må være tålmodig når spasmene strømmer gjennom kroppen. Av og til er det så ille at det rett å slett nesten er umulig å strekke de ut.Får jeg spasmer kan jeg ikke gjøre annet enn å la dem holde på til de slutter selv, og samtidig risikere at de drar meg ned på gulvet fordi kroppen rister. Jeg har heldigvis såpass kontroll at det aldri skjer. Det høres kanskje voldsomt ut, men når man gjør dette hver dag så blir det til en vane.Det er ikke alltid enkelt å flytte på en kropp der 85% ikke fungerer, spesielt ikke når den lever sitt eget liv.

     





    Jeg har ikke alltid like stygge sokker folkens!

     

     

  • Vinteren sniker seg på

    Hei hopp! :)

    Nå begynner det å bli seriøst kaldt ute. Jeg har helt siden jeg flyttet til Oslo vært redd for når vinteren skulle komme, men har også tenkt at jeg har god tid til å forberede meg.Det har gradvis blitt mer og mer rim og frost ute og jeg har gruet meg veldig til den dagen der jeg ikke lenger klarer å komme meg inn og ut av huset på egen hånd.
    Den dagen  ble dessverre i dag. Jeg hadde fullstendig troen på at jeg skulle klare å komme opp rampen etter å ha vært ute en tur, men jeg måtte gi opp allerede etter første forsøk. Den nederste delen av  rampen var såpeglatt og jeg hadde virkelig null sjangs. Heldigvis har jeg gode naboer, så jeg tok en telefon over gaten og fikk raskt en hjelpende hånd.

    Fordi det kommer til å være sånn gjennom hele vinteren må jeg prøve å planlegge så godt jeg kan. For å slippe å dra på den faste avtalen min hver uke til urologisk avdeling, holder jeg på å skal lære assistentene hvordan de skifter det suprapubiske kateteret hjemme. Det vil spare meg for mye kjøring og jeg trenger ikke være bekymret for om jeg kommer meg inn hjemme eller ikke.

    Apropo naboene så har virkelig vært superheldige! Samme naboen som hjalp meg opp rampen har også Golden Retriever på ca samme alder som Leah. De leker kjempegodt sammen og i forgårs tok de henne med seg sammen med sin og var ute i to timer. Leah var godt sliten når hun kom hjem!

     

    Har dere vært flinke til å bruke hashtaggen #trygtfremme ? (les forrige innlegg)

    Det har jeg!




  • Sykehusavtaler

    Long time no blogging!

     

     

    Det skjer så utrolige lite her for tiden at jeg rett å slett ikke har noe å blogge om. Det nyeste sladderet er at jeg har ansatt 4 flotte assistenter og flere søknader strømmer på. De har ikke begynt enda, men forhåpentligvis snart! Er veldig glad for at det endelig kan starte opp igjen.

     

    I dag er jeg kjempesliten etter en lang dag med flere sykehusavtaler. Jeg er så glad for at jeg endelig ikke stresser når jeg kjører i oslo!

    Har ikke veldig mye spennende å fortelle nå, men lover å snart komme ned noe bra.

    Ønsker alle en god uke!

     

     

  • Varme, min beste venn, (og fiende)

    Om det er en ting folk vet om meg, så er det at jeg er en skikkelig kald person. Med det mener jeg ikke personligheten, men kroppen.
       Før ulykken var jeg håpløs. Jeg visste så vidt hva en jakke var på vinteren, og jeg fikk hele tiden påpek om at jeg måtte kle på meg eller  ende opp med å bli syk.
    Nå derimot er det en helt annen historie. Man finner ikke meg utendørs uten tjukke lag med klær og ull, skjerf, lue og hansker.  På sommeren kan jeg bare glemme å bli brun, med mindre det er over 25 grader ute. Bare en liten bris kan få meg til  å hutre.

    Varmeflasken er min beste venn og det er sjelden de ikke blir brukt. På det aller varmeste om sommeren kan jeg til nød klare meg uten, men ellers er det fast inventar så nær meg som mulig. Grunnen er fordi jeg ikke har muskler i kroppen som en normal fungerende person har, og dermed er det ingenting som holder meg varm. Jeg sliter spesielt etter å ha spist. Da bruker kroppen all energi på å fordøye maten og ingenting på å holde meg varm. Jeg blir kald omtrent øyeblikkelig etter at maten er spist opp.

    Problemet med å ha et stort behov for varme og det å ha en kropp uten følelse på store deler av kroppen, er at det ofte er lett å brenne seg.
    I det siste har overarmene og brystkassen min blitt veldig rød når jeg har dusjet. Det varme vannet får huden min til å reagere og gjør at huden gløder. Grunnen til dette fant jeg ut først nå, etter at jeg tok vekk en  varmeflaskene  fra overarmen min.

    Jeg må ha skadet huden etter år med varme flasker som har lagt på armer og brystkasse. Det er ikke før i det siste jeg har merket hvor ille det blir når huden min blir utsatt for varme. Til tross for at vi har kokende vann i flaskene (blandet med varmt vann), blir det ikke varmt nok for meg og jeg merker ikke at jeg brenner huden. I går fant jeg en vannblemme etter at huden har blitt utsatt for varme.

     

    Noen år tilbake klarte jeg å miste en nykokt boil-in-bag pose på låret som lagde andregrads forbrenning på et lite område. Jeg kjente ikke at jeg ble brent, men kroppen reagerte med ekstreme spasmer som holdt på å kaste meg ut av stolen.
    For en måneds tid tilbake skulle jeg stryke skjorten til Glenn og hadde et lite ministrykebrett på fanget. Det har jeg gjort før og det har aldri vært noe problem, men denne gangen lå det feil. Jeg endte dermed opp med å stryke både skjorte, strykebrett og meg selv gjennom strykebrettet, som igjen ga masseive spasmer. Jeg skjønte det først etter å ha gjort det 4-5 ganger. Resultatet ble igjen 2 gradsforbrenning.

    Det er ikke allitd like lett å passe på en kropp som ikke har normale funksjoner.

    Det ser ut som jeg må passe litt mer på varme fremover  om jeg ikke vil ende opp med flere arr og sår :(

     




  • hits