Cilejentii -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Man er rutinert pasient nr..

Som ryggmargsskadd og rullestolbruker har jeg en kropp som naturlig nok trenger ekstra vedlikehold. Det innebrer mange sykehusbesk -og opphold.
Til slutt blir man s vant med det at man begynner gjre ting p ren rutine.

Man er rutinert pasient nr..

  • Man forteller de som skal ta blodprve hvilke rer som er best og hvilken nl de skal bruke
  • Over halvparten av det man har pakket med seg er en eller annen slags underholdning man kan kose seg med nr ingenting skjer (85% av tiden med andre ord)
  • Man kan utstyret bedre enn de som jobber der
  • Man vet nyaktig nr det er pause og vaktskifte
  • Man kan alle de medisinske store ordene som legene bruker, og de blir overrasket nr man faktisk svarer istedenfor se ut som et sprsmlstegn.
  • Svarene kommer fr man har ftt sprsmlene
  • Man fjerner venefloner selv
  • Man setter spryter selv
  • Man er p hils med bde leger,sykepleiere, ambulansearbeidere, vaktmestere, pasienttransport, resepsjonister og gudene vet hvem
  • Det frste man gjr er bestille alternativ mat fra kjkkenet pga allergier
  • Man fr beskjed om at "legen kommer snart", og blir positivt overrasket nr han kommer to timer senere.
  • Man slutter ta med underty fordi man fr der.
  • Man avbryter narkoselegen min i forklaringen p hva som skal gjres ogfullfrer det selv.
  • Man kan lese rntgenbilder selv
  • Har s stor kunnskap om sin egen kropp at man forteller legene hva som er galt fr de har ftt tid til sette en diagnose
  • Man blir lykkelig nr man fr en student fordi det alltid er like gy lure de trill rundt
  • Man m fortelle de ansatte hvor p avdelingen ting ligger


"Du m bruke butterflynlen p meg, det er det eneste som funker"

Standard setning fra meg p sykehuset nr jeg skal ta blodprver .

  • Nr jeg ble lam fikk jeg en gave.

    Nr jeg ble lam, fikk jeg en gave.

    Jeg fikk et nytt syn p livet, jeg fikk forstelse, tlmodighet, styrke og mot. Jeg fikk hp, glede, og bekreftelse.

    Jeg blir tankefull nrjeg blir mtt med sorg, bekymring , sinne og et solid " huff. det er s synd i deg" nrjeg forteller atjeg har blitt lam.
    Det er nesten som f et slag i ansiktet hver gang jeg fr den reaksjonen, rett og slett fordi jeg vets altfor godthva jeg har ftt, ikke bare hva som har blitt tatt i fra meg.
    Š g gjennom overgangen fra " jeg kan g" til "jeg kan ikke g" er som mtte komme seg gjennom en s si umulig hinderlype. Fr hvert hinder tenker man " dette klarer jeg ikke", men s setter man inn alle krefter og kommer seg p mirakulst vis gjennom det likevel. I gjengjeld fr man en massiv dose av styrke som kommer godt med fr neste hinder. Man bygger seg opp litt og litt for hver ting man klarer, og til slutt ser man ikke hindringene lenger.

    Det er trist at man skal bli sett ned p av mennesker som ikke engang aner hvorfor. Uvitenhet eller ikke, jeg er kanskje ikke sterk fysisk, men psykisk har jeg bygget meg opp til bli sterkere enn noen kan forst. En styrke jeg brer med stolthet. Av og til kunne jeg nske stoltheten lyste rundt meg slik at alle kan tenke "wow" istedenfor " stakkars henne.."

    Jeg ser muligheter , ikke begrensninger. Jeg ser utfordringer, ingenting er umulig.

    En annen ting som virkelig irriterer meg grenselst er nr jeg fr hre

    " Det er stor respekt til samboeren din".
    Hvorfor det?
    "Fordi han er sammen med deg tross handikappet".

    Det de ikke forstr er at han ikke ser handikappet, han ser meg. Han tenker ikke p alle de tingene jeg ikke kan gjre, fordi han p lik linje som meg heller tenker alternativt.

    Jeg vet jo i bunn grunn at alt bunner i ren uvitenhet fra andres side, men det irriterer meg ikke mindre av den grunn. Jeg har s lyst bare trykke p en knapp hver gang jeg mter et menneske , som gjr at de bare skjnner. For seks r siden var jeg akkurat like uviten, dessverre.

    Hvordan kan vi endre p det?

    rets julebilde av meg og samboeren :)




  • Assistent kjrleik <3

    Det har snart gtt 4 r siden jeg fikk min frste assistent gjennom Uloba. BPA(brukerstyrt personlig assistanse) skulle gi meg sjansen til styre livet mitt selv, gi meg kontroll og la megf leve ett fullverdig liv. Lite visste jeg at det f BPA kom til h s stor innvirkning p livet mitt. Nr jeg skte p assistenter tenkte jeg hovedsakelig at jeg ville ha frre folk som kom rekende inn drene mine. Det var aldri en god flelse mtte grue seg til hvem som kom inn drene hver gang hjemmesykepleien skulle komme.

    Jegvar i en prosess der jeg fremdeles holdt p komme tilbake til et liv hvor jeg kunne fungere best mulig nr frste assistent satt foten innenfor drstokken min. Pga henne fikk jeg mulighet og tid til lre ting jeg burde ha lrt fr. Etter tre mneder med assistenter var jeg mer selvstendig enn jeg trodde var mulig. N,- nesten fire r senere, har jeg bde doblet, tredoblet og firdoblet hva jeg kan, hvor selvstendig jeg er og jeg ser ikke lenger begrensninger, -bare utfordringer.

    Grillfester,strandturer,fotballkamper, bilturer,lek med dyrene,flytting, weekendturer til bde England, lesund , Oslo og Bergen. Forestillinger, tv-studio, artikler og fotoshoot.. Sverigeturer, shopping, spillkvelder, singstar, tacokveld, julebord, vi har laget pepperkakebyer, hrt... p musikk og sunget hyt til tross for ikke veldig imponerende stemmer. Kjedelig husarbeid, turer med Leah,rullestolkjring og heis"henging"..Sykehusinnleggelser, akutten, operasjoner, rutinetimer p sykehuset. De har vrt der for meg hele tiden. De kjenner meg p en mte ingen andre gjr,har sett meg le grte , vre fortvilt, lykkelig, alt som hrer med.De har vrt mine nrmeste, de jeg forteller ting til, de jeg vet bryr seg.

    De fortjener all den rosen de kan f. De har jobbet bde dag og natt noen ganger, sttt p til det ytterste, jobbet nr de har vrt syke.. De har strukket seg lenger enn lengst. Jeg kan virkelig ikke f takket jentene mine nok.

    Assistenter begynner og assistenter slutter, men jeg glemmer ikke tiden vi hadde sammen av den grunn.

    Forholdet man fr til hver enkelt er virkelig unikt.

    Vil du ha en jobb utenom det vanlige? Bli assistent!



  • Sndagstur til Mathallen

    Jeg har sikkert sagt tusen ganger at jeg elsker bilen min, men jeg m si det enda en gang!
    Jeg er evig glad i ergoterapauten jeg hadde p Spinalenheten i Bergen som insisterte p at jeg skulle ha bil, og at jeg skulle kunne kjre den selv. Selvstendigshetsflelsen er hyere enn hyest nr jeg hiver meg i bilen og kjrer hvor jeg vil.




    P fredag tok jeg med meg to av de nye assistentene og dro til Sverige p harrytur. Vi sparer s utrolig mye p kjpe kjtt der, for s hive det i fryseren. Jeg porsjonerer det i store nok pakker til dekke en middag for meg og Glenn, slik at vi enkelt kan velge middag ut fra hva som finnes i fryseren. Denne gangen ble det over 30 kjttmiddager!



    I dag har vi vrt p Mathallen i Oslo! Mathallen er et sted hvor man finner flere forskjellige sm " boder" med alt fra bakevarer, kjtt, sjokolade, fisk, grnnsaker, l , te og gudene vet hva. Elsker stedet! Det ligger ogs vegg i vegg med hotellet jeg bodde p nr jeg beskte Oslo i ret fr jeg flyttet hit. Rart vre tilbake p stedet! Anbefaler alle stikke innom der.



    Sndagskjrleik <3

    N skal vi kjre skikkelig sndagsstil med kun avslapping resten av dagen.

    Hper alle har en flott 1.advent!

  • Slapp unna kniven !

    For litt over en uke siden fikk jeg beskjed om at jeg skulle opereres 17 september. Jeg dro dit, men jeg skjnte ikke helt tankegangen til legene nr det gjaldt rekkeflgen p operasjonene, siden jeg skal ha flere fremover. De mente at pumpen jeg hadde i magen skulle flyttes som frste operasjon, og at jeg deretter skulle ha bukplastikk (fjerne overfldig hud for f stram bukvegg fr siste operasjon kan gjres).
    I mitt hode var dette helt ulogisk, for pumpen ligger bare rett under huden og vil dermed flytte seg igjen nr de drar huden nedover for stramme den.
    P onsdag ble jeg lagt inn, og p torsdags morgen dusjet jeg i spesialspe og ble gjort klar til operasjon. Kirurgen kom for se p meg fr operasjonen og fant fort ut at operasjonen kunne bli vanskelig . Flyttingen av pumpen og strammingen av huden gjres kun fordi jeg til slutt skal ende opp med utlagt tarm, og urostomi.Urostomi vil si at dee lager ny blre p innside av magen som tappes med engangkateter gjennom et lite hull p magen. Hullet vil til vanlig vre dekket av et plaster. Tykktarmen kuttes av nesten ved endetarmen og strekkes 1-2 cm ut p magen og vil vre dekket av en liten pose. Dette for at ting skal bli enklere for meg og jeg skal bli mer selvstendig, og forhpentlig slippe smertene jeg har n.

    For at de skal klare dette m jeg ha s stram buk (mage , kort fortalt) som mulig, og pumpen m flyttes fordi den ligger i veien.

    Det store sprsmlet er hvor de skal legge pumpen. Den svarte sirkelen illustrerer hvor den ligger n og ca hvor stor den er. De rde sirklene er hvor de eventuelt kan legge den.

    For at de skal kunne f det til m de stramme magen og legge stomiene litt lenger ned enn de vanligvis ville gjort, som p bildet under.


    P den mten skal det kunne fungere.


    Alle operasjonene innebrer at de m lage arr bde her og der . For legge ut tarmen m de kutte fra navlen og ned og deretter ut mot siden. Pumpen tas ut fra det gamle arret jeg har p venstre side og legges en eller annen plass p magen hvor de m lage enda et nytt arr. Blren vil bli laget p hyre side, som ogs lager et arr. Og sist men ikke minst s fr jeg et vakkert arr som vil strekke seg fra hyre hoftebein til venstre hoftebein nr de fjerner og strammer opp huden.

    Jeg har aldri vrt enkel ha med gjre, noe som kroppen min ogs har tatt med seg..




    Med lammelsene frer det med seg en massiv forstelse for hvordan kroppen fungerer. Ingen kjenner kroppen min bedre enn jeg gjr. Det er derfor like gy hver gang jeg fr rett , som denne gangen! Etter at bde tarmlege, urolog, kirurg og plastikkirurg hadde vrt innom for vurdere hva som var lurt gjre ble det bestemt at de skulle ta bde pumpen og huden i samme operasjon. P den mten kan de frst stramme huden, og s finne ut hvor det er lurest plassere pumpen. Jeg ble derfor sendt hjem i pvente p ny operasjonsdato. Jeg er evig takknemlig for at jeg slapp operasjon n, men det vil ogs si at neste operasjon vil vre strre og mer krevende bde psykisk og smertemessig. Det gode er at jeg n bare trenger 2 operasjoner istedenfor 3, kanskje 4.

    Jeg har den siste tiden hatt usedvanlig mye spasmer, og det virker som pumpen egentlig ikke har noen effekt. Det har skjedd en gang fr at kateteret som ligger fra pumpen og bak ryggmargen har flyttet p seg. Det merket jeg p akkurat samme mte som n, at jeg hadde lite effekt. Kirurgen jeg pratet med syns det var rart at jeg hadde s hy dose og likevel s mye spasmer, s han har sendt en henvisning til rntgen slik at vi kan se om det ligger feil igjen. I s fall m de pne opp ryggen i samme operasjon for rette p det, men det m de kanskje uansett. Det er derfor ikke veldig krise, men selvflgelig kjipt akkurat n nr jeg har svrt liten effekt. Han sa at en hy dose med medisinen jeg fr er rundt 6-700 mikrogram. Dosen min er 1200.

    P onsdag var jeg ogs s heldig at jeg traff p Karina , mannen hennes og deres fantastiske snn Daniel. Daniel var i en barnehageulykke for noen r tilbake og kan verken g, prate eller spise selv, men er helt med ellers. Han er en helt unik liten gutt som det strler av ! Jeg ser virkelig opp til denne familien og jeg er s heldig at jeg har kjent Karina helt siden jeg varpitteliten st ( begynner bli en stund siden!) Anbefaler alle lese bloggen hennes!
    Bloggen finner du om du trykker her : http://kjempendaniel.blogspot.de/




  • P tide komme seg under kniven igjen




    Grsdagens facebookstatus sier det meste.

    Neste onsdag legges jeg inn p sykehuset for flytte medisinpumpen jeg har i magen.
    Torsdag blir jeg operert. Gleder jeg meg? Langt ifra. Nr jeg ble lam var jeg bombesikker p at jeg absolutt ikke skulle f baklofenpumpe. Det gikk ikke emr enn et rs tid fr jeg skjnte at jeg mtte krype til korset og be om det likevel. I dag er jeg evig takknemlig for at det finnes snt. Hadde jeg ikke har pumpen hadde jeg ikke kunne fungert normalt.
    Pumpen ligger p venstre side av magen, ved siden av navlen. Dessverre er det ogs der de m legge ut tarmen nr den tid kommer. Neste torsdag skal jeg derfor under kniven igjen. Batteriet varer i ca 7 r, men siden jeg har hatt den i snart 4 r og dgndosen min er veldig hy kommer de til ikke bare flytte den, men ogs bytte den. Da fr jeg en som rommer 40 ml, istedenfor 20 ml som jeg har n. Den er ikke strre i omkrets, men er 0,5 cm tykkere, Det vil si at istedenfor fylle p hver 4 uke kan jeg etter bytte vente 8 uker.

    Jeg har blitt operert s mange ganger n at selve operasjonen ikke er noe jeg gruer meg til. Det jeg gruer meg mer til er hvordan det vil bli nr de har flyttet den. Det har tatt tid vende seg til hvordanjeg m bevegemeg i forhold til pumpen, hvordan jeg ligger, forflytter meg osv. Alt det m jeg gjre p nytt igjen etter operasjonen.
    Nr arrene er grodd og ting ser greit ut er det i gang med neste operasjon, som vil vre bukplastikk. Da skal den overfldige huden etter det store vektapet for et par r siden bort slik at bukveggen min blir stram nok til at de kan legge ut tarmen og lage en ny blre. Ogs da m jeg vente til arrene ser fine ut og infeksjonsfaren er over fr jeg fr siste operasjon.




    I dag var jeg igjen p Aker sykehus for skifte kateteret. Jeg hadde egentlig time p mandag, men s at kateteret ikke kom till holde over helgen uten bli tett. Urologisk p Aker har bare sykepleiere som skifter kateter en gang i uken, s nr det m byttes andre dager m man innom urologisk akuttmottak. Jeg var der forrige torsdag fr jeg dro til lesund og fikk hjelp av en hyggelig dame der. I dag troppet jeg opp p samme sted og mtte p samme dame i gangen. Jeg trengte ikke gjre annet enn smile til henne for at hun skulle forst hvorfor jeg var der, s jeg fikk beskjed om vente litt s skulle jeg f hjelp snart. Jeg har vrt p sykehuset 3 ganger og allerede begynner de kjenne meg!

    I morgen skal vi til Sverige p storshopping igjen,heldigvis. Jeg priser meg lykkelig over bde kjlerom og fryseskap nr jeg har Sverige 1,5 time unna!

  • Gode opplevelser p sykehuset!

    Hei hopp lesere! :)

    Fredag, helg, nydelig sol!

    Oslo er so far helt greit, om vi ser bort i fra at kommunen og hjemmesykepleien er helt p brtur.
    Jeg har den hjelpen jeg trenger inntil videre, til tross for at jeg betaler svindyrt for det. Jeg har snakket med legen min, som har sendt meg et skriv der det str svart p hvitt at jeg trenger den hjelpen jeg har bedt om og at det er helt ndvendig. Dermed kan jeg skrive en lang og detaljert klage som skal g direkte til hovedpersonen som har bestemt dette. Jeg akter ikke sitte se p at mennesker som ikke har noe i helsesektoren gjre , skal kunne overkjre noen p en s grov mte uten at det fr konsekvenser. Jeg priser meg lykkelig over at jeg har bein nok i nesen til kunne st for det jeg sier og prate for meg selv. Ting hadde vrt veldig annerledes hadde jeg ikke vrt slik.

    I Stavanger var sykehuset min strste trygghet. Jeg kjente legene, sykepleierne, de som jobbet i resepsjonen osv. Her i Oslo har jeg leger p tre forskjellige sykehus, som jeg ikke kjenner til i det hele tatt.
    P mandag var jeg p min frste time p Urologisk poliklinikk p Aker sykehus. Det er kanskje den plassen jeg har vrt mest nervs for siden det er en plass jeg kommer til vre ganske ofte. Det gikk over all forventning! Menneskene der var veldig hyggelige og ga meg en varm velkomst. Jeg flte meg nesten stolt nr jeg var ferdig, fordi de hele tiden ble overrasket over hvor mye jeg kunne gjre selv. De prvde gang p gang steppe inn for hjelpe i situasjoner der de fant det naturlig, men ble mtt med at jeg klarte det selv.

    "Dette er vi ikke vant med, men s gy at du klarer det selv!"

    Det er herlig f slike kommentarer. Jeg vet hvor avhengig av hjelp jeg var fr, s det er herlig fle p hvor flink jeg har blitt. De konkluderte med at jeg var en "frisk pust" til avdelingen deres og at de var veldig glad og klar for at jeg kommer til komme dit mye fremover.

    I gr var jeg p frste time p Nevrologisk poliklinikk p Rikshospitalet. I Stavanger er det pfylling p mandager, men her i Oslo er det hver torsdag. De har veldig mange her som har baklofenpumpe som meg. Det vil ogs si at det er full rulle der p torsdager med pumpebrukere nrmest i k for f fylt p pumpen sin. Jeg kom dit en time for tidlig, men jeg var fr resten av gjengen, s jeg slapp inn likevel. Til forskjell fra Stavanger er det bare leger som fyller p pumpene her, mens det er sykepleiere som gjr det der. Til tross for litt krongling frem og tilbake fordi det var vanskelig stikke meg klarte vi f fylt pumpen til slutt.

    Alt i alt er jeg veldig fornyd med begge avdelingene, som kommer til vre der jeg skal vre mest i forbindelse med sykehusene. N har jeg ogs ftt time til frste utredning fr operasjonen for legge ut tarmen. Ting skjer, endelig!

    Om litt fr jeg terskeleliminatorer i huset, slik at jeg slipper humpe over alle tersklene i huset. Blant annet skal jeg f en liten kant helt verst p den midlertidige rampen vi har ftt opp foran huset slik at jeg faktisk kommer meg inn og ut av huset alene. Rampen er skremmende bratt til tross for at det kanskje ikke ser snn ut. Skal bli godt f ordnet alt, for n ser det ut som Hitler har vrt p besk og bombet her.




  • "N m du klare deg selv.."

    P fredag skreiv jeg et innlegg om at hjemmesykepleien nektet hjelpe meg med det jeg trenger mest hjelp til, fordi sjefen deres har bestemt at det ikke er noe de gjr.
    Etter en samtale med en sykepleier fikk jeg derimot likevel lovnader om at jeg skulle f den hjelpen jeg trengte p lrdag. Jeg skulle ikke bekymre meg, det kom til ordne seg.
    Lrdagen kom, klokken ble 10 og hjemmesykepleien kom. Jeg fant fort ut at jeg ikke hadde hatt grunn til roe meg, for de hadde absolutt ikke tenkt hjelpe meg med det. De kunne gjre enkle ting som jeg fint klarer selv, men ikke det jeg faktisk trenger hjelp med. Damen som kom taklet ikke at jeg grt, s hun gikk rett slett ut av rommet i en periode. Det hele endte med at hun bare mte g, for hun kunne ikke hjelpe meg uansett hva jeg sa.

    Timene som fulgte var langt ifra enkle. Jeg kan ikke fatte begripe at noen kan sitte der bestemme at jeg plutselig etter 5,5 r med hjelp ikke skal f det lenger. Det fungerer ikke snn at jeg plutselig klarer meg selv, og i hvert fall ikke bare p noen timer. Bde jeg og Glenn satt oss ned med hver vr Laptop og begynte med sk rundt p nettet for finne en lsning. Vi fant til slutt et firma som tilbyr assistenter p privat basis. Med andre ord m jeg betale for det selv. Jeg hadde ikke noe valg, s jeg ringte til dem. Etter bare noen timer sto sjefen for firmaet her sammen med en assistent, heldigvis. N har jeg midlertidig hjelp, og har bedt hjemmesykepleien om la vre komme hit inntil jeg vet hva som skjer videre. I morgen m jeg ta en telefon til legen min som m skrive et skriv om at hjelpen jeg trenger er helt ndvendig. Kanskje sjefen til hjemmesykepleien da forstr at hun har tatt grdig feil? I sfall skal hun rapporteres inn, for en slik oppfrsel er rett slett ikke akseptert.

    Er detikke meningen at hjemmesykepleien yte ndvendig helsehjelp? Hun som har bestemt dette mente at de var innafor grensene p ndvendig helsehjelp, til tross for at det er helt ndvendig med den hjelpen jeg ber om

    Et rask sk p nettet gir meg dette svaret p hva ndvendig helsehjelp er :

    Med helsehjelp menes enhver tjeneste som noen trenger p grunn av sykdom, skade, funksjonshemming eller gravniditet, eller for forebygge slike tilstander og som helsevesenet er nrmest til gi.

    Jeg fikk beskjed om leie inn privat hjelp om jeg ville ha den hjelpen jeg trengte, s jeg svarte " da kan du komme gjre det da?", Svaret tilbake var at hun allerede hadde en jobb. Jeg sa klart ifra at " du er ikke srlig flink i jobben din."

  • Frustrert ny Osloborger

    Mandag, hvordan ble du s fort til fredag?

    Tiden har virkelig flyet denne uken, og vi har ftt gjort vanvittig mye!
    Assistentene jeg hadde med meg til Oslo fra Stavanger har virkelig sttt p og gjort alt de kan for meg.
    Huset gikk fra vre fullsatt av esker og rot, til faktisk vre levelig p veldig kort tid. Alle sammen har samarbeidet for gjre det beste ut av det.
    Hadde det ikke vrt for de hadde jeg fortsatt hatt kaos rundt meg.

    For 1,5 time siden gikk de ut dren min, noe som vil si at jeg ikke har assistenter lenger. Det hadde vrt greit hadde jeg hatt assistenter som ventet p meg her , men s lett er det dessverre ikke.
    Til tross for at jeg har sendt inn en ekstremt detaljert sknad om nye assistenter som gjr det klinkende klart hva jeg trenger hjelp til, vil det ta enda 6 uker fr jeg vet hvor mange timer jeg fr med assistanse. I mellomtiden m jeg ha hjemmesykepleien. Hjemmesykepleien er ikke noe jeg setter pris p, men det gr til nd nr jeg vet at jeg fr assistenter til slutt. Det som derimot gjr det s si umulig er at hun som er sjefen til hjemmesykepleien har bestemt at jeg ikke skal f hjelp til det jeg trenger mest hjelp til , (det som faktisk er grunnen til at jeg m ha assistenter), til tross for at det er _helt_ ndvendig.Ikke fr jeg dusje mer enn 3 ganger i uken heller, noe som er ekstremt lite for meg.
    Jeg ringte henne tidligere i dag for sprre hvorfor jeg ikke skulle f den hjelpen. Samtalen var rett slett latterlig, da hun for det frste ikke inns alvoret i det, og for det andre virket det som hun bare ville leke sta og i hvert fall ikke ville hre p meg. Jeg ble s provosert til slutt at jeg spurte rett ut om hun var helt blst, for mer idiotiske kommentarer og s lite forstelse har jeg ikke sett p veldig lenge.
    Jeg visste det kom til bli vanskelig flytte til Oslo, men at jeg skulle bli mtt av null forstelse , idiotiske begrunnelser og kommentarer som " du klarer detsikkert selv, du m vre villig til prve"

    Jeg vet ikke hva som skjer fremover, men det kommer til vre lange uker frem til assistentene har kommet p plass.

    I dag fikk jeg ogs plutselig besk av 4 fra Nav som skulle se p lsninger for at jeg skal komme opp i andre etasje , og om jeg har rett p heis. Egentlig har man ikke det om man har alle ndvendige rom p et plan. Med ndvendige rom menes bad, kjkken og soverom. Jeg har bde bad ,kjkken og "soverom" i frste etasje, men ikke som fungerer i lengden. Badet mitt er s lite at det nesten ikke er plass til dusjstolen min. Nr jeg i tillegg skal ha en assistent der blir det ikke forsvarlig. Rommet jeg sover p n er egentlig et tilleggsrom til stuen og er for lite til brukes til soverom. I andre etasje er det bde bad og soverom som er strre. Ergoterapauten min skal n skrive detaljerte begrunnelser p hvorfor jeg m opp i andre etasje. Om alt gr etter planen til Nav, er jeg i andre etasje i god tid fr jul.

    Fordelen med bo her jeg bor, er at det bare er litt over en times kjretur til Sverige. I gr dro jeg derfor med meg assistentene ut i bilen og dro p harryhandel. Vel hjemme noen timer senere hadde jeg fylt opp bde fryseren og kjlerommet vi er s heldige ha i huset. (Pluss et hav av godis, selvflgelig )

    P onsdag kom endelig Leah hjem , litt smnervs og litt usikker, men det kommer seg. Rex har allerede begynt utforske nabolaget og storkoser seg .

    Vi kan nesten livnre oss p det vi har i hagen. Epler,to typer plommer, moreller, amerikanske blber , to typer stikkelsbr og rips. Vi har plukket masse som jeg skal prve lage syltety av !

    Sverige, i love you. Man kan rett slett ikke dra dit uten komme hjem med et par kilo godteri.


    Kjkkenet er helt ferdig, heldigvis!

    Jentene har sttt p som fy. Denne sengen satt de opp p 29 minutter !

    Hanna ga seg ikke, alt av silkepapir skulle i en pose






  • Dette er siste gang ..

    ...jeg skriver et blogginnlegg fra huset.

    I skrivende stund er det bare 3 overnattinger igjen til avreise til storbyen. Mandag setter jeg meg i bilen og kjrer til Oslo for siste gang, uten retur planer.
    Nr jeg flyttet til Stavanger for 6 r og 2 mneder siden hadde jeg ikke i min villeste fantasi tenkt at jeg skulle bli boende her s lenge. N har det blitt byen min og det gjr smertelig vondt flytte.
    Jeg har ikke mange venner her, og jeg har ikke familie veldig nrt, men jeg har en voldsom trygghet i sykehuset som har blitt bygget opp de siste 5,5 rene.
    Akkurat det er noe jeg har satt uendelig pris p, mye mer enn jeg inns fr jeg bestemte meg for flytte.

    Jeg har 3 steder p sykehuset med mennesker som har blitt en del av "mine nrmeste". Nevrokirurgisk avdelig, Urologisk poliklinikk og Pasientreiser. Nevro var de som tok vare p meg nr jeg hadde vknet fra 1 mned i koma. De tok vare p meg nr jeg hadde det som verst og har sett meg helt fra begynnelsen nr ting var veldig vanskelig. De sendte meg p opptrening til Bergen og s hvor mye jeg hadde lrt nr jeg kom tilbake. De s hvor mye spasmer jeg hadde p det verste, og var der gjennom operasjoner og tilpasninger nr jeg mtte ha pumpe i magen for roe spasmene. Etter det har jeg vrt der hver 5 uke for fylle p pumpen. Jeg har 4-5 damer der jeg har kalt englene mine siden starten fordi de passet p meg og var der for meg. Det er ogs de som har fylt p pumpen min.

    Urologisk har tatt vare p meg og gitt meg en helt ekstremt sjelden "gjestfrihet". Der alle andre m ha timer og g gjennom systemet har jeg ftt snike meg fordi mangt et menneske for f den hjelpen jeg trenger. Jeg har ogs her 5-6sykepleiere (pluss noen resepsjonister)som har vrt med fra starten som har sett meg vokse og bli den jeg er i dag kontra det jeg var i starten. Jeg har vrt der s ofte som en gang i uken i snart 5 r for skifte kateteret, s det sier seg selv at jeg er godt kjent der. Det er spass at jeg ringer inn bare sier "Hei det er Cecilie"; s vet alle at det er meg. Det kunne vrt interessant vite hvor mye tid jeg har brukt p den benken de siste rene.

    P pasientreiser har jeg brukt uendelig mange timer p vente p taxi i tiden fr jeg fikk lappen. P den tiden ble jeg ogs kjent med damene bak skranken som alltid slo av en prat. Her var det ogs snn at de visste hvem det var snakk om med en gang om jeg ringte til dem. Selv om jeg ikke tar taxi lenger stikker jeg ofte innom skranken og slr av en prat nr jeg er p sykehuset.

    Hver gang jeg har vrt de forskjellige stedene har det vrt helt naturlig fortelle det "siste nye" fra hva som hadde skjedd siden sist jeg s dem. Dermed har de vrt med meg p reisen helt fra starten. Alt fra de kjrlighet, smerte, nye opplevelser og mestring gjennom 5,5 r. Det er utrolig vondt tenke p at jeg n mister alt dette ved flytte fra byen. Jeg flytter fra mange personer som betyr mye for meg, og ikke minst fra den ufattelige gode tryggheten jeg har der.

    I det siste har det vrt mye "siste gang". Siste gang jeg er forskjellige plasser, siste gang jeg prater med de forskjellige, siste gang ditt og siste gang datt. I dag var siste gang jeg var p sykehuset i Stavanger. Jeg kan ikkeforklare den vanskelige flelsen av rulle ut av sykehuset vite hva jeg legger igjen her.

    N skal jeg til en stor by der jeg bare blir en pasient i mengden, en de ikke vet noe om, istedenfor " englejenta vr" , som jeg s fint ble kalt i dag.

    Jeg er trist, veldig lei meg og utrolig stressa for hva som skjer videre.

    Men frste steg n er sette seg i den bilen p mandag, s fr jeg ta alt som det kommer nr jeg har kommet meg innafor de fire veggene p det nye huset.

    I dag ble huset mitt lagt ut for salg ogs, s n treffer realiteten meg i trynet med full hastighet.

    Ta en titt : http://www.finn.no/finn/realestate/homes/object?finnkode=50579366&searchclickthrough=true

    Dette lille gullet har n kommet trygt frem til Kongsberg hvor hun skal vre p ferie i noen dager frem til vi har kommet oss p plass neste uke. Det er ufattelig rart vre i et helt tomt hus, og i tillegg uten Leah. Heldigvis er det ikke mange dagene til jeg fr se henne igjen.

  • Hjelp, flyttekaos!

    Silkepapir, teip,sppelsekker, markeringstusj, banankasser og sist men ikke minst ROT.

    Jeg har flyttet s mange ganger i mitt hittil korte liv at det har blitt ren rutine. Jeg har alltid hye tanker om at det kommer til g raskt pakke, at det ikke kommer til bli stress og at alt kommer til g p skinner.
    Jeg m leve i en drmmeverden, for av en eller annen grunn s er det aldri slik jeg har sett for meg at det skal vre. Denne gangen har det gtt forholdsvis rask og enkelt, men det er bare fordi vi hadde gjort utrolig mye "forarbeid". Vi har brukt mneder p gjre huset klart slik at det skulle bli enklest mulig pakke nr den tid kom. Vi hadde pakket ned over halvparten av huset.Jeg trodde virkelig at vi hadde gjort en grundig jobb , men det viste seg vre alt annet enn rett, selvflgelig.




    Etter utallige turer p sppeldynga i begynnelsen av ret,med bilen full hadde jeg virkelig trodd at det ikke var mer kaste.Haugen med ting som skal kastet som ligger ute p terrassen motbeviser meg nok en gang.
    I skrivende stund er Glenn og en kompis p vei til Stavanger med lastebil som skal fylles opp med tingene mine i morgen tidlig. De kjrer til Oslo med flyttelasset mitt og jeg sitter igjen med bare sengen min i en ukes tid fr det er p tide flytte meg selvdit og..11 august er det meningen at jeg skal kjre fra Stavanger for siste gang. Akkurat n er det ca like mye kaos i hodet mitt som det er i huset her.




    Det flytte kan vre en penbaring og av og til litt som g p shopping i sitt eget hus. Man innser hvor mange undvendige ting man har og lurer stadig p hva man har tenkt p nr man har kjpt mange av tingene. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan jeg har endt opp med alt jeg har. Nr jeg flyttet til Stavanger hadde jeg bare med meg ting til fylle opp en liten varebil. Nr jeg flyttet fra leiligheten noen r senere hadde mer vesentlig mye mer , men likevel ikke altfor mye. N derimot har jeg minst dobbelt s mye og jeg er faktisk usikker p om alt fr plass i lastebilen.

    Jeg har for eksempel svimlende 27 (TJUESYV!!) banankasser med ting til hobbyrommet. Hvordan ble den lille posen jeg hadde nr jeg var 17 r til 27 banankasser 8 r senere?

    Akkurat n nsker jeg meg vinger , eventuelt en magisk tryllestav som ordner alt med et lite hokus Pokus!

    Situasjoner og tanker som har kommet opp overraskende mange ganger nr jeg har gtt gjennom ting:

    1. Hvordan i all verden endte jeg opp med s mye drit?
    2,Hvorfor har jeg brukt penger p dette?
    3. "H, denne er det lenge siden jeg har sett!"
    4. Trenger jeg egentlig denne?
    5. "Hva ER dette for noe?"
    6. "H, BAMSENE MINE <3 "
    7. "Hey hey hey, jeg ville ikke pnet den esken om jeg var deg "(det er ikke alt assistentene vil eller trenger se)
    8."Kast det, ha det bort, ut av huset, n, med en gang, helst i gr!!!"
    9.Assistentene ser rart p meg og fr " ikke spr, bare ..ikke spr" som svar tilbake. No Words needed.




    Hodet mitt er overfylt med drlige hashtags

    # dommedag # vilikkemer # fmegbortherfra! # HJELP # hvaerdetjegdrivermed?? # roperpmamma # tredjeverdenskrig
    # kaos # tankevirrvarr # gimegkrefter # pustcecilie pust # # altordnerseg, sikkert,engang,

    Ellers har jeg det bare bra og ting gr s det ruller. Tror jeg. Hper jeg. Satser jeg p

    Hjelp.




  • Trouble

    Musikk betyr og har alltid betydd mye for meg.
    Sangen under er en av de som fr frem mest flelser i meg. Den fyller hver eneste pore i kroppen min og gjr meg ufattelig rolig og tankefull.

    Sangen har blitt spilt p foredragene mine etter at jeg er ferdig med fortelle ungdommene om ulykken min.
    Ungdommene har da hrt meg fortelle detaljer fra ulykken, sykehuset, hvor hardt det har vrt jobbe seg tilbake til en normal hverdag med en delagt kropp.

    Sangen startes i det jeg er ferdig og sier takk for meg. Bildet av meg som str p en fjelltopp i lesund 8 mneder fr ulykken blir byttet ut med bilder av vrakrester. Bilder av en bil det nesten er for utrolig til vre sant at noen har vrt inni og likevel overlevd. Alle inntrykkene de har ftt nr jeg har pratet blir forsterket og det blir enda vanskeligere. Selv svever jeg rundt p en sky hvor jeg plutselig innser alt jeg har vrt gjennom.Stemningen er virkelig til ta fle p noen gager.

    Sangen vil nok alltid bety mye for meg, og gjre at jeg aldri vil glemme de fantastiske forestillingene jeg har hatt de siste rene

  • Lykkelig mandag

    Oh happy day!

    Mandag var den lykkeligste dagen min hittil i juli mned. Det til tross for at jeg var stuck p sykehuset i til sammen 6 timer, alene.
    Etter en hyggelig samtale med en urologisk lege fikk jeg glade nyheter om at CT'en jeg tok i forrige uke viste at jeg ikke har mer nyrestein. Det ville med andre ord si at jeg heller ikke hadde behov for drenet som jeg har drasset rundt p i over en mned n. For ta det ut mtte de vre helt sikker p at urinen kom til g ned i blren via urinlederen, s jeg mtte p rntgen for se om det gjorde det. Underskelsen tok rundt 25 minutter og endte ogs med gode nyheter om at alt s bra ut til at drenet kunne taes ut. Jeg vet at alt gr i slow motion p sykehus, s jeg tok bilde av skjermen p rntgen for vise legen p urologisk at det var klarsignal for f ut spetakkelet. I en morsom, smintim og interessant setting der jeg bde offet meg og sang, ble drenet endelig fjernet.






    Det svarte p bildet helt verst er kontrastvske som ble sprytet inn i drenet som ligger i nyren. Videre nedover ser dere at kontrasten gr ned i urinlederen og hel ne til blren.

    Enkelte ganger er det bare en fordel vre lam, i og med at jeg ikke kjenner smerte i 80% av kroppen. Dessverre kjenner kroppen det selv om jeg ikke gjr det, s den reagerer noe voldsomt likevel. Dette i form av spasmer/frysninger og andre ting. Det er ikke alltid like behagelig, men likevel veldig mye bedre enn selve smerten hadde vrt.

    I tillegg til mye styr frem og tilbake med drenet fikk jeg gjort et par andre oppdateringer p kroppen. P urologisk ble det vanlige kateteret mitt skiftet, og p nevrologisk ble pumpen min fylt p. Hver femte/sjette uke er det pfyllingsmandag. Nr jeg har fylt den ruller jeg derfra med en pumpe som er klar for gi meg muskelavslappende i 5 nye uker, og jeg er nesten 5000 kr mer verdt .
    N fler jeg s god som ny!

    Kroppen min klarer ikke overraske meg lenger, den er s fascinerende og unik at jeg til tider tror jeg lever i feil kropp. Den hadde fungert ypperlig p ett eller annet laboratorium som forskskanin, for den tler tydeligvis det meste uten at den skranter helt.

  • Operasjon, steinknusing.

    God kveld lesere! :)

    N har jeg endelig kommet hjem etter operasjonen i gr.

    Jeg ble trillet ned p operasjonssalen rundt 11, og ble litt smskuffet nr jeg ikke fikk spinalbedvelse (slik at man bli lam fra livet). Tenk s kult det hadde vrt vre dobbelt lam!
    Istedenfor fikk jeg en lett narkose. De satte nler i den ene armen min, hvor jeg fikk en svr spryte med sovemedisin rett inn i rene. Det er like gy hver gang, for plutelig begynner hele rommet spinne. Jeg hrte meg selv si " ooh, dette er jo faktisk litt gy", fr jeg forsvant inn i drmmeverden.

    Jeg vknet to timer senere av en sykepleier som sa "trekk pusten dypt n Cecilie", og vips var intuberingen fjernet.
    Jeg vknet fr jeg ble trillet ut p oppvkningen, og alt av blodtrykk og mlinger s fine ut, s da fikk jeg komme opp p avdeligen med en gang.

    De gikk inn via blren min for knuse steinen, men de har bare knust den og gjort det om til grus. Steinen var 10,6 mm, og de fikk ut litt av den ved skylle, men jeg skal p en CT etterhvert for se om det ligger mer igjen. Om det gjr det er det mulig jeg m operere enda en gang, men da bruker de samme inngangen som de har satt inn dren i. Det vil dessverre si at jeg fortsatt drasser rundt p drenet ,

    Det siste dgnet har mildt sagt vrt blodig ettersom de har vrt inne tuklet med bde nyre og diverse. N ser det heldigvis bedre ut.
    Jeg har ftt med meg en hel goodiebag fra sykehuset med spryter og bandasjer, s n er det bare sette i gang skylle nyren.







    Livet er ihvertfall ikke kjedelig for tiden!

  • Johnny og den store stygge steinen

    Fra 23 juni til 3 juli var jeg innlagt p sykehuset med blodforgiftning, hy feber, veldig lavt blodtrykk, hy puls og nyrebekkenbetennelse.
    Alt fordi kroppen min av og til liker lage steiner. For litt over to mneder siden fant vi en liten nyrestein som satt i venstre nyre. Den gjorde ikke vondt, jeg hadde ikke problemer med den.
    Etter planen skulle den knuses med sjokkblgebehandling 4 juli, noe jeg tenkte var helt greit siden den ikke gjorde noen skade likevel.
    Det m den jvelen ha morret seg med, for plutselig vokste den og fikk en ide om at den skulle rmme fra nyren min og heller bosette seg i urinlederen min. (La oss for orden skyld kalle nyren min for Johnny)Johnny syns ikke det var en like god ide, for resultatet av rmningen var at urinen ikke kom seg forbi steinen og dermed ikke hadde noe sted gjre av seg. Johnny hadde nok aldri opplevd vre full fr, og frstegangsopplevelsen var ikke s god.
    Det som deretter skjedde var at Johnny ikke klarte mer og ble drlig. Johnny ble syk og betent, og spredte det videre til blodet mitt slik at jeg endte opp med f blodforgiftning.
    Siden Johnny ikke klarte mer mtte vi hjelpe ham litt, s han har i litt over en uke blitt kjent med en slange som har flyttet inn hos ham midlertidig for avlaste ham. Slangen har jobbet p spreng hele tiden for frakte urinen til Johnny ut av kroppen siden steinen fremdeles nekter flytte ut av urinlederen min.

    Men i morgen blir det gang p sakene for da blir det tvangsutkasting av steinen slik at Johnny kan bli bra igjen! Det er ikke store operasjonen, men steinen skal etter planen knuses i flere biter frst med sjokkblgebehandling. Deretter hper vi at den blir s skamfull at den rett slett flytter ut p egen hnd. Kjenner jeg den rett kommer den til nekte slik at legene m ndt til fysisk gjre ham hjemls. Det er igrunn helt greit, for n begynner Johnny bli dritlei den midlertidige gjesten.Det skal bli godt for ham nr han endelig drar seg ut.

    Faktisk har kroppen min gjort dette flere ganger. For et par r siden endte jeg opp med 4 store dundersalt-lignende stener p boks , etter at galleblren min mtte fjernes pga steinkaos.

    Operasjonen skjer i morgen tidlig, noe som innebrer at jeg m vre p avdelingen klokken 8. Derfor har jeg tatt meg den friheten at jeg ligger p sykehushotellet en natt istedenfor stresse hjemme i morgen tidlig. Jeg klager absolutt ikke , jeg har eget hotellrom med dobbelseng og tv,. Nr man i tillegg har laptop, telefon,internett og verdens beste venner p andre siden av linjen, kan det faktisk ikke bli bedre. I skrivende stund ligger jeg i dobbeltsengen med en pose potetgull mens jeg skriver til de bestebloggleserene i verden.

    '




    Jeg har nok betraktelig mye mer klage over i morgen, men inntil da har jeg tenkt storkose meg :D
    Hper alle har en fantastisk dag , til tross for tropevarmen!

  • Because we're happy!

    God kveld kjre lesere!

    Dagen i gr var mildt sagt ganske <bnn i btta>, rva og lite likandes, men det vil ikke si at jeg lar det pvirke meg nr det kommer en ny dag.
    Til tross for til sammen 7 timers svn de to siste nettene , vknet jeg med et smil i dag tidlig. Det til tross for at jeg var langt ifra klar for lys nr taklyset ble tent av assistenten.
    Jeg sverger p at de koser seg like mye hver gang de fr dra meg ut av sengen om morgenen, vel vitende at jeg har mest lyst krype tilbake til den varme , deilige dynen min.

    Nr jeg dro fra sykehuset p torsdag trodde jeg at denne uken kom til bli kjedelig fordi jeg hadde drenet i nyren og dermed ikke kunne gjre like mye som vanlig. N er jeg s vandt med ha det der at jeg nesten ikke enser at det er der . Det er egentlig veldig greit, for n nr vi endelig har ftt nklene til huset i Oslo er det mye som m ordnes.
    I dag har jeg vrt p Skeidar for kjpe seng. "Dessverre" for meg var det salg der i tillegg. Som shoppoholiker ble det dermed litt ekstra ogs. Nr jeg var i Kongsberg for et par helger siden hadde sengen vr svre puter som begge ble helt forelsket i. I dag fant jeg samme putene p skeidar, s n gleder jeg meg til kunne legge meg godt til rette i ny seng med svre luftige puter i nytt hus om noen uker.

    Jeg er helt sikker p at bilen og kjringen har en type balanserende, medisinsk, helende, beroligende og rett slett fantastisk virkning p meg. Et par kjreturer med Mercedesen og jeg er ikke bare i supert humr, men har ogs mye mer energi og fler meg fantastisk. Dessuten har musikk utrolig mye for meg si, s det var nok langt ifra feil sette inn skikkelig anlegg i bilen. Det frste som skjer i det vi setter oss i bilen er at spillelisten blir funnet frem og musikken skrudd opp s hyt at vi m skrike til hverandre for hre noe som helst av hva den andre sier. Med andre ord helt perfekt!

    Ingen kan si at assistentene ikke koser seg p jobb ihvertfall, for her er det latter og morro hver dag.
    Jeg kommer ikke over hvor mye jeg kommer til savne jentene mine nr jeg flytter! Det eneste som gjr det bra igjen er at jeg gleder meg til spyle hver enkelt av dem i dusjen siste dagen deres p jobb. Det har vrt tradisjon her helt siden starten. Man fr ikke mer morro enn man lager selv!




    Da sier jeg natta og krysser fingrene for at dagen i morgen blir like bra! :)

  • Et fjell av en journal

    God ettermiddag fra frken "jeg er drittlei kroppen"!

    Jeg har en snn typisk dag der alt bare er feil og humret er p bunnen. Det er forskjellige grunner til dette, men en av tingene er denne fantastiske kroppen som bare er snill og god mot meg. (nskesetning)Eventuelt bare lager problemer for meg og tydeligvis gjr alt for at jeg ikke skal ha det bra.

    P torsdag fikk jeg endelig komme hjem etter 11 lange dager p sykehuset. Dessverre mtte jeg dra hjem med et dren i nyren min, (en hyggelig liten slangesak som stikker ut av ryggen min ).
    Drenet m skylles to ganger i dgnet og jeg har hjertet like mye i halsen hver gang. Det ha ansvar for en av mine indre organer er virkelig ikke kjekt og det er noe jeg hper jeg aldri m gjre igjen.
    Heldigvis er det allerede mandag og tiden gr fort. P torsdag legges jeg inn p sykehuset igjen og p fredag skal jeg etter planen opereres for f ut nyresteinen som lager problemer.

    Tidligere i dag var jeg hos fastlegen min for siste gang fr jeg flytter. I samme slengen ba jeg om f utskrift av journalen min. Jeg regnet med at den var stor, men jeg regnet ikke med at bunken kom til bli s tjukk som den var. Journalen gr helt tilbake til mars 2009, og er p ikke mindre enn 211 siderl
    Jeg fikk beskjed om at det kanskje ikke var noe jeg burde ta med p sengen lese alene siden det str mye rart der, men jeg kjrer den kjente Cecilie stilen gjr det stikk motsatte.
    I lpet av den siste timen har jeg lest om hvordan de har pnet opp ryggen min og "dissikert" som det s fint str. Om hvordan ting inni ryggen min var bde revnet og brukket, hvordan de detaljert borret inn metallet i hnden min.hvordan de s fint pnet meg opp for fjerne galleblren min med mer. Det er frst n nr jeg leser (211 sider!!) at jeg forstr omfanget av hva jeg og kroppen min egentlig har gtt gjennom de siste 5 rene.




    Det som derimot overrasket meg mest med hele journalen er hvor negative legene virker mot meg og alt jeg har sagt. Hadde man lest journalen uten kjenne meg hadde man trodd jeg var verdens mest misfornyde og bedrevitende pasient som bare sier imot legene og nekter hre p hva de har si.
    Leger gr mange r p skole for bli gode nok til kunne gjre det de gjr. Dessverre er det s altfor mange av dem som glemmer at hver pasient faktisk er et menneske som trenger bli hrt.
    Jeg har brukt mange r p bli kjent med kroppen min p nytt, og kjenner den bedre enn noen andre. Det er en god flelse lese at det i nesten alle tilfellene endte opp med bli som jeg sa og trodde. Kanskje jeg rett slett skal bli min egen lege? Dr Cile!

    Selvom dagen ikke er s altfor hyggelig blir jeg alltid glad nr jeg er rundt slavene mine. Spesielt nr de gr for kjpe noe drikke til meg og kommer tilbake med Colaflaske med "Sjefen" p !


    Tanken p flytte fra de herlige krkene gjr vondt, de aner ikke hvor fantastiske de er <3

  • Superheltnyre

    Forrige mandag nr jeg ble lagt inn ( veldig ufrivillig ) trodde jeg gjerne at jeg kom hjem samme kvelden eller dagen etter.
    Det har n gtt 11 dager siden jeg sist l i min egen seng, og jeg har nesten ikke ord for hvor godt det er ligge i den igjen!

    Ukas store gladnyhet kom i 12 tiden i dag sammen med en smilende lesunder av en lege. Jeg fikk dra hjem!
    Jeg er ikke vond be, s alt var pakket ned 10 minutter senere. En siste antibiotika rett i rene var det eneste som var igjen fr jeg fikk dra, noe som innebar nlestikk nummer 31 p 11 dager.
    Legene er helt nazi nr man har sepsis( blodforgiftning) og feber, s da m de ta dobbel blodprve hver gang man gr over en visst temperatur.(Et stikk i hver arm) En temperatur jeg var s heldig ligge over mesteparten av tiden.

    Det tok ikke lang tid fr jeg var p plass i wonderbilen med rutene nede og musikken p maks med verdens strste "JEG SKAL HJEM" smil. Dette til tross for at drenet fortsatt er godt plantet i nyren min og jeg m drasse rundt p ikke bare en, men to urinposer.

    N skal vi ha litt tissesnakk, for dette er igrunn litt facinerende.Til vanlig har jeg suprapubisk kateter som p bildet.

    Kort fortalt gr det et kateter gjennom buken/nederste del av magen min og inn i blren. Kateteret blir holdt p plass av en ballong fylt med vann.

    Drenet jeg har i venstre nyre n kalles et pyelostomi kateter, Det ligger der for avlaste nyren fordi den ikke klarer frakte urinen ned i blren siden nyresteinen blokkerer urinlederen min. Drenet m derfor vre der til steien er borte. Jeg legges inn neste torsdag og steinen skal fjernes fredag,endelig! Frem til det m jeg skylle det to ganger til dagen, drikke som en hest og g p antibiotika.




    S n har jeg blitt s fancy at jeg har en pose p hver nyre. Kroppen slutter ihvertfall aldri overraske, for jeg har alltid trodd at nyrene jobbet synkront, men det er slettes ikke sant. Posene fylles i forskjellig fart, og bde fargen og konsistensen er ulik. Her en dag fant ene nyren min ut at det var p tide bli supernyre (med kappe melodi hele pakken) , for plutselig tisset jeg som en helt i den ene posen!
    Er ikke det kult s vet ikke jeg hva som er!

    Kroppen er n hobbyen min, siden alt annet av hobbysaker er pakket ned. Eventuelt har jeg fritidsproblemer.

  • Ut p eventyr i solen

    God ettermiddag!

    Jo flere dager jeg tilbringer i denne sykesengen desto mer hjernedd fler jeg meg.
    Derfor var det p hy tid at litt av dagen ble brukt til noe annet enn ligge rett ut.

    Jeg tok meg derfor frst en tur i kantinen for spise en solid frokost, bestende av en trr glutenfri brdskive med ost (takk hyere makter for at man kan ta tabletter som gjr at man tler melkeprodukter),4 glutenfrie kjttboller, litt kaninmat og et glass eplejuice.
    Deretter var det ut p nok et eventyr her p sykehusomrdet. Dagens eventyr ble heldigvis mer spennende enn i gr, pluss at jeg var hakket mer sexy i dag i hel sykehuspysj.

    Tok meg noen runder i rundkjringen...

    Kjrte litt frem tilbake over gangfeltet...

    Fant meg en passende parkeringsplass...

    Sniffet litt p sommerblomstene..

    Ga bilen min litt etterlengtet kjrlighet...

    Og ellers hadde det veldig fint i solen!



    P denne tiden har jeg i tillegg rukket f rare og sprrende blikk fra bde barn og eldre. Det er alltid like hyggelig bevise at jeg er helt normal.

    N har jeg nettopp hatt besk av Lene, en av mine tidligere slaver. Hun hadde med seg Jordbr til meg, s n har jeg ikke grunn til klage resten av dagen.

    Hadde en samtale med en sykepleier og legen min i dag der jeg prvde f klarhet i hvor syk jeg egentlig har vrt. Jeg kom inn med det som kalles "Sepsis", alts blodforgiftning, som flge av at nyresteinen min lsnet og blokkerte urinen fra komme seg ut fra nyren. Dermed ble det en betennelse som gikk over i blodet. De sa at infeksjonen min var s ille at hadde jeg ventet en dag eller to til kunne det endt med organsvikt og hadde det skjedd kunne det blitt fatalt. Heldigvis har de hatt kontrollen hele tiden, og n er jeg infeksjonsfri

    Legene diskuterer side opp og side ned (og frem og tilbake) , hva som skal skje de neste dagene, men det ser ut som jeg fr vite mer i morgen etter klokken tre.
    Enten setter de en lang "stent" i urinlederen fra nyren og ned til blren for pne urinlederen slik at det kan strmme fritt fra nyren. Eller s skal de leke med fiskermenn og rett slett fiske steinen ut, enten gjennom blren eller via hullet de har laget i siden min for legge inn drenet til nyren. Jeg har gitt klar beskjed om at de gjr det de vil, s lenge jeg er hjemme p fredag. En uke p sykehus er langt over grensen, to uker kommer ikke p tale for frken stabeist.

    Hper alle nyter solen!

  • Magedansen er i gang!

    God mandagskveld!

    En uke i sykehussengen feires i skrivende stund med et glass appelsinjuice og temperaturml under armen.
    Kveldsmaten er inntatt og magedansen er i gang.

    Tidligere i dag tok jeg p meg de flotte bl pysjbuksene man fr her p sykehuset og strevde meg over i rullestolen. Det sies at om man er sengeliggende i tre uker mister man mesteparten av muskler i kroppen. De tre ukene har tydeligvis presset seg inn i en uke, for her er det ikke annet enn fiskeboller igjen.
    Frokosten gikk raskt ned i kantinen p avdelingen sammen med opptil flere illeluktende gamle sjeler.
    Deretter fulgte et overraskende interessant eventyr i sykehuset sine ganger med en rullestol som gikk bde hit og dit fordi jeg ikke var ved mine fulle fem.
    Veldig kort fortalt har jeg mistet ca 700 ml med blod de to siste dagene fordi jeg fikk blodfortynnende nr jeg absolutt ikke burde hatt det.
    Jeg trodde ikke det skulle ha noe si, men jo lenger vekk fra avdlingen jeg trillet desto lenger fltes tilbakeveien.

    De har dessverre tenkt lenke meg til sengen noen dager til fr de fr gjort det de skal. Jeg overlever s lenge jeg kan gjre narr av studentene og ikke minst fore kroppen med masse god mat, som jeg til og med slipper lage selv.

    Har forresten ftt ren av vre Ukens blogg her p Blogg.no. Sjekk ut linken under :)!

    http://ukens.blogg.no/1404112749_ukens_blogg__ciile.html

  • Sexy i sykehuspysj!

    God sndag fra sykesengen!

    Siste oppdatering s langt er at maten glir ned p hykant ( og matprat blir lest side opp og side ned etter nye oppskrifter som m prves nr jeg kommer hjem ), fargen er tilbake i kinnene, klrne er p, magen er fortsatt like idiotisk som alltid, men humret er p topp og jeg er p bedringens vei!

    Blodprver ble tatt med bde et, to og tre stikk tidligere i dag, s i morgen venter prvesvarene p om infeksjonen har tenkt seg ut av kroppen.




  • Frken syk

    Hei og velkommen til barnetv.... nei, jeg mener sykehuset.

    I skrivende stund befinner jeg meg lagt godt til rette i en sykehus seng p Stavanger universitetssykehus.
    I samme sengen har jeg lagt siden mandag rundt halv 4.

    I helgen feiret jeg 25 rs dagen min den vakre lille byen Kongsberg der min kjre er oppvokst. Byen har sin egen lille sjarme med handlegater, spesielle bygninger , parker og fossefall midt i byen.
    For ikke snakke om hotellrommet.. Jeg holdt p f sjokk nr jeg rullet inn p rommet. Det innrholdt et spisebord med plass til 6 stk, e sofa og to stoler, to tver, stort bad med badekar, store vinduer og en svr dobbelseng. Det var rett slett et lite konferanserom! Jeg mtte rose hotellet opp i skyene for rommet, for det var virkelig noe av de unike. De har virkelig skjnt hva et handikaprom er. Selv visste de ikke hvor bra de hadde ftt det til.<
    P lrdagen var det duket til 50 rs fest i barnehjemmet til Glenn. Med westernstyle som tema ble det en herlig og morsom kveld man sent glemmer! Verken jeg eller assistenten visste hvor vi skulle ha ynene nr vi kjrte utover til dit det skulle vre. Vakrere natur skal man se bde langt og lenge etter. Nesten synd vi ikke fikk tatt bilde!*

    Dessverre ble jeg syk allerede frste dagen. Det begynte med at jeg ikke fikk i meg mat,, jeg var kvalm og fikk plutseilge frostrier. Ene dagen l jeg helt under dynen skalv s mye at jeg ristet og pustet kjmpetung. Jeg klarte ikke roe meg og Glenn mtte ilgge holde meg fast. Jeg fikk ikke i meg mat noen av dagene, s jeg s p det som naturlig at jeg var veldig drlig p sndag nr det var p tide kjre hjemover. Jeg kjrte 10 mil fr jeg var s delagt at assistenten mtte ta over. Ogs da hadde jeg frostrier og ble ikke varm av noe, fr jeg p slutten nrmeste mtte strippe av heteslag. Skikkelig feber med andre ord. Hun kjrte hele veien hjem, heldigvis. Jeg kom meg rett i seng og sov hele natten . Om morgenen var jeg fremdeles drlig, men mtte komme meg til en sykehusavtale. Jeg dro dit med taxi fordi jeg ikke kunne kjre. Legen min mtte meg i gangen og ba meg f tatt en CRP (Infeksjonsniv i kroppen). Jeg fikk tatt en, men dro hjem. Jeg nrneste stupte i seng og ble liggende der. Fikk nok et frostanfall og l der med bde dyne,varmepledd, to varmeflasker og btte foran meg. Den ene bananen jeg spiste gikk rett i btta.
    Kl 3 ringte sykehuset og sa jeg hadde CRP p over 200 (skal normal ligge under 5 ), s de ville ha meg p sykehuset.
    Jeg ble bare glad, for p det tidspunktet l jeg rett ut i sengen med bare underty og det bare rant svette av meg. Ambulansen kom hentet meg, og siden har jeg vrt her.




    Det hele begynte med en ufarlig urinveisinfeksjon Men med underskelser fant vi plutselig ut at det var langt verre. Jeg har en nyrestein p venstre side som har kommet seg ut av nyren og ned i nyreveien. Den blokkerer urinen fra komme til blren, noe som laget en infeksjon i nyren min. Jeg har ogs hatt svrt lavt blodtrtrykk, hy puls og hy feber. For ordne dette har de satt inn et dren i nyren min via ryggen,. Det vil si at urinen kommer fra den slangen istedenfor ned i blren min. Infeksjonen har ogs spredt seg til blodet mitt, s det er en veldig alvorlig infeksjon. Nr vi har ftt den vekk skal vi sette inn en stent i nyregangen der steinen sitter, slik at urinen kommer forbi som normal Steinen blir fjernen mandag 7 juli. Da knuses den via et aparart som gir sjokkblger.

    Det vil med andre ord si at jeg blir liggende til ihvertfall over helgen, men det fr jeg bare overleve. N har jeg i det minste begynte spise igjen for frste gang p en uke, noe som hjelper veldig.

    Krysser fingrene for at jeg snart er ute igjen :)

  • 25 r og med flelsen av ha en fot i graven

    P fredag skjer det.

    Dommedag, Den kalde krigen, og bde frste og andre verdenskrig p en og samme dagen.(kanskje til og med tredje)
    Verden gr under, himmelen faller ned, og helvete oppstr.

    Jeg fyller nemlig 25 r. (TJUEFEM!!). Jeg er plutselig halveis til 50! ( FEMTI!!!)
    Alderdommen kommer som en atombombe treffer meg midt i trynet, snn ca mellom fflekkene p venstre side og de sm fettkulene som mystisk har oppsttt under yet mitt p hyre side.
    (Nr det gjelder fettkulene skylder jeg forresten p alderen.)

    I dag leste jeg dessuten dette :

    - Det er store genetisk betinget forskjeller nr det kommer til hvor fort hver enkelt av oss aldres. Nr det er sagt starter aldringsprosessen etter at veksten er avsluttet i cirka 25-rsalderen.
    - Det er vanskelig pvise store endringer i organene i denne alderen, men underskelser viser faktisk at hjernevevet begynner vise de frste aldringstegnene fra man er omtrent 25 r, sier han.

    Er det rart man fr angst?
    Det vil alts si at hjernen min sakte men sikkert begynner visne vekk snart. Det kan ikke vre sunt f mindre hjernekapasitet enn jeg fler jeg har til tider! ( Jeg har i det minste noe referere til om jeg skulle komme til si noe dumt fra n av)
    Enda verre blir det nr jeg blir 30, da begynner aldringsprosessen p huden, og nr man er 40 begynner visstnok lungekapasiteten svekkes, samt at hjertet ogs begynner bli drligere.

    Fra spk til alvor s er det tiden jeg har lagt bak meg som rullende som bekymrer meg mest. Det har allerede gtt 5,5 r siden jeg ble hjulbent, og jeg fler tiden gr vanvittig fort. Plutselig kan jeg feire bde 10, 30 og 50 rs jubileum for hvor lenge jeg har vrt stillesittende, (lat),lite oppegende(lat) og ikke minst lat (lat).
    Ser for meg at "They see me rollin', they hatin'" kommer til vre theme sangen min nr jeg triller rundt i slow motion i en alder av 80 r. ( som forresten er om 20090 dager, ikke s lenge som man skulle tro!)

    Tiden gr rett slett for fort. Jeg husker fortsatt en stil jeg skreiv p ungdomsskolen . En typisk " Hvor ser du deg selv om 10 r". Jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle skrive, men unger hadde jeg ihvertfall. Vel, her er vi, 9 r senere, og jeg har ikke presset ut en eneste mini Cecilie. Det er forresten kanskje like greit.Verden har mer enn nok med en Cecilie om gangen.

    Eneste gleden ved fredag er at den store dagen skal feires i Kongsberg med min kjre. I natt setter jeg og assistenten min nesen mot Kongsberg ( og hper at vi finner frem).
    Hper alle fr en fantastisk helg nr den tid kommer!

    Forresten min nye favorittgenser : Are you staring because you think im sexy ?

  • Furteguri

    Sint , frustrert, lei og alt sammen p en og samme tid.

    Jeg var p et punkt for 1 r -6 mneder siden der jeg virkelig ikke trodde at smertene i magen og kroppen kunne bli verre, men det viser seg n at jeg tok grundig feil.
    N er det verre enn noen sinne jeg fler meg rett slett fanget i min egen seng. Rett slett fordi det er veldig ubehagelig sitte i rullestolen over lang tid, og fordi det hjelper ihvertfall litt ligge slik at kroppen fr slappet av helt. Det er ingenting jeg trenger mer enn akkurat det. Overanstrengelser kan jeg bare glemme, da blir jeg ikke bare delvis sengeliggende men fullstendig hjelpesls i et par dager fr jeg i det hele tatt kan tenke at stolen er et alternativ. I helgen har jeg lagt rett ut uten vre i rullestolen i mer enn 15 min. I dag var jeg ute av huset i noen timer, og det tok ikke lang tid fr smertene kom snikende.

    I skrivende stund fles det ut som jeg har en sylskarp stor stein som sitter mellom ribbein og hoftebein p hyre side, som gnisser og trykker, dytter og skjrer inni meg. Jeg klarer bare s vidt ligge p siden, noe som igrunn er et stort problem med tanke p trykkavlastning . Jeg gjr det beste ut av det , men fy f n er jeg rett slett dritlei, for si det rett ut.

    Det at magen ikke tler smertestillende hjelper virkelig ikke p. Jeg var hos legen for en mneds tid siden, som ga med smerteplaster fordi jeg nsket ta toppen av smerten. Dette fungerte veldig greit p smerten. Jeg kjente langt nr s mye som fr. Dessverre inneholdt plasteret enn slags type morfin, som gjorde at jeg var dopet mesteparten av tiden, til en viss grad. Jeg merket det ikke til vanlig, men nr jeg skulle konsentrere meg gikk det veldig galt. Dette skulle stabilisere seg, men det hadde det fortsatt ikke gjort etter en mnd, s bilkjring var rett slett for farlig. Derfor bestemte jeg meg for hive det i sppelet. Bil m jeg kunne kjre.

    Jeg er lei og sliten, grinete og furtete. Alt det jeg til vanlig aldri er.
    Jeg priser meg lykkelig over de fantastiske vennene jeg har, for uten gode samtalepartnere hadde psyken min strket med for lenge siden.

    Noen ganger er det rett slett ikke greit vre i denne kroppen, n er en av gangene.

  • Hva er best og verst ved sitte i rullestol?

    Spr man en rullestolbruker hva som er best og verst med sitte i rullestol er det et hav av forskjellige svar man kan f. Hva ER egentlig det beste med sitte i rullestol? Du lurer kanskje p om det finnes noe positivt ved det i det hele tatt? Og hva ER det verste med det? Det m da vre det at man ikke kan g, eller hva?

    I dette innlegget har jeg samlet sammen svarene fra 17 forskjellige rullestolbrukere, inkludert meg selv. Sprsmlene lyder, hva er best og verst med det sitte i rullestol?.
    Hver enkelt person, uavhengig av om man er funksjonsfrisk eller ikke , har ting de setter mer eller mindre pris p. Derfor er svarene veldig forskjellig. Noe som kanskje ikke er det noe bra for noen er fantastisk for en annen, og omvendt. Men legg merke til en ting, ikke en eneste av oss har nevnt at det verste med sitte i rullestol er at man ikke kan g. Det er noe tenke p.

    Det fantastiske svaret til Anita Elisabeth fortjener st frst!

    Anita Elisabeth:
    Det beste: Det beste med sitte i rullestol er den flelsen man fr nr man suser igjennom store folkemengder, nyaktig klar over hvor man skal svinge og sno seg uten vre nr noen, og de blir helt paffe nr de ser tempoet ditt og presisjonen. For ikke snakke om hvor morsomt det er nr de skvetter og velter i sidemannen sin. Har du aldri sett noen i rullestol, eller? Tydeligvis ikke, for i dette tempoet og i din forvirrelse m du ha trodd at du s et gjenferd. S er det vinden i hret nr du suser ned bakken i full fart, og gleden ved oppdage armmuskler du kunne knuse alle i hndbak med. Det var fr, det, da jeg enda kunne sitte i manuell rullestol. Panthera X, den letteste som er. En drm; de beste beina for en rullende venn! Men min elektriske rullestol er overhodet ikke vrst; den er rd. Og jeg kan sette p maks hastighet og kjre avgrde, med vinden i hret. Her er det ikke snakk om vre redd for snuble ned en kant, for stolen, som har senterhjulsdrift (de to store hjulene er i midten, og s er det to sm foran og to sm bak) har en smart teknologi som gjr at alle hjulene til enhver tid er i bakken. De sm gr ned frst, tar med seg de store, og glir elegant fram s de siste ogs kommer med. Ingen dunk eller br bevegelser. Hvem sier at ikke rullestolbrukere kan klatre? Det beste er kunne heise seg opp og gi en klem til den man er glad i, i samme hyde. Det er legge seg bakover, ta beina opp, og nyte sola. For s sette seg opp igjen og kjre akkurat dit man vil. S, det beste med sitte i rullestol er friheten.
    For en som hverken kan st, g, sitte, eller holde hodet p grunn av manglende nakkekontroll, s er det kunne komme seg rundt helt selv, en hel fantastisk flelse. Den har alltid vrt fantastisk, selv da jeg satt i den manuelle, men da var jeg enda s bevegelig. Jeg kunne snu hodet og se meg rundt, jeg kunne skyve fra med armene for f meg selv fremover, jeg var en racer p forflytninger. Men n har stolen absolutt alt og si. Vet du hva mitt strste ml er n? komme tilbake til den manuelle rullestolen.
    .Det verste: Alt du m passe p. Trykket i kroppen. Srge for f endret stillinger, og passe p om man er for kald. Mtte bli dusjet liggende p tralle av noen andre, og g p bekken i seng. Det vre avhengig av noen hele tiden. M du p do, s m det vre en til. Skal du forflytte deg, s m det vre en til,- heisen m hentes, korset, krage, og seil m p. Vil du dusje, m du ha med deg en annen. Intimgrenser finnes ikke lenger. Det er flere fremmede mennesker som har sett min nakne rumpe flere gang enn jeg noen gang vil f sett den selv, og jeg er ganske sikker p at min fremtidige kjreste vil f sett den mindre. Sorry, wife. S er det all planleggingen som m til, bare for kunne gjre noe; hvordan er det der vi skal? Kan jeg komme inn? Er det plass? Er det do tilgjengelig (akkurat dette er ikke lenger er sprsml jeg trenger tenke p lenger, men det var det) Vil vi kunne f sitte sammen? Visste du at p de aller fleste konserter/forestillinger/kinoer etc s er det egne rullestolplasser hvor man kan ha med seg n ledsager? Veldig kult hvis gjengen p fem nsker f oppleve alt, sammen. Nr du skal ut p reise med fly, m alle mlene av rullestolen vre sendt inn til selskapet p forhnd, og du m oppgi hvilken type assistanse du trenger for komme inn i flyet. Denne assistansen er i koder, s det er best for deg velge riktig, for operatrene ser p interne koder. Nr du har elektrisk rullestol s er det ndvendig med oppgi vekt p stolen. Du kan f nei til bli med p akkurat den avgangen du nsker fly med,- og nei, dette har ingenting med diskriminering gjre. Det er vektbegrensninger p fly. Og man kan ikke stappe et fly fullt av hva som helst, av hvilken som helst vekt, i lasterommet.
    Det er stirringen fra andre. Og da tenker jeg ikke p sm barn, for sm barn er bare nysgjerrige. De ser ikke for vre slemme. Og s er det de gangene folk henvender seg til den du er med, og ikke til deg. Dette har heldigvis ikke skjedd s ofte; det er oftere at de heller ser p stolen frst, og s deg. Og s stolen igjen. For min del er ogs noe av det verste med vre funksjonshemmet generelt, det at de fleste interesseorganisasjoner er s bastante p at "en som er funksjonshemmet er ikke syk". Jeg er syk. Alvorlig syk. Og jeg er funksjonshemmet. Det er diskriminerende si at en som er funksjonshemmet er syk. Hva med meg da? For dra den i samme retning; er det ikke diskriminerende si at en som er syk ikke er funksjonshemmet? Jeg er helt for det med at man ikke skal behandle funksjonshemmede som om de er syke og stakkarslige, for snn br man ikke behandle noen grupper i samfunnet. Men, for de hyrstede personene der ute som er s veldig klare p hva man ikke skal si og hvor galt det er og hvordan man ikke skal se p andre, s blir det av og til s mye at man selv ikke lenger tenker p hva man sier. Kanskje m man selv se p hvordan man ordlegger seg nr man vil f frem et budskap, som er godt nok i seg selv, all den tid det med stor sannsynlighet kan komme til ramme ens egne. Jeg er jente, jeg er syk, jeg er homofil, jeg er funksjonshemmet. Hvordan med all din politiske korrekthet ville du snakket til, og om, meg? Jeg hper at du ville oversett alt det der og heller sett at jeg er et menneske. Det kan bli for mye av det gode i enhver organisasjon, og jeg synes noen ganger at en del av det disse tingene fra disse hold innebrer, er noe av det verste. Og s er det i grunn jvlig kjedelig at jeg ikke kan g p turer i skogen, og p fjellene mine i Nord-Norge.

    Cecilie
    Det beste:Det er mange ting som gr under det beste, faktisk s mange at det er vanskelig bare nevne en ting.
    Jeg setter pris p ting p en helt annen mte enn jeg gjorde fr. Gleden jeg fr nr jeg fr til noe , som kanskje ville hatt liten eller ingen betydning for deg som kan g, kan vre overveldende god for meg.
    Som rullestolbruker har jeg ogs ftt muligheter jeg ikke hadde ftt hadde jeg ikke vrt i denne situasjonen. Jeg har blant annet f hjelpe mennesker med alt fra skoleoppgaver, tips og ideer om alt fra hvordan takle livet til hvordan man tar p seg sko i rullestol. Jeg har holdt foredrag om ulykken som igjen har vrt med p gi ungdommer et sterkt inntrykk som kanskje vil bidra til at liv kan reddes i trafikken. Jeg fr jobbe med noe jeg virkelig brenner for , og jeg har ftt mulighet til jobbe meg opp til f et synlig navn via media, som igjen gjr at folk blir oppmerksom p hvordan det er vre rullestolbruker. Det er s mye uvitenhet rundt temaet som gjr at vi lett blir satt i bs, det vil jeg vre med p forandre. Dessuten, jeg har ftt en ny mulighet, et nytt liv, en ny begynnelse, en ny sjanse til gjre noe stort i livet.!

    Det verste: Jeg bruker ikke tenke s mye p hva det negative med sitte i rullestol er, men det er selvflgelig noen faktorer som skiller seg ut. For meg er det ikke noe gy at kroppen tar over p den mten den gjr og styrer livet og hva man kan gjre. Det fle seg som en fange i sin egen kropp er langt ifra en god flelse. Noe som ogs er negativt og som det kanskje ikke er s mange som vil innrmme eller snakke om, er sex. Seksualitet er en stor del av det vre menneske selv om det er noe man ikke alltid vil snakke hyt om. Dette er egentlig noe jeg kan skrive under bde positivt og negativt, for det har sine fordeler og ulemper begge veier . Jeg sier ikke at sex er umulig nr man er i rullestol, langt ifra. Men det gir vanskelige utfordringer som mange ikke er klar for g ls p, noe som gjr at mange dessverre sliter med dette. Jeg har snakket med altfor mange som rett slett gir det helt opp fordi det blir for vanskelig. Klarer man stole p partneren kan man n uante hyder , noe som vil gi deg en fantastisk mestringsflelse. Den flelsen unner jeg alle i min situasjon, fordi det betyr s uendelig mye. og er s ubeskrivelig godt.

    Under ser du bildet fra en artikkel jeg skrev for Handikapnytt der jeg blant annet skreiv at en av fordelene ved sitte i rullestol er at man ikke sliter ut sko og at det derfor alltid ser like nye ut.



    Silje
    Det beste er: - f et perspektiv p livet jeg tror jeg ellers ikke ville ha hatt - kjre gratis kollektivtransport - at du hele tiden m utfordre deg selv til klare nye ting - at skoene mine ser nye og ubrukte ut, selv 10 r etter jeg kjpte dem

    Det verste er: Min flelse av hver dag mtte motbevise andre - nr andre synes synd p meg - at samfunnet gjr meg mer funksjonsnedsatt enn jeg fler at jeg er

    Lars Tore
    Det beste :Kommer foran kongelige og kjendiser i ken p Euro Disney/Disneyland Paris p alle fornyelsene2.
    Det verste; Lite dameaction

    Therese
    Det beste: det best med sitte i rullestol er for meg kunne vre med ut og gjre normale ting som dra ut med venner, bruke tidd sammen med min kjre og ikke minst det kunne orke g p konsert, kino, samling med kjelkehockeymilj og ha overskudd til aktiviteten/gjreml man skal som for eks handling. (Om jeg bruker kreftene mine p g fra bil for handle, orker ikke jeg g den dagen.
    Det verste :Det verste med sitte i rullestol er egentil at andre som ikke kjenner meg snakker til meg som om jeg skulle vrt dum (3-5r). fordommene er fortsatt store noe som er noe merkelig idagens samfunn. Og selvflgelig det at bygg den dag idag ikke er tilrettelagt, siden loven om at offentlig bygg skulle vre rullestoltilpasset i 1972. De bygger jo nye bygg idag som vi rullestolbukere ikke kommer oss inn i. (hurra for unniversiell utforming)!!

    Marion
    Det beste:Det beste med bruke rullestol, eller kanskje heller det beste med diagnosen jeg har, er alle vennene jeg har som har samme tilstand. Hvis jeg ikke hadde hatt en funksjonshemming hadde jeg aldri mtt dem
    Det verste: Det verste er ikke kunne vre med p alt jeg vil pga at det er mange plasser som er drlig tilrettelagt. Hper det var ok svar, og at du har det bra

    Anette
    Det beste : Det beste m slik det er n er at jeg fr muligheten til vre hjemme med ungene mine slik at de slipper ha lange dager i barnehagen.
    Det verste: Det verste er at jeg m begrense mitt sosiale liv fordi jeg er redd for vre til bry fordi jeg trenger hjelp til komme inn der det er trapper eller husene deres ikke er tilrettelagt slik at jeg trenger hjelp.

    Stine
    Det beste :Det beste tror jeg m vre at jeg lrer meg se lsninger der gende ofte ser begrensninger. Og at jeg kommer s nr mange fine mennesker
    Det verste: at jeg er avhengig av kommunale vedtak for kunne leve livet slik jeg nsker

    Helle-Viv
    Det beste: Jeg kan bruke de lekreste skoene med de hyeste hlene, pluss at jeg kan ta p masse rumper for f deres oppmerksomhet for f de til flytte p seg nr de str i veien. Jeg kan bruke handikapdoen uten f drlig samvittighet
    Det verste: Drlig utsikt...
    At jeg ikke nr bort til dopapiret nr jeg bruker handikap doen.

    Kristine
    Det beste: alle vil danse med meg og spandere ting p meg fordi de syns det er s bra at jeg drar ut p byen og fester. Jeg fr ogs en del modelloppdrag fordi fotografer liker at jeg kan skille meg ut fra mengden.
    Det verste:det negative er at jeg er avhengig av ha med meg noen nr jeg skal ut av huset

    Marit
    . Det beste:Kan bruke mange lekre sko som jeg kaller "sittesko", jeg kan nemlig ikke st med dem, langt mindre g. For meg, med benskjrhet, kan jeg komme meg ut hele ret uten vre redd for ramle og knekke bein. Jeg er kortvokst og nr jeg sitter i Trille(stolen min) rekker haka mi over bordplata. Jeg kan ha et aktivt liv takket vre Trille. Jeg elsker stolen stolen min!
    Det verste:. kan vre vanskelig finne toalett nr jeg er ute.

    Hans Kristian
    Detbeste: Noen ganger fr man spesialbehandling.
    Det verste: Noen ganger fr man spesialbehandling.

    Mari
    Det beste:Slippe hoppe bukk i gymtimane p ungdomsskulen eller skogstur i sps regnver. Barn som spr om artige ting. Slippe k p konsert. Slipper f vondt i beina fordi ein har gtt for masse. Ha barna p fanget i stolen. Armsykle ned ein bakke med vind i hret.
    Det verste:rare blikk fra voksne, drlege haldningar, sliter i trapper, alltid planlegge fr ein skal noko. Ikkje kunne springe etter barna.

    Marie
    Det beste :det beste ved bruke rullestol: jeg har bestandig noen sammen med meg. jeg har blitt kjent med mange herlige folk som jeg ikke hadde kjent hvis jeg ikke brukte rullestol, eller hatt cp. hvis du har skadet foten (etter en fest) s du ikke greier st p den, er det veldig praktisk med rullestol. jeg tror du fr en annen innsikt i livet, og du ser det er "normalt vre forskjellig". og du fr de kjekke guttene nrt innp deg nr du danser for du m ha sttte ellers faller du. At du slipper st i k i fornyelsesparker, og fr kjre 3 turer istedet for1, det er det aller beste!
    Det verste: det verste ved bruke rullestol: jeg har bestandig noen sammen med meg. mange ser bare rullestolen. det kan vre skummelt ta kontakt med meg. jeg kan ikke g tur i fjellet. jeg er avhengi av at det er noen lunde flatt der jeg skal ferdes. og mange rullestollbrukere blir tatt ut av gymmen p skolen, akkurat som om det ikke er minst like viktig at vi er i aktivitet.

    Arnfinn
    Det beste: det beste med rullestol er at den er veldig kjekk ha nr beina ikke virker
    Det verste:det verste m vre mten vi blir tatt inn og ut av fly

    Ingeborg
    Det beste: Det beste er at man fr muligheten til bli kjent med s mange forskjellige mennesker p et nrt niv enten det er gjennom jobb eller privat.
    .
    Det verste:Jeg nsker ikke sette fokus p hva som er verst fordidet er bare grave seg ned i noe man likevel ikke for gjort noe med. En liten personlig mening der folk m gjerne vre uenig. Noe jeg derimot synes kan vre litt vanskelig i blant er at vi m slite dobbelt s hardt for oppn det funksjonsfriske oppnr i lettere grad. eks: Skole, jobb etc.

    Anonym
    Det beste: vi fr hjelp med masse, og har trenere som hjelper oss og assistenter.
    Det verste: at noen snakker p en barnslig mte til oss, (det er noen som gjr det til meg i alle fall) og at jeg ikke fr vre med venner p noe de gjr, men som ikke jeg kan.

  • Hvordan er det vre personlig assistent? Bilder

    Har du noen gang lurt p hvordan det er vre personlig assistent?

    Jeg har de siste tre rene hatt 15 jenter som har jobbet som personlige assistenter for meg. Noen har bare vrt noen mneder, og den lengste har vrt hos meg i 1,5 r n.
    Jeg har ftt et spesielt forhold til hver enkelt av dem, men frst og fremst er jeg arbeidslederen deres. Selv om vi er veldig gode venner er det jeg som setter opp nr de skal jobbe, hva de skal gjre og hvordan det skal gjres. Jeg har ftt utdelt et timeantall av kommunen, som jeg deler ut p assistentene ut i fra nr jeg trenger dem.
    Det vre assistent er gy, inspirerende, gir deg muligheter og ikke minst en erfaring og opplevelse du ikke fr andre steder. Men det er ogs veldig krevende vre assistent da jobben krever at du er veldig fleksibel, rlig, plitelig og at du klarer forholde deg til hva som skal gjres, nr jeg sier at det skal gjres.

    Akkurat n har jeg 6 fantastiske jenter som er ansatt for hjelpe meg gjre de tingene jeg ikke klarer lenger. Hver enkelt av dem er unik og jeg setter uendelig pris p dem og hva de gjr for meg. De fr betalt for gjre jobben, men de stiller opp p en snn utrolig mte at jeg aldri kan f vist nok hvor takknemlig jeg er. Snart flytter jeg og m etterhvert f nye assistenter. Det kommer til vre uendelig trist dra fra gjengen, for jeg har blitt oppriktig glad i hver enkelt.

    Under finner du bilder fra de siste 3 rene. Bildene viser assistentene mine i sving, Om du har vurdert bli assistent noen gang s anbefaler jeg deg prve, - du kommer ikke til angre!

    Bildet viser Kristina som er med p sppelfyllingen for kaste et helt lass av ting som vi har sortert i huset.
    Denne jenta har alltid et smil p lur!

    Hanna panter flasker , like a pro!..

    Bilen m ha Diesel, Kristina tar oppgaven p strak arm

    Her har Siri gjort t dumt valg og blitt med meg p reise til Hovedstaden. Er ikke helt sikker p om hun visste hvor glad jeg er i shoppe !

    Hanna tmmer bilen for sppel p sppelfyllingen.

    Hver dag m assistentene manvrere denne mens jeg henger dingler i den, da er det nesten en selvflge at de m prve se hvordan det fles!
    Hun truet med at hun bare kunne bli hengendes er siden det var s behagelig.

    Kristina og Leah nyter utsikten p Solastranden

    Elisabeth var min aller frste assistent og var med meg p de verste utfordringene mine. Ogs den frste svensken!
    Her lager vi pepperkakehus til julen 2011

    Linda, min tredje svenske. Her koser vi oss i solen i hagen

    Kristina er den som er hos meg mest, og er en av de yngste jeg har med sine 19 r. Av og til lurer jeg p hvordan
    hun holder ut med meg, men p magisk vis klarer hun det utmerket!

    Her fra Julebordet i fjor. Kristina prver rullestol, ikke hennes sterke side!

    Hanna, meg, Hedvig som er min 4 svenske, og Lene, som jobbet for meg i nesten et r. Ogs fra julebordet i fjor.
    Kan tro vi hadde det morsomt!

    Dette bildet er tatt sommeren 2012 , noen mneder etter at huset ble flyttet inn i. VI hadde grillfest og avskjedsfest for 2 av svenskene mine,
    og velkommen til Linda som akkurat hadde begynt i jobben.

    P bildet ser du Lene, som hadde sin siste dag p jobb. Ingen har sagt man ikke kan ha det gy selv om man er p jobb!

    Assistentene er en stor del av livet og hverdagen min, og jeg kunne virkelig ikke klart meg uten dem.
    Det er like trist hver gang noen slutter, men jeg vet at jeg vil f det fint med nestemann som begynner ogs.
    Om dere har mulighet til ske p en assistentstilling en gang s anbefaler jeg dere gjre det, det er en sjanse til f
    en unik og meningsfylt jobb!

  • Enda en Oslotur

    God kveld! :)

    N for tiden skjer det veldig mye , men samtidig fles det ut som tiden str stille.

    Fra onsdag til sndag i forrige uke var jeg p langtur til hovedstaden .En tur som denne gangen ble veldig oppklarende og fin.
    Jeg dro fordi jeg hadde 3 sykehusavtaler , bde p Rikshospitalet og p Ullevl. Det har seg snn at jeg skal opereres , og operasjonen vil forhpentligvis gi meg et bedre og mer selvstendig liv. Om det gr slik jeg vil kan jeg bli helt selvstendig, noe jeg virkelig kommer til jobbe for f til. Hvilke operasjoner det er snakk om kan jeg skrive mer om senere, men det har med tarm og blre gjre.Jeg har ventet lenge p at prosessen skal komme igang. N ser det ut til at ting endelig gr min vei . Operasjon blir forhpentligvis til hsten nr jeg har flyttet til Oslo


    Til vanlig er det ikke s mye som skjer nr jeg er i Oslo, men denne gangen ble det innholdsrikt . Fredag formiddag ble brukt i Karl Johans gater sammen med assistenten (aka brehjelp).
    Jeg har aldri vrt der fr, s frustrasjonen sto p maks nr jeg skjnte at jeg ikke kom til komme inn p mer enn 1/3 av butikkene . En ting jeg lrte er at Oslo IKKE er tilrettelagt for rullestolbrukere.
    Man skulle tro hovedstaden i et s rikt land som Norge skulle st frem som et godt eksempel og faktisk vre tilrettelagt. Istedenfor er det hindringer s si overalt.
    Humper og hull i veien gjr at man m ha blikket p bakken konstant. Takrennesluser p fortauene er et mareritt rulle over, med mindre man har skikkelige sttdempere.
    Det er trapper s langt yet kan se og man kan bare drmme om komme seg inn i alle butikkene man vil inn i . Heldigvis finnes det sikkert 5 av samme butikken i samme gate. Er man heldig kommer man seg inn i ihvertfall en av dem. Jeg kommer nok ikke til bruke s mye tid der nr jeg flytter, men det er veldig greit ha vrt der slik at jeg vet hvordan det er. Veldig mange av butikkene har dessuten flere etasjer, uten heis,






    I Oslo mtte jeg fantastiske mennesker , blant annet min kjre , gode og beste mormor .Vi hadde ikke sett hverandre p 2 r,s det var utrolig godt endelig kunne se henne igjen Mormor er en viktig stttespiller for meg og har vrt der fra jeg ble fdt . Det at jeg flytter vil ogs gi meg muligheten til treffe familie, noe jeg er utrolig glad for. Det har og er ensomt her i Stavanger,,uten noen

    Oslo er en stor by med veldig mange mennesker og dermed veldig mange biler ogs. I starten var jeg livredd for kjre der, men etter ha vrt der mye det siste ret har jeg endelig funnet roen. N begynner jeg bli kjent i byen og kan veien til de plassene som vil vre viktigst for meg. Jeg har snart hatt lappen i et r og har til sammen kjrt snart 1000 mil , bare p langturer! Langturene har absolutt formet meg som sjfr , p en positiv mte.

    P torsdag pakker jeg bilen atter en gang, Denne gangen skal jeg vre der fra torsdag til sndag, Da blir det konsert og godt selskap!

    P lrdag heiv jeg bde kjresten og assistenten i bilen og kjrte til det nye huset . Vi fikk ikke sett mer enn utsiden denne gangen, men n er det uansett ikke lenge igjen til vi fr nklene. Jeg gleder meg vanvittig mye til endelig flytte!




  • Trafikkoffer- Cecilie

    Jeg viste dette bildet til noen i dag, som kom med et sprsml som fikk meg til reflektere.

    "Hva flte du nr dette bildet ble tatt?
    -Flte?
    *Ja flte, jeg ser du fler p noe"

    Jeg ble sittende tenke over det og kom frem til at jeg m ha flt p stolthet.

    Nr jeg sitter i rullestolen fler jeg at den "tar over" og at den dominerer. P mange mter syns jeg at den definerer meg.
    JEG, vet veldig godt hvem jeg er og at jeg er mer enn rullestolen. Nr andre ser meg p gaten ser de rullestolen fr de ser meg, og vil automatisk lure p hva som er galt og hvorfor jeg m bruke den.
    Det er selvflgelig helt normalt og det er en del av menneskets natur vre nysgjerrig. Jeg gjr akkurat det samme selv nr jeg ser andre i rullestol eller med andre handikap.

    Jeg prver alltid s langt det lar seg gjre la folk bli kjent med meg uten at rullestolen er i bildet. Om jeg prater med noen via nett lar jeg dem bli kjent med meg fr jeg sier noe om rullestolen. Har jeg mulighet til la folk se meg uten rullestolen frste gang jeg mter dem, s gjr jeg det. Rett slett fordi jeg vil at de skal bli kjent med Cecilie fr de begynner lure p alt rundt rullestolen og hva som er "galt".

    Av og til treer jeg inn i det jeg kaller "trafikkoffer-cecilie"rollen. Det er nr jeg mter noen for frste gang og de spr hva som har skjedd. Jeg forteller at jeg har vrt i bilulykke og fr alltid samme reaksjonen tilbake. Den " h, stakkars deg, det m vre forferdelig", reaksjonen som jeg hater over alt . Jeg prver s godt jeg kan gi ett inntrykk av at jeg har det bra selvom jeg sitter i rullestolen, men jeg kan se smerten i ynene deres nr de ser p meg. "stakkars deg" . Ugh, jeg hater det. P den lille samtalen har de laget seg et minne om meg som < hun som sitter i rullestol etter en bilulykke>.
    Dermed, trafikkoffer Cecilie.

    P bildet sitter jeg i en stol i en sykehuskorridor. Rullestolen er ikke synlig for de som gr forbi og man kan ikke se p meg at jeg er lam. Der jeg sitter er jeg bare meg, bare Cecilie. Jeg fler stolthet som sitter der s fint , stolthet av at folk ser p meg og smiler og ikke tenker rullestol i det hele tatt. Jeg er bare en jente som sitter i en stol og smiler til dem.

    <Jeg er meg, Cecilie, snart 25 r, fra lesund. >

    Jeg er sta og bestemt

    Jeg er kreativ

    Jeg elsker musikk

    Jeg har frerkort

    Jeg har hund og katt

    osv

    osv

    osv

    osv

    osv

    osv

    Og forresten, jeg sitter i rullestol etter en bilulykke for fem r siden.

    Cecilie

  • Nyskadet- den vanskelige tiden

    For rundt 40 minutter siden fikk jeg plutselig or meg at jeg mtte google "Paraplegiker". ( En paraplegiker er en person som har skade p ryggmargen under halsdelen, tetraplegiker er over )
    Jeg fikk opp mye bilder, blant annet et bilde av Carine degaard. Bildet frte til en artikkel om henne som hadde link til bloggen hennes.

    http://plutseligrullestol.blogg.no/

    Hun ble skadet i fjor sommer og har en litt hyere skade enn meg. Likevel sliter vi med mye av de samme tingene. Carine er fortsatt nyskadet og har mye lre i rene som kommer. Utfordringene str i k, bde fysisk og psykisk. Jeg flte ikke at tiden som nyskadet var ferdig fr det hadde gtt 5 r, og jeg er fortsatt ikke utlrt.

    P bloggen hennes og i artikkelen str det at hun har vrt lenge p sykehus og p opptrening. Det tok 7 mneder fr jeg kom helt ut av opptreningen. Nr jeg forteller dette til andre fr jeg alltid samme reaksjon : "huffda, det kan ikke ha vrt kjekt vre p sykehus s lenge!"

    Det er helt sant. Det er som man sier, borte bra men hjemme best. Det vre tvunget til vre borte fra det man kaller hjemme over s lang tid er alt annet enn kjekt. Men er det det som er verst?
    Jeg tror ikke det er mange som forstr hvor mye en nyskadd person m gjennom fr man i det hele tatt kan tenke p komme til noe som kan kalles hjemme.

    Under har jeg skrevet i stikkord hvordan de forskjellige stadiene er etter at man blir skadet..Jeg kan love deg at det er mange av punktene du ikke har tenkt p.

    Skadetidspunkt

    • Underskelser av hele kroppen.
    • Uendelig med inntrykk.
    • Flelsesmessig berg og dalbane
    • Smerter
    • Ukjente mennesker
    • Fle seg hjelpesls
    • Redsel
    • Uvisshet
    • Sprsmlskaos
    • Tankekaos
    • Diagnose(r)
    • Forvirrelse
    • Sorg
    • Miste verdigheten
    • Operasjoner
    • Sttte

    I det yeblikket kroppen blir skadet snur hele verden seg opp - ned p sekundet. Alt som en gang var enkelt og normalt er plutselig s vanskelig at man nesten ikke ser lyset i enden av tunellen.
    Man blir fratatt kontrollen over kroppen og kan ikke gjre noe annet enn bare ligge der og stole p at menneskene rundt deg vet hva de skal gjre for at du skal ha det best mulig. Du har et tonn med sprsml, du er redd, fler deg mer hjelpesls enn noen gang. Forvirrelsen str deg opp etter rene samtidig som det er mange inntrykk som vil ha plass i deg . Det er helt umulig tenke klart.
    Smertene skjrer i deg fra alle kanter og det som fles som et helt lass med mennesker gjr ting med deg uten at du fr forklaring p hvordan og hvorfor. DU m kanskje gjennom bde omfattende underskelser og operasjoner for at legene skal vite eksakt hva som er galt med deg og hva som kan gjre ting bedre for deg. Flelsesmessig er du bde hyt og lavt og det at du mister verdigheten p s mange mter er mildt sagt forferdelig. Pkjenningen kroppen fr er massiv. Ikke bare p grunn av skadene , men ogs for alt som blir gjort med den etterp.Hver skade er forskjellig , s alt som er skrevet over kan skje bde i lpet av timer, og uker . For meg skjedde alt dette p en og samme dag.


    (Hnden min en mned etter skaden og operasjon)

    Opptreningen

    • Mestring
    • Lre alt p nytt
      - Hvordan : kle p seg, g p do, lage sin egen mat, forflyttning, sitte i rullestol og mye mer
    • Styrke
    • Stahet/bestemt
    • Viljestyrke
    • Stolthet
    • Lykke
    • Lrevillig
    • Trening
      -Balansetrening, muskeltrening, styrketrening, forflyttningstrening, sttrening, tying , bassengtrening, med mer
    • Lre kjenne kroppen p nytt
      -hvordan kroppen fungerer, toalettbesk, spasmer, tolke signaler kroppen gir, passe p trykksr og at man ikke skader seg selv
    • Kroppen leges fortsatt
    • Begynne tenke p neste steg
    • Sknader
    • Tilpassing og utprving av hjelpemidler
    • Vurdering av hjelpebehov

    Du har ftt en diagnose, du vet at det bare er deg selv det str p fra n av. DU m kjempe, trene, arbeide deg opp til bli s god som mulig. Hindringene str i k og vil bryte deg ned. Du m vre lrevillig, sta , viljestyrken m settes p max. Alt som skjer fremover kommer til vre helt nytt og ukjent. Informasjonen blir kastet p deg. For f kroppen s god som mulig er det ogs viktig vite mest mulig om hvordan den fungerer etter at du ble skadet. Det fles nesten som vre tilbake p skolebenken igjen, bare at lrestoffet er livsviktig.. Det som derimot er utrolig fint i denne prosessen er den vanvittige mestringsflelsen og stoltheten som skyller over deg nr du fr til noe du ikke trodde du kom til klare.Forbauselse og ren lykke vil sl deg gang p gang.
    Trening er en vesentlig del av denne prosessen. Kroppen skal trenes opp igjen etter ha vrt gjennom pkjenning etter pkjenning. Sttrening (i stativ),bassengtrening, tying og bying, styrketrening, you name it. Det er slitsomt, tungt og vondt. Nr det begynner nrme seg slutten av oppholdet m du begynne tenke p hva man skal gjre nr du kommer hjem
    Sliten, er et godt samlebegrep p dette avsnittet.

    (Bildet viser frste gang jeg satt i normal bil igjen etter at jeg ble lam, Fysioterapauten sa det var for tidlig, jeg motbeviste henne.
    Mestringsflelsen har aldri vrt s stor som den gangen)

    Komme hjem

    • Tilpasse bolig
      - Ramper, kjkkentilpassing, baderomstilgjengelighet, terskler og drbredde, spesialseng/madrass, smhjelpemidler
    • Hjelp og assistansebehov
    • Jobb og utdanning
    • Frerkort
    • Overgang fra sykehus til eget hjem
    • Bo alene eller sammen med noen?
    • Komme seg ut
    • Venner og familie
    • Likemann
    • LIVET

    Tiden gr sakte nr man er midt i de to frste periodene, men plutselig har mnedene gtt og det er tid for den siste perioden - resten av livet ditt. P ett eller annet tidspunkt vil det g opp for deg at dette er varig. Man skal tilbake til livet, man skal leve p en helt annen mte enn fr.
    Sknader skal skrives, utprvinger og tilpasninger m gjennomfres. Hodet er fylt til randen med ting som m tenkes p. Kan du dra hjem til din tidligere bolig eller m du finne noe nytt? Hvilke lsninger m til for at du skal klare deg best mulig? trenger du hjelp, isfall hvor mye/ ofte og av hvem? Skal du jobbe eller studere,? Det du har vd p i s lang tid blir plutselig til virkeligheten.
    Gjennom alt dette er det EKSTREMT viktig ha noen prate med. Hvem som helst egentlig, men kanskje aller mest noen som vet hvordan det er g gjennom det du har gtt gjennom .
    Kroppen er ikke det den en gang var og man kan ikke leve etter hva den var fr. Forhold, sex, barn,? Mye er fortsatt uvisst, og du kommer til ha mange tanker.
    LIVET, starter p nytt og det er bare DU som kan gjre det beste ut av det.


    Er du en av oss som har gtt gjennom dette skal du vre STOLT av deg selv!

    Nr jeg leser gjennom det jeg nettopp har skrevet er jeg stolt over at jeg klarte meg s bra gjennom hele prosessen.

    Hva tenker du nr du leser dette?

  • Utfordringer? Jeg klarer det jeg vil klare.!

    Hei hopp og god kveld :)!

    I dag har jeg gjort noe jeg ikke har gjort p gudene vet hvor lenge.
    Jeg har husket! (eventuelt disset, alt ettersom hvilken dialekt man har).

    I gr satt jeg og assistenten i bilen p vei til butikken nr jeg plutselig sier at jeg har lyst gjre ting jeg vanligvis ikke gjr.
    Vi snakket litt om det , og ilpet av dagen hadde vi laget en liste over ting jeg skal gjre fr jeg flytter til Oslo.

    Dette er listen :

    • Huske/disse
    • Vi skal p bowling
    • ve p forflytning( utfordre meg mer, sitte i for eks hagestol/sofa/andre stoler, istedenfor rullestole)
    • St mer i ststativet
    • Kjre langt alene
    • Piknikk p stranden (der jeg fysisk skal sitte p sanden)
    • Piknikk p plenen (med tepper og mat)
    • Bruke sykkelen min (en spesiallaget sykkelfront man fester p rullestolen og bruker hendene til tr med)
    • Fotoshoot
    • Konsert p Bkers
    • Dusje selv. (Komme meg over i dusjstol, kle av meg, dusje, kle p meg, flytte meg over i rullestolen)
    • Oilers kamp (Frken Kristina, en av assistentene , har mast i evighet p at hun vil dra se gutta spille kamp)
    • Vi skal ut p byen, (jeg drikker ikke, men vet ikke om jeg burde grue eller glede meg :P )

    I tillegg mener Kristina at jeg absolutt skal prve Jaccuzien de har i hagen.. Jeg nekter skrive det p listen i hp om at hun glemmer det. ( Og krysser fingrene for at hun ikke leser bloggen :D )




    Det er sikkert 7 r siden jeg gjorde dette sist! For de fleste er ikke dette noe som betyr noe, men for meg som ikke har muligheten til gjre dette like enkelt som andre , betyr det vesentlig mye mer. Det er ofte jeg tenker at det hadde vrt kjekt gjort ting igjen som andre tar for gitt. For eksempel sette seg p en benk i parken, huske,, sitte p gresset og leke med Leah osv..
    Ting som er vanskelig eller umulig for meg gjre. Heldigvis er mye mulig, bare litt vanskeligere f til. Noen sier " vil du f det til s kan du f det til" . I dette tilfellet skal jeg gjre alle de tingene jeg vil, selvom det er litt vanskeligere.

    Ha en fortsatt fin kveld :D

  • stlending, jeg?

    En ting jeg har lrt av livet er at man vet aldri hvordan fremtiden blir: Ingeting er sikkert, og alt kan skje.
    Til sommeren fyller jeg 25 r, og jeg har allerede bodd hjemmefra i 10 r. 10 spennende r med utrolig mye som har skjedd.
    Livet mitt er alt annet enn et vanlig A4 liv og jeg fler jeg lrer noe nytt hver dag.

    Jeg ble fdt i lesund og bodde der til jeg var 18 r, foruten et par r i Frde hvor pappas familie ogs bor.
    Som 18 ring var tiden inne for prve noe nytt og jeg satte kursen mot Stavanger. 31 mai har jeg bodd her i 6 r.
    6 lange og innholdsrike r har gtt og jeg har mye se tilbake p. Mye jeg er stolt av, og mye jeg ikke er fullt s stolt av.

    Stavanger har gitt meg mye , veldig mye mer enn jeg hade trodd. Jeg har blitt kjent med mennesker over hele byen, jeg har ftt oppleve mye og jeg
    kommrer alltid til ha mange gode minner herfra. Det nye livet som rullestolbruker ble laget her, og det er derfor veldig "trygt" for meg vre her.

    Dessverre er det slik at selvom jeg har mye her, s har jeg nesten ingen her. Familien bor 14 timer unna og det er sjelden jeg ser
    dem. Venner har kommet og gtt, men det er ikke mange igjen her.
    Det siste ret har jeg vrt flere ganger i Oslo og storkoser meg hver eneste gang. Jeg har et stort nettverk med venner der, jeg har familie
    ,der, og n har jeg kjreste der og.
    Derfor har jeg gjort en stor avgjrelse og bestemt meg for selge huset og flytte til Oslo.

    Jeg har aldri vrt spesielt fan av hovedstaden fr, og det er jeg egentlig ikke n heller. Men mulighetene , venner, familie osv trekker meg dit.

    Fordelene er mange. Istedenfor ha familien i lesund 14 timer unna er det halvert til 7 timer. Veien dit er enklere og det vil bli mye enklere
    dra dit. Det jeg ogs ser ufattelig mye frem til er mulighetene for gjre mer ut av det jeg brenner for.
    Trafikksikkerhetsarbeid, foredrag osv. Det er mye jeg kan gjre og mye jeg kan bidra med. Jeg kan gjre s utrolig mye mer , bde
    for meg selv og for mange andre. Ikke minst vil jeg vre nrmere kjresten, noe jeg gleder meg maks til .

    Jeg har vrt lam i litt over 5 r n, det er p tide gjre mer ut av livet mitt . Det er en massiv avgjrelse som vil forandre livet mitt for
    alltid, men ogs noe jeg vet jeg ikke kommer til angre p .
    Jeg vet ikke nr det blir enda, men jeg har jobbet den siste tiden med f gjort klart huset for selge det.

    Det blir ufattelig trist dra fra Stavanger og alle kjente, men dette er et valg jeg m ta for meg selv.

    Jeg gleder meg!

    stlending jeg? Dette kan bli spennende :P

  • Kroppen, min verste fiende.

    Vond , vond, vond, vond, vond , vond, VOND kropp.
    Av og til fles kroppen helt fin, andre ganger fles det ut som den river seg selv i stykker. N for tiden er det sistnevnte.
    Magen har det med stikke kjepper i hjulene mine. Med det mener jeg begrense meg slik at jeg ikke fr gjort noe annet enn ligge i sengen syns synd p meg selv.


    For et r siden spiste jeg nesten ingenting og hadde gtt ned over halve kroppsvekten min p 2 r. I dag spiser jeg variert og prver flge en viss rytme.Vekten er stabil og jeg har ikke lenger kontakt med ernringsfyisolog fordi jeg endelig klarer meg selv nr det kommer til mat. Dessverre gjr det like vondt nr jeg spiser , jeg har bare lrt meg en mte takle det p.
    Magen er noe jeg sliter mye med som folk ikke ser og derfor ikke vet om. Det er spass noen ganger at eneste lsning er ligge i sengen hele dagen. Jeg aner ikke hvor det gjr vondt, eller hva som gjr vondt.Til tider er det spass vondt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjre av meg. Ofte er det en slags flelse av at man har noe inni seg som ikke skal vre der. Andre ganger er magen s stram at jeg uten problemer kan lfte begge armene over hodet uten falle fremover ( til vanlig gjr jeg det pga drlig balanse). Da fles det ut som noen har satt et bredt belte p meg som bare blir strammere og strammere, spass at jeg ikke tror det er mulig bli verre, fr det blir det likevel. I dag har det fltes som jeg har hatt knivblader i magen som har bevegd seg hver gang jeg puster.

    Jeg er sliten og lei av ha vondt n :(

    Flte nesten det var p tide med litt syt n, selvom jeg egentlig vil vre sterk og ikke la det pvirke meg.
    Jeg fler meg heldig som har mennsker rundt meg som bryr seg og som passer p at jeg har det bra. Kjresten og mine nrmeste venner er virkelig gull verdt nr det er snn.




    Sjekk ut linken under, Norges handikapforbunds ungdomsblogg har skrevet om meg :)

    http://nhfungdom.wordpress.com/2014/02/14/cecilie-holder-foredrag-for-a-hjelpe-andre-2/

    Hper alle fr en fantastisk dag :)!

  • Foredragsholder ,jeg?

    28.01.2014 , Kl 10:00. Jtta videregende skole- "Ung p hjul" - foredag med Trygg Trafikk.

    I r er jeg med p 1/3 av foredragene til Trygg trafikk sitt "Ung p hjul" opplegg. Jeg har vrt en del av Trygg Trafikk i over 4 r n.Jeg blir bare mer mer glad i sitte foran en stor mengde mennesker og formidle det jeg fler er viktig. N har jeg kommet s langt at det ikke er annet enn glede og spenning som sitter i meg fr jeg skal prate til alle som sitter skal hre p meg. Jeg er ikke nervs og fler meg spass selvsikker at jeg er helt rolig fra start til slutt.

    I dag hadde vi en fantastisk forestilling p Jtta videregende skole. Jeg har vrt i ubeskrivelig godt humr i hele dag p grunn av hvor godt det er kunne formidle et s viktig budskap. Jeg har all makt nr jeg sitter der med mikrofonen.

    Jeg har vrt utfor en forferdelig ulykke som fikk et utfall ingen kan sette seg inn i. Likevel har jeg ftt muligheten til bruke det til noe positivt. Kan det bli bedre enn det ? Min opprinnelige plan har vrt bli Barne og Ungdomsarbeider. N ser jeg ikke for meg at jeg skal gjre noe annet enn noe som har med trafikken gjre. Jeg vil bruke dette videre, gjre noe godt ut av noe negativt. Det er s godt se at det man gjr kan ha en innvirkning p folk og hvordan man tenker. Det er et faktum at det er svrt mange som tenker altfor lite p bde seg selv og andre nr de sitter foran rattet. Hvorfor er det egentlig snn? Hvordan kan man bagatelisere noe s viktig som liv og dd?. Jeg skal ikke si at jeg ikke kjenner p lysten til ta opp telefonen for se hvem som har sendt meg melding nr jeg kjrer. Likevel har jeg vett nok til vite , bde av sunn fornuft og av erfaring at det kan f alvorlige konsekvenser om jeg gir etter for lysten.. Jeg hadde ikke klart leve med meg selv hadde jeg visst at noen ble skadet eller drept pga min uforsiktighet og tankelse handling. Jeg tror og hper at jeg har gjort spass inntrykk p ihvertfall noen p de fem rene jeg har pratet om dette. Om det s bare er snakk om 1 eller 2 s er jeg fornyd.
    Dette er noe jeg virkelig brenner for, og jeg har satt meg et ml om at det er noe jeg kommer til kjempe for f fortsette med s lenge som det er mulig. Om det blir i sammarbeid med Trygg trafikk , andre instanser eller om det blir p egen hnd er uvisst. Men jeg er helt 100% klar for at det er det jeg vil gjre med livet mitt. Bidra til noe som kan redde liv, p den mten jeg kan. Noe jeg vil gjre er tilby bedrifter(for eks busselskap, transportfirma, taxi osv, de som kjrer mye og som er avhengig av bruke tlf for eks) at jeg kan ha foredrag om hvor viktig det er tenke lenger enn til nesetippen nr de sitter bak rattet.

    Jeg vet allerede at jeg har mye bidra med nr det kommer til trafikksikkerhet, men det jeg ogs vil g ut og prate om er slike ting som for eksempel hvordan det er komme tilbake til livet etter ha ftt snudd livet p hodet, hvordan det faktisk er sitte i rullestol, og ikke minst sex og handikap. Jeg vet at dette er noe bde nyskadde og helsepersonell trenger f hre mer om,-rett fra kilden. Spesielt sistnevnte var noe jeg savnet opplysning om nr jeg var nyskadet. Jeg trodde p ingen mte at det var noe som var mulig for meg lenger, men jeg ante ikke hvor feil jeg kunne ta. Jeg kan tenke meg at det er mange som er redd for prve seg frem fordi ting er nytt og skremmende. Da er det viktig f nok informasjon om det til kunne se p det p en annen mte, trre og prve og feile, og ha tro p seg selv. Dette er ogs noe helsesektoren burde fokusere mer p, og ikke minst vite mer om. Hva er ikke bedre enn at det kommer rett fra noen som vet hvordan det er selv og har gtt gjennom det?

    Jeg har ogs veldig lyst til samle sammen en 3-4 historier inkludert min egen med forskjellige mennesker som har ftt livet snudd opp-ned p grunn av trafikken og skrive en bok , der hvert kapittel er historien til hver enkelt. Det hadde vrt utrolig kjekt ftt til.

    Jeg har overrasket meg selv p hyt plan nr det gjelder prate foran store forsamlinger. Tidligere hadde jeg store problemer med s ilte som rekke opp hnden i klasserommet. N kan jeg sitte foran et hyt antall mennesker prate pent uten problem. Jeg syns det er GY og koser meg virkelig nr jeg fr prate fritt om det som interesserer meg og som jeg brenner s mye for. Jeg trodde p ingen mte at det kom til bli snn, men jeg er glad for at det er det.




    I skrivende stund er klokken 7 p morgenen og jeg sitter i godstolen p stuen med katten p fanget og hrer p musikk, samtidig som jeg funderer p hvilke muligheter jeg har i rene som kommer. Det blir spennende! Om dere har tips eller rd komme med er jeg evig takknemlig. Hper dere fr en fantastisk onsdag folkens!

  • Venner,- dere er gull verdt.

    Om det er en ting jeg virkelig setter pris p i livet, s er det vennene mine.

    De fleste har venner de kan mte nr de selv nsker det. Dere drar kanksje p kino, p shopping, har filmkvelder eller lager god mat sammen?

    Jeg har mange forskjellige venner, men de aller fleste bortsett fra to bor i andre deler av landet. Faktisk s har jeg ikke truffet mer enn halvparten av dem

    Jeg har fem venner som str meg veldig nrt og som jeg har truffet. Derav 2 som bor i nrheten av meg, to som bor i Oslo, og en i Bergen.
    Alle sammen kjenner meg bde inn , ut , opp og ned, og er der alltid for meg nr jeg trenger det mest. De er venner jeg vet jeg vil ha livet ut og som betyr s ufattelig mye for meg. Hver enkelt av dem har forskjellige roller i livet mitt som jeg ikke kunne vrt foruten. De har hver sine egenskaper , og er unike p hver sin mte. Jeg er s ufattelig glad i dem og setter utrolig pris p at jeg fr lov til vre en del av livet deres. Uten dem hadde jeg ikke klart smile fra dag til dag.

    Det er ikke alltid like enkelt vite hvordan formen er fra dag til dag, derfor syns jeg det er helt greit at jeg har de fleste p avstand. Da slipper jeg skuffe bde dem og meg selv nr jeg m avlyse eller si nei p grunn av smerter og at kroppen er i drlig form.

    I tillegg til mine faste venner, er jeg s heldig at jeg har blitt kjent med en herlig gjeng som gir meg utrolig mye glede hver eneste dag. Internett slutter aldri imponere og jeg er utrolig glad for at vi som lever i 2014 har muligheten til bde se og hre hverandre til tross for at man er hundrevis av mil unna hverandre. Jeg har alltid vrt veldig glad i prate og kan til tider vre ekstremt sosial, s jeg takker meg lykkelig for at Skype finnes. I lpet av f mneder har jeg rukket bli kjent med utrolig mange flotte mennesker. MennEsker med forskjellige livshistorier, med vanskelige hverdager, med fantastiske personilgheter. Dere er unike p hver deres mte og jeg setter utrolig stor pris p hver enkelt av dere. Jeg har ftt et nrt forhold til mange av dere, noen sterkere enn andre. Vi bor mange mil unna hverandre, men dere er en stor del av hverdagen min. Lange samtaler, korte samtaler, gruppesamtaler til langt p natt, drlig humor, glede og sorg, trer og latterkramper, u name it. VI er der for hverandre nr vi merker at noen trenger det. Det fle seg s godt mottatt og ikke minst godtatt uansett hvordan man er fles utrolig godt.

    Jeg hper at hver enkelt av dere vet hvor mye jeg setter pris p det vennskapet vi har ftt, og at dere vet hvor mye jeg setter pris p at dere er der for meg.

    Livet hadde ikke vrt det samme uten vennene mine.. Hvert vennskap betyr s ufattelig mye for meg, og jeg ville ikke vrt foruten noen av dem. Jeg fler meg heldig som har s mange i ryggen, som er der for meg og som er glad i meg. Jeg kan ikke gjre annet enn prve vise hvor takknemlig jeg er og vre en s god venn som jeg kan tilbake.




  • I dag er det 5 r siden jeg ble lam




    I 19 r kunne jeg bde g, lpe, hoppe og gjre som alle andre kunne.
    8 Januar i 2009 var Trafikkoffrenes dag. Datoen er en jeg sent kommer til glemme.
    Ikke bare fordi den brukes til hedre alle trafikkoffre , men ogs fordi den symboliserer datoen jeg ble fratatt muligheten til leve livet p den eneste mten jeg visste om.

    I skrivende stund er det 260 uker og fem dager siden jeg sist kunne bruke beina som normalt. Fem r siden jeg var p feil sted p feil tidspunkt. Fem r siden jeg brakk alle ribbeina p hyre side, hele hyre arm, bekkenet. Lungene mine ble skalt hvite, milten min fikk en rift. Fem r siden ryggen min knakk og klemte av nervene som gjorde at jeg kunne g.




    8 januar kunne jeg ha ddd, og ikke minst kunne jeg ha mistet mamman min. Heldigvis var vi heldige nok til at begge overlevde. Dessverre hadde det sin pris, og det har ikke vrt enkelt for noen av oss.

    Sykebil, brannbil, politi, leger, sykepleiere, rntgen, forskjellige sykehus, helikopter, operasjoner , metall i kroppen, koma, medisiner, drmmer, nakenhet, fratatt verdigheten, trer, sinne, glede, rullestol, opptrening, nye venner, lre kroppen kjenne p nytt, hjelpemidler, flelser, smerte, ensomhet., lesund, Trondheim, Stavanger, Bergen...En ny hverdag, kjrlighet, sex, tanker om fremtiden, jobb?, hus, serfitikatet, reiser,familie, selvstendighet ,Foredrag, media,assistenter






    Listen er endels.

    Jeg har klart meg bra og er stolt av meg selv. Mye har skjedd de siste fem rene, nesten for mye. Jeg har lrt meg selv kjenne p nytt. Jeg har hatt nok av motgang til vare et helt liv, likevel er jeg fremdeles "oppegende" og sterkere enn jeg noen gang trodde jeg kom til mtte vre.

    I dag er en av svrt f dager der jeg kjenner p flelsene. Der jeg ser tilbake p bildene fra den tunge tiden, p ulykkesbildene, p opptrening , p starten p det nye livet mitt. Jeg lar meg huske tilbake p detaljer , p flelsene, inntrykkene, redselen, bekymringen og mye annet.

    I r er det spesielt. De fire frste rene gikk veldig greit. I r er det ikke mindre enn fem r siden bilulykken. Jeg vet at jeg aldri kommer til g igjen, men femtallet kommer i hy fart og treffer meg hardt. Jeg har lenge gruet meg spesielt til i dag. Realiteten kommer frem og jeg vet jeg ikke kan gjemme meg fra den.

    Det slr meg at jeg er i Stavanger, 14 timer unna hjembyen og familien min. Alene i et stort hus. Jeg ligger i sengen min,det er mrkt, jeg ligger p ryggen med laptoppen p magen. Jeg kjenner ikke beina mine, jeg klarer ikke bevege p dem. Jeg kjenner ikke tyngden fra laptoppen som ligger opp meg . Jeg har ingen anelse p hvordan beina ligger eller om jeg har trykk mot noen steder av kroppen.

    Jeg er lam, flelsesls og uten noen form for bevegelse fra midjen.


    Men det skal ikke f dra meg ned. Jeg lever og jeg er sterk.

    I morgen starter jeg p det sjette ret og jeg tar det imot med et smil. Jeg er sterk, det har jeg bevist gang p gang.




  • Jeg "str p"

    For tre r siden fikk jeg et ststativ som passet til hvordan kroppen var .

    Over 60 kg mindre og 3 r senere passer det ikke til det behovet jeg har lenger,s i dag har jeg prvd et annet som vil fungere mye bedre.

    Det gamle versus det nye :








    Kronglete, upraktisk og lite stdig.









    Dette kan jeg bruke selv uten hjelp med litt velse, er stdig, komfortabelt , trygt og passer meg veldig mye bedre enn det forrige. Det var en fornyelse st i det!

    Om dere noen gang skal be meg st p, er dette riktig tidspunkt :P

  • Jentene mine <3

    Hei lesere :)

    P de fem rene jeg har vrt lam har jeg opplevd betraktelig mye mer enn en vanlig 24 ring har. Noe av det som hrer til det vre ung er bli kjent med kroppen sin, p bde godt og vondt. Jeg mtte starte p nytt igjen etter 19 r, og blir nok aldri helt ferdig med det. De to-tre frste rene etter at jeg ble lam var det ingenting som het privatliv. P sykehuset hadde jeg mennesker rundt meg hele tiden, Jeg som fr ulykken hadde store problemer med vise meg naken mtte n bare innfinne meg med at jeg ikke hadde annet valg enn la dem hjelpe meg.
    Det ble litt bedre nr jeg kom ut fra sykehuset og fikk starte et liv igjen i min egen leilighet,men det var langt ifra optimalt likevel. Jeg hadde hjemmesykepleie og nattpatrulje p besk sttt og stadig. Igjen ble det lite privatliv og utrolig mange forskjellige personer som trasket inn drene mine. Etter nesten tre r hadde jeg ikke kommet i nrheten av hvor langt jeg hadde trodd jeg skulle kommet. Grunnen er at hjemmesykepleien har en klokke g etter, s det blir ikke prioritert la brukeren f tid til prve selv.

    Etter ha kjempet med kommunen fikk jeg innvilget at jeg skulle f Personlige assistenter. Jubelen sto i taket fra min side, men jeg ante ikke hva det ville si. Ikke annet enn at jeg ville f mindre personer forholde meg til. Det tok ikke mer enn 3 mnder fr jeg var spass selvstendig at jeg ikke trengte at noen kom p kvelden og natten for hjelpe meg legge meg og snu meg.
    Listen over ting jeg klarte gjre selv ble bare lenger og lenger. Jeg var stolt, og lykkelig for at ting endelig var snn det egentlig skulle vre.

    Denne mneden har jeg vrt sjef for mange fantastiske jenter i 30 mneder. Det er alltid like spennende under skeprosessen se hvilke jenter som sker p stillingen som "Super assistent".
    Jeg fler meg heldig som har hatt de jentene jeg har hatt og har. Det at de m s tett innp meg, bde fysisk og psykisk, gjr at man fr et helt spesielt forhold. Vi kjenner hverandre spss godt at det til tider bare er nok med blikk for at vi skal forst hverandre. Alle jentene sier at det ikke fles som vre p jobb nr de er her, fordi vi blir mer som venninner enn sjef og ansatt.
    Det er gjerne ikke s rart nr man er p samme alder og har mange av de samme interessene.

    Det ha assistenter har forandret livet mitt og gjort det mulig leve livet p godt og vondt til tross for skaden. De aner virkelig ikke hvor mye jeg setter pris p jobben de gjr hos meg.
    Livet som lam og rullestolbruker hadde ikke vrt like lett uten dem.
    Det som derimot aldri blir enklere, er nr en assistent slutter. Det mtte avslutte noe godt som man har blitt s glad i er virkelig ikke gy. Jeg blir glad i hver enkelt jente og syns det er vondt nr de plutselig ikke er en del av hverdagen min lenger.

    I dag var en "siste dag p jobb" dag for en av assistentene mine. Hun har vrt hos meg de 9 siste mndene og vi har laget mange fine minner sammen. Det er ikke mange som kjenner meg p den mten hun gjr. Hun kom inn p soverommet i dag med en svr pakke som hun hadde fylt med snadder fra grdsbutikken til familien hennes, samt en fotobok med morsomme bilder fra tiden hun har jobbet her.
    For gjre siste dagen til assistenten mer morsom enn trist startet vi en tradisjon helt i begynnelsen, som gr ut p at assistentene dusjes med klr p i dusjen.( Dette er selvflgelig helt frivillig , for dere som rynker p nesen. ) Jeg bruker tulle med at det er helt greit at de slutter, for da kan jeg jo spyle dem!



    11 Desember er det julebord her i heimen, gleder meg til samle alle jentene mine!Mumla, Frken virvelvind, Haien , svensken og Lken :D

  • Ryggmargsskade, mer enn bare lammelser

    God kveld.

    I dag har jeg vrt til fastlegen min for en vanlig kontroll. Helt siden jeg ble lam har jeg hatt tett oppflging p tre forskjellige plasser. Fastlegen, Urologisk avdeling og Nevrologisk avdeling.

    Kroppen forandrer seg ekstremt mye nr man blir lam. Det er ikke s "enkelt" som at musklene bare slutter og fungere og at hudflelsen forsvinner.. Absolutt alt blir pvirket. Nervene , musklene, skjelettet, blre, tarm, lunger, mage og fordyelsessystemet, nyrene, huden, blodtrykk, psyken osv.

    Det er veldig viktig at man flger opp hver eneste ting, s det er ikke for ingenting at man blir p sykehus s lenge etter at skaden er oppsttt, og at det er s mye oppflging i etterkant.
    Det er ogs veldig viktig med opplring og mye informasjon til den som er skadet, for det er ingen enkel jobb og passe p en skadet kropp. Man har plutselig ekstremt mye tenke p.
    Daglige ting man m tenke p er tarm og blrefunksjon, blodtrykk, lunger, skader og ikke minst trykkavlastning. De tingene som er viktig for at kroppen ikke skal f enda mer skade og som gjr at kroppen er i balanse.

    N nettopp har jeg lest gjennom en brosjyre som tar for seg RMS, (ryggmargsskade) og alt som flger med. Det er jaggu ikke lite lesestoff! Jeg kan det meste av det som str der allerede, noe som beviser hvor mye man lrer gjennom leve med en slik skade.

    Hos Urologisk flger de opp urinveiene mine og passer p at alt er i orden der. Jeg er der s ofte som en gang hver uke/annenhver uke. Nevrologisk har mer med selve ryggmargsskaden gjre. Spasmer, ryggen, nervene og smerter som flge av det, lungefunksjon . Alt som gr under ryggmargsskaden. Fastlegen er en liten <altmuligmann>. Der kan jeg f henvisninger, smunderskelser, oppflgninger og ellers om jeg har vanlige problemer som folk flest har.

    I dag har jeg vrt hos en av fastlegene mine for ant siste gang.. (jeg har to). Jeg har hatt ham helt siden jeg flyttet til Stavanger fr jeg ble lam. Han skal n pensjonere seg, noe jeg syns er ufattelig trist siden han er den som kjenner meg best av alle legene mine. Frste gangen jeg var hos ham hatet jeg ham fordi han rett ut kalte meg feit. I dag mimret vi tilbake p rene som har gtt, og jeg spurte ham om han husket at han sa det. Kommentaren hans tilbake var : Jaja, da var du sikkert feit ogs!. Jeg mtte trekke litt p smilebndet av den eldre mannen som satt der med et smil om munnen .
    Han er en veldig dyktig lege som alltid har tatt meg veldig serist og som alltid er der for meg. Hver gang jeg er der fr jeg en eller annen kommentar om rullestolen min. Han er veldig facinert av den fordi den har motor og lys.Han skal alltid vise den frem til alle p venterommet. " Se det her a folkens, er det ikke kult?" ,sier han, mens han peker febrilsk p stolen med verdens strste smil .
    Han er dessuten ekstremt opptatt av hvordan " Vesle Cecilie" har det. Han bruker sette seg foran seg med en fot p hver side av lrene mine, holde hendene p meg, se meg i yene og sprre om jeg har det bra inni meg, eller om jeg sliter p noen mte. Jeg beundrer hvor mye han bryr seg om pasientene sine. Han vet jeg har gtt gjennom mye og vil jeg skal ha det bra. Hver eneste time avsluttes med at han roser meg opp i skyene. "Ja du Cecilie, du har gtt gjennom veldig mye og er ei sterk jente, jeg er imponert over hvor godt du takler alt og hvordan du alltid smiler" Det er ikke mte p hvordan komplimentene flyger. I dag nr han sa at han skulle slutte var han veldig klar p at han ville se meg en gang til fr jul, (nr han slutter) bare for ta en siste samtale. Han sa ogs at han har lrt veldig mye av meg de siste rene. Han sa at han syns at alle ( med trykk p alle) fastleger burde ha obligatoriske mter med handikappede for lre mer, og ikke minst ta seg tid til snakke og forst. Det er altfor mange som slr alle under en kam, noe som slettes ikke er lurt nr alle skader pvirker forskjellig. Han m virkelig vre den beste legen noen sinne, og jeg er trist for at han slutter. Jeg gr til legen en gang i mneden( tett oppflging, blodprver og div), og jeg kan med hnden p hjertet si at jeg har gledet meg til hver eneste gang jeg skal til ham.



    Jeg har mye tenke p, men livet smiler til meg likevel :)! N er jeg ferdig med luen min, ble den ikke fin :D ?

  • Tilbake i Stavanger .

    God kveld ! :)

    I gr kom jeg og assistenten hjem fra en 8 timers langtur fra Oslo til Stavanger.
    8 timer med regn, regn, litt mer regn, og enda mer regn! I gr var det tydeligvis en eller annen vrgud som var sinna, for det tok virkelig aldri slutt. Jeg er glad for at jeg er spass trygg p kjringen min n at jeg ikke blir redd nesten uansett hvilken situasjon jeg er i. (Med mindre det er snakk om lastebiler, de kan komme seg s langt vekk fra meg som mulig )

    Det er alltid like koselig vre i Oslo. Denne gangen var det kaldt, men hstfargene nydelige! Veldig kjekt vre der med verdens beste mennesker, men ogs forferdelig trist dra fra dem. Denne gangen ble det en enda tristere dag fordi jeg natten fr jeg reiste mistet min kjre oldemor som var s sta at hun klarte bli hele 97 r fr hun dde. Det hjelper tenke at jeg har 24 r med gode minner sammen med henne<3.

    Nr man er sliten og lei er det ekstra godt komme hjem til Leah som har uendelig med kjrlighet komme med :)

    Ha en fin kveld videre!






  • Om kroppen fikk tale..

    God kveld !

    Om kroppen noen gang skal skrive et brev til meg , vil det bli noe snt som dette ;

    Kjre Cecilie.

    Du har n vrt leieboeren min i 24 (lange) r og jeg vet ikke om jeg skal le eller grte lenger.
    De 19 frste rene gikk veldig greit til tross for at du av og til ikke var s flink til ta vare p meg. Siden du likevel klarte deg relativt bra ante jeg fred og ingen fare i de fremtidlige leierene. Det skulle jeg ihvertfall ikke gjort, for du har en tendens til vre p feil sted til feil tid. Jeg hadde ikke srlig sjanse mot den lastebilen du klarte havne foran! Hadde det ikke vrt bedre for begge parter om du ikke raserte meg? (Med hjelp av lastebilen selvflgelig, den er veldig medskyldig).Hadde du betalt meg depositum nr du flyttet inn hadde jeg i det minste vrt dekket skadene, men det gjorde du selvflgelig ikke, s n sitter jeg her blakk og uten mulighet til reparere det som er delagt. Det eneste jeg kunne gjre p det tidspunktet var la gutta med de hvite frakkene sette inn litt metall her og der for stive opp det som var delagt i armer og rygg. Det var din egen feil at du bare delvis kunne bo her i mneden som fulgte nr jeg mtte ligge i koma. . Vi mtte bruke lang tid p rydde opp i skadene og gjre det beboelig igjen, men du kunne i det minste flytte inn igjen selvom det fortsatt var mye arbeid igjen. 7 mnder etter lastebilhendelsen fant jeg ut at det var p tide stoppe arbeidet og heller bare la deg leve med de resterende skadene,

    N m du leve med meg p en helt ny mte, ettersom jeg n har 85% lammet. Man skulle tro at du har vett nok til faktisk ta vare p meg n nr kroppen likevel er s skjr, Istedenfor gjr du det stikk motsatt har det gy p mine vegne! Du ler nr jeg blir skakdet og sier " h, det gjorde sikkert vondt". (Det gjr vondt!, hvorfor ler du?) Du har det gy p mine vegne, og det er ikke ok.
    Hver morgen nr du skal sette meg i rullestolen , dytter du foten utfor sengekanten vel vitende om at det er 50/50 sjanse for at den kommer til treffe fotbrettet med et dunk. Nr den treffer ler du litt tenker " Ouch, burde kanskje vre litt mer forsktig ". (Ja, du burde det!). For ikke snakke om nr du er ute ruller.. Beina liker ikke alltid holde seg p fotbrettet, s du m lre deg flge med p dem. Jeg er snn passe lei av f skrubbsr fordi du ikke orker flytte ynene ned fr det er for seint. I dag satt du et varmt stekebrett p lret, syns du det var en god ide?( hadde jeg kunnet sparke deg bak hadde jeg gjort det, istedenfor fikk du en skikkelig spasme)
    Jeg tror ogs at du har misforsttt hva vegger brukes til. Det er ikke meningne at du skal kjre inn i dem, man skal kjre forbi!
    Du har helt rett i at jeg trenger mye svn , men det vil ikke si at du skal la meg ligge i samme stilling i timesvis slik at jeg fr vondt. Jeg har ikke tall p hvor mange ganger jeg har gitt deg tegn om at du m snu deg, ved gi deg spasmer s du vkner. Latsabb,det er det du er.

    N har det seg snn at du skal bo i meg i mange r til, s du har det med ta vare p meg.

    Med vennlig hilsen

    Kroppen.

    Mitt svar ville blitt som flgende:

    Kjre kroppen

    Slutt klag ,jeg gjr mitt beste!


    Hilsen

    Sliten og misfornyd leieboer.



    Men smile m man gjre uansett :)

  • What doesn't kill you ..

    makes you stronger.

    Jeg har en veldig forkjrlighet for skalte quotes. Det finnes ufattelig mange gode ordtak , noen kjenner seg bedre igjen i enkelte enn andre.

    I 2001 ble familien min utsatt for en tragedie da tanten min og hennes tre barn ble drept. Det er ikke daglig kost oppleve noe snt, og det setter sine spor i deg enten du vil det eller ikke.
    Alle har sine mter takle ting p, men min mte kan jeg med hnden p hjertet si var langt i fra god. Midt oppi alt fant jeg ut at jeg skulle prve kutte meg. Jeg hadde hrt fra andre jenter rundt meg at dette kunne " ta vekk " smertene nr man hadde det vondt. Det tok ikke lang tid fr jeg skjnte at jeg hadde blitt selvskader.Opptil flere ganger over noen r var jeg innom UPA, (ungdomspsykriatisk avdelig), fordi jeg rett slett ikke hadde det bra med meg selv. Med rene ble det bare verre verre, og nr jeg i tillegg flyttet hjemmefra i veldig ung alder og kunne vre alene og gjre som jeg ville ble det langt ifra bedre. Jeg har gtt i korps og hatt gode venner i ungdomsperioden min, men det jeg husker aller best er selvskadingen og den utrolige tomheten. I dag vitner kroppen min p 6 lange r med selvskading der ingenting var viktigere enn skadingen. Jeg kunne selvflgelig nske at dette var noe jeg aldri startet med slik at jeg kunne sluppet leve med arrene jeg pfrte kroppen min .Men samtidig er det en del av historien min og det som gjr meg til _meg_.


    Nr jeg endelig klarte lsrive meg fra selvskadingen og det vonde var jeg 18 r. Jeg var utrolig lei av alle de drlige minnene og bestemte meg for prve lykken i Stavanger. 20 dager etter at jeg flyttet til Stavanger fylte jeg 19 r og flte meg mer levende enn jeg hadde gjort p lenge. Jeg fikk 7 fantastiske mnder her fr jeg reiste hjem til lesund p besk og var uheldig nok til havne i bilulykken som gjorde at jeg i dag sitter i en stol med hjul p. Nok en ting p listen, men likevel ikke noe som tok motet fra meg. Jeg er overbevist om at jeg hadde opparbeidet meg en spass styrke fra alt det som skjedde i rene fr ,at det gjorde at jeg kunne takle alt p en helt unik mte. I rene etter ulykken har jeg hatt mer enn nok av motgang, likevel sitter jeg igjen og fler jeg sitter p s mye styrke at halvparten kunne vrt nok.

    Det er derfor jeg fler at ordtaket " Det som ikke dreper deg , gjr deg sterkere", passer utrolig godt til meg. I Desember 2009, 11 mneder etter ulykken tok jeg tatoveringen p bildet under. Datoen nederst er dagen nr ulykken skjedde. "Cile" som str under den er en annen tatovering jeg tok noen r tidligere siden Cile er et kallenavn jeg har hatt siden lillebror var liten og ikke klarte si Cecilie.

    Jeg har blitt bitt av tatoverings basillen for lenge siden, men denne tatoveringen er en av dem jeg er mest glad i.


    Korset i denne tatoveringen samt bokstavene tok jeg allerede nr jeg var 16 r. Sommerfuglene og datoen ble tatt for 2,5 r siden . Hele tatoveringen symboliserer Tanten min og de tre sskenbarna mine. Bokstavene str for navnene , datoen er dagen de dde, og sommerfuglene er laget ut fra alder og kjnn.
    Denne betyr utrolig mye for meg.



    P det andre hndleddet har jeg Infinity symbolet som jeg og Chris tok sammen 22,juli 2011. ( Jeg kommer ihvertfall aldri til glemme datoen, etter det som skjedde p Utya)
    Jeg liker at symbolet kan ha mange meninger. Bde jeg og Chris har vr egen mening med den, men tok den sammen. Vi er ikke sammen lenger, men jeg kommer aldri til angre p at jeg tok den. (Dette m virkelig regnes som tidenes vennskaps-merke!)

    Gode eller drlige opplevelser kommer gjennom hele livet enten man vil det eller ikke. Lsningen er ta det med seg videre lre av det .

    I dag fikk jeg mail om at det kommer en artikkel om meg i neste ukes utgave av ukebladet Hjemmet. Lp og kjp!

  • Kommer jeg til kunne g igjen ?

    -Nei, jeg vil nok ikke det.
    Hper jeg at jeg vil kunne g igjen ?
    -Nei, jeg gjr ikke det, men det hadde selvflgelig vrt fint om det hadde skjedd.

    "Du m ikke miste hpet , ingenting er umulig!"

    Jeg har ikke tall p hvor mange ganger jeg har hrt den setningen.

    Datoen er 8 januar, ret er 2009. Klokken er 12.44, - det smeller.
    Kroppen min bilr kastet rundt i et eneste stort bykst. Innvoller flytter p seg, alle ribbein p hyre side brekker, samt at lungene mine blir "hvite" og den ene punkterer. Bekkenet mitt brekker. Milten min fr en rift i seg. Hyre arm brekker p 4 forskjellige steder. Overarmsbeinet ser mest ut som en kvist som har blitt halveis delt i to. Skulderen p samme side er ute av ledd. Alle skadene kan fikses og gro, til en viss grad. Skaden som derimot ikke kan fikses er ryggraden min. I sammensttet og i det kroppen min blir kastet rundt skjer det noe med ryggen min.Ryggvirvlene TH3 og TH4 blir presset sammen og brekker. Inni ryggvirvlene sitter nervene som styrer funksjonen til kroppen min. Til beina, til trne, blre, tarm, muskler, hudflelse. Ryggvirvlene klemmer p nervene og delegger dem.All funksjon opphrer og det er ikke lenger liv i de delene av kroppen som det var fr.Jeg kan ikke lenger styre de funksjonene selv.

    12.44. 10 minutter tidligere gikk jeg p beina, jeg danset og bevegde kroppen slik jeg hadde gjort i 19 r. Bilulykken forandret alt.

    Det har gtt snart fem r. Jeg har fortsatt ikke bevegd p beina, trne, hoftene. Jeg kan ikke reise meg, g, lpe, danse. Jeg kjenner fortsatt ikke noe nr man stryker p meg, og jeg kan fortsatt ikke styre verken tarm eller blre.

    Likevel har det skjedd forbedringer. Kroppen min har tilpasset seg lammelsene. Jeg har opparbeidet meg balanse nok til at jeg klarer kontrollere kroppen og sitte skikkelig. Jeg har blitt sterk i armene og en klpper p rullestolkjring. Jeg har enkelte "flekker" p kroppen hvor jeg kan kjenne en viss berrelse om noen stryker meg der. For rundt et r siden fikk jeg "tak" i de verste magemusklene og har siden den gang klart jobbe mer med dem slik at jeg kan bruke dem til min fordel. Nr jeg str stroppet fast i ststativet mitt fler jeg press p beina.

    "S fantatisk, det viser jo alt alt er mulig og at hpet ikke er ute!" Har jeg hrt fra utallige mennesker.

    Hvor mange er det som fr delagt kroppen p en snn mte , som faktisk kommer seg opp p beina igjen ?

    Jeg bruker ikke tid p hpe. Istedenfor bruker jeg tid p leve, lre, oppleve , gjennomfre og overraske meg selv. Jeg ble lam nr jeg var 19 r., noe jeg er takknemlig for i dag. Det at det skjedde spass tidlig i livet mitt gjr ogs muligheten for ha et fullverdig liv strre. Jeg har n hele livet til ve meg til bli flinkere, mer selvstendig. Jeg lrer noe nytt for hver dag som gr og blir aldri lei av hvordan jeg klarer og positivt overraske meg selv.

    Jeg har mistet mange funksjoner og muligheter til ting som du kanskje har, men det vil ikke si at jeg har det mye verre enn deg. Jeg har dager der jeg tenker " Faen, hvorfor kunne ikke noen sette den risen en hylle ned slik at jeg fr tak i den!", eller " sren, hvordan skal jeg f tak i den cden nr den ligger p andre siden av sengen". Men jeg tenker aldri, "Jeg kunne nske jeg kunne g igjen slik at jeg fr tak i den risen". Jeg ser heller ikke p bilder av meg selv fra fr ulykken og tenker tilbake p hvor godt det var g. Istedenfor tenker jeg " Oh, s rart, jeg kan st p bildet!, det er jo ikke snn det skal vre!
    Nr jeg str i ststativet mitt vil jeg helst bare ned igjen i sittende stilling fordi det fles rart st p den mten. Jeg har mine dager nr jeg klager, for all del. Men da er det fordi kroppen har smerter, og jeg kan tenke meg at det ikke er mange som er spesielt fan av smerter, uansett om de kan g eller ikke.

    Jeg er ikke bitter, jeg er ikke deprimert og lei for at jeg er lam. Jeg setter pris p at jeg lever og tar en dag av gangen.

    S hvorfor skal jeg hpe p at kroppen bare magisk skal bli bra igjen og at alt skal g tilbake som fr? Hvorfor skal jeg utsette meg for skuffelse etter skuffelse nr forventningene ikke str til realiteten?

    Ikke be meg hpe, se meg leve istedenfor.




  • Tur-retur Stavanger- Kina

    Hei!

    P lrdag klokken 12 satt jeg meg i bilen ,vel vitende om at jeg ikke skulle ut av den fr 7-8 timer senere.
    Bilen var fullpakket med alt av utstyr jeg bruker til daglig, og bagasjen til tre jenter som skulle ut p tur. Med meg i bilen hadde jeg en av de nye assistenene mine.Ei grn lita trulte p 19 r med energiniv p langt over maxniv, og den stakkars venninnen hennes som sikkert ikke var klar for tilbringe s mange timer med meg i en kasse med hjul p.
    Oslo var mlet, og humret p topp!


    Det har seg nemlig snn at jeg har en merkelig tendens til bare bli kjent med folk som bor i Oslo. Mine tre aller nrmeste venner bor/kommer fra storbyen( eventuelt Kina, det fles ihvertfall ut som avstanden er ca lik).Heldigvis har en av dem forvillet seg ned i bunnen av Norge, slik at hun n bare bor 20 minutter unna meg.
    Vi snakker til vanlig sammen hver eneste dag alle sammen, men av og til er det fint kunne sees under 6-8 yner ogs. Derfor sa jeg til meg selv "Cecilie, n har du lappen, du kan kjre til Oslo!". Venninnen min fly til Kina (Oslo) dagen fr oss, s alle mann var p plass.




    En liten stund fr Kristiansand tenkte jeg for meg selv at jeg hadde vrt flink om jeg ihvertfall kom meg dit fr nestemann (dame) kunne ta over. Nr vi kom dit tenkte jeg at igrunn hadde jeg det helt fint, og at det ikke kunne skade kjre et lite stykke til. Ett par timer senere stoppet vi fordi frken trengerihvertfallikkemerenergi absolutt ville ha kaffe. Jeg slengte beina ut av dren og satt der dinglet (dyttet i beina slik at det sg ut som jeg dinget med dem) for f skiftet litt p sittestillingen. Jeg hadde sjansen til bytte med en av de andre denne gangen ogs, men p ett eller annet tidspunk hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle klare det alene. Et par timer senere parkerte jeg bilen foran hotellinngangen og vi ramlet ut av bilen sammen med all bagasjen og kom oss p hotellrommene.
    P mange mter skulle dette vre en "selvstendighetstur" der jeg ville prve gjre ting litt alene, og samtidig vise meg selv at jeg klarer mer enn jeg tror. Derfor hadde jeg et eget rom og jente et annet. Vi var s heldig (jeg vet ikke helt om det er det rette ordet) at vi fikk rom vegg i vegg, -og med dr imellom.
    Jeg m ha med meg en av super assistentene nr jeg er ute reiser, men jeg trenger ikke hjelp hele tiden, s nr jeg gjorde andre ting fikk de gjre det de ville.







    Jeg har virkelig storkost meg sammen med verdens beste venner. Ene dagen ble jeg bdratt ned i tjukkeste sentrum av en viss Mr,trafikklrer bare p pure faen, (samme person som fikk meg opp i 30 meters hyde nr jeg var i Oslo sist, og som n har gjort at jeg har utviklet lift-allergi). Jeg trodde det var ille med felt, trafikklys , rundkjringer, overgangsfelt og gudene vet hva her i distriktet ,men da tok jeg grundig feil. Heldigvis klarer jeg holde meg forholdsvis rolig.
    Jeg hadde ogs et gledelig gjensyn med min kjre tante og et sskenbarn , noe som var veldig koselig med tanke p at jeg ikke har sett dem p over 4 r!




    I gr pakket vi igjen bilen , men dette gangen var vi ikke mindre enn 4 jenter i kassebilen. Denne gangen presset jeg meg ikke like hardt siden magen min nektet vre venn, s jeg kjrte bare til like fr Kristiansand fr jeg kastet meg over i passasjersetet og lot bestevenninnen min ta over. Turen gikk overraskene fort, og vi var hjemme omtrent eksakt nr klokken var 20.00.
    Sammen med 3kg godteri fra Sverige som en av mine kjre tok med til meg nr han var der, rullet jeg til sengekanten og heiv meg i s fort jeg var ute av bilen. Aldri har sengen min vrt s god som i gr kveld!


    Jeg har kjpt meg ny skl i dag, bare for poengtere at sverige-godisen er Min, og bare Min.

    Jeg er stolt av meg selv. N er det 4 mnder igjen fr det er fem rs markering for ulykken, og jeg fler selv at jeg har kommet lenger enn jeg trodde var mulig.

    Ha en flott kveld videre !

  • Utfordringer

    Hallo og god aften!

    N har det vrt lite blogging fra meg p en god stund!

    P fredag tok jeg med meg et forflyttningsbrett og dro ned til stranden vi har ikke langt fra huset og flyttet meg over p benken som str der.
    For meg er dette litt symbolsk. Jeg sitter i stolen dag inn og dag ut, flytter meg sjelden ut av den. Det sitte p noe som fr hadde vrt piece of kake sette seg p er n en "stor" greie for meg.Jo flere slike ting jeg prver ut jo mer fler jeg at jeg har oppndd. Dessuten er det veldig greit kunne utfordre meg til forskjelige forflyttninger slik at jeg kan bli flinkere til det !

    N er det sent og jeg har vondt i bde rygg og mage, men jeg lover komme med noen nye innlegg snart!

    Under ser du bilder fra benken jeg satt p, og det nyeste bildet av meg :)

    Ha en fortsatt fin kveld!

  • Hvordan oppfre seg i nrheten av en rullestolbruker.

    1 av 5 mennesker i verden har en form for funksjonsnedsettnig eller en fysisk begrensning. Likevel er de mange mennsker som ikke vet hvordan de skal forholde seg til dem , og som rett og slett fler seg utilpass fordi de ikke vet hvordan de skal forholde seg til dem. For meg var dette noe som tok lang tid for meg bli vant med. Det skal ikke mye til fr noen snur seg p gaten etter meg , rett slett fordi jeg er annerledes og fordi veldig mange er uviten og nysgjerrig.

    Jeg husker godt min frste opplevelse med dette. Jeg var i butikken og hadde nettopp betalt. Da jeg var p vei ut av butikken mtte jeg stoppe for to barn som gikk i veien for meg. Den ene av ungene stoppet, stirret p meg ,pekte og sa til mamman sin : Stakkars henne, hun kan ikke g!
    Det er mange som har spurt meg hvordan man skal forholde seg til "Oss" opp gjennom rene, noe jeg er veldig glad for. Jeg vil heller at folk spr hva de skal gjre og si, slik at jeg kan forklare dem hvordan det fles fra "vr" side.
    Dere som har lurt p dette kan lese gjennom denne " bruksanvisningen", s vet dere ihvertfall hva dere ikke skal gjre.

    1. Unng " du er s inspirerende" kommentarer

    Det er selvflgelig veldig fint hre at man er inspirerende, men nr man fr kommentarer for dagligdagse ting vi gjr som for oss er leve livet, akkurat som deg s er er det rett slett bare irrierende. Det at jeg setter p vaskemaskinen selv for eksempel , er ikke noe som er inspirerende. For meg er det vre som alle andre. Klrne m jo vaskes enten man vil eller ikke. Man prver leve livet slik som mange andre. Din kommentar kan ha negative effekter, da det minner oss om hvor ulike mennesker tror vi er

    2.Hva du enn gjr , IKKE PRAT HYERE

    Dette er noe jeg har opplevd altfor mange ganger. Det er utrolig mange mennesker som tror at det ha en funksjonshemning ogs vil si at man hrer drlig. Du kommer ingen vei med verken snakke tydligere eller hyere, annet enn gi personen du snakker til en flelse av vre dum. Jeg har ikke skjnt hvorfor det er snn, og jeg vet helt rlig ikke om de som gjr det vet det selv heller.

    3. Spr fr du hjelper.
    Det kan vre vanskelig mots hjelpe , men du br aldri automatisk hjelpe uten sprre. Selv om det selvflgelig er veldig hyggelig at man fr tilbudt hjelp s vil de fleste klare seg selv. Vent til vi selv ber om hjelp, er det beste rdet jeg kan gi. Mange er veldig viljesterke og vil helst ikke ha hjelp fr det er absolutt ndvendig, andre vil at andre skal st klar lenge fr man trenger det, men som en regel er det best sprre frst.


    4.Ikke len deg mot rullestolen

    En jente skriver :
    Ngot konstigt hnder nr jag kommer till en fullsatt stplats ? folklskaratt anvnda mig som ett praktiskt objekt att luta sig mot.De har ingen aning om vad de gr i vissa fall, men det br undvikas.Frn vrt perspektiv r det en av de saker som fr oss att knna oss vldigt omnskliga.Du skulle aldrig gra det p ngon som str, men p oss, r det ok?
    Visst jag frstr.Jag brukade g.Jag vet att det r trttsamt att st under en lngre tid, men att luta sig p oss (eller Gud frbjude att anvnda oss som ett fotstd).Kom bara ihg dessa fem ord: Vi r inte rullande mbler.

    Det er langt ifra greit, selv om det virker uskyldig gjre det. Jeg fr en flelse av bli " sett ned p" nr folk gjr det med meg.

    5. Hold deg rolig.

    Vi er ikke farlige og vi biter ikke. (vel, jeg gjr kanskje det om dere snakker hyt til meg),. Pust, det finnes skumlere ting enn et mennske som sitter i en stol p hjul. Vi er som deg, bare at vi ikke kan g.

    6.Se p oss som den personen vi er frst.

    Det finnes utallige grunnen til at man sitter i rullestol, og mange mter se oss p. Handikappet, lam, invalig, funksjonshemmet, listen er lang. Ordet som burde komme frst er Person. Ja, vi har vrt slite med, og ja vi har en kropp som har en funksjonsnedsettelse, men vi er likevel en person bak den, og det er den som former oss og gjr oss til oss.
    Jeg er lam , men det er ikke det som gjr meg til meg. Jeg var meg lenge fr jeg ble lam, og setter pris p bli snakket om som Cecilie, og ikke "hun som er lam".


    7. Prat med oss , ikke med den som er med oss.

    Dette er noe av det jeg irriterer meg mest over. Utrolig mange velger snakke til personen jeg har med meg istedenfor snakke direkte til meg. Det at jeg er lam og sitter i rullestol vil ikke si at jeg er lam i hodet og ikke forstr noe. Nr noe snt skjer tar jeg fullestendig kontrollen og omtrent tvinger personen til snakke til meg , ved svare hyt og tydelig p det personen spr den jeg har med meg om.. Dette er noe av det aller verste du kan gjre .Behandle oss som hvilken som helst annen person, snakk direkte til oss ! (og igjen, du trenger ikke rope)

    8. Den gylne regel.

    Om du er usikker p noe av dette nr du frst er i situasjoen, finnes det heldigvis en utvei.
    Utveien er svrt enkel tenke p dette :

    Gjr mot andre det du vil andre det du vil andre skal gjre mot deg.
    Jeg tviler p du vil at noen skal lene seg p deg, snakke hyt til deg , eller rett slett overse deg og heller snakke med sidemannen din. Bruk hodet og vettet, og tenk at vi er akkurat som deg. For det er det vi er, akkurat som deg, men med en kropp som ikke fungerer som den skal.


    (Jeg kan forsvidt skjnne at det virker skremmende om du mter en person i rullestol ,som er som meg)



    Hvilke tanker har du om dette?

  • To nye assistenter :)

    Hvor blir det av sommeren egentlig?

    Jeg er bombesikker p at Stavanger har hoppet rett fra vr til hst i r. Senest i dag hadde jeg p meg singlet, genser, en genser over det igjen og ullskjerf rundt halsen.
    Har jeg misforsttt? Jeg trodde vi var midt i Juli jeg.. Om dette er sommeren s lurer jeg virkelig p hvordan vinteren kommer til bli.

    I det siste har jeg hatt mye vondt. Det fles ut som jeg har en sykt intens gangsperre/hold i hele magen, spesiel der ribbeina gnager .
    Gangsperre har forsvidt aldri hatt strre mening enn n, i og med at jeg fakisk ikke kan g.
    Jeg har ogs hatt veldig lavt blodtrykk, og mye vondt i hodet. Her en dag skulle jeg opp st i ststativet mitt . De frste 10 minuttene gikk veldig bra uten at jeg kjente noe forskjell, men de neste 20 minuttene var ikke fult s kjekke. Jeg fikk plutselig et svrt blodtrykksfall som gjorde at jeg holdt p svime av og flte meg mildt sagt udigg der jeg sto.

    De siste to ukene har jeg hatt mange kjekke jenter p besk i stuen min, som alle ville bli superassistenter for meg . Jeg syns det var utrolig vanskelig velge denne gangen, men jeg har n ftt to nye assistenter ( som virkelig ikke aner hva de begir seg ut p nr de skal ha meg som sjef). Jeg ser frem til mye latter og kjekke timer nr de skal jobbe for meg :)!

    Jeg og en av de faste assistentene mine satt p stuen en dag i forrige uke. P sofaen ligger det en hy barstol som ligger der slik at hunden ikke hopper opp. Vi ser p stolen, p hverandre, fniser litt, og bestemmer oss for at jeg skal sitte p den stolen. Fem minutter senere satt jeg vaglende p den og lurte p hva som fikk meg til ville prve det. Det var frst nr jeg satt der ba for livet at jeg skjnte hvor drlig balanse jeg egentlig har. Det eneste som holdt meg oppe var heisen vi brukte for f meg opp p stolen. Vi fikk oss ihvertfall en god latter!

    I gr fikk jeg en hyggelig p blogg-siden p facebook fra en journalist som hadde fulgt med p bloggen! P onsdag kommer hun hit, og skal intervjue meg. Dere fr oppdatering s snart jeg vet hvlken og nr dere skal ut kjpe blad!

  • I believe i can fly!

    For en stund tilbake skreiv jeg et innlegg om en serie som heter Push Girls.
    Den handler om 4 jenter som sitter i rullestol, der 3 av dem har vrt i bilulykker. I serien fr man flge med p jentene, som er bestevenner, gjennom gode og drlige dager, latter og trer, utfordringer og alt som hrer til livet som rullestolbruker. Dette er virkelig en fantastisk serie som jeg kunne nske fortsatte for alltid. Frste sesong ble sett p bare noen dager, og n har endelig sesong 2 kommet ut! Jeg har grtt og ledd, blitt emosjonell og kjent meg igjen i s altfor mange situasjoner fra episode til episode. Det er virkelig noe spesielt med vite at man ikke er den eneste som har det snn som meg.

    N har jeg nettopp sett frste episode av sesong to og har allerede hatt en "breakdown". En av jentene var p en messe og fikk prve en rullestol som kunne reises opp slik at man kom opp i stende stilling. Hun sier " wow, det er virkelig gy se folk fra denne vinkelen" med latter i stemmen, fr man kan se at smilet forsvinner og trene presser p. Jeg kjente meg s mye igjen i den situasjonen at jeg begynte grte selv p sekundet. Om det er noe jeg aldri gjr, s er det grte. Jeg syns det rett slett er skikkelig vanskelig f til grte, s nr det frst skjer s lar jeg det fosse. Noen ganger m man bare f det ut.

    Alle sier at jeg takler / har taklet ulykken og lammelsene s godt, men jeg kan ikke legge skjul p at jeg savner kunne st, g, lpe, hoppe, danse, osv, for det gjr jeg selvflgelig. Jeg savner kunne vre nede med sjen hoppe fra sten til sten, vasse i sjkanten.. Det kunne lpe barbeint p gresset eller kjenne den varme asfalten p sommeren mot bar hud. Det jeg savner aller mest er kunne st oppreist gi noen en skikkelig god klem. Det f en skikkelig god klem kan lse verdensproblemer noen ganger, s det f en snn klem igjen hadde vrt ubeskrivelig godt.

    I dag ba jeg assistenten min hjelpe meg ned i sengen til Leah slik at jeg kunne kose skikkelig med henne. Det var mye lettere kose med henne nr hun var valp kunne sitte p fanget. N nr hun er nesten 40 kg er det langt ifra like enkelt fra stolen. Ved hjelp av heisen min , eller personlfteren som vi kaller den, heiste vi meg ned i sengen hennes til Leah's store fornyelse. Hun er veldig knyttet til meg og er like glad i kos som det jeg er. God som hun er kom hun springende la seg rett ut over hele meg. Noen ganger er det virkelig en fordel ikke kjenne beina sine!

    I believe I can flyyyyyy, you raise me uuuuuuup, og alt det der er vanlige strofer hre fra meg nr jeg henger dingler i heisen.
    Leah var ikke helt sikker p om hun syns det var kult at jeg var "up in the air", s hun gikk sin vei.

    At jeg invanderte sengen hennes derimot, var helt greit. Hun er flink til dele, dessuten er hun veldig lsningsorientert, s hun fant ut at liten plass ikke var noen hindring. Stabling i hyden fungerer utmerket!

    Jo mer opp man ligger, jo bedre er det...

    men litt utenfor sengen funker igrunn det og!




    Leah gir meg virkelig ubeskrivelig mye glede i hverdagen :)

    Hvordan har din dag vrt?

  • Hvordan det er kjre bil.

    Hallo! :)

    Forrige mned hadde bloggen fire-rsdag. Det gr veldig mye ned og opp hvor mye jeg skriver, men jeg klarer som oftest ikke la det g altfor lang tid fr det kommer litt ny tekst her.

    For fem dager siden fikk jeg endelig lappen, etter noe som fltes som revis med lrekjring. Bare tre dager etter dumpet det ned et brev i postkassen med frerkoret i.

    Jeg er veldig glad for at jeg har ftt muligheten til kjre bil til tross for skaden. Det gir meg muligheten til vre enda mer selvstendig, jeg kan komme meg fra sted til sted uten vre avhengig av taxi eller noen til kjre bilen min. Det fles rett slett helt fantastisk!
    Jeg har ftt mange sprsml om hvordan det er for meg kjre bil igjen etter ha vrt i en s stor ulykke. Man skulle kanksje tro at det hang veldig igjen, men det gjr det faktisk ikke.

    Det vil ikke si at det har vrt s enkelt som n hele tiden.. Frste gang jeg skulle ut p veien igjen etter ulykken var nr jeg skulle bli fraktet fra sykehuset i stavanger og ut til flyplassen for fly til Haukeland. Jeg mtte vente tre dager fr vret var bra nok til at flyet kunne hente meg, p alle de tre dagene fikk jeg beroligende fordi jeg var nervs. Jeg kommer nok aldri til glemme flelsen av ligge i ambulansen bare s vidt kunne se hva som var p veiene, flelsen nr jeg hrte og s at det nrmet seg lastebiler osv. I Bergen tok vi rullestoltaxi nr vi skulle ut p noe, Det var heller ikke det morsomste jeg visste om. Jeg har nok vent meg til trafikken igjen, men i starten var det ikke s morro alltid. Mange bekymringer, tanker, flashbacks..
    I starten nr jeg begynte kjre selv var jeg livredd for lastebiler, livredd for kjre ut p veiene, livredd for andre. N har jeg kjrt i et r og det eneste jeg syns er ubehagelig, men tlbart, er bl lastebiler. Da fr jeg alltid et lite flashback fra ulykken. Jeg er ikke redd dem, jeg bare syns det er litt ukomfortabelt.

    Det verste med akkurat det er at det finnes SINNSYKT mange bl lastebiler! Snn serist, tenk over det neste gang du er ute kjrer, de er jo OVERALT! Det finnes utallige farger velge mellom jo! ttitalsrosa, spygrnn, matt oransj.. men neida, istedenfor skal alle ha bl. Gir bl lastebil en spesiell status eller noe? "Jeg er kulere enn deg , for min lastebil er BL."

    Nr jeg kjrer n fler jeg meg rolig og avslappet. Jeg fler jeg har kontroll p bilen og valgene jeg tar, og koser meg. Jeg liker se forskjellen fra nr jeg startet var S nervs for alt, til n nr alt fles veldig naturlig. Jeg liker det :D

    Til alle dere som bor i Rogaland, ser du denne bilen p veien, hold avstand.

    Hva tenker du om det kjre bil?

  • Frerprven besttt!

    Hei!

    For et r siden i dag, 25/06/2012, hadde jeg min aller frste kjretime.
    I dag p samme dataoen hadde jeg oppkjring, og jeg besto!

    "lager god trafikkflyt, veldig stdig kjring og godt overblikk" var noen av kommentarene p arket som viser at jeg har besttt frerprven.

    Det er litt sprtt tenke p at jeg egentlig ikke hadde noen som helst planer om ta lappen noensinne. Jeg flte ikke at det va noe jeg trengte. Heldigvis var det en ergoterapaut som skte p bil for meg, og vips s har jeg bde bil og lappen! Etter 4 r med ubehagelige taxiopplevelser kan jeg endelig bli helt uavhengig og kan dra ut nr jeg selv vil uten grenser.




  • Selvskryt!

    Hei!

    Jeg vil rett slett bruke litt tid p skryte av meg selv.

    Til tross for at kroppen ikke vil vre venn med meg for tiden , har jeg trosset den og smertene og prvd gjre det beste ut av situasjonen.
    Det var en stund jeg nesten ikke fikk i meg mat, og det var nesten s man kunne se fra uke til uke at jeg gikk ned i vekt. Jeg overlevde p kylling , ris og salat.
    Jeg var ogs redd for prve meg p ny mat fordi jeg visste det kom til gjre vondt. Dessuten spiste jeg ikke mer enn 2 ganger i dgnet.

    N derimot, fler jeg at jeg trykker i meg mat hele tiden. Jeg prver ut mat uten vre redd , noe som er veldig befriende. Neste uke skal jeg p vekten, s det blir spennende se om jeg endelig har klart g litt mer opp i vekt. Etter ha slitt med det i et r er de deilig endelig kunne klare mlet.

    En annen ting jeg er enda mer stolt av er fremgangen min det siste ret. Etter at jeg fikk assistenter for 2 r siden hadde jeg en voldsom oppgang der jeg plutselig klarte veldig mye mer selv. J Jeg forandret livet og trengte plutselig ikke like mye hjelp som det jeg gjorde fr.Likevel lrte jeg bare akkurat nok slik at jeg klarte meg, s jeg presset meg ikke mer enn ndvendig. Etter at jeg gikk ned i vekt har jeg ftt en ny gnist . N utfordrer jeg meg selv hele tiden og vil hele tiden prve nye ting. Jeg har alltid sett p det som enklest bare bli sittende i stolen, men n har jeg begynt sette mer mer pris p tiden der jeg ikke trenger vre i den. Jeg syns det er gy utfordre meg selv og se hva jeg kan f til.
    Ting jeg aldri trodde jeg kom til f til er plutselig fullt mulig, uten at jeg trenger hjelp. Det er ikke mer enn et halvt r siden jeg ikke klarte komme meg fra sofaen til rullestolen, og bare uker siden jeg mtte ha hjelp opp i stolen fra passasjersetet i bilen. N klarer jeg begge deler overraskende lett alene. Jeg er rett slett STOLT av meg selv!





    Og det jeg kanskje er mest stolt av er at det (endelig) er bare snakk om dager igjen fr jeg skal ha oppkjring. 25 juni i fjor hadde jeg min frste kjretime, 25 juni i r skal jeg ha oppkjring!
    Jeg sa p begynnelsen at jeg ikke hadde hastverk med ta oppkjring. Jeg er veldig glad for at jeg har brukt god tid p det slik at jeg har lrt meg alt p en skikkelig mte. N fler jeg meg som en trygg sjfr og at jeg er klar til oppkjringen. Det sette seg i en bil igjen etter en snn ulykke er vanskelig, men likevel overkommelig. I starten var jeg redd for alt, mens jeg n ikke reagerer . Det eneste som kan gi meg en stkk i magen er bl lastebiler , fordi jeg fr et lite flashback. Det skal bli s fantastisk godt med den friheten frerkortet gir meg. Jeg trenger ikke lenger vente p taxi som aldri kommer, eller vre begrenset p noen mte om jeg vil noen plass og ikke har noen til kjre meg dit. Det blir ubeskrivelig herlig!



    Leah er virkelig min beste venn .


  • Lamme lr

    I over fire r har jeg spkt og tullet med livet som rullestolbruker. Jeg snapper opp det folk sier av ren vane og klarer ikke la vre kommentere det.

    "St p!" - Men jeg kan jo ikke st!
    "Hvordan gr det?" - Tja, det gr ikke s bra, men det ruller fint
    "Kom s gr vi bort dit" - Jeg kan jo ikke g..
    "Kan du gr hente .blabla?" - Nei (vente litt), men jeg kan rulle hente

    Noe jeg har spilt mye p i det siste er Lam. Hvorfor heter det egentlig Lam?

    Denne skjnne, ste , hvite og myke sauen p bildet under kan si "Jeg er lam". Mens den langt mindre skjnne skapningen p to hjul som til tider er alt annet enn hvit og ihvertfall ikke myk kan si det samme. ( eventuelt: jeg er lam, og holder en frossen dd fisk)



    Et lam i rullestol burde se slik ut :


    Enkelte ganger blir jeg sittende le for meg selv nr jeg kommer over ting som har med lam gjre.
    For eksempel dette:




    Er det meg nr jeg er p fest?

    Eller nr man kommer forbi skilt som dette:



    Jeg har bare en ting si :

    Jeg var p kartkjring for et par mnder siden og kjrte litt ut p landet. Jeg s et jorde med sauer p, og samtalen mellom meg og trafikklreren min gikk som flgende :

    Jeg: SE! Familien min!!"
    Han: Huh, ( ser tydelig forvirret ut)
    Jeg: Ja, der borte, lammene
    Han : (skjnner fortsatt svrt lite og ser rart p meg)
    Jeg: Jeg er jo ogs lam!!
    Han: (Rister oppgitt p hodet) Den var bare supertrr Cecilie
    Jeg: (Ler hysterisk) B

    Avslutter med et godt og hyt brk, B!

    Ha en fortsatt god kveld , lesere ! :)

  • RBBD- Real Bad Body Day




    I dag har jeg en skikkelig RBBD. ( Real Bad Body Day)

    Det er nr alt er vondt og jeg blir liggende helt stille i sengen syns synd p meg selv.
    Bare for poengetere hvor mye jeg misliker magen har jeg gjort om p Sesam Stasjon sangen "Jeg digger deg" til " Jeg hater deg!"

    Jeg hater deg!.

    Noen ganger lurer jeg p hva jeg har gjort mot deg

    For fortjene at du gjr meg vondt

    Da kan denne sangen sikkert hjelpe til

    Slik at jeg fr sagt det jeg vil

    Jeg hater hater hater hater deg

    Hater deg, hater deg, hater hater deg

    Du er s dum og teit og kjip

    Hater deg, hater deg, hater hater deg

    Jeg hater hater hater hater deg

    hater deg,hater deg, hater hater deg

    Ja du er ingenting for meg

    I don?t love you og jeg har deg ikke kjr

    Og nr du er meg nr

    Da vet jeg hater hater hater deg

    Og hper at du digger digger meg

    Nr jeg ligger i fosterstilling i sengen

    Krnker meg og hoster smtt om sen

    Da kan sikkert denne sangen hjelpe til

    Slik at jeg fr sagt det jeg vil

    Jeg hater hater hater hater deg

    Hater deg, hater deg, hater hater deg

    Du er s dum og teit og kjip

    Hater deg, hater deg, hater hater deg

    Jeg hater hater hater hater deg

    hater deg,hater deg, hater hater deg

    Ja du er ingenting for meg



  • Det bli gammel

    De siste rene har jeg brukt p venne meg til det nye livet mitt som rullestolbruker.
    Jeg vil alltid bli bedre , jeg vil gjre ting p nye mter, prve nye ting, teste grensene mine, blir flinkere til dagligdagse oppgaver og bli mer selvstendig. Helst vil jeg klare meg helt p egen hnd uten assistenter, og det er noe jeg mulig kan f til om et par r.
    P spinalenheten hvor jeg var p rehabilitering og opptrening etter ulykken fikk jeg beskjed om at jeg etterhvert ville bli mer selvstendig, jeg mtte bare gi det litt tid. Det har jeg gjort og jeg har har heldigvis kommet veldig langt. Fremtiden ser forsvidt lys ut, men hvor mye av fremtiden som blir bra lurer jeg veldig p.

    Jeg tenker en del p hvordan det vil bli bli gammel. Hvordan vil det bli nr jeg blir fratatt den selvstendigheten igjen etter s mange r med den ? Hvordan vil kroppen min vre, vil jeg d tidligere, hvordan vil livskvaliteten vre, kan jeg fortsatt bo hjemme, er sprsml som svirrer rundt i hodet mitt. Neste r er jeg halveis til 50 og jeg kjenner p lysten til trykke p pause eller repeat-knappen for livet slik at jeg slipper tenke p hvordan livet mitt er og skal vre. Det er nesten s jeg fler jeg har "drlig tid" og m f gjort mest mulig slik at jeg kan nyte de rene jeg har.

    Man vet jo aldri, her en dag s jeg en gammel dame i en vanlig manuell rullestol som garantert kan rulle fortere enn jeg kan med motor i hjulene. Det at det finnes slike tffe gamle damer vil uheldigvis ikke si at jeg blir snn, eller at kroppen min fortsatt er pittelitt glad i meg nr jeg begynner dra p rene. Vi har allerede et hat-elsk forhold, jeg kan ikke se for meg at det blir srlig bedre.

    Det er mulig jeg er veldig negativ n, men jeg hater tanken p vre handikappet. Det er ikke meg vre det, s tanken p mtte ta imot mer hjelp etterhvert er rett slutt grusom.Det er frst da jeg virkelig kunne nske jeg fortsatt kunne g.

    Bare litt tanker som kommer av og til, og som er godt f ut :)

    Det eneste som hadde gjort det greit vre gammel er om jeg hadde ftt bruke denne som rullestol !




    Hva syns dere forresten om det nye designet p bloggen? Fikk et innfall i gr om at det hadde vrt fint med en liten forandring her inne ! :)

    Jeg har p meg kule sokker i dag, bare for poengetere at jeg er lam : b



  • Lamme lr.

    I over fire r har jeg spkt og tullet med livet som rullestolbruker. Jeg snapper opp det folk sier av ren vane og klarer ikke la vre kommentere det.

    "St p!" - Men jeg kan jo ikke st!
    "Hvordan gr det?" - Tja, det gr ikke s bra, men det ruller fint
    "Kom s gr vi bort dit" - Jeg kan jo ikke g..
    "Kan du gr hente .blabla?" - Nei (vente litt), men jeg kan rulle hente

    Noe jeg har spilt mye p i det siste er Lam. Hvorfor heter det egentlig Lam?

    Denne skjnne, ste , hvite og myke sauen p bildet under kan si "Jeg er lam". Mens den langt mindre skjnne skapningen p to hjul som til tider er alt annet enn hvit og ihvertfall ikke myk kan si det samme. ( eventuelt: jeg er lam, og holder en frossen dd fisk)



    Et lam i rullestol burde se slik ut :


    Enkelte ganger blir jeg sittende le for meg selv nr jeg kommer over ting som har med lam gjre.
    For eksempel dette:




    Er det meg nr jeg er p fest?

    Eller nr man kommer forbi skilt som dette:



    Jeg har bare en ting si :

    Jeg var p kartkjring for et par mnder siden og kjrte litt ut p landet. Jeg s et jorde med sauer p, og samtalen mellom meg og trafikklreren min gikk som flgende :

    Jeg: SE! Familien min!!"
    Han: Huh, ( ser tydelig forvirret ut)
    Jeg: Ja, der borte, lammene
    Han : (skjnner fortsatt svrt lite og ser rart p meg)
    Jeg: Jeg er jo ogs lam!!
    Han: (Rister oppgitt p hodet) Den var bare supertrr Cecilie
    Jeg: (Ler hysterisk) B

    Avslutter med et godt og hyt brk, B!

    Ha en fortsatt god kveld , lesere ! :)

  • England dag 3 og 4

    Hei!

    Det ble aldri tid til blogging fra de to siste dagene vi var i England, s da fr det heller komme n :)

    P sndag var det bursdagsmiddag med familien til Chris p en st resturang. Vret var nydelig og det var ganske varmt ute. Etter noen slappe timer p hotellet etter middagen var vi hjemme hos ham resten av kvelden.
    P Mandag var det hjemreise, men flyet gikk ikke fr klokken 9, s vi brukte like gjerne tiden til enda mer shopping !

    Jeg elsker vre i England, og gleder meg allerede til neste gang. Jeg drar dit uten noe annet enn et forflyttningsbrett og har ikke tilgang p noen av de hjelpemiddlene jeg har her hjemme. Likevel gr det veldig fint og vi klarer oss generelt bra. Hadde noen sagt det var mulig for et par r siden hadde jeg tenkt at det var ren galskap. Jeg er veldig fornyd med hvordan flyturene har gtt ogs. N vet vi hva vi m gjre og alt gr smidig og raskt.

    Jeg husker godt frste gang jeg skulle fly etter ulykken. Jeg skulle reise hjem til lesund alene og var utrolig nervs. Nr man skal inn p fly og ikke kan g selv m man sitte p en liten stol som egentlig ikke har plass til noe annet enn en 2-ring. Jeg var 60 kg strre enn jeg var n og klarte ikke forflytte meg selv, s da mtte jeg lftest av 4 personer,( som klagde p at det var tungt). Alt tok veldig lang tid og jeg fikk s vidt plass i flysetet. Forrige gang vi var i England gikk det ogs veldig fint, men det ble litt irritasjon fordi jeg ikke fikk gjre nok selv. Denne gangen gikk det overraskende bra , jeg forklarte at vi ordnet alt av forflyttning selv , og alt gikk veldig fort og uten problem.

    Til vanlig bruker jeg forflyttningsbrett nr jeg flytter meg, av mange grunner. I og med at jeg har blitt s tynn n har jeg ikke mye fett p rumpa, noe som gjr det litt smfarlig nr jeg ikke kjenner noe. Da er det mye tryggere bare gli over p det jeg skal sitte p ved hjelp av et brett. I tillegg har jeg s vondt p grunn av senebetennelse fra fingertuppene til nakken at det stopper meg fra gjre mye, blant annet forflyttning. Av og til fr jeg ideer om at jeg skal klare noe, s i England flyttet jeg meg til sengen uten brett.

    Litt bilder fra England :







  • Selvstendighet, gull verdt :)

    I dag har jeg en stile dag.

    Det vil si en dag der jeg tenker p ting mer enn jeg gjr til vanlig.
    P livet.. p kroppen,smerter, fremtiden og alt som flger med. Av og til blir det for mye av alt. Da tror jeg at det er viktig slippe ls litt, istedenfor holde det inne og la det bygge seg opp.
    Det er til vanlig helt greit at kroppen er lam og ikke fungerer, men nr jeg fr tilleggsplager , og mange av dem, da er det ikke s greit lenger. Jeg er vant med smertene i magen n, men det er til tider ekstremt frustrerende at det ikke blir noe bedre. Srlig nr magen styrer alt jeg gjr. Nr det er p det verste har jeg ikke lyst til gjre annet enn ligge i fosterstilling f trst.
    Jeg fikk tidlig beskjed om at det var stor fare for f senebetennelse fordi jeg bruker hendene hele tiden, men tenkte aldri at det var noe som kom til bli et problem. Helt til n. Min beste venn for tiden heter Ibux gel. Han varmer hendene mine nr jeg trenger det, tar bort smerte og sttter meg s godt han kan.


    Bestis <3

    Slike dager er ndvendige. Men i dag veier stoltheten opp for at det ikke alltid er s gy. I dag har jeg nemlig tenkt tilbake p hvordan det var vre lam for bare to r siden. Jeg husker spesielt en gang p rehabiliteringen i Bergen nr jeg skulle lre meg kle p meg igjen. Nr de sa jeg kom til klare ta p meg buksen selv lo jeg godt av dem. To r etterp fikk jeg assistenter og bestemte meg for at jeg skulle klare det. Assistenten ble bedt om sette seg ned og ikke hjelpe meg uansett hvor mye jeg klagde. Etter 40 minutter med tommeltvinning kunne hun endelig flytte seg og jeg kunne stolt si at jeg hadde klart det for frste gang. N tar det meg et minutt gjre det samme. Det samme gjelder forflyttning. De frste gangene jeg skulle flytte meg over p en benk p treningssalen p Spinalenheten mtte jeg ha hjelp av to personer som stttet en meget nervs meg. Noen uker etterp hadde jeg ftt litt mer trening og fikk beskjed om at jeg skulle flytte meg over p benken alene, samt f beina opp p benken. Jeg s ut som en strandet hval der jeg strevde som sren med f beina opp. Nr jeg hadde hjemmesykepleien ga jeg opp og brukte heller heisen for komme meg inn og ut av sengen, og forflytningsbrett ( som man glir p).bare nr jeg mtte. Ogs det var en av de store mlene nr jeg fikk assistent og tid til lre det. Frste gangen sto samme assistenten p gangen og bet negler nr jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle klare det. Frste gangen jeg flyttet meg helt alene uten at noen var der ble jeg sittende i sengen grte gledestrer fordi jeg visste at det var starten p noe nytt.
    Noen uker etterp sa jeg til Nattpatruljen som hadde hjulet meg til sengs i to r at jeg ikke lenger trengte hjelpen, jeg gjorde det heller selv. Etter det har jeg klart meg selv. Jeg fikk hjelp til snu meg p natten og, men til tross for at ogs det tok tid lre seg s gjr jeg det p null komma niks og helt uten tenke.

    Absolutt ingenting kan forklare den utrolig deilige flelsen av vre selvstendig. Det vre avhengig av andre er ikke nskelig for noen. Nr man er i 20rene og har opp til 50 forskjellige personer som kommer inn dren i lpet av en uke mister man fort verdigheten. Derfor er jeg utrolig takknemlig for at jeg har klart lre meg spass mye, og for at jeg har assistenter for de f tingene jeg ikke orker eller klarer. Jeg lever n som en hvilken som helst annen 23-ring, men med pittelitt hjelp av assistenter som er mer som venninner enn assistenter.
    Det at jeg p fredag skal til England med ingenting annet hjelpemiddel enn et forflyttningsbrett er nesten uforstelig om jeg tenker tilbake p hvordan det var for et par r siden.

    Jeg lever etter det at om jeg vil klare det, s skal jeg klare det. Av og til er jeg definisjonen av det vre sta, men det er nok det som m til.

    4 mnder etter ulykken, ikke lenge etter at jeg har klart finne balanse til sitte slik alene. Forflyttningen tok lang tid og jeg trengte hjelp av to personer.



    Bildet under tok jeg i dag, 4 r etterp. Jeg kaster meg frem og tilbake p null komma niks og trenger ikke tenke p det jeg gjr.

    Hadde noen fortalt meg at jeg kom til klare spass mye selv hadde jeg ikke trodd p det, men jeg er ekstremt glad for at jeg faktisk fr det til.


  • Jeg kan ikke kalles billig !

    Hver sjette mandag drar jeg p sykehuset for bli stukket med nl i magen.
    For dere som ikke har lest om det her fr ,s er det kort fortalt en pumpe av metall som ligger i venstre side av magen min og som gir meg spasmedempende medisiner (muskelsvslappende) . Uten den er kroppen s sprelsk(ironisk nok) at det ikke vil vre mulig leve et normalt liv.

    Pumpa har et lite hull i midten som er tettet med en slags gummimembran. Jeg m ligge p ryggen slik at pumpen kommer frem , s m de trykke rundt den for f den helt opp p overflaten. Nr det er gjort legger de p en mal med hull i midten hvor de stikker i midten og leter med nlen for finne hullet i pumpen. Ikke en enkel jobb til tider!

    nr de har truffet setter de inn 20 ml med medisin som skal hjelpe meg de neste ukene.

    De leser ogs av pumpen ved hjelp av en liten maskin. Snn kan de finne ut hvor lang tid det er igjen av batteriet. Vi sjekket i gr, 47mneder igjen. Da har jeg hatt den i 7 r og skal ha en pumpe som rommer 40 ml, alts dobbelt s mye. Da blir den en halv cm tykkere og jeg trenger bare fylle p hver 12 uke avhengig av dosen. N har j 957 mikrogram i dgnet. Det er 1000 mikrogram i 1 mg, s om man sammenligner det med hvor mange mg man tar nr man tar paracet for eksempel s er det ikke mye kroppen trenger nr det blir fraktet direkte inn til "roten" av problemet.

    Med en pumpe verdt opp mot 100 000 i magen, og med tanke p at de fyller meg opp med medisiner til 5000 kroner hver gang jeg er der s er det ihvertfall ingen som kan kalle meg billig!

    I dag ringte forresten vg, s i morgen m dere lpe og kjpe!





  • Jeg besto teorien!

    Etter ha utsatt ta bilteorien i flere mnder pga denne idiotiske kroppen som nekter la meg vre i fred, fant jeg ut at jeg bare mtte gjre det.

    I dag velseskjrte jeg til trafikkstasjonen , sto i k i det som fltes som en halv evighet (pluss litt til), tok testen, trodde jeg skulle d litt i det jeg trykkte meg videre for f vite resultatet.

    "Gratulerer, du besto testen"

    For frste gang kunne jeg fle litt p det at jeg snart har frerkortet.

    Jeg har ikke endelig dato p oppkjring enda, men kjrelreren min skulle bestille p mandag. Ventelistene er utrolig lange, s det vil nok ta noen mnder fr jeg kan kjre alene.




  • Farlige rullestoltaxier.

    God kveld!

    Det er ikke ofte at jeg tenker over tilgjengelighet og tilrettelegging for rullestolbrukere, faktisk svrt lite. Men det er en ting som har irritert meg grenselst helt siden jeg ble rullestolbruker, og det er rullestoltaxi.

    Her i Stavanger bruker jeg to forskjellige taxiselskaper. Det ene selskapet har store biler,( tror det gr helt opp i 18 setere om jeg ikke husker feil ), mens det andre selskapet har noen store som tar kanksje 9 eller tolv personer nr det ikke er rullestol i bilen. De har ogs sm Caddyer, som jeg kaller pizzabiler, der de har senket gulvet bak og laget plass til rullestol.

    Selskapet med store biler har jeg s si aldri klaget p. Jeg blir godt festet, sjafrene kjrer fint, og det er en hyggelig opplevelse hver gang med unntak av litt telefonbruk. Her kjenner jeg ogs de fleste av sjafrene og har en god tone med dem.

    Det andre selskapet derimot burde g grundig i seg selv for finne ut om de burde tilby rullestoltaxi i det hele tatt. Bilene har ikke tilstrekkelig med utstyr til feste rullestolene p en riktig og trygg mte, mange av sjfrene kjrer som griser og er hele tiden p farten slik at det ikke blir tid til tenke p hvordan kunden har det. Bilene er uryddige og s si alle sjfrene driter i at det er en grunn til at det er ulovlig bruke telefonen nr man kjrer. Fartsgrensen er likegyldig, det viktigste er komme fort frem. Nr man kommer inn i bilen blir man plassert midt p gulvet langt ifra noe holde seg fast i. Beltet man fr gr enten over magen, uten ha noe over skulderen, eller omvendt, bare over skulderen . Det skal ikke mye til for forst hva som kommer til skje om man krasjer eller de brbremser. Det er absolutt ingenting som holder deg p plass i rullestolen. I tillegg fr du rullestolen i hodet fordi de bare har festet den p ene siden.

    Det aller verste er derimot de nye "pizzabilene" deres. Fr jeg fikk ny stol var jeg overlykkelig over at rullestolen min var for bred til at jeg klarte komme meg inn i dem, men n nr den er s liten har jeg ikke s mye jeg skulle ha sagt. Jeg har for vane alltid si at de skal skrive at jeg har elektrisk rullestol fordi jeg fr angst hver gang jeg ser pizzabilene. I forrige uke skulle jeg fra legen til akutten og ble tildelt en slik bil. Til vanlig hadde jeg protestert og bedt om en ny, men med s mye vondt tenkte jeg at det var like greit komme seg dit fort. Det tok ikke lang tid fr jeg angret p det.

    I det jeg kommer inn i bilen legger jeg merke til at gulvet skrer nedover slik at jeg blir sittende i oppoverbakke. Det er noe jeg ikke klarer pga balansen min, s jeg s meg rundt etter noe holde meg fast i, men selvflgelig s var det ingenting der. Jeg fikk belte over magen, men overkroppen var like fri. Etter bare 30 meter skjnte jeg at det kom til bli en hard tur. For hver eneste hump eller hull i veien ble jeg slengt hit og dit og jeg mtte kjempe for holde meg oppe. Nr vi kom ut p motorveien klarte jeg ikke la vre tenke p hva som hadde skjedd om noen hadde kjrt inn i oss. Jeg hadde ikke hatt sjangs i havet engang, jeg hadde blitt slengt hit og dit med overkroppen, brekt ryggen igjen og gudene vet hva. De som har godkjent den som sikker rullestolbil m ha et par hundre skruer ls. Den er rett slett livsfarlig, og det kommer ikke p tale at jeg skal inn i en igjen.




    Jeg lurer p hvordan man finner ut om en ordning er trygg.. Min mening er at de burde prvekjre, sittende i en rullestol.

    Taxi er et serviceyrke der kunden skal bli kjrt fra en destinasjon til en annen. Til tross for at man setter seg i en bil med noen du ikke kjenner, forventer man likevel at man skal kunne fle seg trygg. Hvorfor er det ingen av sjfrene som sier ifra nr de trenger mer utstyr, eller som faktisk bryr seg om sikkerheten ?

    Jeg vet ikke, men noe m gjres. Det er ikke alle som kan si fra nr noe ikke stemmer, og fr du vet ordet av det har noe gtt fryktelig galt.

    Er det noen rullestolbrukere som kjenner seg igjen ?

  • "Her gr alt i slow motion" , ogs kalt akutten

    Heihei!

    De siste 12 dagene har bare gtt med p ligge strak ut i sengen gjre ingenting ..og kanskje enda litt mer ingenting nr jeg tenker meg om..

    Men en mage som gjr alt den kan for gjre livet surt for meg lurer jeg n p hva som egentlig er galt. Magen er drlig og det blir rett slett ikke bedre. Det hele startet sndag i forrige uke, noe som virker som en halv evighet siden, og jeg er mildt sagt lei av se p det kjedelige hvite soveromstaket. Kanskje jeg har ftt i meg en bakterie som ikke vil slippe taket? Uansett hva det er s br det bli bedre snart fr jeg bokstavelig talt finner styrke til sparke meg selv.

    Samtidig med at magen har gtt i "jeg vil vre umulig" modus har jeg de siste dagene hatt smerter i hyre side mellom hofteben og ribben. Jeg gr aldri til lege med mindre jeg virkelig m etter ha hatt litt for mye med sykehus gjre de siste 4 rene. Det er spass ille at jeg m bli tvunget til det, og hadde det ikke vrt for at jeg sitter p hjul hadde man nok aldri ftt meg til gjre det heller. I gr var det spass ille at jeg hadde problemer med sitte oppreist, og sannsynligheten for klare lene seg til hyre uten skrike som en stukken gris var like liten som det er at jeg kan g. Det gjorde s vondt at jeg frivillig ringte til legen og var p plass p kontoret hennes etter en time. Hun kunne ikke gjre s mye s hun sendte meg likegodt til "her gr alt i slow motion", ogs kalt Akutten. Nr klokken bikket 17.00 slapp jeg endelig ut etter ha lagt p de harde sykehussengene og prvd telle alle hullene i takplatene i timesvis. Konklusjonen var at det mest sannsynlig er muskulre smerter, men det kan ogs vre noe med ribbeina mine. De lurte litt p om det var nyren min, s jeg vil trenge ultralyd for vre helt sikker p at den er fin. Alle prver var fine.




    Det stemmer veldig med det jeg trodde det var selv. Smerten har kommet og gtt i over et r , men det er bare i det siste at det har gjort s vondt som n. Jeg har halvert meg selv i vekt p under to r og er 47 cm mindre rundt midjen. I en kombinasjon med det og det at jeg ikke har magemuskler resulterer det i at jeg sitter veldig krokete og sammensunket, som igjen gjr at det nederste ribbeinet mitt har ftt til vane hilse p hoftebeinet mitt. Alt mellom blir offer for klemmeoverdose. P andre siden er ikke dette et problem fordi jeg har en pumpe i magen som holder meg litt ekstra oppe akkurat der. Nr jeg ligger p venstre side er delen mellom hoftebenet og ribbenet som et krater !



    Chris har jobbet til 23.00 de siste dagene, men i morgen har han fri helt til neste fredag! Det skal bli godt se noe annet enn mnsteret p sengetyet vrt.

    Haba haba, still smiling !

  • SUPER ASSISTENTER!

    Hei og god mandag!

    Jeg fikk en kommentar med sprsml om jeg kunne skrive litt om hvordan det er ha assistenter og litt rundt det, s her kommer innlegget ! :)

    Jeg er arbeidsleder gjennom Uloba. For lese litt om hva Uloba er kan du g inn p Uloba.no

    Det vil si at jeg finner assistenter selv, har intervju, ansetter, har opplring og er sjef selv.

    Nr jeg fikk assistenter for snart 2 r siden visste jeg ikke hva jeg kunne forvente meg. g fra hjemmesykepleien til assistenter var en helt utrolig opplevelse som snudde opp ned p alt. Plutselg hadde jeg tid til lre meg alt det jeg kanskje burde ha lrt meg for lenge siden. Jeg hadde s mange muligheter at jeg ikke visste hvor jeg skulle begynne. Etter ett par mnder hadde jeg lrt kle p meg, forflytte meg uten heis, jeg hadde lekt med hunden p gulvet, og humret steg !



    Siden den gang har jeg hatt mange fantastiske stunder med assistentene mine. Jeg har til sammen siden den gang hatt 7 assistenter. Alle har jeg hatt forskjellige forhold til, men det er helt naturlig ettersom alle er unike. Jeg har blitt frardet ha et venninne forhold med assistentene mine, men det er rett slett umulig nr man kommer s tett innp hverandre. Likevel er alle parter klar over at det er en jobb og at reglene gjelder som p en vanlig arbeidsplass. Jeg vet ikke helt hvordan vi fr det til, men det gr veldig naturlig for seg. Jeg er venninne til vanlig og sjef nr jeg trenger det.

    Min aller frste assistent var Elisabeth, en gal svenske med dreadlocks! Hun flyttet tilbake til Sverige i mai i fjor, og venninnen hennes Linda, (enda galere!) tok over hennes stilling.Jeg har med deres tillatelse (siden jeg har taushetsplikt) ftt lov til dele noen bilder med dere.

    Begge bildene over er fra i fjor p denne tiden nr Elisabeth ble med meg til lesund! :)

    Jeg og Linda har et veldig godt forhold der vi er kjempe gode venner som kjenner hverandre bde inn og ut og opp og ned. Jeg kan sitte p soverommet og rope til henne nr hun er p kjkkenet " Lindaaaa, gidder du legge sammen klrne som ligger i trketrommelen ?". Til svar fr jeg " Coming right up!".. Hun kjenner meg spass godt at hun tar tak i rullestolen for hjelpe meg uten at jeg trenger si noe nr vi er ute og jeg har behov for det, og som oftest er det nok med bare et nikk eller et blikk s vet hun hva hun skal gjre uansett hva det gjelder. Vi oppfrer oss som to 10 ringer med adhd og har mer enn en gang sagt " Herregud om noen hadde sett oss n hadde de trodd vi var gal!".



    Fra i fjor sommer.

    Det er ikke mye som tilsier at hun er assistenten min ved frste blikk de fleste tror hun bare er en venninne, og det er snn jeg liker se p det ogs. Hadde hun kommet p jobb bare for gjre jobben for s g hadde det ikke vrt noe kjekt for meg. N vkner jeg til " GOOD MORNING SUNSHINE!", og "sup bitch", jeg har det gy, jeg har noen jeg kan snakke med om alt, og jeg vet at de fler det p samme mte.Det er som oftest Linda som springer rundt med kamera for ta bilde av alt jeg gjr ( hun m som oftest ta 4653888586868 bilder fr jeg er fornyd ). Hun er ogs veldig grei ha nr jeg brenner kortet mitt p shopping og jeg p magisk vis plutselig sitter der med masse poser som jeg ikke kan holde selv.



    Bildet er tatt i bilen p glattkjring i desember

    Fr assistentene var det flt vite at noen jeg ikke kjente skulle komme hjem til meg uten at jeg visste hva jeg kunne forvente meg. ha assistentene her er ikke noe problem for meg. Det er jeg som har kontrollen p den mten at jeg selv kan velge nr de skal vre her og jeg vet jeg kan stole p hver enkelt. Det var ogs et problem tidligere at jeg ikke flte jeg hadde et privatliv, mens jeg n ogs kan kontrollere dette.Chris gr godt sammen med assistentene og alle blir som venner. Alle er p s si samme alder og har mange av de samme interessene. Han er vant med dem ,og kan snakke med dem p samme mte som det jeg kan.

    Her i huset fungerer ting p en litt annen mte enn det gjr hos andre, men vi er ogs godt vante med det og mistrives ikke med situasjonen.


    Jeg tror ikke jeg kan forklare forholdet jeg har til assistentene p noen annen mte enn fantastisk. Det krever tillit, og at vi er flinke med kommunikasjonen, men kjemien er viktigst av alt.

    Alle mine assistenter er SUPER assistenter !

  • Det er en stor jobb passe p en kropp som ikke fungerer.

    Godt kveld!

    Noe av det aller vanskeligste med vre lam m vre passe p kroppen 24/7.

    Jeg kjenner ikke 85 % av kroppen min og m hele tiden ha det i bakhodet.

    Jeg har en slags flelse av at jeg passer p "dde lem". Den delen jeg kjenner er ikke dd, men det er ingen funksjon i dem, derfor sier jeg dd.
    Det er klart det er en fordel ha kroppen slik den naturlig skal se ut, men av og til nsker jeg at jeg rett slett ikke hadde bein fordi jeg m drasse rundt p dem uten at det er noe funksjon der.
    Ikke kjenner jeg noe og ikke kan jeg bevege p noe.

    Nr kroppen er lam mister den all muskelkraft i de delene. Det vil si at jeg ikke har muskler fra verst p magen og ned. Nr musklene forsvinner er det bare hud og sener igjen. Nr jeg sitter stenger jeg av all blodsirkulasjon til rumpa. Derfor er det ekstremt viktig bytte stilling og legge seg nedp av og til i lpet av dagen. Om det gr for lang tid uten blodforsyning dr vevet og vil aldri gro tilbake. Er man uforsiktig over en lang peride ender det opp med at vevet innenfor det ytterste hudlaget dr, og etterhvert vil det d spass mye at det begynner komme til overflaten. Det er det man kaller et trykksr. Trykksr tar flere r gro, om det gjr det i det hele tatt. Enkelte plasser er mer utsatte enn andre.

    Jeg har spesielt rumpa , mellom knrne (nr jeg ligger p siden ), hlene og opp knokkelen p trne. Ogs p siden av fotslen er utsatt.
    Det starter med rd hud som forsvinner etter at trykket blir avlastet, deretter forsvinner ikke rdheten, s blir den brun, og s fr man sr. Jeg har den varige rdfargen p tknoklene.Jeg er ogs ganske sikker p at jeg kommer til ende opp med sittesr veldig snart . Jeg har gtt ned spass mye at jeg n sitter omtrent rett p beina i rumpa,

    Det er utrolig frustrerende og hele tiden tenke seg om to ganger fr man gjr noe. Jeg kjenner det ikke om jeg dunker meg i noe, s da m jeg hele tiden holde blikket fremfor rullestolen slik at jeg ikke ender opp med brudd bde her og der.

    Det er meg, og s er det kroppen. Jeg sier ofte " ser det ut som kroppen ligger godt n ?" Eller, "tror du kroppen fr vondt om jeg gjr ditt eller datt ?! Kroppen er ikke meg lenger. Kroppen er noe jeg drasser rundt p og som jeg har ftt i oppgave passe p.Det er forsvidt helt greit, men det er utrolig vanskelig nr den ikke kan gi meg tilbakemeldinger.
    Jeg blir nervs om jeg sitter for lenge, nr jeg ligger for lenge p en side. Har jeg sovnet p kvelden og vkner 6 timer senere i samme stillingen er det Krise med stor K og jeg m kaste meg rundt massere omrdene som har ftt for mye trykk p seg for at blodtilfrselen blir strre.

    Det er ikke mange som vet hvor mye man p tenke p nr man er rullestolbruker, handikappet, funksjonshemmet osv. Men tro meg, det er mer enn nok! Jeg klager ikke, men jeg vil vise at det ikke handler om bare sitte i en stol resten av livet. Det er en utrolig vanskelig jobb man blir tildelt nr man m forebygge og ta vare p kroppen.

    Har du tenkt p dette fr ?Lrte du noe?

  • Det gr ikke, det ruller!

    SE! Der er familien min ! ( peker p en saueflokk)

    • H?

    Ja!! B

    • Hva er det du snakker om ?

    Ja, lam, liksom

    • ....."Rister oppgitt p hodet"

    Jeg har vrt i en alvorlig bilulykke som gjr at jeg kan oppfylle den gamle late drmmen min om kunne sitte p rva resten av livet uten bevege p s mye som en t. 'Veldig mange forventer nesten at jeg skal synke ned i kjelleren, at jeg skal bli deprimert og syns synd i meg selv. Men hvorfor skal jeg gjre det, nr jeg kan nyte livet jeg har vrt s nr miste. Istedenfor deppe over det har jeg helt siden starten valgt snu det om til noe positivt. Selvironi er veldig viktig, og til tider er det morsomt kunne komme med noe folk ikke hadde forventet seg.

    "Skal vi g p dit ?", " vil du vre med g bort der ?" , "g bort dit du",

    Men jeg KAN jo ikke g!!, utbryter jeg med innlevelse. Dette begynte jeg med rett etter at jeg vknet av komaen og det blir bare ikke gammelt. Folk blir hvite i ansiktet og lurer p hva de kan si for at ikke sre meg enda mer. Helt til jeg bryter ut i latter de skjnner at jeg bare har det gy.Jeg har ikke tall p hvor mange ganger folk har sltt meg i armen med kommentaren " h, du er s teit Cecilie!!"

    For meg er det ha selvironi gull verdt, og er noe jeg bruker daglig.

    "AUU, Det der gjorde vondt !!"

    Den setningen er spesielt kjekk bruke p unge sykepleiere og annet helsepersonell som prver gjre sitt beste. En gang hadde jeg en nyutdannet lege som skulle ta blodprve p meg.I det han stikker sa jeg "AUUUUU!!!" . Stakkars mannen visste ikke hvor han skulle gjre av seg og ville nok helst snu lpe derfra.

    Jeg er ikke snn bare overfor andre, men ogs meg selv. Om jeg dunker meg eller kjrer inn i noe sier jeg " Oj, det gjorde sikkert vondt, godt jeg ikke kjenner det !"
    Se p det positive, jeg kan kanskje ikke g, men ikke kjenner jeg smerte p over 85% av kroppen, heller ikke svetter jeg eller klr der.

    Noe som er litt morsomt er at 90% av alle kommentarene her p bloggen ironisk nok inneholder ordene "St p "
    ( tuller ikke engang, bare se p de andre innleggene )


    Jeg trekker like mye p smilebndet hver gang og tenker sure, just give me some time!

    "Hvordan gr det ?"

    -Det gr ikke, det ruller!"

    "H...? ja.. Cecilie humor igjen , hvordan RULLER det da ?"

    -They see me rollin'!

    Livet trenger ikke alltid vre s serist, le litt, tull og f andre til le! Smil til verden, og verden smiler tilbake :)




  • Ekte kjrlighet.

    P rehabilitering og opptrening etter ulykken fikk jeg informasjon og "undervisning" om alt jeg trengte vite om kroppen og det nye livet mitt.
    En av de tingene og setningene jeg bet meg fast i var " 50% av alle forhold mellom en rullestolbruker/ handikappet og en normalt fungerende person ender".

    Nr man har ftt livet snudd opp ned og ikke vet hvordan fremtiden vil vre er det sinnsykt mye som gr gjennom hodet. Dette var en av tingene jeg var svrt bekymret for siden jeg ikke flte meg som meg selv lenger, og heller ikke at noen kunne vre glad i meg p samme mte som fr. Det tok ikke lang tid fr forholdet jeg var i p det tidspunktet begynte skrante og til slutt endte, , noe jeg ikke har vanskelig for forst ettersom det er langt i fra enkelt g fra vre vant med vre normalt fungerende til plutselig f alt snudd p hodet.

    Nr Chris kom inn i livet mitt var jeg livredd for gjre de samme feilene, for at det skulle skjre seg og dermed ikke fungere. Heldigvis har det gtt stikk motsatt. Chris har aldri visst om noe annet enn at jeg sitter i rullestol. Det er snn det er og alltid har vrt mellom oss, noe jeg tror har vrt en stor faktor for oss. Jeg husker han vinket meg bort til seg en gang i starten nr han var p besk hos meg, pekte p hjulene og spurte meg om det hadde noe si om jeg kunne g eller ikke. For har det egentlig det ?

    Bde ja og nei. Jeg tror det kommer veldig an p personene som er sammen. Det finne lsninger som funger for begge er et must. leve med en rullestolbruker er langt fra enkelt , og det er viktig ikke glemme at den andre personen blir pvirket av det.

    Jeg har den regelen at han skal f vre kjreste, ikke assistent. Det er klart han fr hjelpe meg om det er noe jeg ikke nr p verste hylle eller om det er noe som m fikses p huset. men er det noe jeg m ha hjelp til utover det fr han rett slett ikke hjelpe meg. Han hadde nok ikke hatt noe i mot det, men jeg syns det er veldig viktig skille kjreste og assistent. Han vet hvordan alt fungerer, og er vant med leve med utstyr og hjelpemidler, med at jeg har kateter og at kroppen min ikke fungerer p samme mte som andres, men det pvirker heldigvis ingenting.

    Jeg er den sm klager over at jeg ikke kan st oppreist gi ham en klem, eller holde ham i hnden nr vi er ute p tur med Leah sammen, mens han er avslappet heller setter seg ned p knrne for gi meg klem. Vi har det helt fantastisk sammen, og setter pris p hver eneste dag vi kan tilbringe sammen. Jeg har ikke ord for hvor glad jeg er for at han takler alt s godt som han gjr. Han er helt fantastisk tvers gjennom, og gjr alt han kan for vise meg at han elsker meg.

    Det er utrolig godt vre like forelsket n som det jeg var for snart to r siden nr vi ble sammen.




  • Kroppens delagte temperaturregulering

    I 19 r var jeg en av de som aldri gikk med jakke uansett hvor kaldt det var ute. Jeg brydde meg ikke srlig om kulde og sm-lo av alle frostpistene rundt meg.

    N er historien en annen.

    Med en ryggmargsskade flger det mange ulemper, og delagt temperaturregulering er en av dem.

    Jeg fant ikke s mye informasjon p nettet om lammelser og temperaturregulering, men jeg vet ihvertfall hva som skjer med min kropp.

    Jeg har ikke s mye "isolasjon" igjen p kroppen etter ha gtt spass mye ned i vekt. Med en kombinasjon av det og det at jeg faktisk ikke har muskler i beina og at blodsirkulasjonen min er lik null , skal det deverre ikke mye til fr jeg blir kald. Nr jeg frst blir kald virker det ikke om det er srlig mye som hjelper. Akkurat n ligger jeg under to dyner og et teppe, sammen med to varmeflasker, skjerf rundt halsen og ull p overkroppen og jeg fryser til tross for at jeg har lagt snn i rundt tre timer n. Nr jeg la meg i sengen var det s kaldt at jeg hadde fysisk vondt i hele kroppen. Jeg skalv og strammet alt av muskler, som gjr meg utrolig sliten i en ellers slapp kropp. Lr og legger var s kalde at det fles som ta p is, og fingertuppene like s. N har heldigvis kroppen ftt tilbake nesten normal temperatur, men det tok ganske mange timer. Det virker som om jeg blir kald ikke bare i huden, men ogsp langt inn mot selve skjelettet.

    Du tenker kanksje at varme klr er en lsning, men i dag hadde jeg p meg bde stttestrmper, vanlige strmper, termostrmper (som er 7 ganger varmere enn normale strmper), leggvarmere som gr helt opp p lret, og bukse.

    Det er ikke s rart at jeg blir kald nr man tenker over det, jeg sitter i ro hele tiden og beveger kun p overkroppen , men det er utrolig kjipt over tid mtte ha spass mye problemer med det.. og spesielt n nr det skal vre kaldt over lengre tid.

    I dag har jeg hatt en trippel kjretime! Jeg har ikke satt foran rattet p over en mned s det var veldig godt komme ut p veien igjen. Etter en endt veiledningstimer fikk jeg beskjed om at jeg hadde besttt hadde det vrt frerprven. Kanskje det blir farlig p veiene snart?





    I morgen tidlig skal jeg ha risiko teori samt langkjring til Egersund, og i neste uke skal vi ha planleggingstur. Spennende!

    I dag vil jeg ogs si HIPP HIPP HURRA for assistenten min som har bursdag ! <3

  • Bilder av meg uten rullestolen

    God kveld , igjen :)

    I gr var det 6 uker siden jeg fylte p baklofenpumpen jeg har i magen, s da bar det avgrde til sykehuset atter en gang for gjre det.

    ( for deg som ikke vet hva det er og vil lese mer om det : http://www.ms.no/sykdommen/fysisk-endring/spastisitet )

    Jeg er et unikt tilfelle nr det gjelder hvordan kroppen min fungerer og det er mange som klr seg i hodet av meg. Pumpen er ingen unntak. Sykepleieren m lete i blinde med en nl etter en lite hull midt i pumpen . Etter tre forsk og to forskjellige sykepleiere gikk det! Jeg tar heldigvis alt med et smil, eventuelt en grimase.


    De stakkars assistentene mine flyr rundt med kamera hele tiden for dokumentere mest mulig for meg. Det er ikke fordi jeg er egoistisk og vil ha tonnevis med bilder av meg selv, men rett og slett fordi dette fremdeles er en ny tilvrelse for meg, og jeg syns det er kjekt kunne se tilbake p det jeg har gjort, hva jeg har oppndd, og hvor langt jeg har kommet. Jeg har en harddisk med bilder fra de siste rene som jeg av og til titter p for minne meg selv p hvor langt jeg faktisk har kommet. Det er ogs veldig kjekt kunne se seg selv sitte for eksempel p en benk , eller p sengekanten som her, uten at rullestolen er i nrheten. Tror ikke den flelsen kan beskrives helt.'




    Det er ogs en stor motivasjon nr det gjelder vektnedgang og det at jeg m presse meg selv til gjre mitt beste med g litt opp igjen i vekt. P to r har jeg gtt ned rundt 63 kg og gr fortsatt ufrivillig ned, s for tiden er det veldig viktig ikke glemme.






    Jeg har ingen funksjon i 85% av kroppen, (fra under puppene og ned ). Derfor gir det enda mer seiersflelse nr jeg ser hvor "normal" jeg og kroppen ser ut p bildene. Rullestolen er der alltid, nr den er borte fles alt s mye bedre og naturlig.

  • Nervs for vre alene med en kropp som ikke fungerer

    God kveld !

    I dag startet Chris en fire dagers jobb uke der han jobber fra 2-23, s da blir det mye alenetid p meg sammen med hund og katt.
    Det er forsvidt helt greit, men ogs noe som gjr meg veldig nervs.

    Jeg har en kropp som ikke alltid er like lett hndtere. Med 85% som verken kan fles eller beveges p gr ting veldig mye saktere enn for dem som bare kan hoppe opp om det trengs.
    Nr jeg kler p meg tar det meg kanskje 10-15 minutter om jeg tar det i normalt tempo, kanskje litt under 10 om jeg er rask. Om jeg skal kle p meg og forflytte meg over i stolen kan dette ta alt fra 15 minutter og mer alt etter hvor mye jeg skynder meg.

    P kveldstid ligger jeg alltid i sengen fordi det er mer komfortabelt enn sitte i stolen. Men nr kroppen er som den er vil det si at nr jeg frst har lagt meg i sengen kan det ta litt tid fr jeg kommer meg ut av den om jeg m. Da er det ikke alltid s lett la vre tenke p hva som kommer til skje om huset eventuely begynner brenne , eller noe annet som gjr at jeg m raskt opp. Nr jeg er alene hjemme er jeg alltid p vakt. Jeg har en hel sjekkliste i hodet fr jeg legger meg i sengen.

    • Jeg passer p at ingenting ligger p induksjonen slik at ingenting kan skje om katten kommer seg opp (potene hans skrur p platene nr han gr over )
    • Varmepumpen str p maks en i styrke ( jeg tenker brann)
    • Alle panelovner blir skrudd av eller ned p minste temperatur
    • En av drene til huset m alltid vre mulig pne i tilfelle jeg trenger hjelp

    Jeg har aldri p srlig med musikk eller lyder slik at jeg alltid kan vre et steg foran om noe faktisk skulle skje.Stolen str plassert helt inntil sengen med alt jeg trenger og telefonen ligger alltid snn at jeg nr den og alltid med fulladet batteri.

    Slitsomt i lengden,, men desverre noe som flger med en drlig kropp.

    Jeg har heldigvis dette nydelige trollet som passer p meg..... og barna...jeg mener lekene sine <3

  • Snart 4 r med helt fantastiske lesere!

    I mai i r har jeg blogget i hele fire r.

    Jeg startet opprinnelig bloggen fordi jeg savnet ha noe lignende lese nr jeg var nyskadet og ikke visste forskjellen p opp og hva jeg skulle og ikke skulle tenke om situasjonen.
    Allerede etter de frste par innleggene ble bloggen snappet opp av media og jeg fikk min frste avisartikkel etter ulykken i Sumpen som vi sunnmringer kaller Sunnmrsposten.

    Noen mneder senere nr jeg var ferdig med rehabiliteringen etter ulykken ble jeg igjen kontaktet av media, denne gang fordi kommunen ville ha meg p sykehjem en periode. Da hadde jeg artikkel i bde Sunnmrsposten og Aftenbladet her i Stavanger.
    Enda litt senere samme ret ringte bladet Det Nye meg , som endte med en fem siders artikkel om meg.


    ( Bilde fra Det Nye)

    prate har aldri vrt et problem for meg. Mamma har fortalt at jeg brukte st ved siden av gjester i sofaen si "Hei, jeg heter Cecilie ".
    En gang nr jeg var liten var jeg s p folk som hoppet i fallskjerm ikke langt fra der jeg bodde. Jeg skravlet s flt at jeg til slutt fikk fem kroner om jeg kunne vre s snill g hjem.
    Jeg kom kry hjem med fem kroningen min , jeg!




    Det har derfor vrt veldig naturlig for meg dele opplevelsene mine med andre. I starten var det gull verdt ha muligheten til skrive ned alt jeg flte og tenkte, og at jeg fikk s utrolig mange gode ord tilbake. Jeg er sterk, men uten sttte rundt seg kommer man ikke langt. Jeg har opp gjennom rene ftt haugevis med lange kommentarer, jeg har ftt mail, telefonsamtaler, meldinger og mange nye gode venner og bekjentskaper. Jeg er nesten overrasket over hvor lite drlige tilbakemeldinger jeg har ftt, som man ser p de fleste blogger. Man kan si hva man vil om blogging, men det er ingen tvil om at denne bloggen er en del av meg og min hverdag, og at det hjelper meg fremover.

    Jeg har skrevet om smtt og stort, nyttig og unyttig, om glede og om sorger.

    Det har blitt mye om rullestollivet, hvordan det er vre lam, om ulykken og om sykehusbesk. Dere har ftt vre med gjennom kjrlighet og sorger, nr jeg har ndd nye ml, nr jeg har hatt det vanskelig og nr jeg har hatt det fantastisk. Jeg har litt angst for at jeg skal g tom for noe skrive om, men enda ser det ut til dukke opp stadig nye ting. Jeg holder det gende s lenge jeg kan og fler det er nyttig bde for meg og andre.

    Til bde nye og gamle lesere, hva vil dere se mer av ? Hva er interessant, hva burde jeg skrive mer om, kanksje et enkelt tema som ikke har blitt tatt opp enda? Hva lurer DU p ? Ingen sprsml er for dumme. Br jeg skrive mer / mindre detaljert , mer/ mindre bilder osv.
    Tilbakemeldinger tas imot med stor takknemlighet.

    Til alle gamle og nye lesere, tusen takk for at dere tar dere tid til titte innom her iblant, jeg setter virkelig stor pris p det.

  • Spasmer, svmming og st-trening

    Kroppen, er en mystisk genial sak.
    Bare tenk p hvor den m g gjennom i de rene vi lever. Hver og en av oss er unike, men vi har alle til felles at vi m ta vare p kroppene vre.

    Etter ulykken fikk kroppen min sjokk. Jeg mistet hr, jeg fikk bobler under neglene samt at de sluttet vokse, jeg mistet mensen og det tok lang tid fr den vente seg til den nye tilvrelsen som lammet.
    Det tok derimot enda lenger tid for meg bli vant med den.

    I starten var det mye fokus p trening. P rehabiliteringen trente jeg hver eneste dag med fysioterapauter. Tying var en av de tingene som var i fokus. Jeg kan ikke lenger bruke kroppen min p samme mte som fr, og den er i de samme stillingene hele tiden.



    Dette er meg p treningensbenk p Spinalenheten i Bergen 3-4 mnder etter ulykken i 2009. Her viser det at jeg er p vei over i rullestolen ved hjelp av et forflyttningsbrett som jeg glir p.

    Det som skjer om jeg ikke tyer leddene som ikke fr bevegd seg (som hofter, knr og ankler) er det samme som nr du har treningsverk. Du blir stiv og stl og det gjr gjerne veldig vondt. Jo lenger jeg gr uten bli tyd jo verre blir det og jo mindre byelig blir leddene mine. Nr jeg blir stiv og stl reagerer kroppen med f spasmer. Spasmer er som du kan lese litt lenger bak i bloggen ufrivillige muskelsammentrekninger. Nr man fr spasmer kan det bli s ille at hele kroppen rister, bein beveger seg akkurat som de vil og man har null kontroll p det.

    Denne videoen er fra 2009 og viser litt av hvilke krefter som finnes i kroppen. Jeg er lammet fra brystkassen, og hadde absolutt ingen kontroll p hva kroppen gjorde . Det som kan trigge frem spasmer er nr kroppen er stiv og man forandrer stilling slik at det blir ubehag. Kroppen reagerer med muskelsammentrekninger . Jeg fikk operert inn en baklofenpumpe i magen i februar 2010 som gir meg muskelavslappende medisiner slik at jeg ikke fr spasmer. Jeg har fremdeles litt, og fr dem spesielt nr jeg legger meg ned p ryggen fra sittende stilling ( som p denne videoen), og nr jeg har lagt lenge i samme stilling. Heldigvis er det bare smtterier i forhold til hva dere ser her.

    Jeg har desverre ikke hatt fysioterapi p veldig lenge selv om jeg virkelig burde. Heldigvis fungerer pumpen godt og gjr at jeg ikke blir like stiv som fr, og gjr meg faktisk ganske myk.

    Det er et par ting man kan gjre for ta vare p kroppen og unng for mye smerter og spasmer. En av tingene er svmming. Jeg hadde en periode i 2010 der jeg svmte en gang i uken sammen med fysioterapaut. Svmmingen var en helt utrolig deilig opplevelse hver gang, da jeg plutselig fikk muligheten til bevege kroppen akkurat som jeg ville uten begrensninger. Desverre mtte jeg slutte med det etter utallige urinveisinfeksjoner.



    En annen ting som er veldig viktig tenke p er at man er utsatt for beinskjrhet nr man ikke kan st p beina. Derfor er det veldig viktig at man fr trykk p beina regelmessig . Dette var en viktig del av treningen min p rehabiliteringen og gjres ved at man rett og slett str. De har det man kaller stbenker og stbord. Jeg ble lagt p en benk der jeg ble stroppet fast over knrne og magen, fr de heise opp benken i stende stilling. Nederst p benken var det et brett man sto p slik at man fikk det trykket man trengte. I fjor fikk jeg et stbord som jeg har her hjemme.



    Jeg liker st, men med min helse snn den er i dag er det desverre ikke mulig. Blodtrykket mitt kommer til gjre at jeg svimer av fr jeg er halveis oppe, men jeg hper og tror det vil bli mulig igjen nr jeg er bedre.

    Det er viktig ta vare p kroppen sin, s jeg hper at jeg fr mulighet til gjre en bedre jobb med det snart.

    Har dere tenkt over at handikappede og rullestolbrukere har mer tenke p nr det gjelder kroppen?

  • I dag er det 4 r siden bilulykken som gjorde meg lam.


    *" Det skjer ikke meg.."

    De fleste har tenkt dette en eller annen gang.

    I dag er det 4 r siden bilulykken, 4 r siden jeg ble lam, 4 r siden livet mitt ble snudd opp-ned , 4 r siden jeg ble en ny Cecilie.

    P en eller annen merkelig mte virker det som det blir vanskelige takle det for hvert r som gr. Hvert r str for noe nytt.

    1 r:Etter et r kunne jeg feire at jeg hadde kommet meg gjennom det verste. Jeg hadde vrt p rehabilitering i 8 mneder og hadde trent meg opp spass mye at jeg var klar for starte det nye livet.

    2 r:P det andre ret begynte jeg p utdanningen min og hadde mer enn nok tenke p. Jeg kjpte meg leilighet og livet startet.

    3 r: Nr jeg hadde kommet s langt som til det tredje ret hadde jeg blitt vant med situasjonen, og ting ble enda bedre nr jeg fikk meg personlige assistenter. Jeg hadde ordnet med alle kontaktene jeg trengte, og visste hvordan systemet fungerte.

    4 r :N kan jeg si at det har gtt 4 r siden ulykken. Nr jeg n gr inn i det femte ret gjr jeg det vel vitende om at det er snn det skal vre for resten av livet. Jeg har vrt s opptatt med gjre det beste av situasjonen og venne meg til det at jeg har glemt (eventuelt gjemt bort), at det faktisk er for alltid. Jeg kommer ikke til verken g eller lpe, sitte p huk eller hoppe, Selv om det selvflgelig ikke er verdens undergrund, s er det en litt kjip flelse akkurat i dag. rsdagene kommer alltid til vre spesielle for meg, uansett hvor mange r det gr.

    Hvert r har jeg sett p ulykkesbildene, og hvert r finner jeg noe nytt jeg ikke har lagt merke til fr.

    Dette bildet har jeg aldri sett mer enn en gang p, fr i natt nr jeg gikk gjennom bildene som jeg alltid gjr p rsdagene. Jeg har aldri lagt merke til alle menneskene som str ser p nr de prver f oss ut av bilene. Plutselig slo det meg at politibilen er med p bildet, fordi jeg vet at sjfren som kjrte p oss satt i den.

    Mennesker som flokker til for hjelpe til om det trengs, k s langt yet ser, sykebiler og brannvesen. Meg, mamma og de andre som var involvert i ulykken midt i dramaet. Jeg fant en video der noen hadde kjrt forbi bilen i ettertid, ungdommer. P videoen kan man hre en av dem utbryte " ojjj, dette m vre ddsulykke!". Jeg ble s irritert av det at jeg fikk videoen fjernet fra youtube

    Det gikk ikke opp for meg fr i natt at jeg har vrt fastklemt. Jeg har ikke tall p hvor mange ganger jeg har granset ulykkesbildene, og jeg vet hvordan jeg satt i bilen. Jeg har likevel aldri tenkt over at jeg var fastklemt og at de mtte gjre ganske mye for f meg ut. Nr jeg n ser hvordan passasjersetet str og tenker p hvordan jeg l fles det rart, det fles ikke som meg. P noen av bildene fra avisene str det " Brannvesenet mtte klippe av taket p denne bilen for f ls den fastklemte personen (19). Jeg l opp en masse vrakrester, p skr, bena der de skulle vre, men med overkroppen p helt feil plass og i helt feil vinkel.

    Det blir ofte mye fokus p hvordan jeg har det fordi det var jeg som endte opp med bli lam. Det gjr at mamma og de to andre som var med i ulykken blir glemt. Men jeg glemmer ikke,jeg glemmer ikke nr mamma sa "unnskyld jenta mi", til tross for at det ikke var hennes feil, og jeg glemmer ikke hvor vondt det var ligge der nr jeg visste at mamma ikke hadde det bra bde ved hva jeg s og hva jeg visste. Mamma kan fortsatt g, men arrene sitter dypt i henne likevel. Tenk sitte der uten kunne gjre noe som helst for barnet sitt.. Mamma er helten min, og hun aner nok ikke hvor mye hun betyr for meg.

    I hele dag har jeg gtt gjennom hva som skjedde p de forskjellige tidene for 4 r siden. Ting jeg trodde jeg hadde glemt har boblet til overflaten igjen, noe som egentlig er litt godt. Jeg vil vite, jeg vil huske, s tanken p at jeg kommer til glemme mye av det er skremmende.

    I morgen er en ny dag, og starten p r 5. Skummelt,men likevel spennende.

    Har du eller noen du kjenner vrt i en stor bilulykke?

  • fle kroppen p en ubeskrivelig mte

    Jeg har ikke lagt skjul p at jeg har hatt mye problemer med magen det siste ret. I gr toppet det seg spass mye at jeg tilbrakte mesteparten av dagen p legevakten og p akutten.

    De tre- fire siste dagene har jeg hatt ekstremt vondt i magen, og i gr var det s intenst at jeg hadde problemer med bde sitte oppreist og strekke meg ut. Sta som jeg er , og med all den sykehuserfaringen jeg har s drar ikke jeg til legen med mindre jeg m. I gr hadde jeg ikke noe valg lenger.

    I og med at jeg er lam kjenner jeg ikke hele smerten nr jeg har vondt. Det vil si at kroppen har vondere enn det jeg kjenner. I tillegg kjenner jeg ikke smerten p samme mte som andre gjr, s det er krevende forklare hvordan det fles. Smertene jeg har hatt og fortsatt har kan forklares slik ;

    • Se for deg at du har et bredt belte rundt midjen, som er s stramt at du bare s vidt kan puste.
    • Du vet nr du tryner og slr kneet i bakken rasper opp s huden forsvinner og det blir skikkelig srt.? Den sre og sviende flelsen brer seg over hele magen, innvendig.
    • Dypt inne mellom ribbena kjennes det ut som noen har tatt et godt grep i innvollene mine og nekter slippe.
    • Nr jeg har spist og magen rumler "hugger" det i s jeg blir litt satt ut i det det skjer

    S kan du tenke det alt dette p en gang..

    Det verste er presset fra ribbeina. Nr jeg sitter presser de veldig p alt innvendig fordi jeg sitter s sammensunket. Fr jeg gikk ned i vekt var jeg 40 cm strre rundt midjen og hadde mye som stttet og holdt meg oppe, N er det derimot ingenting der, og uten balanse og magemuskler er det en drlig kombinasjon.

    3 juledag var superhektisk p sykehuset s det endte opp med at jeg ble lei av vente og reiste hjem. Jeg har visse ting jeg m ta hensyn til, blant annet at jeg er har hy risiko for f sittesr, da hjelper det ikke sitte i en hard sykehusseng for lenge. Ikke hadde jeg spist mer enn ett halvt eple heller siden sykehuset ikke har noe annet glutenfritt enn litt glutenfritt brd, som jeg selvflgelig ikke tler.

    Jeg er mildt sagt veldig lei n, men gjr likevel mitt beste for holde motet oppe. Hobbyen hjelper s vanvittig mye! I julen fikk jeg en ny linse til speilreflekskameraet mitt av pappa, og i dag kom Chris overraskende nok hjem med enda en jeg har siklet p lenge. I morgen blir det ta detaljebilder til nettbutikken !




    Skal du noe spennende i helgen ?

  • Rullestolen og sn klarer ikke vre venner

    Snen har kommet til Stavanger og jeg vet ikke om jeg skal le eller grte.

    Det er et faktum at rullestol og sn ikke gr s bra. Det funker rett og slett ikke.
    Hadde snen kunnet prate hadde den ledd rtt hver gang jeg nrmer meg dren fordi den vet hvor mye trbbel den kan lage for meg.
    Ikke misforst, jeg liker sn. Det er hvitt, kaldt, vtt... Sn er bare positivt..

    MEN, det vil ikke si at vi er venner. Jeg og sn er bitre fiender, og s lenge snen har planer om vre s..SN, s forblir det snn. Det gjr meg egentlig ingenting, jeg ser den tross alt bare noen f mneder i ret.

    Jeg kan forklare litt hvordan det er.

    Det virker som om uansett hvor mye jeg polstrer meg for vre klar for mte snen s er det aldri nok. Tjukke strmper, leggvarmere, ull, tjukk genser, enda tjukkere jakke, skjerf, lue, og ikke minst hansker. Nr jeg endelig er p vei ut dren ser jeg ut som selveste Michelin mannen.

    Jeg kjpte meg vann og vindtette hansker til svimlende 500 kr for litt siden. Hittil har de fungert utmerket, men ingenting kan stoppe den ndelse snen. Det tar ikke mer enn 5 minutter utenfrs fr hanskene er skkvte og om jeg ikke trodde jeg kom til miste mer flelse i kroppen s trodde jeg svrt feil. Fingrene blir s kalde at alt av blod rmmer til varmere strk og etterlater de stakkars pipestilkene kalde og flelseslse.

    Det er visst ingen som har tenkt at det kan vre smart at rullestoler har skikkelige dekk, s den som kommer seg ingen vei er meg. Har jeg ikke nok fart (ha, fart i sn du liksom..) sluker snen hjulene mine slik at jeg blir sittende dnn fast og spinne med hjulene. Dette er i det minste veldig kjekt for alle andre som ser meg sitte der febrilsk prver f fart p hjulene uten at jeg kommer meg av flekken.
    Jeg kan bare drmme om komme meg opp en bakke, for ikke snakke om ned. Det vil si, jeg kommer ned, men det innebrer en aketur- uten rullestolen.

    Dere skjnner kanskje problemet med vre ute i snen, men nr man kommer inn igjen etter det grufulle mtet er det enda verre.
    Uansett hvor mye jeg prver brste av stolen s klarer den forbanna snen snike seg inn der "ingen trodde nokon kunne bu". Sn har den gode egenskapen at det smelter nr det blir varmt ( Hey, hvor blir det av det varme vret ??), s etterhvert som stolen blir varmere smelter snen sakte men sikkert. Parketten min er verken glad i sn eller vann, s den som m sitte p enten badet eller vaskerommet til alt vannet har rent av er meg. Det vil derimot ikke si at stolen er trr, s Chris kan lett finne ut hvor jeg er ved flge vannsporene.

    I dag trosset jeg snen ( og alle stemmene i hodet mitt som advarte meg mot g ut ) og tok meg en tur i hagen med dyrene. (Chris klassifiseres i dette tilfelle som en av dyrene.)

    Smart som jeg er fant jeg ut at jeg skulle lage et hjerte i snen ved lage rulle lage spor. Jeg kom ikke engang halveis fr jeg ble sittende dnn fast s Chris mtte redde meg. Hjertet ble ikke srlig velykket, og Leah fant ut at hun ville delegge lykken min ved springe frem og tilbake over det.




    P bildet under sitter jeg fast . Frst n ser jeg at det kanksje ikke er s rart siden jeg str opp en forfrosset Lise, som er leken til Leah

    Litt triks kan hun likevel vise frem. Her er det " Give me 5 " Noen ganger blir hun litt ekstra giret og skal gi meg bde 10 og 15


    Rex er ikke overbegeistet for snen. Han lper ut tenker FREEEDOOOM, helt til han treffer snen hopper tilbake der det er snfritt og febrilsk rister p labbene for f av den ekkle greia vi kaller sn. Her str han i bakgrunnen og lurer p hvordan Leah kan syns det er morsomt LPE i snen.



    Vi var p dyrelegen med ham i forrige uke fikk vite at han er blitt hele fem kg. Det passer fint at han er tjukk n p vinteren s han ikke blir kald.


    Leah syns det er godt med sn, s jeg sender henne stadig ut i hp om at hun skal spise opp alt.

    Det ENESTE som er gy med vinter og sn er at jeg kan lage snengler p min helt spesielle mte. Snengel Cile style.



    I vr forkjrlighet for lys har vi vrt p Clas Ohlson i dag raidet dem for lys. Kan med hnden p hjertet si at det garantert vil komme mer. Kanksje varmen fra dem smelter vekk litt sn ? Litt er bedre enn ingenting.



    Nr snen absolutt skal vre vt og kald er det godt jeg kan sitte inne med varmepumpe og peis og dille med det jeg liker best, nemlig hobbyen min.
    Mangler du julegaver? Ta en titt innom nettbutikken min da vel ! :) ( Do it!)

    www.cile.no

  • Jeg har ftt egen nettbutikk ! :)

    Helt siden vi ordnet med hobbyrom i huset har jeg hatt fullstendig dilla.

    Jeg tenker p det hele tiden, finner nye ideer og inspirasjon overalt og ikke minst produserer eg nr jeg kan.

    For noen mnd siden lagde jeg en gruppe p facebook som heter Cile's kreative hjrne ( trykk p for komme til siden, blir glad om du liker)

    I dag tar jeg det enda et steg videre med egen nettbutikk!

    Jeg er kempefornyd med den og kan ikke takke min kjre venn nok for ha laget den <3

    Gudene vet om det blir en hit, men jeg krysser det som krysses kan og hper folk liker det jeg lager.

    Ta en titt innom se da vel! Tilbakemeldinger er alltid kos :)

    (Trykk p linken under for komme til butikken )

    Ciles kreative hjrne

    (kreative@cile.no)




  • Etter snart 4 r slutter ikke skaden overraske meg

    En lammelse kan vre s mangt.

    Noen har hudflelse, men klarer ikke bevege kroppen, andre har begge deler, at man verken kan bevege eller fle.

    Hos meg er det sistnevnte.

    Nr jeg kom til rehabiliteringen p Haukeland Sykehus, avdeling Spinalenheten i februar 2009, 6 uker etter ulykken, var det en hel haug med tester som mtte tas for finne ut hvor stor skaden min var.

    En av testene fungerte slik :

    Jeg l p ryggen p en treningsbenk. En fysioterapaut bevegde p alle leddene mine uten at jeg s p og spurte meg deretter hva hun gjorde. Jeg mtte svare det jeg flte stemte. Hun vippet opp fotslen min, bevegde p leggen min , og byde kneleddet. Jeg kjente svrt lite av det og fikk derfor ikke svart p s mye.


    En annen test , som ble gjort bde nr jeg kom og nr jeg reiste var " stump og spiss" testen som jeg kaller den. De hadde et skjema med alle de forskjellige sonene p kroppen som de gikk gjennom en etter en. De tok en binders og byde den spisse delen utover slik at det ble en spiss og en stump del. De begynte nederst og jobbet seg oppover p huden min. Hun trykket en av sidene ned og ba meg fortelle om det var den spisse eller stumpe delen. Tidkrevende og veldig skuffende etterhvert som jeg bare ga feil svar. Resultatet var at hudflelsen min er s si dd. Jeg har det man kaller flekkvis flelse, s jeg er "heldig" nok som har flelse et par plasser, men ikke 100 %.




    Flelsene stopper helt rett under brystet, og gikk i det jeg trodde var en rett ring rundt meg. Etterhvert som tiden har gtt har jeg funnet ut at skaden er skeiv, slik at jeg har mer flelse p venstre side enn hyre. Jeg kjenner blant annet ikke under hyre arm. ( noe som gjr at jeg alltid m ta deo p to ganger fordi jeg ikke kjenner at det kommer noe ut av deoen ) Jeg oppdager hele tiden nye ting. Jeg fant blant annet ut etter over 3 r at jeg har magemuskler jeg ikke trodde jeg hadde.

    I dag tidlig fant jeg ut noe som egentlig sjokkerte meg.

    Jeg kldde p armen og deretter p halsen. Jeg merket plutselig at det var annerledes kl p de forskjellige stedene, s jeg fant ut at jeg skulle utforske litt mer.
    Jeg klp lett i huden meg neglene p armene og brystkassen og ble meget overrasket nr jeg ikke kjente det 100 %. Deretter knep jeg enda litt hardere, fortsatt ingenting. S klp jeg s hardt at det igrunn burde vrt veldig smertefult, men jeg kjente fortsatt ikke stort. Nr assistenten kom fikk jeg henne til gjre det samme p armen min og resultatet ble det samme.,

    Det vil si at skaden min er mye strre enn jeg egentlig trodde, og viser hvor rett legene hadde nr de sa at det bare var millimeter om gjre fr jeg hadde mistet funksjon i begge armene. Jeg er ikke helt sikker p hva jeg egentlig syns om nyoppdagelsen. Det er selvflgelig negativt, men p en annen side har jeg ikke merket noe p 4 r s det er ikke et stort tap jeg kan srge over n.

    Det er derimot utrolig at jeg ikke har merket det fr n!

    Jeg fr se p det som en fordel. -Enda en del av kroppen der jeg ikke trenger fle like mye smerte!

  • Jeg vil ikke vre "handikappet"

    Jeg er mildt sagt frustrert.

    Frustrert p flelsene rundt det sitte i rullestol, det bli satt i bs som handikappet.

    Jeg vet at jeg ikke kan bevege bena og at jeg m bruke en rullende stol for komme meg frem. Det som er s dumt er at det finnes et ord for det. Handikappet.
    Jeg sliter veldig med tanken p at jeg er handikappet. Ordet fles s stort og skremmende. Det setter meg i en bs sammen med veldig mange andre som ogs har ftt stempelet i pannen,\ men som er i en helt annen situasjon enn meg. Jeg tror at det er svrt f som tenker over hvor stor forskjell det kan vre fra person til person.Det plager meg at mennesker som ikke kjenner meg tenker handikappet fr de tenker Cecilie.

    Etter at jeg fikk assistenter for vel over et r siden har jeg blitt litt lat nr det gjelder gjre ting selv. Det er i prinsippet svrt lite jeg trenger hjelp til. Det er bare for unng at jeg sliter meg helt ut at jeg har gitt mange av oppgavene til assistentene. Det er desverre mye enklere la dem ta seg av det som kanksje er litt mer krevende enn gjre det selv.

    I dag etter ha vrt hos ernringsfysiologen dro jeg p butikken alene for frste gang p flere mnder. P vei hjem fikk jeg en irriterende flelse over meg. Jeg kan gjre som alle andre, hvorfor skal jeg ha "Handikap" hengende over meg? Jeg hater flelsen av fle at jeg ikke bare er meg. Jeg ser andre i rullestol og blir nesten irritert fordi jeg vet at vi sitter i samme bs, men likevel er s forskjellige. Jeg fler meg alt annet enn hjemme i denne bsen og kunne nske jeg slapp vre i den. Ikke misforst meg, det er ingenting galt med vre handikappet, problemet er at jeg ikke fler det passer meg. Det er s mye som flger ordet som ikke stemmer overens med mitt liv. Begrensinger for eksempel.

    Jeg vasker klr, legger sammen, legger p plass, Jeg drar p butikken alene, jeg lager middag. Jeg kan g tur med hunden, jeg kan leke med henne, klippe neglene hennes , ta vare p henne. Jeg vasker gulvet, rydder, plukker opp ting fra gulvet, stryker , trker av bordene, stvsuger, rengjr peisen, fyrer i peisen. Jeg kan legge p nytt sengety, rydde i skapet, Jeg kan ta inn og ut av oppvaskmaskinen, sette alt p plass i skap og skuffer. Jeg kler p meg selv, dusjer selv,. Jeg kan til og med kjre bil.

    Men jeg er handikappet.

    DET er kjipt.

    Nr jeg kom inn fra butikken ble jeg sittende midt p stuegulvet stirre ut vinduet i 20 minutter. Katten hoppet opp i fanget mitt og sovnet der, og hunden la seg ved siden av meg.Den eneste lyden i hele huset var tikkingen fra to klokker. Stillhet er verdens beste medisin av og til.

    Brepose p fanget. Legg merke til at jeg kjrer p grus..

    '

    Leah og Rex nyter stillheten med meg.

    Bare for vise hvor liten jeg fler meg nr jeg sitter :





  • Kunsten kjre rullestol

    Det har blitt mye fokus p hvordan det er nr kroppen er lam . kjre rullestol derimot er noe helt annet. ( jeg sier kjre, rulle blir bare rart)

    Frste gang jeg fikk se rullestolen som skulle bli bena mine var jeg mildt sagt bekymret for hvordan dette kom til g (ironisk nok ).

    For dere som ikke har ftt det med dere s har jeg hjelpemotor i hjulene mine. Det vil si at nr jeg tar i drivringene p hjulene er det en motor som hjelper til. Hjulene har to "gir".Langsom, som bare hjelper til litt, og rask for f ekstra hjelp i bakker eller der det er ekstra tungt. Jeg er ganske lat s jeg har selvflgelig alltid p rask. Nr assistentene mine prver rullestolen min med motoren av gr det helt fint, men s snart den blir skrudd p trr de s vidt ta i drivringene. Jeg fr meg en god latter nr de prver rulle rett frem og ender opp med vre mer i veggen enn gulvet.

    Det tok noen mneder fr jeg sluttet kjre inn i vegger ,kanter, senger, bord, stoler, bein og ikke minst dyr.( du har ikke flt skikkelig smerte fr du har ftt meg over trne. Med andre ord, hold deg p avstand. )

    Det er ikke bare -bare plassere rullestolen der man vil ha den. Det er som med bilkjring , man m se langt frem og ha overblikk. Det er spesielt viktig holde et ye med veien forran meg siden det skal svrt lite til fr jeg stolen plutselig brstopper i ett eller annet hinder. Det kan vre alt fra smstein, grener, gjrme eller sm sprekker i veien. Treffer jeg noe snt i hy nok fart er det stor sjanse for at jeg enten plutselig befinner meg p bakken, eller at de sm hjulene blir delagt.

    Underlaget jeg kjrer p har svrt mye si. Du har kanskje sttt p rulleskyter? Det beste i verden er rulle p ny asfalt. Grus er nesten umulig med mindre jeg bruker hy fart. Gress er veldig tungt og sand er dnn umulig.Sn kan ogs vre veldig tungt. Is er derimot morsomt, men ogs veldig utfordrende.

    Oppoverbakker , kanter,eller lignende er spesielt utfordrende.Det er ikke snn at man kan ta hvor som helst p hjulene. Tar jeg tak for langt bak kan jeg risikere vippe stolen bakover. I en oppoverbakke er det pittelitt kjipt om det skulle skje. Det blir en balansesport for passe p at vekten min er der den skal i de forskjellige situasjonene. Ofte kjrer jeg baklengs der det er for vanskelig kjre normalt.

    I nedoverbakker har jeg det som plommen i egget. Jeg beklager om du fr en plutselig trang til bite negler eller springe etter meg fordi du mener det gr for fort. Jeg elsker fart! Jeg suser av grde. raser ned bakker, smetter rundt hjrner, og har mer enn en gang ftt folk til sette hjertet i halsen. Om det er en ting jeg er r p s er det rullestolkjring.

    Vr har ogs veldig mye si. Srlig sn og regn er et stort problem. En ting er at man ikke kommer seg frem, en annen ting er at man enten blir skkvt eller iskald. Drivringene som jeg tar i for styre rullestolen blir gjennomvte og dermed kalde.Det tar ikke langt tid fr fingrene mine har blitt s kalde at jeg ikke kjenner dem lenger. Gode hansker betyr derfor alt!




    Grsdagens plasking i slepytter med min ubersexy regnfrakk.

    Assistenten min tegnet et fantastisk bilde av en hverdag med meg.




  • Hvor blir det av svnen min?

    Av en eller annen merkelig grunn nekter kroppen min sove nr jeg vil den skal. Jeg holder p bli spr!

    "Fr i tiden " (for hres eldre ut), kunne jeg sove hele tiden. Om det var opp til meg hadde jeg aldri forlatt sengen. Ikke minst var jeg gretten vanskelig f ut av sengen.
    Noe magisk m ha skjedd med meg i ulykken for plutselig trengte jeg ikke mer enn 5-6 timer. Nr jeg vknet var jeg i tillegg i strlende humr til alle andres store frustrasjon. Det er visst ikke alltid s kjekt komme p jobb til verdens strste glis og falsk synging tidlig p morgenen.

    Nr jeg gikk p videregende i fjor la jeg meg rundt 11, sovnet 12-1 og sto opp rundt 5. Det fungerte egentlig helt fint s lenge jeg fikk sove litt p dagen nr jeg kom hjem. (se for dere meg som sitter inntil et bord og holder rundt en dyne for holde meg oppe / og sove komfortabelt p samme tid. )

    Siden jeg begynte snu meg selv om natten har jeg kommet inn i en rutine som gjr at jeg vkner etter 3-4 timer nr jeg vet jeg m snu meg for unng trykksr. Problemet var og er at det ikke alltid er s lett sovne etterp. Jeg spiller gjerne en time , halvannen p tlf for bli trtt nok til falle tilbake i drmmeverden.

    I det siste derimot virker det ikke som kroppen vil ta imot svnen jeg vil gi den. Nr jeg er klar til sove og fler meg trtt nok til det s er det som om kroppen plutselig er tilbake i trassalderen. "NEI JEG VIL IKKE!!".
    Neivel... Alle som har barn vet at trassalder ikke er noe spke med, det samme gjelder visst for kroppen min.

    S n ligger jeg her da, etter en uke med 2-3 timers svn hver natt skulle man tro jeg allerede sov.

    En voksen person trenger 53 timers svn i uken. Snn som det er n sover jeg 21 i uken. Om man da ganger 53 med 4 (4 uker), alts 212, og 21 med 4, 84 timer ,s ser man at det kanskje ikke er helt snn som det skal vre. ( Dette er frste og siste gangen dere ser meg bruke matte, jeg er til vanlig veldig allergisk mot det. )

    Om det var en person jeg aldri trodde kom til f insomnia s var det meg med mitt (egentlige) store sovehjerte.

    Jeg fler meg litt som dette :




    Hvor lenge sover du om natten?

  • Jeg har verdens beste leger

    For fire r siden ble jeg tildelt en kvinnelig fastlege her i Stavanger og var strlende fornyd med det. Jeg ble derfor svrt overrasket nr jeg frste gang valset inn p kontoret hennes og ser en eldre mann sitte der.

    Jeg hadde problemer med ryggen fr ulykken, og det var av den grunn jeg mtte til legen . Noe av det frste han sier til meg er at jeg er for tjukk. Jeg ble mildt sagt overrasket og sret og tenkte at dette kan ikke vre en god lege. Jeg husker jeg gikk fra legesenteret med et indre sinne og med en tanke om at jeg aldri skulle tilbake dit.

    I dag rullet jeg inn p kontoret til samme legen, med et stort smil.

    Grunnen til at det var den mannlige legen den gangen var at min kvinnelige lege hadde permisjon. De siste fire rene har jeg gtt vekselsvis mellom den ordinre fastlegen og den eldre mannen alt ettersom hva det gjelder.

    Fastlegen min er en dyktig lege som har hatt med meg gjre etter ulykken. Jeg gr til henne jevnlig for passe p at kroppen fungerer slik den skal.
    Den andre legen gr jeg til nr det er ting jeg fler jeg virkelig trenger svar p, eller nr jeg trenger bli tatt skikkelig serist.

    Det er alltid like kjekt ha time hos ham. Han blir like begeistret for lysene p hjulene mine hver eneste gang og viser meg frem til de andre pasientene p venterommet. " SE DA! Hun har LYS p rullestolen sin!!".

    Noe av det som er s godt med ham er at han alltid har et hav med gode ord til meg. Han roser meg opp i skyene og forteller meg hvor flott jeg er og hvor imponert han er av at jeg har klart meg s bra tross alt. Han sier selv at han prver lete etter tegn til depresjon hver gang vi mtes fordi han syns det er s utrolig at jeg klarer holde hodet hevet. Han avsluttet timen i dag med " om du noen gang har sprsml eller bare har behov for prate s ringer du bare jentene (sykepleierne p legekontoret) s fikser de en time til deg!.

    I dag har jeg ftt svar p to av de strste sprsmlene mine om kroppen min.

    1. Hvorfor jeg har s vondt i siden
    2. Hvorfor hndleddet og underarmen p hyre side "hakker" nr jeg tar opp ned hndleddet.

    Smerten i siden har jeg hatt helt siden det begynte vise p meg at jeg gikk ned i vekt. Ingen har funnet ut hva grunnen er til tross for mange forskjellige underskelser.
    Det var derfor svrt overraskende nr jeg fortalte ham at jeg hadde vondt i siden og han svarte med " Det er klart du har vondt, se hvordan du sitter!". Han kunne ogs trykke p der jeg har vondt uten at jeg sa hvor smerte var. Det viser seg at jeg ikke har nok "polstring" lenger rundt magen til holde meg oppe nok. Dermed faller jeg fremover og det nederste ribbeinet mitt trykker p nerver og annet som lager smertene. Det eneste som er gjre med det er strekke seg ut av og til.
    Jeg kan nesten ikke tro det tok s lang tid uten at noen fant ut noe, og s sier han det uten blunke..

    Det andre sprsmlet var hyre hnden min. Hnden min var mildt sagt knust etter ulykken s det ble satt inn en metallplate i underarmen min. Nr jeg lfter opp og ned selve hndleddet "rister og hakker" hnden min nr jeg beveger den. Om man legger hnden lett p hndleddet mitt nr jeg gjr de bevegelsene vil man kjenne at det knirker. Han holdt p i under 4 sekunder fr han kunne fortelle meg at det var sener som ble delagt i ulykken p grunn av bruddene som n ikke kan gli som vanlig. Jeg har ikke tall p hvor mange leger jeg har spurt, til og med ortopeder.

    Jeg kunne ikke vrt mer fornyd med legene mine. Det hjelper mye nr det ofte er noe galt med kroppen og man har et tonn med sprsml.

    Hvordan er din lege?

  • Nr man ikke kan fle kroppen sin.

    Noe av det mest krevende med vre lam er at man m kjenne og passe p sin egen kropp 24/7.

    Jeg mangler flelse s si over alt fra under armene og ned. Det vil si at jeg m passe p over 80% av kroppen til alle tider.
    Nr man mangler flelse og er i lite bevegelse pga lammelsene er det stor sjanse for utvikle trykksr. Det skal ikke mer enn en liten fold i sengen til om man ligger for lenge, eller at man har p seg en bukse med store smmer, sokker med sykant over t-knokkelen, osv.

    De stedene p kroppen jeg hele tiden m passe p nr det gjelder trykksr er :

    • Rumpa (spesielt sitteknutene, som er rett under rumpeballene )
    • Hoften
    • Hl
    • Utsiden av fotslen/ lilleten
    • Storet- knokkelen
    • Knesklene.

    For meg som sitter spass mye er det veldig viktig at jeg klarer unng sittesr. Fr man det innebrer det mnder, kanskje r fr srene gror.
    Nr man ligger er det veldig viktig at det man ligger p er helt rettet ut s det ikke dannes folder under deg, og at man har en god trykkavlastende madrass tilpasset din kropp.
    I tillegg til passe p hvordan man ligger er det viktig tenke p at man ikke fler noe og kan derfor ikke vite om man ligger vondt eller ubehagelig. Ikke kjenner man hvor det presser heller, s derfor er det veldig viktig at man snur seg ofte. Det tar ikke mer enn 3-4 timer lage et trykksr, ofte mye kortere. Nr skaden frst er oppsttt er det ingen vei tilbake. Det som skjer er at du stenger av blodtilfrselen i omrdet og etterhvert dr vevet.

    Om natten har jeg to puter ekstra i sengen som jeg bruker for avlaste. Den ene legger jeg under foten slik at hlen og lilleten henger fritt i luften, og den andre har jeg mellom knrne samt at den verste foten ligger opp puten slik at hlen og lilleten blir fri der og. Nr jeg ligger p ryggen har jeg en pute som jeg legger begge beina p slik at hlen blir fri. Nr man ligger blir sitteknutene skult slik at man ikke fr trykk der, men det er viktig ikke ligge for lenge.

    For at jeg ikke skal f trykksr ligger jeg aldri lenger enn toppen 4 timer i en stilling. Da m jeg vkne midt p natten for snu meg fr jeg kan fortsette svnen. Heldigvis er det s vane n at jeg vkner av meg selv innen tidsfristen.

    Det som ogs er krevende nr man ikke fler noe er visst man skader seg. Det har flere ganger hendt at jeg har skadet kroppen hvor jeg ikke kjenner det uten ha merket det p timer. Jeg har blant annet brukket ten. Vimsete som jeg er er det ikke alltid like lett kjre rett frem, og spesielt ikke med motor i hjulene. Dette innebrer ofte at jeg kjrer inn i ting med beina frst,( Det er dessuten en ypperlig mte pne drer p) Nr jeg lager mat m jeg alltid tenke p varme og kulde og at jeg ikke skal sette noe p lret. Jeg har ofte skjrebrettet i fanget fordi det er enklest , s da m jeg tenke meg om hver gang jeg bruker kniv.

    Det aller verste derimot er at jeg ikke alltid har kontroll p hvor beina er. Det hender at de faller av fotbrettet skraper nedi bakken. Det kjenner jeg ikke, s nr jeg er ute triller m jeg hele tiden titte ned for forsikre meg om at de fortsatt er p plass .En gang for ikke s lenge siden kjrte jeg over min egen fot uten at jeg merket det.

    Selv om man ikke kjenner noe s har man fantom smerter. Det oppstr en slags overflsomhet i ryggmargen nr den ikke lenger fr impulser fra en manglende del av kroppen. Ryggmargen begynner sende impulser p egen hnd til hjernen, der de blir opplevd som smerter.. Dere har kanksje hrt om de som har amputert en del av kroppen og som kjenner den selv om den ikke er der lenger ? Til tross for at jeg ikke kjenner ten min, har jeg hatt syke smerter i den i en uke n. Det kan enten bety at det faktisk er noe galt, eller at det at jeg tenker p det gjr det verre. Fantomsmerter kan fles som stikkende, brennende, kilende, intense smerter. For meg kan det ikke beskrives p en annen mte enn at det sitter noen inni ten min stikker villt rundt seg med en minikniv.

    Det var dagens lring !:)



    Har dere tenkt p dette fr ?

  • Cecilie i rullestolen, eller bare Cecilie ?

    I grsdagens innlegg spurte jeg dere hva dere tenker nr dere ser noen i rullestol.

    Fr jeg traff Chris var jeg veldig usikker og selvtilliten min var ikke verdens beste. Jeg flte at jeg ble stirret p, at andre mennesker syntes synd p meg og at jeg ikke var normal i forhold til alle andre.
    Det tok ikke lang tid fr han hadde forandret tankegangen min. Dagen etter vrt frste mte vinket han meg bort til seg , pekte p stolen og spurte meg om det hadde noe si. Jeg ble paff, for i mitt hode hadde det alt si. Men det var jo ikke beina mine han ble forelsket i, det var meg .

    Etter dette hevet jeg hodet nr jeg var ute, sluttet tenke at alle sammen sg p meg. Jeg gikk fra vre Cecilie i rullestolen til bare vre Cecilie. Og ikke minst klarte jeg for frste gang noen sinne tro at noen kunne vre glad i meg p den mten som Chris var. Jeg tror ikke det var fr han kom inn i bildet at jeg snn smtt klarte ta imot komplimenter.

    Det kunne vre bare Cecilie er noe jeg har kjempet for lenge. Det er desverre ikke alltid lett fordi jeg vet at ikke alle blikk er gode, og fordi det finnes s utrolig mange mennesker der ute som sier og gjr s mye feil uten vite det.

    Jeg har ikke tall p hvor mange som har snakket ned til meg, som har oversett meg, snakket hyere, oppfrt seg stakkarslig, syns synd p meg (listen er lang).

    Derfor har jeg gjort det til ren vane nr jeg mter nye personer gjre det klinkende klart at jeg verken ser eller hrer drlig, at jeg ikke har en hjerneskade og klarer prate for meg selv, og i hyest grad f dem til skjnne at jeg er som alle andre. Noen spr hva jeg "har". (som i sykdom eller hjerneskade). Jeg har to bein som ikke funker jeg, og det er egentlig det.

    Svarene fra dere som kommenterte var varierende. Noen sa de ikke tenkte noe srlig over det, og det syns jeg er veldig bra. Andre sa at de var nysgjerrige . Det vre nysgjerrig er en helt naturlig ting ved det vre menneske. Jeg blir alltid glad nr noen har mot nok til sprre meg istedenfor g lure. Noen f av dere sa at dere syns synd i.. Jeg syns det er s utrolig vondt nr noen syns synd i meg at jeg ikke kan f sagt det nok.

    syns synd i er det samme som sette meg i bs. De som gjr det antar at det er forferdelig sitte i rullestol, at livet er forferdelig, at alt er vanskelig. Det er langt ifra alltid det stemmer, s da vil det si at man antar. Personer som antar er noe av det verste jeg vet. Jeg vil p ingen mte at noen skal anta at jeg har det forferdelig , eller at de antar at jeg har en hjerneskade siden jeg sitter i rullestol, antar at jeg ikke kan snakke selv, eller som antar at de m snakke med babystemme fordi rumpa mi er plassert i en rullende stol. Det blir for tpelig.

    Jeg antar ikke noe som helst om deg, hvorfor skal det vre annereledes andre veien?

    Mye av grunnen er at mennesker flest ikke har nok kunnskap om dette.

    Det er nettopp derfor jeg tar meg tid til skrive blogg, til la dere f se hvordan det er ha rullende bein. Jeg vil vise at det ikke er forferdelig, og at jeg KAN selvom beina mine ikke str, lper eller gr.

    Fortsett gjerne med kommentere p det forrige innlegget.

    Hva tenker dere etter at dere har lest dette?

  • NAV- litt arbeid- mest pause.

    Det er veldig mange i norge som p ett eller annet tidspunkt har med den store stygge ulven Nav gjre.

    NAV har blitt et hatobjekt for de fleste som har vrt involvert med dem, bde pga urettferdighet, manglende forstelse, og ikke minst uvitenhet. Det virker rett og slett som ingen der har en anelse av hva de gjr der, og ikke minst hva de str for. Dere har kanskje sett denne videoen her?:

    I mitt nye liv som rullestolbruker er det NAV som styrer showet. Nesten alt gr gjennom dem.

    Hjelpemidler.

    Jeg fr ikke et eneste hjelpemiddel uten at det er skt p via fysioterapaut/ergoterapaut/ lege samt underskrift fra meg. Deretter er det en saksgang som kan ta alt fra 1 uke til r. Etter langt om lenge dumper det et brev ned i postkassen med store NAV bokstaver utenom. Det er like nervepirrende hver gang jeg skal pne. Brevet forteller meg om jeg har ftt det innvilget eller ikke, og om jeg fr det, " hjelpemiddelet vil bli utlevert s snart det er p lager og det lar seg gjre ". Det vil med andre ord si at man enten kan vre ganske heldig f det raskt, eller mtte vente i mange mnd . Et eksempel kan vre drelektronikken jeg skte p nr vi overtok huset i desember i fjor. Jeg fikk brevet for 5 mnd siden, der det sto jeg ville bli kontaktet nr det skulle bli installert. Frst i forrige uke kom det en mann som mlte dren slik at han kunne bestille deler. Gudene vet hvor lang tid det vil ta.

    Bilen er for eksempel et av hjelpemidlene jeg mtte ske om som gikkg gjennom NAV. Ergoterapauten min mente jeg var for tjukk til kunne flytte meg over i et vanlig sete, s han mente jeg mtte kjre fra den elektriske rullestolen som jeg aldri bruker. Dermed mtte jeg ha flyttet meg fra den vanlige stolen, til den elektriske, s tilbake til den normale igjen nr jeg var ferdig kjre. Etter ha vrt p NAV for bevise at jeg kunne forflytte meg til tross for ekstra kilo ble saken forlenget med 6 mnd fr jeg fikk vedtak om at jeg ikke var for tykk til flytte meg over i et vanlig sete likevel.

    Penger.

    Jeg fr penger med NAV hver mnd. Det vil da si at jeg fr utbetalt en "dagssum" , som jeg igjen skatter av. Hver andre uke m jeg sende et meldekort til NAV via internett, der jeg blir spurt om jeg har gjort det som er avtalt for at jeg skal f pengene. Om jeg glemmer gjre det fr jeg ikke penger . Jeg fr ogs noe som heter grunnstnad, som skal dekke slitasje av klr, utgifter til bil osv.(som ikke dekker halvparten engang ).

    Hvordan jeg skal leve livet mitt.

    Jeg kan ikke f forklart nok hvor mye tid jeg har brukt p vre frustrert p NAV. Det var de som styrte nr jeg hadde hjemmesykepleien og hvor mye hjelp jeg skulle ha. Jeg kjempet med nebb og klr for f Uloba (brukerstyrt personlig assistanse) og brukte ganske mange banneord p veien til f det innvilget. For kunne leve det livet jeg nsker med assistanse mtte jeg argumentere for hver eneste time og hva som skal bli gjort p den tiden de er her. Jeg har ftt utdelt 48,5 timer hver uke . Av de timene inngr det blandt annet 1,5 til husarbeid, 2 timer til handling, 1 til tying osv. ( I uken ). Dere kan tro det er kjekt f livet skrevet ned i timeantall . Sprsml som " trenger du virkelig s lang tid p husarbeid/shopping/morgenstell/ what so ever" er ikke unormale. Alt for at de skal kunne bruke minst mulig penger p meg, og med null tanker om hvordan jeg kommer til ha det om jeg for eksempel ikke har nok timer.

    Alt m argumenteres for. Absolutt alt, ned til hver minste detalj. Det er litt som ha norsk p skolen igjen, man fler man sitter p skolebenken lrer seg bli bedre fra gang til gang. Jeg har toppkarakterer n.

    Reparasjoner

    Det er gjennom NAV sitt system at alle hjelpemiddler blir byttet og fikset om problem. Noen ganger har jeg ventet s lenge p noe at alt har gtt i surr. Nr det tar lang tid er det som oftest pga drlig kommunikasjon mellom de som jobber der. Vil det si at de snakker lite sammen ? I August ringte jeg til Hjelpemiddelsentrlen Teknikk som tar imot bestillinger om noe er galt. Motorhjulene mine hadde blitt delagte. Samtidig var det en mann her som s p den nye rullestolen min fordi den knirket. Vi ble enige om at jeg skulle stoppe innom verkstedet om det ble verre. 3uker etter ringte jeg til Teknikk igjen og lurte p hvorfor hjulene ikke hadde blitt hentet enda, og han sendte beskjed til han som skulle ha hentet dem. Etter nye 3 uker hadde de fortsatt ikke kommet og jeg fikk beskjed om at jeg hadde gjort en avtale om komme inn om det ble verre. Hjulene og rullestolen er to forskjelllige ting sist gang jeg sjekket, s n i forgrs kom de endelig hentet hjulene, etter mange misforstelser og drlig kommunikasjon p hjelpemiddelsentralen.

    De er ogs veldig glad i vite best. De har nemlig ftt for seg at vi som har brukt hjelpemiddelet i mange r ikke har en ringeste anelse av hva som kan vre feilen om noe gr i stykker. De krangler med deg til du er bl i trynet og ikke orker st imot lenger. Jeg er smart nok, og jeg har yne, s det skal ikke s veldig mye til for se hva som er galt som regel.

    Det er nr jeg snakker med NAV jeg er glad jeg har arvet staheten fra de tre andre generasjonene av kvinner p mammas side av familien. Staheten lenge leve, jeg skal aldri gi slipp p den!

    Nav, - litt arbeid, mest pause.

  • Handicap glattcelle?

    Etter tre og et halvt r som blogger m jeg rlig talt innrmme at det er vanskelig finne et nytt tema skrive om. Srlig fordi dette ikke bare er en blogg om mitt liv, men ogs fordi jeg prver la andre f innsyn i hvordan det er vre rullestolbruker.Jeg fler jeg har dratt frem det meste n, men i en samtale med assistenten i dag kom vi p noe nytt.

    N er det 1 r og 4 mnder siden jeg rrte en drpe alkohol sist. Ikke fordi jeg ikke liker det, men fordi jeg ikke ser p det som en ndvendighet. Fr ulykken hang jeg med mange som kunne lage en fest ganske fuktig, men jeg har egentlig aldri vrt srlig p alkohol. Etter ulykken har jeg drukket et par ganger. Frste gangen var jeg ute p byen. Jeg flte jeg drakk og drakk uten at jeg kjente noe som helst p kroppen, annet enn at jeg tisset som en gal. Det var ikke fr jeg skulle flytte meg ut av rullestolen senere p kvelden at jeg inns at jeg var full . Hjemmesykepleien fikk seg ihvertfall en god latter. Dere som kan bruke beina kjenner det nr dere reiser dere opp og gr rundt. Jeg sitter veldig stdig i rullestolen og merker derfor svrt lite! Det er nesten s jeg er usikker p om det er en fordel eller en ulempe.

    Noen mnder senere drakk jeg litt for mye av det beste jeg vet av alkohol. Denne gangen satt jeg i sengen og hadde ikke sttte . Dermed ble jeg beruset fr jeg kunne telle til 4 og satt der svaiet. Nok en gang fikk hjemmesykepleien seg en real latter nr de kom skulle hjelpe meg. Dere kan tro jeg fikk hre det en god stund senere.

    Alkohol er virkelig ikke noe must for meg, men det er litt kjekt vite at jeg kan fyllekjre ... lovlig!

    Mange har diskutert litt med meg nr det gjelder om det faktisk er lovlig eller ikke, men det er det faktisk . Bevis :

    I rettspraksis har vi tilfeller hvor elektriske rullestoler og elektriske trbiler ikke har vrt ansett som motorvogn etter promillebestemmelsen.
    Syklister faller utenfor bestemmelsen, men disse kan rammes av vegtrafikklovens 21 som setter forbud mot fre kjrety (bl.a. sykkel) nr man er i en slik tilstand at man ikke kan fre kjretyet p en trygg mte

    Du kan ogs f bot om du som beruset triller meg i rullestolen.

    Nr vi likevel snakket om alkohol kom vi til tenke p det bli stoppet av politiet. De bruker gjerne " g stdig p den linjen" testen p personer de mistenker har promille. Hva skal jeg gjre ?

    Jeg har allerede rukket bli stoppet i promillekontroll, men da var det heldigvis ikke noe mer avansert enn at jeg mtte blse. Av en eller annen grunn blir man litt nervs for hva maskinen vil fortelle til tross for at man har vrt avholds i over et r.

    N er det ikke snn at jeg har super duper lyst til bli stoppet av politiet, men bare se for dere at jeg skulle bli stoppet, og politiet sier "vennligst kom ut av bilen ". Jeg tror helt rlig at jeg ikke kommer til klare la vre le.. "Okey, bare gi meg to minutter!.. eller...10..."

    skal han si : " vennligst rull beint forbi den stripen" ? "Ingen problem, jeg m bare ta fart!"

    Jeg hadde ikke blitt overrasket om de trodde jeg var full allerede fr jeg hadde kommet ut av bilen.

    Hva hadde de forresten gjort om jeg faktisk hadde drukket, de mtte ta meg med inn p stasjonen ? Jeg kan ikke fly , s jeg hadde ikke kommet meg inn i politibilen, noe som egentlig er litt dumt, overskriften

    " POLITIBIL <3<3 " hadde nok gitt meg noen lesere p bloggshouten.

    Politiet hadde helt sikkert sendt meg i taxi dit istedenfor, men hva med om de vil ha meg p glattcelle over natten ? Har de en handikap -celle, litt snn som handikap parkering? Der trenger man ikke bevis engang !

    N m jeg stoppe fr det gr til hodet p meg.

    Bare si meg en ting, hvordan kommer man ned p madrassene i glattcellene .. ?




    Ha en fantastisk fredags kveld alle sammen !

  • Jeg er endelig fornyd med meg selv !

    Fr jeg skriver noe annet vil jeg takke alle som kommenterte p det forrige innlegget mitt. Mye av grunnen til at jeg klarer holde motet oppe, og ikke minst holde meg sterk er p grunn av all den massive sttten jeg har ftt etter ulykken. Bloggen er en stor del av min "rehabilitering" og ikke minst en del av min mte takle alt det vonde (og gode) p. Det ble litt mye kommentere tilbake p hver eneste kommentar , men jeg har tatt til meg alt dere sa. Tusen takk for at dere flger meg og gir meg gode tilbakemeldinger !

    I gr var jeg hos ernringsfysiologen igjen. Jeg kjenner jeg trenger g dit jevnlig for ikke "glemme" hvor viktig det er at jeg ikke gr ned mer. Jeg har en tendens til "glemme" det bort fra gang til gang . Det har gtt s fort nedover det siste ret at hodet mitt ikke klarer henge med psykisk, dermed fler jeg meg mye strre enn det jeg egentlig er. Derfor skjnner jeg heller ikke hvor gale det egentlig er n.
    Jeg fr oppvekkere hele tiden, men s glemmer jeg dem like fort. Jeg har alltid vrt stor, aldri vrt normalvektig s lenge jeg kan huske.Da er det litt deilig endelig vre p dette nivet men jeg er selvflgelig bekymret for at vekten ikke stopper. Til n har jeg gtt ned 55 kg, - et helt menneske ! Forrige veiing avslrte at jeg fortsatt gr ned en halv kg i uken..I neste uke skal jeg p vekten igjen jeg kan ikke si jeg gleder meg.

    Jeg har veldig blandene flelser rundt vekten for tiden. Det er en prvelse vre bekymret og fornyd p samme tid. Psyken min har s godt av endelig vre fornyd med kroppen, men p samme tid m jeg vre bekymret . Dette innlegget skal derimot vre litt skryt til meg selv, for sren med godt jobbet (til tross for at det ikke har vrt viljestyrt ) g ned s mye over s kort tid.

    Jeg merker STOR forskjell p kroppen. Hele jeg har krympet p alle mulige steder. Jeg mlte p det strste rundt lr, overarm og midje. I dag sjekket jeg igjen. Midjen er 42 cm mindre, noe som gir meg en smal midje og jeg kan endelig finne bh'er , topper, jakker osv som passer ! Overarmene er 13 cm mindre, og musklene mine kommer mye mer frem. Lrene har blitt hele 27 cm mindre og i gr fant jeg ut at jeg kan holde rundt lrene med begge hender helt opp p det tykkeste partiet. DET er resultat. Mange som sitter i rullestol fr tynne lr pga muskelsvinn, noe som skjer med meg og n.

    Jeg kan ogs holde rundt hndleddene mine, og ikke minst ankelen. Jeg kjenner og ser for frste gang p lenge hofteben og ribben, og ikke minst har jeg plutselig innsett at jeg har kinnben ! Det at ansiktet mitt har blitt smalere og at den lite sjarmerende trippelhaken min er borte er en stor seier for meg. Jeg kan for frste gang si selv at jeg ser BRA ut ! (selvtilitsoverdose).

    Jeg har gtt fra vre 122 kg til vre (sist veiing ) 66,8 kg. Jeg er STOLT , selv om det kanskje ikke er s bra.. Jeg fler jeg m f lov til vre litt glad til tross for alt det negative.

    Fr:



    Etter





  • Fungerer ikke rullestolen fungerer ikke jeg.

    Nr man sitter i rullestol fordi beina ikke vil lystre er man helt og holdent avhengig av rullestolen sin. <

    Rullestolen er mine bein, mitt fremkomstmiddel og min mte vre sosial p.
    Nr den ikke fungerer som den skal sitter jeg mildt sagt i saksen.

    Man skulle kanskje tro at man har kommet s langt at det skal mye til for at en rullestol skal bli delagt, men stemmer slettes ikke !
    Jeg har ikke tall p hvor mange ganger det har vrt noe galt med dem.

    Min frste punktering var i det jeg skulle ut dren for dra til fysioterapauten . Jeg skulle til rulle vekk fra bordet etter endt frokost i det jeg plutselig fler meg veldig skeiv. Jeg skjnner fort at hjulet er flatt og lurer p hva jeg skal gjre.

    Jeg har to steder jeg kan ringe. Om det er noe som ikke haster s altfor mye kan jeg ringe til de som driver med reperasjon p Nav Hjelpemiddelsentralen. Om det haster har jeg et ndtelefonnummer.

    Nr jeg hadde punktert fikk jeg beskjed om at jeg mtte vente til over helgen. (det var torsdag). Det er da man sitter der lurer p hva man skal gjre i mellomtiden. Det ordnet seg heldigvis samme dagen etter mye mas fra meg.
    Grunnen til punkteringen : En tegnestift..

    En annen gang begynte akslingen p rullestolen knirke noe forferdelig p svrt kort tid. S ille at jeg flte rullestolen kom til knekke sammen hvert yeblikk.

    De sm hjulene fremme p stolen har en tendens til at gummien vrir seg av selve hjulet. Om dette skjer har jeg null sjans til gjre annet enn sitte der til noen hjelper meg . Sitter jeg inne er det enda verre i og med at man lager riper i gulvet om man beveger seg s mye som en cm.

    Til og med det at bremsene lsner er et kjempeproblem. flytte seg til ut av rullestolen blir plutselig veldig nervepirrende nr man ikke vet om rullestolen vil holde seg p plass til du er over. Kan si s mye som at rumpa mi ikke vil mte gulvet.

    Det aller strste problemet jeg har med stolen min er derimot hjulene mine. Jeg har en hjelpemotor i hjulene mine som gjr det enklere for meg trille. Nr jeg ikke har dem kan jeg like godt bare bli vrende i sengen fordi det blir for tungt. Jeg er veldig glad for at hjulene finnes og at det kan gjre det enklere for meg, men fy sren for noe SHIT det kan vre til tider. Plutselig finner et av hjulene ut at det skal lse seg og begynne pipekonsert bare for irritere meg. Nr hjulene slr seg av veier hvert hjul 20 kg, noe som gjr det umulig for meg komme meg noen plass. Jeg har ikke tall p hvor mange ganger jeg har byttet inn hjulene. Jeg har "heldigvis" to sett av dem, men n venter jeg p at de skal hente det andre, s da er det bare krysse fingerene for at ingenting galt skjer fr den tid.

    I tillegg m hjulene lades hver kveld. I natt hadde de ikke blitt ladet, s jeg mtte hoppe i reservestolen min med vanlige hjul nr jeg skulle til byen med assistenten.

    Med motoren i trenger jeg s vidt rre drivringene for at de skal ta meg 5 meter fremover, s dere kan tenke dere hvordan det var med hjul som krevde at jeg virkelig mtte ta i.



    Etter noen r i rullestol blir man rene mekanikeren.Jeg har reservedeler, en hel haug med nye hjul, setetrekk og puter i hele huset!

    Kort fortalt :

    Fungerer ikke rullestolen fungerer ikke jeg

    Rullestolen heter forresten Jan Harald.

  • Jeg sker assistenter !

    N er jeg noen assistenter i underskudd, s n er det p'an igjen med ske etter assistenter!
    Jeg har prvd alt jeg kan leve opp til ryktet mitt som morsom annonse- skriver, s her kommer annonsen !:)

    Del den gjerne videre om du vet om noen i mitt nromrde som kunne tenke seg en jobb som super assistent !:)

    Trykk her for komme til annonsen :

    Vil du vre min super assistent?

  • Et liv som rullestolbruker er akkurat like bra som et liv som gende.

    En av de tingene jeg syns er verst med vre p sykehus er at sykepleiere og leger ikke skjnner at jeg ikke er bitter og sur og lei. Jeg smiler til livet selv om det er teit, og setter meg ikke ned grter fordi beina ikke vil opp g.
    Jeg spker veldig mye med skaden min og har gjort det helt siden starten. Jeg ler for det meste og syns det er morsomt nr noen sier noe som bare er feil i forhold til meg, men som man gjerne ikke tenker over fordi det er s vanlig si.

    -"N skal vi g bort der "
    -" Du er s oppegende at det kommer til g helt fint "
    -" Huff, jeg er litt kald p hendene" ( fr de skal til ta p meg )

    De fleste fr angst fordi de tror de har sagt noe heeelt forferdelig til meg. Jeg derimot syns det bare er morsomt.

    Jeg er POSITIV. Det er nok min aller beste egenskap.

    Hvorfor skulle jeg ikke vre det, se p alt det positive jeg har i livet mitt :

    • Jeg har verdens beste kjreste som er der for meg uansett hva.
    • Jeg har familie vre glad i og som er glad i meg.
    • Jeg er s heldig at jeg har et stort hus med drmmehage som jeg eier selv.
    • Jeg kan kjre til tross for skaden og har en helt ny Mercedes.
    • Jeg har venner som sttter meg og som passer p at jeg har det bra
    • Jeg har alle dere fantastiske lesere som gjr hverdagen min s utrolig mye bedre med gode ord.
    • Jeg fr bruke ulykken til noe positivt i mitt arbeid med Trygg Trafikk og alt det jeg blir med p med intervjuer og lignende.
    • Jeg er med p hjelpe andre i samme situasjon. vre forbilde er stort !
    • Jeg har verdens vakreste hund som forguder meg, og en liten rakker av en kattepus.
    • Jeg kan gjre akkurat som alle andre, men med litt ekstra utfordringer
    • Jeg har assistenter som gjr livet s mye enklere leve, selv med vanskeligheter
    • Jeg har kanksje ikke flelse eller bevegelighet i store deler av kroppen, men jeg LEVER

    S..nei jeg kan ikke si jeg er verken bitter , sur eller lei.

    Det er kanksje kjipt noen ganger, men det er s mye positivt som veier opp for alt det negative at det ikke gjr noe.
    Jeg er heldig som er i live, som kan le og smile, leve livet fullt ut sammen med de som betyr noe for meg.

    Det er syns at det er s mange som tror at livet som rullestolbruker er s forferdelig og lite verdt.
    Det er s langt fra sannheten som man kommer, og jeg er veldig glad for at de rundt meg kan se det.



    Ser det ut som jeg har det flt ?

  • Hjemme etter et dgn p sykehuset :)

    Hei h !

    N er jeg endelig hjemme etter det som fles som en uke i noe som var alt annet enn en god seng.

    Man skulle nesten trodd man kunne legge til et par kroner ekstra for at man skal ha det komfortabelt nr man ligger p sykehus, men jeg regner alt gr p sparebluss.
    Det er derimot ikke s godt for meg som m bruke spesialmadrass ligge p noe som ligner mest p betongoverflate. Jeg fikk tilbydt en dyne opp madrassen for gjre det litt mykere, men det gjorde sren ikke mye forskjell.. At sykehuset ikke kan ha spesialmadrasser lett tilgjengelig syns jeg er helt absurd. Jeg regner med det er flere som trenger det, og gjerne i strre grad enn meg og. Istedenfor risikerer man trykksr og andre plager. Jeg heiv meg rundt etter 2-3 timer for ikke ligge p samme side for lenge.

    Jeg mtte ligge p sykehus i 7 mnder etter ulykken, noe som har gjort at jeg har ftt avsmak av det. N lar jeg meg ikke legges inn med mindre jeg m. I dette tilfelle mtte jeg.
    Det har gtt for lang tid med magesmerter og vektreduksjon n til at jeg kunne la vre. Etter ha fastet i 30 timer, drukket 9 liter vann (og tmt 15 urinposer p 500 ml), tatt Kolonoskopi (og aldri vrt s takknemlig for at jeg er lam og ikke kjenner noe , noen fordeler m man ha!), vet vi fortsatt ikke hva som feiler magen min. Vi kunne utelukke Crohn's sykdom og diverse andre ting jeg har lurt litt p, men lenger har vi ikke kommet. Likevel fles det godt at ingenting er galt, og at det i det minste er gjort og at noe er utelukket slik at vi kan fortsette p videre utredning. Legen foreslo at CT kan vise noe , s jeg skal ringe legen min i morgen f henne til bestille en scan til meg.

    ligge p sykehus gjr at jeg blir veldig bevisst p handikappet og hva jeg ikke klarer selv. Det minner meg om tiden etter ulykken nr jeg trengte hjelp til det meste. Likevel er det godt nr jeg kan imponere meg selv med alt jeg faktisk klarer n. Jeg tror jeg aldri kommer til bli helt fornyd . Det kommer desverre alltid til vre ett eller annet jeg ikke fr til, da blir det lett irritasjon ut av det. Fordelen er at jeg kan si veldig klart ifra om hva og hvordan jeg vil ting skal bli gjort.

    N er det ihvertfall veldig godt med egen seng, Chris, MAT, og snart svn!




  • Store barn, gigantiske gleder .

    Tidligere i dag skulle jeg og Chris se p film i stuen, s jeg tenkte jeg skulle sette meg over i god- stolen. Jeg sitter s si aldri i noe annet enn rullestolen, men av og til kan det vre deilig f en pause fra den.
    Jeg burde egentlig unng sitte i stolen hele tiden, men frem til n har det vrt et ork mtte flytte seg inn og ut av den. I det siste har jeg ikke vrt redd utfordringer i det hele tatt, s nr Chris foreslo sofaen mtte jeg selvflgelig prve!

    Jeg overrasker meg selv hele tiden. Nr jeg kjpte sofaen var det med tanke p at jeg skulle kunne bruke den ogs, likevel har jeg ikke vrt i den fr i dag. Fordi jeg er vant med bare sitte i rullestolen gr det ikke opp for meg at det finnes andre muligheter fr noen foreslr det. Det samme skjedde med hagemblene i sommer. Jeg hadde p ingen mte tenkt at jeg og kunne bruke dem, men nr jeg frst gjorde det var det egentlig ganske deilig.

    For meg er det nesten som en befrielse slippe rullestolen, om det s bare er for en liten stund. Jeg fler meg "normal" (selv om det er feil ordvalg) og plutselig skiller jeg meg ikke ut lenger.
    Jeg fler meg mye nrmere meg selv og blir mye mer obs p verden. " Sm barn, store gleder" kan forandres til "stort barn, gigantiske gleder ".

    Det er dessuten til stor glede for bde meg og Chris. Om vi regner med flyet til England , frem og tilbake, kan vi telle dette som tredje gangen vi har satt ved siden av hverandre p 1,5 r. Vi har selvflgelig satt ved siden av hverandre i sengen, eller pittelitt p sengekanten fordi det er den eneste plassen det har vrt mulig. Men aldri slik at jeg faktisk kan sitte i armkroken som jeg gjorde i dag. Det er noe andre tar for gitt, men som betyr veldig mye for oss. Jeg sa " This is so weird!!" ti ganger de frste 5 minuttene fordi det ikke er vanlig for oss. Ord kan ikke beskrive flelsen. Vi blir plutselig som to tenringer i full forelskelse, fnisende med hjertebobler poppende ut av rene. Yeah, that's us!

    Nr man har ftt tildelt et "nytt" liv, blir det mye " for frste gang ". Klart jeg har vrt i en sofa fr, men det var i de 19 rene jeg kunne g og st. Jeg husker s si alle "frste gangene" jeg har hatt etter ulykken. Frste gang jeg satt alene uten sttte, frste gang jeg klarte smre min egen mat, frste gang jeg pnet en flaske, frste gang jeg klarte forflytte meg til sengen alene, frrste gang jeg satt p gulvet lekte med leah, frste gang jeg klarte legge meg alene. Det har vrt mange, mange flere blir det.

    Nr jeg satt i sofaen i dag prvde jeg legge foten over kneet slik som mange sitter, ble positivt overrasket nr jeg skjnte at jeg fikk det til.

    Store barn, gigantiske gleder !




    Noen s kanksje at jeg var p fremsiden av vg p Fredag. Her er jeg p nettet, men uten artikkelen dog..

    http://www.vg.no/bil-og-motor/artikkel.php?artid=10045550

  • Dag 1 i England !

    I gr kveld reiste vi til flyplassen , S klar for England !

    Jeg har hrt mye negativt om Norwegian og rullestolbrukere, men det var absolutt ingen problem nr jeg skulle inn i flyet. 19.40 gikk flyet , 20.15 landet vi p engelsk jord. Hjelpen av flyet var enda bedre her, s jeg var veldig overrasket.

    Det er frste gang jeg har vrt s "lenge" i fly etter ulykken, ( og frste gang jeg er utenlands etter ulykken ). Bde jeg og Chris var veldig glade for kunne sitte ved siden av hverandre p flyet. Det som kanksje er en selvflge for vanlige par er noe helt spesielt for oss.



    Vi kom oss til hotellet til tross for at vi kjrer p feil side av veien. Jeg ikke forventet meg mye av hotellet, s det var en hyggelig overraskelse nr vi fikk se rommet.!



    I dag har i vrt p shopping! Bde jeg og Camilla har kjpt klr og bling bling. I kveld har vi planlagt hvor vi skal shoppe p mandag og tirsdag.



    Hotellet er 2 minutter unna huset der Chris har vokst opp. I starten nr vi ble kjent snakket vi mye p internett og med cam, s jeg har sett mesteparten av huset via internett. I dag har jeg vrt inne i huset deres for frste gang! Det er s utrolig herlig vre her se hvor Chris har vokst opp. Han har blitt kjent med Norge i over et r n, s n m prve bli kjent med Gravesend p bare noen dager
    I morgen er det dp, s det skal bli spennende se forskjellene fra Norge til England nr det gjelder tradisjoner!

    Det var dagens oppdattering !

    SHOPPING <3<3

  • Rullende eller gende, sittende eller stende, livet er like fantastisk :)

    Vet dere hva som gjr meg skikkelig trist og lei og sint p verden?

    Nr noen sier " Jeg syns S synd p deg!!"

    Jeg har blogget i vel over tre r n. Bloggingen er givende for meg, og gjr at jeg fr en viss avstand til alt fordi jeg kan f ut alt av tanker , opplevelser, nr jeg er sint og lei osv.
    Jeg syns det er utrolig hyggelig f kommentarer fra bde kjente og ukjente, men av og til stikker det skikkelig nr jeg fr kommentarer med " det er s synd i deg ".

    Det er nok en helt normal tanke , og garantert ikke ment vondt mot meg. Noen ganger kunne jeg nske de av dere som "syns synd i " kunne tenkt dere om en gang til.

    Jeg kan skjnne at det kan hres grusomt ut bli lammet, vrt i bilulykke, mtte bekymre seg for ditt og datt.. Men, klager jeg virkelig s mye over de tingene? Jeg fler ikke at jeg trenger gjre det, jeg er tross alt s heldig at jeg lever. Jeg overlevde, jeg trente meg opp til bli s selvstendig som jeg er i dag og jeg er sterkere enn jeg noen gang trodde jeg kom til bli.
    Jeg har en herlig kjreste, jeg har eget hus, snart har jeg lappen p bil.

    Livet har forandret seg enormt mye fra hvordan det var fr. Men jeg liker ikke alt dette snakket om "fr"; rett og slett fordi jeg ikke liker hvem jeg var da. Jeg har blitt en ny person som jeg for en gangs skyld liker. Jeg har kanksje assistenter til hjelpe meg nr det er noe jeg ikke fr til selv, men til gjengjeld er det fantastiske assistenter som er mer som venninner enn noe annet.

    Jeg storkoser meg med livet mitt jeg, s jeg spr igjen :

    Hvorfor er det s synd i meg?

    Rullende eller gende, sittende eller stende, livet er like fantastisk :)

    If you don't like something change it; if you can't change it, change the way you think about it.

  • Hvordan det er vre lam

    Nr jeg ble rullestolbruker og lammet fikk jeg et voldsomt ansvar for min egen kropp. Det er ikke lenger snn at jeg fler det om jeg dunker ten og kan si at det gjorde vondt.

    Har du noen gang kledd av deg funnet en kul eller et lite sr og lurt p hvordan du fikk det ? Snn har jeg det hver eneste dag nr jeg legger meg i sengen. Det frste jeg gjr er sjekke bena og at alt fungerer som det skal. Jeg har nemlig brukket tr fr fordi jeg har vrt uforsiktig med vegger og kanter som bena lett kan komme borti uten at jeg kjenner dete. Jeg ser deretter om jeg har rde merker p utsatte steder (hlen, siden av foten , ankelen osv) Det gjr jeg for se om om det er tegn p trykksr.

    Nr jeg skal sitte en annen plass enn i stolen ser jeg alltid p klokken fr jeg flytter meg. Det er for flge med hvor lenge jeg kan sitte, og hvilken risiko det har om jeg blir sittende lenge. Min makstid uansett om det gjelder sitting eller ligging, sengen eller hvor det enn mtte vre, er 4 timer. Nr man sitter kommer setemusklaturen og bena i rumpa frem og man blir sittende med trykk p musklaturen og huden der hvor benet er. Nr det blir trykk der stenger det av blodsirkulasjonen og vevet dr. Om vevet fr tid til d vil det aldri gro. Det sprer seg innenifra og ut og man vet ikke at man har et sr fr det bryter frem p utsiden, og da er det allerede for sent. Skjer dette innebrer det flere r p magen, med operasjonen med mer for kunne stte igjen. Det er dessuten kjempeviktig smre utsatte omrder og ikks minst prve lette trykket, skifte stilling ofte osv. Det er kanksje den strste og verste oppgaven jeg fler jeg har med kroppen som bekymrer meg hele tiden.

    Faren for f trykksr er veldig stor nr man ikke kan bevege kroppen. Blodsirkulasjonen fungerer ikke p samme mte som fr og man m ofte hjelpe til ved massere de forskjellige omrdene.
    Nr man sitter i rullestol sitter man mye med bena ned. Dette ker sjansen for f blodpropp fordi alt blodet samler seg i det laveste omrdet. Derfor har de fleste rullestolbrukere stttestrmper for hjelpe til med sirkulasjonen. Jeg merker stor forskjell nr jeg ikke har dem p meg. Bena mine blir iskalde og det tar lang tid for dem bli varme igjen.

    Siden vi ikke har normal sirkulasjon i kroppen har vi heller ikke den temperaturreguleringen i kroppen som alle andre. Det vil si at det ikke hjelper om jeg fr et teppe over meg nr jeg er kald. I dag har det vrt skikkelig kaldt ute med sur vind. Jeg kom inn etter en liten tur ute med iskalde ben. N har jeg lagt under dynen i noen timer og frst n begynner de bli varme igjen. Temperaturen i kroppen min fungerer litt som en jojo. Jeg er kald nr alle andre er varm og omvendt.Nr det blir kaldt spennes alle muskler i kroppen som igjen gjr at jeg blir enda kaldere og stiv i alle ledd. Det blir rett og slett smertefullt til slutt.

    Jeg m hele tiden passe p at kroppen er "I orden". Jeg kjenner meg selv 10ganger bedre enn noen som helst lege gjr og det er som oftest jeg som kan fortelle hva som er galt. lre kroppen kjenne tar lang tid, og jeg er nok langt ifra utlrt. Det var ikke fr for ca 2 mnd siden jeg fant ut at jeg fortsatt kunne bruke litt av magemusklene mine, og like lenge siden jeg oppdaget at jeg ikke kjente noe under hyre arm.

    Hva man fler og ikke fler er veldig forskjellig fra person til person. Jeg har det man kaller flekkvis flelse. De fleste plasser kjenner jeg ingenting, mens noen f plasser kjenner jeg litt. Selvom jeg ikke kjenner noe noen plasser kan jeg kjenne et ubehag om noe er galt.( for eksempel rumpa om jeg har lagt for lenge p en side) Det er dessuten forskjell p innvendig flelse og utvendig da det er forskjellige nervebaner. Det som er enda mer innviklet er at flelsen man kjenner plutselig er p helt feil plass i kroppen fordi nervene blir forvirret. (smerten fra magen kan komme i foten osv). DA gjelder det kjenne seg selv.

    Men, det viktigste av alt for meg er evnen til "fle" selvom jeg ikke egentlig fler. Det vil si at om Chris stryker meg p magen s kan jeg "Lage" flelsen ut fra hukommelse fra fr ulykken, og p en mte kjenne p samme mte som jeg gjorde fr. Det er en egenskap som er gull verdt og som jeg setter veldig pris p at jeg har.

    Moren til Chris vet hvor kald jeg er, s hun kjpte denne genseren til meg n nr de var her. Jeg lever i den n! Bildet er fra tidligere i dag nr jeg og assistenten ventet p taxi . Man vet at sommeren er over nr jeg har tatt p meg hanskene..




    Hvordan trodde /tror du det er vre lam?

  • "Veien til frerkortet"

    De to siste timene har jeg lagt i sengen med "Veien til frerkortet" (teoriboken) godt klistret til trynet og med rosa markeringstusj i munnviken.

    Jeg har lest om alt fra hvordan bilen fungerer, sikkerhet, frerens ansvar og plikter, faktorer som pvirker kjreferdigheten, forsikring og erstatning, osv.

    Det blir litt mye p en gang,men jeg fler for en gangs skyld at det synker inn. Dette har blitt noe jeg virkelig brenner for og vil bli flink til n, og ikke minst noe jeg skal klare!

    Jeg fler meg samtidig veldig heldig som har ftt muligheten til kjre til tross for lammelsene og rullestolen. Jeg har sagt det fr og jeg sier det igjen, man kommer lengre med armer enn med bein !

    Jeg tror ikke at det p noen mte er mulig forklare seiersflelsen jeg har hver gang jeg setter meg over i frersetet gjr meg klar til kjre. Bilen er stor, jeg har styringen, og jeg KLARER det!

    Denne uken har jeg kjrt mye fordi jeg har hatt noen her som jeg kan velseskjre med. Desverre blir det ikke like mye n nr de reiser, noe som egentlig er litt trist. Hadde det vrt opp til meg hadde jeg kjrt hver eneste dag for bli bedre, og ikke minst for flelsen av suksess.

    P onsdag avslutter jeg steg 2 i opplreingen , s det skal bli spennende f flere utfordringer.




    Jeg tror og hper at jeg blir en god sjfr. Ulykken har gitt meg respekt for trafikken. Jeg har hele tiden bilde av bilen i bakhodet nr jeg kjrer, noe som gjr meg mye roligere og fokusert enn jeg tror jeg ellers ville vrt.






  • Anbefaler alle se Push Girls

    I natt vknet jeg av tungt regn. Jeg s p klokken som viste 01:26. Jeg kastet av meg dynen for gjre meg klar til snu meg etter ha lagt tre timer p den siden jeg l p. (4 timer p en side er makstiden min, jeg vet at det er veldig lett f trykksr etter lengre enn det)

    Halv 6 vknet jeg iskald. Jeg hadde vrt s utmattet og trtt at jeg hadde sovnet kort tid etter at jeg hadde kastet av meg dynen. Nr man kan litt om kroppen og vet konsekvensene av ligge med trykk p samme sted s lenge fr man panikk. Jeg heiv meg rundt p ryggen ble liggende slik til assistenten min kom. Jeg var mentalt sliten nr jeg vknet og visste at jeg ikke hadde s altfor mye energi til overs. Presset jeg har hatt bak ynene de siste dagene har plaget meg i hele dag. P tirsdag har jeg heldigvis legetime slik at jeg kan utelukke alt fr vi drar til England neste uke.

    I dag kjrte jeg selv til sykehuset, og hjem igjen. For en gangs skyld gikk skiftingen av kateteret helt fint og smertefritt! Likevel var jeg s sliten og hadde s vondt i hodet og ynene nr jeg kom hjem at jeg rullet rett til sengen.Jeg tok frem laptoppen , gikk inn p facebook og s plutselig en youtube link som en venn av meg ( ogs i rullestol), hadde lagt ut. Det er en serie som omhandler fire forskjellige jenter, alle rullestolbrukere og alle lamme i forskjellige grader. Tre av dem har vrt i bilulykker. Serien tar for seg livet deres n og viser hvordan det er leve med et handikap. Jeg har brukt den siste timen p se frste episode, og har grtt av bde det ene og det andre. Jeg tror ingen kan fatte hvor godt det er se at andre har det p samme mte som meg. Jeg kan se at jeg ikke er alene om fle det jeg fler, og at det er andre som gr gjennom det samme som meg. En av jentene sa hun hadde vrt i stolen i 19 r, og det gikk plutselig opp for meg at dette aldri tar slutt. En gang er det meg som sier jeg har vrt i rullestolen s lenge. Tanken p at det allerede har gtt snart 4 r er helt uvirkelig for meg. Anbefaler alle se serien! Linken under viser en side hvor dere finner serien, og i slutten av innlegget er youtube videoen som viser serien.

    http://www.free-tv-video-online.me/internet/push_girls/index.html



  • Svak, men likevel sterk

    I skrivende stund ligger bde jeg og laptoppen godt plassert under dynen sammen med en varmeflaske og laptoppen.(og en stor pose smgodt)

    Jeg fler meg svak og helt uten krefter i dag, og ikke minst iskald. Hodepinen ligger lurer bak ynene og energien er ikke som den pleier vre.
    Etter forrige time hos ernringsfysiologen har hatt ftt mye tenke p. Jeg m snart innse hva som skjer med kroppen min uten tenke at det ordner seg p ett eller annet vis, uten gjre noe for at det skal skje.
    Jeg sa til henne nr jeg var der at det eneste som kom til gjre at jeg fr opp yene er om noen setter seg ned forteller meg hva som skjer med organene mine nr de ikke fr nok nring. Etter litt sking p google fant jeg en liste med hva som skjer med kroppen. Jeg m rlig talt innrmme at jeg ikke syns det hres spesielt kjekt ut at bde hjernen og hjertet mitt slankes i takt med kroppen.
    Jeg vet noe m gjres og akter f det gjort, det tar bare s utrolig mye av meg og nr det gjelder dette er det nesten s det blir for mye..Jeg holder meg sterk som alltid s lenge jeg klarer likevel. Det som virkelig pnet yene mine var nr hun sa jeg ikke kunne kjre bil.. I starten kunne jeg ikke forst hvorfor, men etter ha kjrt med hodepine i dag skjnte jeg at det kanksje ligger noe i det hun sier..
    Nr jeg i tillegg er for sliten til ha PMS ringer det en bjelle.Jeg burde vre bitch n, istedenfor er jeg god som gull !

    Denne uken er det heldigvis svrt lite som skjer. I dag dro vi til Europris handlet inn alt mulig rart , samt kjpte kofferter til England turen om under to uker. Jeg satt meg bak rattet og fikk fraktet hele gjengen trygt bde frem og tilbake. I morgen skjer det ingenting, p onsdag er det kjretime samt samtale med ernringsfysiologen, torsdag er det rutinebesk p sykehuset, og p fredag starter Chris andre halvdelen p sin vei til bli 50 r. Lrdag skal vi i kongeparken, og p Sndag drar foreldrene hans tilbake til England. Etter det er det bare 5 dager igjen fr vi drar! Gleder meg til hilse p resten av familen til Chris, oppleve et nytt land, og ikke minst shoppe som en gal med super assistent Camilla!

    Skal dere noe spesielt denne uken ?

  • Skal jeg skrive bok?

    Noe som har surret litt rundt i hjernestammen i det siste er om jeg har lyst til skrive bok-

    Siden jeg var liten har jeg vrt veldig glad i prate. Jeg har alltid vrt pen, noe som gjr det mye enklere for meg uttrykke meg her p bloggen. Jeg tror ikke det hadde vrt et problem skrive selve boken, men jeg aner ikke hvordan jeg skal skrive.

    Det er s utrolig mange faktorer som spiller inn. Om jeg skal skrive bok skal jeg tross alt skrive om meg selv, noe som i seg selv ikke er s vanskelig. Men hvordan vil jeg vise meg selv til de som skal lese boken? Jeg vil ikke lyve, og jeg vil ihvertfall ikke finne p ting som ikke stemmer. Dessuten er det ikke bare en side av en sak, s jeg vil vre sikker p at det jeg skriver faktisk stemmer. Nr jeg tenker over hvordan jeg er kommer sprsml som, "hvordan tolker andre meg?", og " er jeg snn som jeg innbiller meg at jeg er?".

    Hvordan vil jeg at andre skal oppfatte meg, hva vil jeg meningen med boken skal vre, HVA skal vre med i boken eller ikke og hvor lang burde den vre?

    Det er mange sprsml som surrer rundt, men jeg tror jeg skulle klart det med litt veiledning.

    Det er dessuten mange forskjellige mter gjre det p. Frst tenkte jeg at selve bloggen kunne blitt en bok, men nr jeg tenker meg om har jeg egentlig ikke s veldig lyst til det. Jeg var veldig glad nr jeg fikk den nye bloggen i april og kunne glemme den gamle bloggen og drlige minner for godt. Jeg har lagret den p dataen, slik at jeg eventuelt kan bruke den senere om jeg finner ut at jeg faktisk vil skrive bok.

    En annen ide er lae en slags minibok , om selve historien min. En slags "vekker" kanksje?

    Noe jeg har tenkt enda mer p, er lage en bok med kanksje to andre som er trafikkskadet eller som har ftt livet snudd opp ned. For vise forskjellige skjebner , og for vise hvor forskjellig mennesker takler motgang. Det er noe jeg hadde elsket gjre, nettopp fordi det er mange som har et litt for enkelt liv, og som tror det at man skader hnden litt er verdens undergang.

    Uansett hva jeg velger gjre eller ikke s hper jeg det blir virkelighet en eller annen gang. Det hadde vrt ypperlig for holde motivasjonen min oppe.

    Kanksje jeg kan f litt tips av dere? Hva syns dere jeg skal gjre, og har dere tips komme med?

    Hva hadde DU nsket lese, og eventuelt hva skal/ skal jeg ikke skrive om? Hva br jeg fokusere p osv?

    Hadde vrt ypperlig om dere kan sette av 2 minutter til hjelpe meg litt!:)

  • Insomnia

    For over fire r side var jeg det jeg husker best som verdens lateste person.
    Fikk jeg muligheten til sove s var det nettopp det jeg gjorde. Jeg kunne sove s si hele dgnet helt uten problemer.

    N derimot er jeg helt motsatt. I fjor nr jeg gikk p skole la jeg meg sent og sto opp tidlig fra mandag til- fredag. I tillegg sto jeg opp relativt tidlig i helgene ogs for i det hele tatt f noe ut av dagen nr hjemmesykepleien kom for hjelpe meg opp.

    N nr jeg har assistenter har jeg faste tider jeg str opp hele uken for at bde jeg og assistentene skal ha en rutine, og for at jeg skal f noe ut av dagen. Helgen er litt mer fleksibel.

    I ukedagene kommer assistentene ca 07.15, og i helgene kan det variere fra 08.00 til 09.30. Nr de kommer har jeg som regel for meg selv at jeg skal vre i dusjstolen innen klokken er 08.00 (i hverdagene).
    Dette er enkelt og greit fordi jeg aldri vet om jeg skal noe tidlig , og skal jeg det er jeg avhengig av st opp spass tidlig.

    Problemet mitt er at jeg aldri sover nok. I fjor nr jeg gikk p skole var jeg mye trtt og sliten fordi jeg mtte st opp s tidlig. Nattpatruljen kom innom en gang hver natt for hjelpe meg skifte stilling i tillegg. N det siste ret derimot pvirker det meg ikke i det hele tatt om jeg ikke sover noe i lpet af natten. I natt sov jeg kanskje 2,5 time til sammen. Jeg har likevel vrt like fungerende som alltid i dag. ynene svir litt, men jeg fler meg langt ifra trtt..

    Det som skjer er at jeg vkner noen ganger i lpet av natten for snu meg. Nr jeg er ferdig med det, noe som tar meg 2-3 minutter, er jeg s vken at det er umulig sove igjen med det frste. Derfor blir jeg liggende spille p telefonen i kanksje en time eler to for gjre meg trtt igjen. Gjr jeg dette noen ganger i lpet av en natt tar det vekk endel av alle de timen jeg skulle ha sovet. I 5-6 tiden snur jeg meg p ryggen og blir deretter liggende spille p telefonen igjen, helt vken.

    S hva kan jeg gjre med dette? Jeg vet meget godt at jeg trenger 7,5 time svn hver eneste dag..Og ikke minst at ikke sove nok kan vre livsfarlig:S

    Jeg har lest litt rundt svn, og har kommet frem til at jeg lider av insomnia..

    Kroppen min krenger snn for tiden at det er skremmende syns jeg... I dag fikk jeg brev i posten av ernringsfysiologen sendte meg i gr. Det er to ark med alle faresignalene kroppen gir nr man er underernrt.. I konvolutten l det en post-it lappen med beskjeden: Her er bildene, hus at det faktisk er deg dette gjelder.

    I gr fikk jeg pratet ut litt om problemene med spise, s jeg tok bde tran og multivitaminer fr jeg la meg, noe jeg kommer til fortsette med fremover.

  • vre underernrt er lite kult

    I dag er en skikkelig bl dag.

    Jeg dro til ernringsfysiologen nr klokken var 11, vel vitende om at jeg ikke har prvd noe nytt i de to ukene siden sist jeg s henne. Jeg er skuffet av meg selv, jeg VET jo at jeg m f i meg mer nring. Det er bare s sinnsykt vanskelig nr magen er dum og alt gjr vondt prve ny mat. Jeg har null motivasjon til prve noe som helst heller. Jeg hadde aldri trodd at JEG, som alltid overspiste og som aldri har vrt noe annet enn tjukk, skulle f et s stort problem som det jeg har n. Jeg tler jo nesten ingenting av mat lenger..:( Det finne noe nytt blir bare vanskeligere . Jeg m ha nring, vitaminer, karbohydrater, protein, FETT, og alt det der, istedenfor fr jeg i meg alt annet.
    Noe av det verste er at hun forklarte meg hva som skjer med kroppen nr man er underernrt og jeg skjnner fremdeles ikke hvor ille det er. Kroppen min har alle tegn p underernring s langt. Lavere kroppstemperatur, muskler som har forsvunnet, jeg blir lettere irritert, konsentrasjonen er drligere, jeg er hele tiden sliten, lungekapasiteten min blir nok ikke bedre av dette, og jeg fler meg rett og slett skikkelig svak. Likevel skjnner jeg det bare ikke. Jeg kunne nske noen slo meg i hodet med en stekepanne, bare for at jeg skal innse at noe m gjres:S

    Bl.. Jeg satt der halvlo i dag.. S farlig kan det jo ikke vre! Det er ihvertfall det jeg tenker... I dag snakket hun om at om det fortsetter kan jeg ende opp med sondemating , og hun sa at jeg ikke engang burde kjre i denne tilstanden. Kan noen skru p lyspren slik at jeg skjnner at alt er serist?

    JAJA. Verden er drit, og kroppen er en stor klump...kubsj! Eller noe..

    Det gjelder vel holde humret oppe. Jeg er bare s sliten! N har jeg lagt meg i sengen, her blir jeg liggende resten av dagen, bastabom!:(

    Bilder fra dagen:





    Frken underbitt<3

  • Gi meg litt FETT!

    Bacon, burgere med ost, KINAMAT!, saftige koteletter og biff, smr, FISKEPINNER! frityrstekt kylling, gryteretter, SAUS!,

    Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett
    Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett
    Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett
    Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett

    Dere skjnner poenget.

    N er jeg s lei av spise kylling, ris, grnnsaker, poteter og gudene vet hva! sj, jeg lengter etter noe skikkelig fettete godt noe.
    Jeg fr i meg s lite fett i lpet av dagen at det er helt utrolig. Fr jeg i meg mer gr det rett gjennom meg s jeg m vre ekstremt forsiktig.
    Dette er fordi jeg ikke har galleblren lenger, s da straffer kroppen min meg siden jeg lot legene ta den ut..
    Fett!<3

    Jeg har spass lite fett p kroppen at jeg fryser 24/7. I skrivende stund ligger jeg under dynen med singlet, og en skikkelig god langarmet genser p meg.
    Dere gjetter aldri hvem som fryser..

    *Hoppe opp og ned og vifte med hendene!!

    Jeg er rett og slett iskald. S kald at det ikke er lenge fr jeg kryper helt under dynen med laptopen, slik jeg alltid ender opp gjre.

    P butikken gikk jeg mok i godtterihyllene.

    N er det vel plassert i nattbordet mitt, og der blir det!
    I natt var jeg kjempe frustrert nr jeg fant ut at sjokoladen min l i stolen min. Stolen str nemlig p et annet rom, s jeg hadde null sjans til hente den. :(

    Nr vi likevel var p butikken tenkte jeg at jeg skulle benytte meg av handikapp fordelene, s jeg parkerte p handikap parkeringen.




    Vret har vrt greit i dag, s da har vi malt masse igjen! To assistenter va rher i dag, s n har vi ftt gjort en del.



    Maler mester Cile med superlurt smil? (Usminket versjon)
    Syns jeg bare blir finere og finere i den regnfra.. nei, jeg mener malefrakken!

    Oh oh, n trekker dynen meg seg til seg, n er jeg p vei under cover! KALDT!!

    Hva har dere gjort i dag?

  • Fantomsmerter. Flelsen av at noen hopper p foten min med fotballsko.

    Har du hrt om Fantomsmerter?

    De fleste som har hrt om det har kanksje hrt om de som amputerer bort en fot, men som likevel kjenner den der.
    Fantomsmerter eksisterer desverre hos veldig mange ryggmargsskadde ogs.

    Nr jeg skriver om kroppen liker jeg vre helt sikker fr jeg gjengir det p bloggen slik at jeg ikke gir feil informasjon.

    Men denne gangen finner jeg s lite, og alle plassene jeg har lest str det at det er forskjellig fra person til person, s da m jeg skrive hvordan jeg opplever det.

    De to siste dagene har jeg hatt syke smerter i ene foten. Smerten lokaliserer seg p siden under foten, og kan beskrives som om noen bruker det groveste sandpapiret som finnes rasper frem og tilbake p samme sted. Det svir, det stikker, det brenner og det blir bare verre verre jo mer jeg tenker p det. Det vil si at akkurat n er smerten som verst.

    N har jeg det p et forholdsvis lite omrde, men noen ganger har jeg det i hele leggen. Da fles hele leggen stram, som om det ikke er noe blod som kommer til. Av og til fles det ut som hele foten blir vridd, og det er ikke noe jeg kan gjre for f det bedre.

    Det verste med dette er at det er egentlig ikke smerte der. Det kommer som oftest nr jeg snur meg i sengen. Jeg m ha et teppe under hlen og en pute mellom bena slik at det ikke skal bli trykk fra knokklene mine. (for eksempel kne mot kne og hl mot hardt underlag over lang tid).
    Nr jeg snur meg og skal legge bena der de skal ligge fler jeg av og til at jeg legger dem feil, noe som gjr at hjernen tror at det er vondt. Etter det er spillet tapt. Da vil det vre vondt lenge enten jeg vil det eller ikke. Jo mer jeg prver ikke tenke p det jo verre blir smertene. Det dunker noe voldsomt! Av og til er det s ille at det fles ut som noen str hopper p foten min med fotballsko, eller at noen hugger i meg med kniv.

    I starten nr jeg satt i rullestol fltes det ut som foten min glei til siden , og at den ble dratt inn i hjulet under stolen. Nr jeg l i sengen fltes det ut som jeg l opp bena mine, vridd under meg.

    Den rareste fantomsmerten jeg har hatt, og hadde ganske lenge, var flelsen av at trne krllet seg. Da kunne jeg f de til g tilbake til normal ved stirre p trne og fortelle hodet mitt hva det mtte gjre for sette de p plass igjen.

    Fantomsmerter kan dessuten vre veldig forvirrende. Smerten er s sterk at det fles ut som det er ekte og vel s det. I starten reiste jeg p sykehuset for hver minste ting, n er det f堠 "saget av seg foten" bare en liten greie som er en del av hverdagen min. Jeg kan si det snn, at det ikke er verdens enkleste jobb sovne nr foten fles slik. Det er ikke bare legge seg ned tenke "dette gr over", for da blir det bare 10 ganger verre.

    Noen som vil ha en ny fot?

  • Hvordan det er ha en ryggmargsskade.

    Av og til tenker jeg p hvor mye dere ikke vet om det ha en ryggmargsskade, hvor mye kroppen min har gtt gjennom, og ikke minst hva jeg m vite og kunne om kroppen og meg selv.
    Jeg fant en side p Fysiopedia.no som forklarer en god del, s jeg skal prve vise dere alt jeg har gtt gjennom og fortsatt gr gjennom hver eneste dag.

    Dette blir et langt og mulig kjedelig innlegg, men jeg hper noen kan ta seg tid til lese det for forst litt mer av hvordan jeg fungerer.

    Ryggraden bestr av 33 ryggvirvler. Disse er delt opp i 5 forskjellige kategorier.

    1. Cervicalvirvler (C)
    2. Thoracale virvler (TH)
    3. Lumbale virvler (L)
    4. Sakralvirvler (S)
    5. Coccyx

    Skaden i min rygg sitter mellom TH3 og TH4. Ryggvirvlene ble presset sammen slik at nervene i ryggraden ble klemt. Dette gjr at jeg blir kalt en Paraplegiker, som vil si :

    "Skade eller tap av motorisk og / eller sensorisk funksjon i thorakale, lumbale eller sacrale segmenter i ryggmargen. Om man har skade i Cervivalvirvlene og ikke har naturlig bevegelse i armene kaller man det en Tetraplegiker.

    Man har to forskjellige typer skader. Komplett og Innkomplett skade. Nr man fr en ryggmargsskade fr spinalkanalen sjokk. I sjokkperioden slutter den gjerne fungere helt Etter tre mneder skal sjokket vre over og man kan finne ut om personen har en komplett eller en innkomplett skade ved se om funksjoner har kommet tilbake. Jeg har en innkomplett skade i TH3 og TH4. (Jeg har litt flelse, men ikke motorikk)

    Jeg mistet mensen etter ulykken, og fikk beskjed om at det var helt vanlig og at den mest sannsynlig kom til komme tilbake etter 3 mnd. Dette pga sjokkfasen. (jeg fikk den ikke tilbake fr 6 mnd etterp vel og merke, noe som egentlig var litt herlig).

    Det er mange som tror at man blir lam og at det er der plagene stopper. Det er desverre langt flere flgeplager enn selve lammelsen.

    Flgeskader:

    • Lammelser. ( Med tiden vil det fre til muskelsvinn, stramninger/krampe i muskulaturen (spasmer) om man ikke forebygger
    • Bortfall av flelse. (Som medfrer en betydelig risiko for utvikling av trykksr eller liggesr)
    • Pustevansker( nr skaden sitter i vre del av rygg og nakke.
    • Vannlatingsproblemer. ( Mister kontrollen over vannlatningen og har kt risiko for urinveisinfeksjon og nyreskade)
    • Tarmtmmingsproblemer (Kontrollen over avfringen mistes og man kan f problemer med forstoppelse)
    • Seksualfunksjonen (Skades)
    • Som flge av den fysiske inaktiviteten kan man f stoffskifteendringer
    • Blodtrykksendringer, (Blodtrykket kan bli bde for lavt og for hyt og m sjekkes jevnlig den frste tiden)
    • Blodpropp (Fordi man blir liggende inaktiv, er det kt risiko for propp i leggene)
    • kt svettetendens (Fordi temperaturreguleringen er skades kan det fre til ukontrollert svetting) Eventuelt at man ikke svetter i det hele tatt som meg.
    • Belastningslidelser i skuldre og rygg
      -Skulderleddet fr en vektbrende funksjon
      -Muskulr ubalanse
      -Repeterte bevegelser, ensidig belastning
      -Krever forebygging
      -Rullestol-vekt-kjreegenskap-sittestilling.

    Som dere ser er det litt av hvert holde styr p. Sittesr, tarmtmmingsfunksjonen, vannlatningen, blodtrykksendringer , blodpropp og belastningslidelser er ting jeg m tenke p 24/7 , men som ogs er ren rutine for meg n.

    Nr man fr en ryggmargsskade er veien lang tilbake til et s si normalt liv. Jeg har vrt gjennom hvert eneste punkt p listen under.

    Akutt fase (0-6 uker)

    • Sengeleie - (sttte med puter, skifte av stilling)
    • Lungefysioterapi-( Respirasjon / slimproblematikk / sirkulasjon)
    • Informasjon om tilstanden, konsekvenser
    • Bevegelsesvelser -( Bevare bevegelighet i ledd og muskulatur)
    • Gradvis mobilisering opp i stol, og stseng/benk.
    • Styrkevelser - (Bedre styrke i intakt muskulatur.)
    • Balansevelser-( Begynne balansetrening).

    Rehabiliteringsfase (6-12/20 uker)

    • ve teknikk, ferdighet og balanse i forhold til ADL, forflytning, rullestolkjring, evt. gange.
    • Fast sttrening+ tyninger.
    • Bassengvelser
    • Redusere sterk spastisitet og uheldige kompensasjoner.
    • Utholdenhetsvelser-( Kondisjon/utholdenhet, styrke.)
    • Ske ?( tilpasse rullestol, sitteklinikk)

    Tilbakefringsfase (12/20 uker - hjem)

    • Tilrettelegge forhold i hjem, jobb, skole.
    • Oppn mest mulig selvstendighet i forhold til forflytninger, rullestolferdigheter, ute- og innendrs aktiviteter
    • Egentrening
    • Etablere kontakt med hjelpeapparatet i kommunen, evt. individuell plan

    Livslang oppflging

    • Trening/vurderingsopphold 2 r etter skade, deretter hvert 5. r
    • Skes inn via fastlege ved behov
    • Belastningslidelser
    • Sitteklinikk
    • Nye ml, veiledning primrhelsetjeneste

    Hadde jeg hatt tid, og hadde det ikke vrt for at dette innlegget allerede er mye lenger enn de bruker vre hadde jeg kunnet skrevet hvordan hvert eneste punkt ER og var for meg. Hvert tiltak tar ikke en dag, det tar uker.

    N kan dere sette av 5 minutter til tenke ut hvordan det hadde vrt for dere om dere fikk en ryggmargsskade i morgen, og plutselig mtte ha alt dette forholde dere til.


    Bildet er fra andre mneden i rehabiliteringen.

    Tankevekker?

    23 r og ryggmargsskadet i snart 4 r , dere kan kanksje gjette dere til at jeg allerede er ekspert p kroppen ;)

    Hva tenker dere etter ha lest dette?

  • Bilder 2011-2012, 55 kg mindre!

    OH MY GOD.

    N gikk selvtilliten til topp p 1-2-3, og videre p 4-5-6-7-8 og s videre!

    Heah, den verste linjen med bilder var meg for vel et r siden! Hva som har gjort utslaget av alt det jeg ikke tler og ikke spiser lenger vet jeg ikke, men funker, det gjr det.
    N er jeg hele 55 kg mindre enn jeg var p de bildene, og bare for sette det enda litt mer p spissen s er jeg 72 kg mindre enn det jeg var i komaen i 2009. (iflge det jeg har blitt fortalt jeg veide p det tidspunket,men det var nok mye vann i kroppen min ogs )

    Det store problemet er at jeg ser p bildene at det selvflgelig er stor forskjell, men jeg tror ikke jeg innser hvor mye det faktisk er..

    Fler meg som verdens mest selvsentrerte person n, men shitt au, dette m vises til noen!

  • kjre bil uten bruke bena.

    Den "gamle" Cecilie var bombesikker p at hun ikke ville kjre bil, noen gang.

    Jeg nektet og sa at jeg klarte meg fint med ta bussen eller hva det enn mtte vre for komme meg frem. Lappen var noe som ikke fristet i det hele tatt, s hvorfor skulle jeg bruke s mye penger p det, tenkte jeg.

    Frste eller andre mneden etter ulykken satt jeg plutselig diskuterte bil med en av Ergoterapautene p Haukeland. Det var mye som skulle ordnes med av utstyr og alt jeg kom til trenge i hverdagen, og plutselig sitter hun der snakker om bil! Jeg gikk med p at det var lurest gjre slik at jeg kunne kjre bilen, men jeg var veldig ppasselig med si at jeg ville at andre skulle ha muligheten til kjre den ogs. Det som egentlig sto i tankene var kanksje at jeg ikke egentlig ville kjre selv.

    Etterhvert som tiden har gtt, og etter ha vrt en del av Trygg trafikk i noen r har jeg blitt mer kjent med tanken om ta frerkortet. Til slutt var ikke tvil om at jeg skulle kjre ogs .Det "verste" var at jeg faktisk gledet meg til det, noe som egentlig var litt skummelt.

    Den andre kurskvelden for ta traffikalt grunnkurs var det en jente som mente at jeg ikke kunne ta frerkort. "Du er jo lam jo, da kan du ikke bevege bena da kan du heller ikke kjre!" Jeg prvde forklare at jeg kom til bruke hendene til gass og brems istedenfor bena og pedalene.

    Bilen min er tilpasset slik :

    • Passasjersetet kan snus 180 grader slik at jeg lett kan hoppe over i det .
    • Frersetet str p skinner. Setet kan flyttes 1 meter bak, snur seg 180 grader slik at det er enkelt for meg hoppe i det. Nr jeg sitter i det bruker jeg fjernstyringen til sette meg der jeg skal.
    • Jeg har rattkule. (en kule p rattet), som gjr at jeg ikke trenger bruke mer enn en hnd nr jeg styrer.(dette er ikke lovlig til vanlig bruk)
    • Den andre hnden har jeg p en spake med gass og brems. Spaken er festet i gulvpedalene, slik at det ikke er noe problem for meg.
    • Gulvpedalene kan vippes opp slik at det er trygt om bena mine kommer borti p ett eller annet vis ( for eksempel spasme)

    Nr jeg kjrer m jeg dessuten ha hele setet hyere enn vanlig for f nok kraft i armene til styre bilen.

    Jeg syns kjretimene gr bra ,og jeg fr bare skryt:D

    Fordelen nr jeg kjrer er at jeg fr kjre min egen bil hele tiden. Da blir jeg vant med den istedenfor f fra bil til bil. For vre en s stor bil er jeg veldig stolt over at jeg fr det til s bra som jeg gjr. Jeg klarer holde bilen der den skal i kjrebanen,, noe som gjr det veldig mye lettere fokusere p alt annet. Stolt er jeg! Jeg kjrer bil!!

    Noe jeg var litt spent p var hvordan jeg kom til reagere p lastbiler. Det aller frste som skjedde den frste tegen , i det jeg skulle til kjre, var at ikke bare en, men TO lastebiler kommer kjrende bak bilen, "n tester du grensene mine p hyt niv" var det eneste jeg klarte stotre frem. Men jeg klarte det. Jeg har kjrt forran mange lastebiler etter det, og jeg klarer holde meg rolig og fokusert likevel.
    Nr jeg sitter i bilen med Chris derimot og ser en lastebil komme, tar jeg fort tak i hndtakene eller i setet for "beskytte" meg. Akkurat det samme gjorde jeg i ulykkesbilen nr jeg s ham komme, s det sitter nok litt dypt.

    Bil- skrekken min, eller fornektelsen min er ihvertfall over. Og guess what!!??

    KLART jeg kan kjre bil til tross for at jeg ikke kan bevege bena!

    Om det str mye feil i bloggposten n kan det forklares med at jeg har skrevet det i halvsvne, og brukt spass lang tid at albueleddet mitt har stivnet spass mye at jeg ikke klarer bye armen opp igjen. Det er bare snt jeg klarer gjre. Unik, det er det jeg er!

  • Selv komponert sang: Drit rygg

    Melodi: Botten Anna

    Drit rygg

    Jeg har en rygg

    Han heter Per, Per heter han

    Han er veldig veldig , veldig teit

    Per fant ut at han skulle hate meg i kveld

    Jeg tror han har lyst drepe meg

    Jeg har en rygg

    Han heter Per , Per heter han

    Han er veldig veldig, veldig teit

    Per hadde ikke lenger lyst til vre venner

    Jeg tror han har lyst drepe meg

    Jeg som trodde vi skulle vre venner for alltid

    Per mener visst ikke det samme

    S n er vi rett slett uvenner

    P veldig ubestemt tid

    Per, jeg vil bare si at jeg ikke fler meg s veldig elsket

    Jeg har ikke gjort noe for fortjene dette

    Hva skal jeg gjre i natt nr du ikke lar meg f sove?

    Kjre Per, jeg vil vre venner!

    Refreng:

    Jeg har en rygg

    Han heter Per, Per heter han

    Han er veldig veldig , veldig teit

    Per fant ut at han skulle hate meg i kveld

    Jeg tror han har lyst drepe meg

    For dere som fremdeles ikke har skjnt det:
    Ryggen min hater meg i dag. Jeg aner ikke hva jeg har gjort, men prolapsen som jeg har nederst i korsryggen har bestemt seg for si hei i kveld. Ikke bare en uskyldig lite mini hei heller, det er mer som:

    HEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEE
    EEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEE
    EEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEE
    EEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEI!

    Noe jeg ikke setter helt pris p.

    Akkurat n kunne jeg nske at jeg hadde rten venner prate med slik at jeg slapp pine meg gjennom natten alene.( godt jeg har Per hva!)

    BL!

    Bilde fra tidligere i dag:


    Med et ganske mye strre smil enn det som er klistret p meg n.

    Morsom fakta 4:

    Mennesker og delfiner er de eneste som har sex fordi det er deilig!

  • "Normal", hva er egentlig det?

    Hper virkelig at alle i hele Norge nyter solen i dag!

    Vknet til kjempefint vr i dag. Bl himmel, ikke en sky se, og ikke minst varmt!
    Jeg vil ut i slikt vr, ut nyte hvert eneste sekund av det. Fr jeg satt meg i stolen sa jeg til assistenten at jeg ville gjre noe, utfordre meg selv. Som for eksempel sitte p en benk ved sjen eller noe lignende. Det er slike ting som mennesker flest tar for gitt, for det er vel enkelt? Det er ikke alltid det nr man ikke kan bevege p over 80 % av kroppen. En utfordring skader ingen, og det er nettopp derfor jeg vil prve mest mulig av det jeg ikke kan gjre til vanlig. I dag ble det hagemblene. Vi kjpte dem for vel over en mned siden, men tanken p at jeg kan bruke dem har ikke streifet tankene mine. Det var s fint ute at jeg bare ville nyte solen, s jeg hentet den trykkavlastende puten fra den gamle puten og la den i stolen p terassen fr jeg overraskende nok kunne hive meg over helt uten problem. Med den trykkavlastende puten kommer jeg s hyt opp at det ikke er noe problem komme seg tilbake heller. Suksess! Egentlig blir jeg ikke s overrasket lenger. Det siste halvret har all forflyttning gtt knirkefritt, noe som er en stor lettelse for meg.

    Flelsen av vre "normal" er ikke noe jeg fler p ofte fordi jeg sitter i rullestolen og det er bare snn det er. De gangene jeg sitter i godstolen, i bilen, eller som i dag ute i hagemblene, er det de kaller p Engelsk "priceless". Jeg fler meg som alle andre, som om beina og kroppen ikke er et problem. Av og til kan det vre greit ha den flelsen en liten stund, s man ikke glemmer hvordan det fltes.
    Etter vel en time mtte jeg rett slett rmme fra solen. Det er ikke ofte jeg er for varm men i dag var solen ille.

    "Normal"... hva er egentlig det?

    Litt senere tok vi med oss Leah ned til sjen som ligger 50 meter fra huset. Vi fikk ufrivillig med oss Rex p tur ogs, som overraskende nok var med oss hele veien, frem og tilbake. Vi bor i det jeg vil kalle en helt fantastisk natur. Det er en liten strand her, og tursti samt Alexander Kielland Monumentet. I dag var det en drss med barnehageunger som holdt til ved stranden.

    Noen bilder fra dagen hittil:




    Trodde du det flytte seg fra en ting til en annen er lett?

    Morsom fakta nummer 3:

    Med sl hodet i veggen forbrenner du 150 kalorier i timen..


  • Det verste med vre lam.

    Etter snart 4 r med hjul istedenfor fungerende bein har jeg ftt mange sprsml .

    Sprsml om hvordan det er :

    Sitte hele dagen, ikke kunne ha muligheten til g igjen, om flelsene i kroppen, hvordan jeg fungerer i dagliglivet, forholdet til meg og Chris, og ikke minst hvordan det er vre rullestolbruker generelt.
    Det er ikke alltid jeg har svaret folk nsker, men jeg prver s godt jeg kan gjre det lettest mulig forst. Mange av flelsene i kroppen er veldig vanskelig forklare fordi det ikke er i nrheten av noe jeg kan huske ha flt fr lammelsene.

    At folk spr meg gjr meg ingenting. Sprsml er bare bra. Det viser at vi er mennekser og at vi er nysgjerrige p det ukjente.Jeg vil heller at man skal sprre istedenfor lure. Dette har jeg sagt til flere nr jeg har sett p dem at de gjerne vil sprre om noe, og da kommer det et tonn av dem p en gang.

    Det eneste jeg aldri har ftt sprsml om er hva som er aller verst med situasjonen min.

    Listen er lang, men det verste for meg er de yeblikkene hvor jeg glemmer at kroppen er lammet. Det kan for eksempel vre nr jeg vkner om natten og skal til vri litt p meg, og jeg skjnner at jeg ikke kan gjre det lenger. Eller nr jeg vil ha tak i noe som str litt hyt oppe og skal til tre ut av rullestolen slik at jeg kan strekke meg etter den.
    Flelsen er forferdelig. Jeg blir skuffet og lei meg. Ikke fordi jeg ikke kan reise meg opp, men fordi jeg i det lille yeblikket oppfrte meg som jeg gjorde fr ulykken. Jeg oppfrte meg som gende- Cecilie, en person som ikke eksisterer i meg lenger.

    N som jeg er lam er det rart hvordan man savner de tingene som jeg hatet gjre fr. Som for eksempel jogge eller g fjelltur. Man kunne svidt true meg med p tur, og n blir jeg kjempelei meg for at jeg ikke kan. Det er ogs en stor utfordring mtte vre s tlmodig . Ingenting kan skje nr jeg vil det, jeg m alltid vente til noen hjelper meg, noe som sikkert ikke er lett for alle andre heller. Noe som ogs er noe av det verste, at jeg m kreve s mye av alle rundt meg. Jeg hater vre til bry.

    N vet jeg at en eller annen vil si at det finnes lsninger for at jeg skal kunne vre med p fjelltur, men da kan jeg si s mye som spar dere. Det er og kommer aldri til bli det samme som g p beina. Jeg vet for eksempel at det er mange som bruker sit-ski istedenfor vanlige ski, men det er bare ikke det samme. Da er det ikke fordi jeg ikke vil finne lsninger, men fordi jeg heller vil vre uten enn ikke ha det som fr.

    En av mine drlige egenskaper m vre hvor utrolig sta jeg kan vre til tider. For vise et eksempel kan vi ta mitt hat mot elektriske rullestoler.

    Alle sier det ville gjort meg bra. Jeg hadde sluppet bruke hendene like mye og hadde kanskje ikke hatt like mye vondt i dem.Jeg vet at det sikkert hadde vrt bra for meg, og at det hadde gjort kroppen min godt. Men det er et faktum at jeg er s stillesittend til vanlig at det ville gjort at jeg mistet enda mer muskler. Jeg vil mye heller bruke kroppen og vre i fysisk aktivitet ved bruke den til trille, enn sitte stille i en elektrisk rullestol trykke p en knapp. Jeg fler meg dessuten s handikappet ( om det gr an bruke det ordet), i de stolene at det ikke ville vrt bra for selvbildet mitt.
    Jeg har faktisk en selv, og har brukt den i knappe 2 timer for over 2 r siden. N str den fint parkert i boden utenfor huset, der blir den stende til jeg eventuelt skal f barn en gang for eksempel og trenger den mer enn n. Inntil da kan den bare st der.Jeg HATER den.

    Jeg har ikke mange drlige stunder der jeg syter over noe som har med kroppen gjre, men i dag er jeg litt sm-lei hele greia.Av og til blir det snn, og jeg ender opp med bli sint. Sint p situasjonen og sint p meg selv for tenke snn.

    Bl.

    Morsom fakta 2:

    Hjertet til et menneske pumper s hardt at blodet kan sprute 15 meter..

  • Enkelte av fy- ordene er tpelige!

    Har dere lest om Fy- ordene?

    Ni organisasjoner har sammen laget en liste over ord de ikke vil at man skal bruke. Dette er for unng bli omtalt i diskriminerende vendinger.
    Dette er noen av fy ordene man ikke burde bruke i det hele tatt:

    • Funksjonsfrisk
    • Dverg
    • De Funksjonshemmede
    • Handikappet
    • Invalid
    • Autist
    • Mongoloid
    • Retardert
    • Grnnsak
    • Synssvak
    • Dvstum
    • Ordblind
    • Sukkersyke.

    Det er selvflgelig mange av ordene man ikke burde bruke. Som for eksempel Invalid, grnnsak, mongoloid og retardert.
    Men hvorfor man ikke kan bruke ord som Funksjonsfrisk, de funksjonshemmede, handikappet, dvstum og ikke minst sukkersyke kan jeg virkelig ikke begripe.

    Det som irriterer meg mest er handikappet. Hva er galt med det?

    Noen av ordene man skulle vre forsiktig med bruke er som flgende:

    • Psykopat
    • Gladjenta/ gladgutten
    • Hjelpesls
    • Vansiret

    Hadde noen nevnt meg og hjelpesls i samme setning hadde jeg ftt vilje nok til reise meg opp fysisk bruke beina til sparke de s langt unna meg som overhodet mulig. Men hadde de gjort det samme og brukt gladjenta, hadde jeg rett slett blitt glad. "Gladjenta Cecilie!"

    Det som er anbefalt og si er:

    • Funksjonshemmede
    • Mennesker med autisme
    • Utviklingshemmet
    • Bevegelseshemmede
    • Hrselshemmede og dve
    • Diabetes/ diabetiker

    Mange av ordene er en selvflge at man ikke skal bruke. Men jeg syns de har tatt listen litt for langt. Det burde ikke vre snn at man m vre utdannet for vite hva man skal si og ikke si.
    Jeg tror dessuten at det kommer mye an p situasjonen der og da p hvordan man bruker de forskjellige ordene. Alt kan tolkes forskjellig fra person til person. De ordene som str her er bare en liten del av en strre liste. Listen finner du HER.

    Har forresten scrappet pittelitt i dag:) N tar jeg imot bestillinger igjen, s om noen trenger kort er det bare hyle ut!:)






  • En dag med meg og Leah. (video)

    Hei og god sen kveld!:)

    I dag hadde Chris sin frste dag i ny jobb, s da fant jeg ut at jeg mtte finne p noe med assistenten.
    Det endte opp med at vi tok med oss Leah og kameraet ut, s n i kveld har jeg satt sammen en videosnutt til dere!

    Det vil si, jeg startet p det for evigheter siden, og kunne sikkert blitt ferdig for lenge siden hadde det ikke vrt for idiot datan min og enda mer idiotiske redigeringsprogram som ikke vil gjre det jeg vil det skal gjre.
    Arbeidet med finne et redigeringsprogram som kunne gjre det som mtte til tok tid, men gjennomfre og ikke minst vre fornyd med resultatet tok rhundrer. Frustrasjonen var hy nr videoene la seg opp hverandre, ikke stoppet der jeg ville, sluttet for tidlig, og alt bare ble et eneste stort rot!! N skal sant sies at det bare er min egen feil fordi jeg er smart nok til starte p noe jeg ikke har en anelse av hvordan man gjr. Til slutt ga jeg opp, s det dere fr se er ikke av min standard !

    Det blir nesten litt som frustrasjonen jeg fr av stttestrmpene mine. N har jeg forresten ftt enda et par nye som er om mulig enda strammere. I dag brukte jeg ikke mer (!!!) enn 10 minutter p f de p meg.
    Jeg liker ikke stttestrmper jeg.

    Dette er frste gang dere fr se meg "live", og det fles for vre helt rlig litt rart. Jeg har til n gjemt meg bak bilder og tekst, s n fler jeg meg p en mte litt "naken": Jeg fikk meg litt av et sjokk nr jeg s videoene tidligere i dag. Jeg tenker ikke over at jeg sitter i rullestol og ikke har balanse nok til holde meg skikkelig oppe uten sttte meg med en hnd. I mitt hode er det rulle med stolen g. Jeg fler meg ikke annerledes, eller at jeg er spesielt handikappet. Men nr jeg ser p videoen kan jeg skjnne at jeg kanksje er det likevel. Litt rart hva man oppdager etterhvert som tiden gr. I dag er det faktisk 3 r og 8 mnd siden ulykken..

    Hper dere har hatt en fin dag:)

  • "Um.. det gjorde sikkert vondt"

    Jeg tror jeg aldri har hatt mer lyst til bruke bena som i dag, jeg har nemlig vrt hos tannlegen!

    Jeg tok det med et smil i det jeg satt meg i stolen, men jeg kan si s mye som at smilet ikke var like stort nr jeg var p vei ut igjen.





    Verre type lege enn det kan det umulig finnes! Hun gjorde meg s vondt at det var like fr jeg reiste meg opp til tross for lammelsene. Hun trykte alt mulig rart i den stakkars tannen min.P et punkt lurte jeg p om hun trodde det var veien til Kina!
    Det gjr ikke meg noe at jeg ikke kan g, men enkelte ganger hadde det passet fint om de fungerte pittelitt s jeg kan rmme. Tannlegen er ikke noe for meg,,

    Vi har vrt p dyrlegen med fjelllven vr i dag ogs. (igjen). Han skal plutselig leke Kongen p haugen i nabolaget og sloss med nabokattene. Dette endte opp med at han har ftt et stygt bitt i brystet. Slosskjempe eller ikke , st er han uansett.



    Har forresten ftt meg ny jakke jeg!



    At den nye stolen min skulle vre brukbar og ferdig til frste dagen jeg fikk den var selvflgelig for godt til vre sant, s n er jeg tilbake i den gamle store stolen for en stund. Jeg merket overgangene fra stor til liten og omvendt igjen ganske mye. Jeg kom meg imellom de mest utrolig plassene med den nye rullestolen, nr jeg kom over i den gamle igjen var det som g fra robt til cruise p 1-2-3. Det varer forhpentligvis ikke s lenge.

    De to siste dagene har jeg gjort tpelige ting mot meg selv. I gr satt jeg lagde mat,som vanlig med skjrebrettet i fanget. Skulle kutte opp sterk lk, s jeg endte opp med kutte i blinde. Dette resulterte selvflgelig i at jeg ikke s hvor jeg kuttet, og satt dermed skjrte litt utenfor skjrebrettet og p mitt eget lr. De frste tankene som farer gjennom hodet mitt nr noe snt skjer er som flgende:

    • Gjorde det vondt?
    • Har jeg faktisk skadet meg selv?
    • Blr jeg?
    • At jeg ALDRI lrer!

    Nr jeg har gtt gjennom alt det er helt sikker p at jeg ikke har skadet meg kan jeg le av det.

    Senere nr jeg skulle sette meg i sengen , fant jeg ut at jeg skulle sette fra meg alt p nattbordet heller f tak i det etterp. Det eneste problemet er at nr jeg setter meg i sengen er nattbordet bakover, s det skal litt av et sjansespill til for at jeg skal f tak i noe som helst med min balanse.Jeg m smyge meg sakte bakover, krype med hendene for n bort, nr jeg endelig nr det jeg skulle ha innser jeg at jeg aldri i verden vil klare komme meg opp igjen! Da ender det med at kroppen gir meg en fl spasme som slenger meg bakover i sengen. Herlig!

    I dag i bilen skulle Chris hjelpe meg med lfte foten min ned fra setet. Halveis i luftet mistet han foten min som smallt hlen rett i fotbrettet. De samme tankene suser igjen gjennom tankene mine. Nr jeg er helt sikker lager jeg en grimase og sier " um, det gjorde sikkert vondt!". Chris ler alltid nr jeg sier det. Men ikke vet jeg, jeg kjenner absolutt ingenitng jo! Da m jeg snakke for kroppen min:P!

    Anyway, n skal jeg bare slappe av hele resten av dagen . I dag er det 11 r siden tanten min og sskenbarnene mine dde, s jeg har ikke en topp dag fra fr av. Det er viktig minnes de gode minnene istedenfor vre trist, selvom det ikke alltid er like lett.

    Hva har du gjort i dag?

  • Livet hadde vrt s mye bedre som hund!

    I dag tok vi med oss Leah i hundeparken her i Stavanger. Etter ha sett henne leke,springe(spurte),hoppe og rulle rundt, er jeg mildt sagt meget sjalu p henne.

    Ikke fordi hun kan bruke bena, men fordi livet som hund m vre s utrolig herlig!

    Tenk hvor lite som skal til for gjre en hund lykkelig. Jeg trenger s vidt pne kjleskapsdren fr Leah str forran meg gliser fra hengere til hengere. Hadde vi vrt hunder hadde vi ikke hatt alt dette slankepresset heller, alle ville vrt mindre bekymret for hvordan man ser ut. Faktisk, s hadde ingen brydd seg! DET, hadde vrt herlig det.
    N sier ikke jeg at jeg har s veldig lyst til spise trrfisk, hundesnop, gjrmete hundemat og trre hundekjeks, men noe av den restematen vi gir til hndene kan da ikke alltid vre s verst.Leah spiser alt som ikke er grnt og som kan kalles en grnnsak eller frukt hun. Samma hva det er, hun sluker det!

    Ikke hadde vi trengt tenke p penger, p verdensproblemer og om bussen kommer p tiden eller ikke. Vi kunne gtt ute i regnet uten bry oss i det hele tatt om vi ble vte, og det legge seg i en pytt hadde bare vrt stas.I samme slengen hadde det sikkert vrt deilig med noe drikke. Finner du en gammel matbit p gaten, ja da spiser du den!

    Det er ingen vits i bekymre seg for at toalettet skal tetteseg , man kan bare gjre det enkelt finne en liten gressflekk utendrs, s ordner alt seg.

    Jeg hadde med glede hoppet opp og ned , viftet med halen og sleiket enhver som kom p besk i trynet, bare det gjorde meg like glad som det virker som Leah blir!

    Hadde hundene vre visst hvor godt de har de hadde de nok ledd rtt av oss og gnidd det inn ved hver eneste anledning.

    Hunder er herlige dyr. Jeg er takknemlig for at Leah er min, og at hun ser p meg som om jeg er alt som betyr noe i verden. Hun leker og tuller, elsker leke med bamsene sine, kommer sier god morgen til oss, sover ved siden av sengen vr, og hele hunden er bare herlig. Det beste i verden er nr Leah ser at jeg er litt lei meg, kommer bort til meg trkker opp p fotbrettet mitt med frembena og legger hodet sitt i fanget mitt, med store brune yner som forteller meg at alt kommer til ordne seg. "Jeg er her for deg jeg ".
    Hun gjr meg s stolt n nr hun har blitt s mye roligere og hrer litt mer p oss.

    Hun er derimot et troll noen ganger, som i dag nr vi kom inn i hundeparken og det frste hun gjr er lpe til nermeste gjrmepytt gnir seg godt inn, for s komme tilbake til oss i svart/hvitt .




    Men det gjr egentlig ingenting nr vi kommer hjem, vasker henne, og hun gr ut p terassen og sovner. S st!



  • Flelser jeg ikke liker.

    Apati.

    Apati er mangel p Flelser, motivasjon eller entusiasme. Apati er i psykologisk terminologi et begrep brukt p indifferens ? der en person er passiv eller "indifferent" til aspekter knyttet til flelser, det sosiale eller det sjelelige livet.

    Apati er et ord jeg har grublet litt p i dag.

    I en av mtene med ernringsfysiologen min snakket vi om alt jeg har opplevd , bde n og fr ulykken, og hun spurte om jeg av og til flte jeg ble apatisk noen ganger.

    I det hun sa det gikk det opp et lys for meg.

    I perioden mellom 12-17 rs alderen, kanksje til og med 18, hadde jeg en periode der det skjedde veldig mye i livet mitt. S mye at jeg ble deprimert, jeg var selvskader, jeg var veldig mye sint og lei og hadde ingen mte f det ut p. Alt hopet seg opp innvendig og jeg traff stadig vekk veggen. Noen ganger traff jeg hardere enn andre, og opptil flere ganger har jeg vrt p UPA. (ungdoms psykriatisk avdeling).
    Etterhvert som rene gikk ble jeg sterkere. For det er det man blir av opplevelser. Man lrer, gr videre, blir sterkere. Av og til blir man desverre litt for sterk.
    Plutselig kunne jeg vre tffere, si hva jeg mente til hvem som helst, ble modig . Jeg sto for det jeg sa og hvem jeg var, og brydde meg ikke om hva folk mente og trodde om meg. Nr noen sa noe stygt var det som om det bare prellet av meg. Jeg lrte meg rett slett stenge av flelsene jeg ikke likte.

    Og det er her apatisk kommer inn. Mange spr meg hvordan jeg taklet f hre at jeg ikke kom til kunne g igjen. Jeg sier som ofteste at jeg taklet det greit. Men sannheten er at jeg ble s sint at jeg fikk beskjed om at hvis jeg ikke roet meg kom jeg til bli kastet ut av avdelingen jeg var p i Bergen. Jeg lot det g ut over alle, bare den minste feil de gjorde kunne f meg til fly i taket. Jeg flte alt, jeg var lei og sint og bitter og alt det der. Bena mine skulle g de, ikke henge ned som slappe ben som bare var festet p meg uten grunn til vre der. Jeg nhusker den gangen det gikk opp for meg at bena mine ikke "lever" lenger. Jeg hadde mest lyst til be legene amputere de slik at jeg slapp ha noe "ddt" p meg.

    Etter en stund med det som fltes ut som en flelsesmessig berg og dalbane gjorde jeg som jeg gjorde fr ulykken. Jeg stengte av de flelsene jeg ikke likte. Det var uten tvil snn jeg kunne fortsette takle alt det vanskelige. Av og til stenger jeg helt av, fler ingenting. Alt er bare likgyldighet og et tomt hode. Jeg fler ikke jeg bryr meg noe srlig og for min del kunne verden gtt under. Det gjelder selvflgelig bare meg selv, flelser som det jeg fler for familien og Chris er snn det skal vre. Faktisk tror jeg at om jeg fler mer for Chris n s blir jeg kjrlighetsforgiftet!
    Men nr det kommer til meg selv, smerter, kroppen, alt det vanskelige, da er det lettere stenge av flelsene enn la de slippe innp meg. Jeg har hatt store vanskeligheter med at jeg ikke klarer grte nr det blir for mye. Jeg vil og jeg kjenner det kan vre mulig, men det kommer liksom aldri. Istedenfor grte f det ut ender jeg opp med bli irritert fordi jeg ikke fr det til.

    Jeg er selvlrt apatisk...Vet ikke lenger om det er bra eller drlig jeg..

    Overlevelsesinstinkt kaller jeg det.

    Men nok om det.I dag har jeg vrt kreativ! Og bare fordi jeg er superdupersnill skal jeg legge ut bildene av det jeg har laget , fordi jeg vet Littlespelid ville jeg skulle legge ut!:)

    (Les bloggen hennes her: http://littespelid.blogspot.no/ )












    Hvilket syns du var finest?

  • Sommerportrett fra Pk's Verden:)

    Nr jeg startet bloggen for tre r siden, fikk jeg mange flgere. Noen henger fortsatt p lasset, noe jeg er bde overrasket over, og takknemlig for.
    Jeg trodde ikke at bloggen min skulle p noen mte bli populr, men den ble visst en liten hit likevel.

    I de tre rene som har gtt har jeg ftt utallige mailer fra jenter og gutter som har gode ord til meg, mennesker kontakter meg p facebook, og jeg har til med ftt meldinger p tl!
    Av og til plumper det ned lange kommentarer p innleggene mine som er stappfulle av gode ord, og jeg har ikke lang nok tid til forklare hvor mye det betyr for meg.
    Det at jeg vet at det er noen som sitter leser det jeg skriver hjelper mye p psyken. Jeg har mulighet til f ut alt p bloggen, og jeg vet at det ikke er til dve rer.
    Mange har spurt meg om jeg har vrt hos psykolog etter ulykken, og det er forstelig at man kanksje skulle tro det ville vrt naturlig. Men jeg trenger ikke det jeg, for jeg har bloggen.
    Bloggen holder ulykken og alt rundt det p avstand, slik at jeg kan konsentrere meg om alt det andre i livet mitt. Ulykken fr ikke styre meg og mitt, og derfor er det utrolig deilig f ut alt her.
    Hadde jeg ikke visst at noen leste hadde det nok vrt annerledes. Kommentarene fr selvtilliten til skyte i vret og det trenger jeg virkelig.



    Det sier seg selv at man fr mange bekjentskaper ogs, det har jeg ftt i massevis!

    I kveld ble det lagt ut et bloggportrett p bloggen til PK's Verden.
    Han har laget et blogginnlegg om meg og mitt, og jeg syns det ble bra. Riktignok eldgamle bilder , men men!
    Ta en titt da vel:)

    I kommentarfeltet har to av mine faste lesere kommentert at jeg virker som ei fantastisk og herlig jente, og dere aner ikke hvor godt det fles lese det. Takk jenter!

    http://pksverden.blogg.no/1344016428_sommerportrettet_14_m.html

  • Ny Cecilie!

    Fra n av skriver jeg som nye Cecilie!

    N er alt endelig nytt!
    Nytt liv, ny vekt, ny frisyre, nye klr, nye rullestoler, ny bil, nytt hus, nytt alt!
    Ny Cecili
    Livet er herlig noen ganger

    I gr fikk jeg endelig stolene mine, i dag kom det en mann fra hjelpemiddelsentralen tilpasset dem!. Jeg visste i bakhodet at det kom til vre ett eller annet feil med dem, og det var det selvflgelig. De hadde ikke laget til slik at jeg kunne bruke de motoriserte hjulene mine p stolene, s da mtte han ta med seg begge to tilbake til hjelpemiddelsentralen, fikse det, og s komme tilbake med stol til meg. De fkk bare fikset den ene, den andre str igjen til de har alle delene. Jeg har i det minste en stol!

    Stolen fles kjempeliten ut i forhold til den andre. Men jeg sitter mye bedre i den, og har fr mye mer sttte! Stolene er 12 cm mindre enn de andre, s til min store overraskelse kan jeg komme til der jeg aldri kom til fr.


    Fantastisk!

    N fler jeg meg ikke svr lenger. Det var som g fra strrelse XXL til M p under et minutt. Og det.. var egentlig ganske herlig m jeg si.N kan jeg endelig se p meg selv p en annen mte, og kanksje ha det litt bedre .

    Kjretime har jeg ogs hatt i dag. Jeg fr bare skryt! Jeg plasserer bilen riktig, bremsing, bruk av blinklys, kikker i speilene og har god konoll. Herlig!
    Nr vi var ferdig parkerte jeg bilen i gjesteparkeringen ute i gaten, og planen var at Chris skulle kjre den inn i car porten vr. Det endte opp med at jeg gjorde det, p 3 gangen jeg noen gang rygger!




    Ellers i dag har jeg hatt besk av venninen min Rebecca, som jeg har kjent i noen r n! Hun bor i Trondhjem, s sist gang jeg s henne var faktisk p bursdagen min i fjor. Alltid like koselig!

    Hper alle har hatt en fin dag!

  • BPA. -Brukerstyrt Personlig Assistent.

    Noen av dere har kanksje ftt med dere at jeg har assistenter?

    Nr jeg flyttet inn i leilighet nesten et r etter ulykken, sa det seg selv at jeg trengte hjelp. Kommunen har noe som kalles hjemmesykepleie, som da vil si at personer kommer hjem til deg driver "sykepleie":
    Mange gamle, funksjonshemmede og handikappede fr dette. Jeg hadde hjelp morgen og kveld, og midt p natten. Det var morgenstell, hjelp til legge meg, og hjelp til bli snudd p natten.
    Hjemmesykepleien innebrer at det kommer veldig mange forskjellige personer hjem til deg for hjelpe deg. Dermed blir det lite privatliv, man m blotte seg for mange flere enn det man syns er behagelig, og man m stadig lre opp nye, og aldri vite hvem som kommer p dren din neste gang.
    Etter 1,5 r med hjemmesykepleie, rten forskjellige personer som har rekt inn og ut av drene mine, etter sinne og banning, fikk jeg endelig innvilget noe som heter BPA som styres av Uloba ba.

    BPA str for Brukerstyrt Personlig Assistanse. Det vil si at du selv er sjefen for dine egne assistenter. Du ansetter de selv, og styrer med timeliste og nr de skal komme osv. Uloba tar seg av lnningen og alt det formelle, men du m st for opplring , veiledning og ansettelse. Kommunen gir deg en viss antall timer hver uke som du m forholde deg til.

    Jeg har ftt 48,5 timer hver uke, og har 4 forskjellige assistenter akkurat n.

    Timene jeg fr utdelt skal g til alt det jeg trenger hjelp til. Da er det jeg som m gi timene videre til mine assistenter og passe p at de fr de timene de har krav p. Jeg m samtidig passe p flge alle regler og lover, og at assistentene har det bra p jobb.

    Mine jenter kommer ikke p jobb og tenker at de er p jobb. De kommer til meg som venniner, men vi har likevel klare linjer p at det er jeg som er sjefen, og at jeg bestemmer.
    Akkurat n er alle jentene p min alder, og vi kommer veldig bra overens med hverandre. De kjenner meg ut-inn og opp-ned. Det er spass godt at det ikke skal mer enn et blikk eller en hndbevegelse til for at de vet hva de jeg vil.eller hva jeg trenger. Vi bruker tross alt ganske mye tid sammen, s det skulle bare mangle at vi blir godt kjent.
    Jentene mine hjelper meg minimalt, men er der visst jeg trenger det. De har ogs forbedret livet mitt! Fr nr jeg hadde hjemmesykepleien fikk jeg ikke tid til gjre noe selv, og ble derfor satt tilbake. N derimot har jeg hatt assistenter i litt over et r og har kommet meg s utrolig langt!

    Her er det Uloba sine hjemmesider sier om det vre assistent:




    Assistent

    Som personlige assistent i Uloba har du et serviceyrke med ryddige arbeidsforhold. Assistenjobben er yte service og assistanse slik at din arbeidsleder kan leve livet sitt slik han/hun nsker.
    Din arbeidsleder er funksjonshemmet, og har derfor et praktisk assistansebehov. Uloba er formell arbeidsgiver.
    ​ vre personlig assistent i Uloba:
    • er nyttig og meningsfylt
    • er variert og ofte fleksibelt
    • gir en nr relasjon med arbeidsleder
    • er legge sine egne ting til side for yte god service
    • vil si f opplring og veiledning direkte fra den som "har skoen p"
    • betyr at du fr lnn og alle andre formaliteter ordnet av Uloba
    • betyr gode og ryddige arbeidsforhold

    Hadde du likt jobbe som Personlig assistent?

    Jeg er s utrolig takknemlig for at dette er mulig for bde meg og andre som trenger det. Det ha hjemmesykepleie er ikke et verdig liv, men det ha assistenter som man blir kjent med og fr et nrt forhold til, er noe jeg unner alle som trenger hjelp.

    For lese mer om dette kan dere g inn p www.Uloba.no . Kanskje det er noen der du bor som trenger assistenter?

  • En hel haug med hjelpemidler!

    I dag kom endelig dagen jeg har ventet p i det som fles ut som en hel evighet.

    Klokken 10 ringte det p dren, assistenten pnet siden jeg var p vei opp i stolen. Idet jeg dumper nedi rullestolen jeg har hatt i over tre r n, og som n er 12 cm for stor, ser jeg to sm rullestoler bli trillet inn inngangsdren. Lykke! Stolene mine er endelig i hus, og jeg kan senke skuldrene litt. Jeg har ventet i over et halvt r p noe som egentlig ikke skal ta maks 3 mnd. (nav...)

    I morgen kommer det en som skal hjelpe meg med tilpasse stolene i morgen. Endelig kan jeg si farvel til " store" Cecilie. Jeg klarer fortsatt ikke forst hvor mye jeg har gtt ned, s det skal bli godt fle at stolen passer meg. I tillegg vil den gi mye bedre stdighet, og ikke minst vre mildere for skuldrene mine.

    Det vre rullestolbruker gjr at man ikke bare har rullestol. Det blir etterhert veldig mange forskjellige hjelpemidler, noen strre enn andre.

    Dette er noen av mine hjelpemidler-.

    • 2 stk manuelle rullestoler
    • 1 elektrisk rullestol
    • 1 stbord for unng benskjrhet, minske spasmer og for avlaste kroppen
    • 1 sykkel som man fester p rullestolen
    • 1 dusjstol
    • 1 personlfter
    • 5-6 forflyttningsbrett
    • spesialmadrasser i drssevis

    I tillegg har jeg tilleggsutstyr til alt. Mange par med ekstra hjul til stolene, ekstra batteri til heisen, ekstra ryggtrekk til stolene, samt puter og trekk.Ladere til alle stolene og sykkelen , ekstrautstyr til stolene som sm hjul osv. Og mye mye mer! Det skal ganske mye til for at alt dette ikke blir slitt og delagt etter en stund, s da m man vite hvor man skal ringe for f det fikset.I dag for eksempel , har det vrt en mann her skiftet to av hjulene p personlfteren min.

    Her er noen av de viktigste hjelpemidlene mine:


    Heisen, eller personlfteren brukes hver morgen. Da bruker vi et " seil", som gr bak p ryggen min og en flik under hvert lr. Det festes 4 punkter p heisen, og assistenten bruker en fjernkntroll til heise meg opp og ut av sengen, fr hun deretter setter meg p dusjstolen.Dusj stolen er for hy til at jeg klarer flytte meg over i den, og det at det er hull i den gjr ikke saken bedre.

    Stolen ser slik ut:



    Puten som ligger opp er for unng trykksr. Jeg har s si nettopp ftt puten, og den fungerer ! Fr satt jeg rett p bekkenet og mtte skynde meg p badet, n kan jeg nyte en litt lengre dusj under troperegn-dusjen min uten vre redd for sr. Dette er en av hjelpemidlene jeg ikke liker vise fordi det viser hvor handikappet jeg faktisk er,, Enten den eller la vre dusje .Valget blir temmelig enkelt.



    Dette er de nye stolene mine. Jeg har forelpig bare en pute, men den andre kommer nok snart. Jeg har ftt fancy fotbrett, og stolene er 12 cm mindre enn den jeg sitter i n!



    Rex koste seg godt i ny stol. Alle m jo vre fornyd.

    Rex har forresten blitt litt vel vant med rullestolen n. Jeg kan s si kjre over ham uten at han bryr seg. I dag lekte han til og med med hjulet mitt nr jeg prvde f ham til flytte p seg. Holdt p s lenge at jeg til slutt tok opp telefonen for filme det.

    I morgen kommer bilde av meg i ny stol:D

  • Svarene p grsdagens Quiz!

    I gr hadde jeg quiz om rullestolbrukere, og trodde jeg lagde den skikkelig enkel.
    Men nr jeg s gjennom svarene deres ble jeg veldig overrasket over hvor mange feil dere hadde!

    Ingen klarte full pott, men Littespelid gikk av med seieren med 9 av 10 rette! Gratulerer!!

    Slik ser listen min ut etter at jeg regnet p det:

    • Littlespelid 9/10
    • Fredrik Torp: 7/10
    • Christine hansen: 7-8/10
    • Rebecca 7/10
    • Embla 6/10
    • Susanne 6/10
    • Okeyiksom 6/10
    • Reginesusan 3/10

    Det som overrasket meg mest, og som jeg egentlig hadde regnet med, var at alle kom til svare ja p det siste sprsmlet om man er funksjonshemmet bare fordi man sitter i rullestol. Jeg skrev et innlegg om dette for ikke s lenge siden der jeg forklarte meningen bak ordene Handicap og Funksjonshemning. Jeg har slettes ingen funksjonshemning, selv om man kanskje kan tro det nr man leser ordet rett frem. Under flger forklaringen jeg skrev i innlegget:

    Jeg har tenkt litt p ordene "Handicap" og "funksjonshemmet" i det siste.

    Mange har sagt begge deler om meg, men stemmer det egentlig?

    Jeg satt meg ned leste om det, og fant ut at jeg slettes ikke er funksjonshemmet i hvertfall.

    Har du en funksjonsheming, har du i praksis en sosial funksjonshemining .Handicap derimot angir grader av sannsynlighet for kunne delta sosialt og er et underordnet begrep. Handicap kan fre til funksjonhemning, men trenger ikke. Svaksynte kan overvinne et fysisk handicap med briller,tunghrte med hreapparat.Bevegelseshemmede som meg selv ,eller "handikappede,kan overvinne mulige vansker med andre tekniske hjelpemidler, f.eks rullestol som jeg, krykker eller proteser. Men jo strre handicappet er, jo strre er sannsynligheten for at det frer til funksjonshemning. Nr man har en manglende evne til delta i lek, i skole og i arbeid, er det kjernekriteriet for funksjonshemning.

    Det betyr da at begrepene "handikappet og funksjonshemning" ikke er identiske og da kan de heller ikke brukes slik heller.

    De korrekte svarene p quizen er som flgende:

    1. Hva innebrer det nr man har en lammelse ?

      A: Total tap av muskel funksjon i en eller flere muskelgrupper.
      B: Lammelse kan fre til tap av flelse eller tap av mobilitet i det berrte omrdet.

    2. Hva er TT-tjenesten?

      B:Tilrettelagt Transporttjeneste


    3. Hvor m du ske for f rett til parkere p handicapparkering?

      A:Kommunen du bor i

    4. Hva innebrer en ryggmargsskade?


      B: Skade p ryggmargen som flge av brukne ben som klemmer p margen


    5. Hva er grunnstnad?


      C:Stnad for dekke ekstrautgifter som er oppsttt p grunn av en lidelse

    6. Hvor mye tror du en elektrisk rullestol veier?

      B; 150-200 kg
      ( dette er i gjennomsnitt for alle elektriske)

    7. Kan kvinner i rullestol f barn?


      C: Kommer an p堠

    8. Hva gr Livslpsstandard i bolig ut p?

      A: At boligen man bor i er utformet p en mte som gjr at man kan fortsette bo der med sm forandringer etter skade som gir bevegelsesvanskeligheter


    9. Hvorfor burde rullestolbrukere bruke stttestrmper?

      B: For unng vannsamling i bena pga lite bevegelse
      C: For hjelpe blodsirkulasjonen pga lite bevegelse (dette er det korrekte, men det over stemmer ogs)

    10. Vil det at man sitter i rullestol si at man er funksjonshemmet?

      B: Nei

    I dag har vi vrt i hundeparken! Her er bilde av meg og Leah i bilen, er hun ikke st vel?




  • Quiz om rullestolbrukere! Se hvor mye du egentlig kan.

    Tid for Quiz!

    Jeg fant en quiz om det vre funksjonshemmet, s jeg tenkte jeg skulle lage en lignende om rullestolbrukere og lamme!

    Sprsmlene er som flgende:

    1. Hva innebrer det nr man har en lammelse ?

      A: Total tap av muskel funksjon i en eller flere muskelgrupper.
      B: Lammelse kan fre til tap av flelse eller tap av mobilitet i det berrte omrdet.
      C: Tap av kun flelse i det aktuelle omrdet lammelsene er
    2. Hva er TT-tjenesten?

      A:Tilrettelagt Tjeneste i Hjemmet
      B:Tilrettelagt Transporttjeneste
      C:Tilbud om Telefontjeneste

    3. Hvor m du ske for f rett til parkere p handicapparkering?

      A:Kommunen du bor i
      B:Hjelpemiddelsentralen

    4. Hva innebrer en ryggmargsskade?

      A: Generell skade p ryggen
      B: Skade p ryggmargen som flge av brukne ben som klemmer p margen
      C: Skade p hele ryggmargen

    5. Hva er grunnstnad?

      A: Sttte til bolig for handikappede og funksjonshemmede
      B:Stnad for dekke utgifter for pleie og tilsyn p grunn av sykdom
      C:Stnad for dekke ekstrautgifter som er oppsttt p grunn av en lidelse

    6. Hvor mye tror du en elektrisk rullestol veier?
      A:100-150 kg
      B; 150-200 kg
      C: 200-250 kg

    7. Kan kvinner i rullestol f barn?

      A: Nei
      B: Ja
      C: Kommer an p

    8. Hva gr Livslpsstandard i bolig ut p?

      A: At boligen man bor i er utformet p en mte som gjr at man kan fortsette bo der med sm forandringer etter skade som gir bevegelsesvanskeligheter
      B: At man kan bo i boligen sin hele livet
      C At boligen er s stor at man kan bo i boligen sin hele livet selv i etter at man har ftt skader som gjr at man m sitte i rullestol.

    9. Hvorfor burde rullestolbrukere bruke stttestrmper?

      A: For gi sttte til bena pga lite bevegelse
      B: For unng vannsamling i bena pga lite bevegelse
      C: For hjelpe blodsirkulasjonen pga lite bevegelse

    10. Vil det at man sitter i rullestol si at man er funksjonshemmet?

      A: Ja
      B: Nei





      Skriv svarene i kommentarfeltet under, !:)
      De som fr flest rette fr navnet sitt i et innlegg i morgen:D

      N er jeg spent p hvor mange som faktisk tar quizen.. og hva dere vet om rullestolbrukere!

    Anbefaler forresten se videoen under som handler om unge ungdommer som har et funksjonsnedsettelse av forskjellige grunner som snakker om kjrlighet:)

  • Livet som.... stttestrmpebruker!

    Noen skriver om livet som mamma, som kokk, som rusmisbruker, alkoholiker, student, og som meg rullestolbruker eller handikappet.
    Men i dag skal jeg gjre en liten vri og skrive om livet som ...

    Stttestrmpebruker!

    vre lam er ikke bare at man m sitte i en stol og ikke kan reise seg opp. Det medflger mange problemer , som for eksempel at det blir drlig blodsirkulasjon i beina nr de hele tiden henger ned.
    Derfor var det en eller annen gjk som fant opp noe som heter stttestrmper.(!)

    Stttestrmper gjr at blodet sirkulerer bedre og hjelper det tilbake til hjertet fra bena mine. Greit nok, det trenger jeg uten tvil.

    Men de er s inni hampen stramme, og derfor UMULIG f p.

    Det er nesten som klatre opp p Mount Everest i bare trusa. Eller som strikke en genser til den stakkars elefanten i afrikaland som fler seg spesiell fordi den fryser snn, uten vite strrelsen!
    Eventuelt som male hele huset uten bruke hendene, eller som lpe i 200 km/t.

    Det ser gjerne ikke s vanskelig ut nr man har sokken i hnden, men problemene viser seg allerede nr man skal gjre den klar til tre over trne. Det er ikke mulig gjre dem strre eller videre p noen som helst mte! Nr man endelig har ftt dem p over trne kommer det store problemet. Hvordan f den over hlen? Man haler og drar og kommer absolutt ingen vei, fr man plutselig innser at den sitter fast i lilleten, og f den ls , er jaggu ingen enkel sak! Etter en time under det som fles som en stekende sol fordi man svetter snn har man endelig lst probelemet og kan g over til neste problem. dra i den verste delen av sokken hres logisk ut, men nr man endelig er over hlen skjnner man at halve sokken fortsatt sitter igjen under hlen. P dette punktet er man s utslitt av det eneste man orker er lene seg bak telle sakte baklengs til 10. P an igjen med nytt og friskt mot! Haling og draing m til, men den gir seg etterhvert. Etter dette er det heldigvis bare plankekjring, og gleden av endelig vre ferdig kan bare sammenlignes med vinne i lotto.

    Helt til man kommer p at man ikke bare har ett bein..Trenger vi egentlig bein??

    Det hele fr meg til fle meg litt som han her:




    Det er kanksje ikke lett f dem p, men f dem AV igjen er slett ikke enkelt det heller! De sitter som superlim p leggene , og jeg tror alle vet at det s si er umulig skille noe som helst som er limt med superlim. N har jeg blitt utmattet bare av tenke p prosessen med f p sokkene at dere bare kan glemme f hre hvordan det er ta dem av.

    Jeg bruker ikke mer enn 2 minutter p en fot alts, men GUD s frustrerende!

    Man fr i det minste tynne legger!

  • Hva er egentlig en spasme?

    I de rene jeg har skrevet blogg har jeg brukt mange ord som er vante for meg nr det gjelder kroppen og annet .
    Jeg tenker ikke over at alle kanksje ikke vet hva disse ordene betyr.

    I dag kom jeg p at jeg aldri har forklart hva en Spasme er.

    Wikipedia sier dette:

    En spasme er en betegnelse p en plutselig, ufrivillig kloniak krampe av ulik varighet.Ordet brukes oftest om langvarige, ukontrollerte og seige sammentrekninger av muskler, avbrutt av korte pauser. Spasmer kan forekomme i bdeskjelettmuskler og i de glatte musklene i indre organer.Mens en krampe ofte kan vre smertefull, er en spasme vanligvis harmls

    Kort fortalt er spasmer ufrivillige muskelsammentrekninger.

    De fleste rullestolbrukere sliter med dette p en eller annen mte. Noen har det veldig enkelt og kjenner nesten ikke nr det skjer, andre har det s ille at hele kroppen hopper.

    Jeg husker i starten nr jeg satt i sengen og s storetrne mine bevege seg, bombesikker p at det var jeg som gjorde det. Jeg ble fortalt at dette var spasmer og at det kom til bli mer av dem. Aldri i verden kunne jeg se for meg hvor mye verre det faktisk kom til bli. Etterhvert som tiden gikk ble spasmene sterkere sterke. I starten var de harmlse og jeg kunne ikke annet enn le fordi kroppen bevegde p seg uten at jeg gjorde noe for at det skulle skje. Deretter ble det irriterende fordi det alltid skjedde p feil tidspunkt. S blei det s ille at det stoppet meg fra gjre noe selv.

    Jeg ble stiv i kroppen, og kunne ikke bevege meg som vanlig uten at det var en sjanse for at en spasme ville hive meg fra side til side. Lente jeg meg ned for ta opp noe fra gulvet ble jeg raskt kastet opp igjen i sittende stilling. Av og til kom de helt uten forvarsel og kastet meg frem og tilbake s jeg nesten fallt ut av stolen. P natten hadde jeg en bananeske nederst i sengen, hvor foten min mtte st i spenn p og beina mtte bindes fast i en og samme stilling for at jeg i det hele tatt skulle f puste gjennom natten. Kom foten seg ls (fot p rmmen!) sto den i spenn til noen klarte f kjempe for f den p plass igjen.

    Jeg visste at det var flere som fikk baklofenpumpe i magen, som er en metallpumpe de fester i underhudsfettet i magen. Pumpen har et veldig lite tynt kateter som gr bak i ryggsylen og som er festet der. Pumpen gir ut spasmedempende medisin som gjr at man kan kontrollere hvor mye spasmer man fr med medisiner. Pumpen er mekanisk og kan stilles inn ved bruke en leser som de putter utenp magen.
    Det finnes to forskjellige pumper. 20 ml og 40ml. Alt ettersom hvor mye medisin du trenger og hvor stor pumpe du har m du fylle p pumpen nr det nrmer seg slutten. Dette gjres ved at man stikker en nl gjennom magen og inn i en gummi membran i midten av pumpen , og fyller p ny medisin. Etter 7 r m pumpen skiftes pga batteriet.



    Etter mye om men og sverging p at jeg ihvertfall aldri skulle ha den pumpen, mtte jeg krype til korset og si meg enig i at det var best. 3 februar 2010 fikk jeg operert inn pumpen som forandret livet mitt.
    Jeg gikk fra vre stiv ha masse spasmer, til mildt sagt kunne bevege kroppen i alle retninger , og til ha svrt lite spasmer.

    Man kan ta samme medisinen i tablettform ogs, men da gr det i hele kroppen og fungerer ikke p langt nr like godt som med pumpen som gjr at medisinen treffer akkurat der det skal.
    Maksdosen per dgn med tabletter er 100 mg. Dosen min per dgn n er 912 mikrogram, som tilsvarer like under 1 mg! (1 mg= 1000 mikrogram) Jeg kan til og med velge nr tid p dgnet jeg vil ha mer medisin og nr jeg ikke trenger s mye.Dette stilles da inn i pumpen.





    Spasmer i seg selv trenger ikke gjre vondt, men det kommer veldig an p hvor i kroppen du fr det. Jeg fr det helst i bena , magen og ryggen. Nr jeg fr det i bena str de rett ut i 5-8 sekunder fr de rolig slipper taket of foten faller sakte tilbake. Det starter i magen og skyter ut i bena. Fr jeg det bare i magen trekker hele seg s langt inn som mulig fr den sakte kommer tilbake til normal form igjen.
    I ryggen kan jeg ikke kjenne annet enn at korsryggen strammer seg veldig. Nr jeg ruller p for eksempel grus, vil fotbrettet treffe et punkt under foten som gjr at den rett og slett begynner hoppe.

    Tror det er ftall som har giddet lese gjennom dette, det ble litt mye, men da er dere ihvertfall en kunnskap rikere!

  • Hvordan er det egentlig sitte i rullestol?

    Er det noen av dere som har tenkt over hvordan det er sitte i rullestol?

    Vi som har bein som ruller er egentlig litt heldig, og har mange fordeler som sittende.

    Noen av fordelene er:

    • Vi kan sitte gjre det meste, slipper bruke krefter p st , g og springe
    • For lite stoler? Det gjr ingenting, vi har med vr egen.
    • Vi trener armene hele tiden og blir derfor vinnere i alle handbak dueller
    • Vi trenger ikke g i trapper!
    • Det er sjelden noen vil ha oss med p fjelltur (noe jeg priser meg lykkelig over)
    • Vi vinner alltid i stol leken
    • Vi fr bedre parkeringsplasser enn alle andre!
    • They see me rollin' er theme sangen vr

    Jeg som heller ikke har flelse i kroppen har noen tilleggsfordeler:

    • Jeg kan epilere og vokse beina uten kjenne noe
    • Dunker jeg meg ,eller om jeg sler noe varmt p meg sier jeg "oj, det gjr sikkert vondt"
    • Jeg kan ta blodprve i bena istedenfor i armene, s kjenner jeg det ikke!

    Vel, i hovedsak at jeg ikke kjenner alt som til vanlig ville gjort vondt..

    Men det er ikke alltid like kjekt med rullestol desverre. Nr jeg ruller rundt i huset blir det store skader p vegger, og ikke minst drer. Det er ikke alltid like lett styre stolen dit man vil ha den, og regner man feil p en sving kan flgene vre en skrape i veggen eller merke i dren. Jeg klarte faktisk sl av en dr en gang p vei ut fra badet..Men jeg er usedvanlig flink, s det er sikkert ikke vanlig.

    Nr jeg er ute m jeg alltid se 10 meter frem i tilfelle det kommer hindringer. Allerede utenfor dren min kommer frste hindring, nemlig Grus. Grus er noe som ble oppfunnet av djevelen, det er jeg helt overbevist om. Det er s si umulig komme seg fremover med mindre man lader opp de strste musklene og gir alt .
    For ikke snakke om Sand. Hva skal man med sand!??

    Fortauskanter er sikkert laget for ett eller annet, men ikke for oss! S lenge de er lave gr det bra, da kan jeg enten klare komme meg over dem, eller eventuelt kjre baklengs opp p dem fordi det er enklere.
    Det kan man forresten gjre i oppoverbakker ogs. Det eneste negative er at man ser ganske dum ut nr man strever seg opp en bakke- baklengs! Det verste jeg vet er nr mennesker ser meg og kommer springende for hjelpe. Jeg er jo superdupermegasterk!

    Brostein.. ..... .... .. ... ..................&/%%(%/%@!!!!!!!!!! Mer sier jeg ikke om det.

    Glass og skarpe ting som ligger p gaten = POFF, ss synker man ned p den ene siden og man fler seg plutselig litt skev.

    Men fra spk til alvor.. Det er ikke alltid like lett. N for tiden har man heldigvis benker p apotekene som kan senkes, man har heiser overalt, ramper er satt opp for bedre tilgang, det er minimumsbredde mellom butikkhyllene, alle sentrale butikker skal vre mulig komme inn i med rullestol, alle nye bygg skal vre tilrettelagt, og alle nye boliger skal vre livslpsstandard p.
    Det vil ikke si at alt er bra. Det er likevel mange plasser jeg ikke kommer meg inn, hvor jeg m vente utenfor. Om en heis ikke fungerer blir jeg sittende der, det samme om bussen er full eller om bussen ikke har rampe. P fly er jeg avhengig av hjelp, og alt i det daglige livet m planlegges ned til minste detalj.
    Dette kan vre veldig frustrerende i starten, men etterhvert blir man vant med det .

    Men... vi rullestolbrukere er ganske unike, og det liker vi:D

    Hva tenker du om det jeg har skrevet?

  • Hvorfor tenker man at telefonbruk i bil er ok?

    Hva er det som fr folk til vre s sinnsykt hensynslse i trafikken at de verken tenker p seg selv eller andre?

    Det er et sprsml jeg har tenkt p lenge.
    Jeg tror det er mange som ikke innser at de har ansvaret for bde seg selv og alle andre, bde gende og kjrende ,nr de sitter forran rattet.
    Den boksen p fire hjul virker sikkert veldig trygg , men den er ikke trygg om feil person sitter inni.
    Den er stor, den er tung, og det skal ikke mye til fr man mister kontrollen p den.

    Det er mange ting jeg ser andre gjre i bilene sine. Noen eksempler er:

    • Damer som sminker seg
    • Lese avisen
    • Spise
    • Fikle med gud vet hva
    • Prve strekke seg etter ting i baksetet
    • Seksuelle ...vel dere tar poenget
    • Skrive meldinger og ringe

    Jeg mener, .. er det virkelig ndvendig sminke seg i bilen? Eller lese avisen...Spise er en ndvendighet, men gjre det i bilen er idiotisk.
    Jeg ser s utrolig mange som strekker seg etter ting som ligger i baksetet, eller som skal hjelpe ungene med noe. Hvorfor stopper de ikke bare, gr ut av bilen, gjr det som m til, og deretter setter seg trygt tilbake? Neida, istedenfor risikerer de bde livet til ungene ,seg selv, gende, syklende, og kjrende ved lene seg bakover, ta ynene vekk fra veien og alt rundt seg, vingler villt rundt, og tenker pytt pytt.

    Seksuelle aktiviteter kan vre spennende gjre utenfor sengen, fullt forstelig, men er det virkelig ndvendig i bilen? En gang s jeg en motorsykkel med et eldre par.. Hun satt bak ham med hendene godt plantet innenfor buksen hans. ER det virkelig s lurt?

    Og sist men ikke minst de som skriver melding og ringer.

    ...Jeg har ikke ord.. Hva er det som gjr at alle mener at det er trygt? For det er det jo absolutt ikke.

    Hvorfor er det ikke trygt?

    • Du mister fokuset p veien
    • Du tar ynene vekk fra veien
    • Du tar hendene vekk fra rattet, ( som hjelper deg styre bilen , for de som ikke visste det...!)
    • Det er mulig du m lete etter telefonen
    • Du flger ikke like mye med fordi du fokuserer mer p f med deg det som blir sagt eller det du skal skrive
    • Du utsetter andre for fare
    • Risikerer miste kontroll p bilen.
    • Det er ulovlig

    Listen er endels.

    S om noen kan fortelle meg hvorfor mennesker tenker at det er greit ta ynene vekk fra veien, hendene vekk fra veien, utsette andre for fare og i tillegg gjre noe ulovlig, s vr s snill, del det med meg.

    I dag s jeg og assistenten min en fyr som s si l i setet sitt, med telefonen i ene hnden, den andre s vidt p rattet, og det s ut som han skulle sovne hvert yeblikk.. Trygt?

    Jeg er et godt eksempel p nettopp dette, og kommer til bruke det for f opp yene p mennesker som gjr dette til jeg ikke eksisterer mer.
    Av og til lurer jeg p hva som m til..Jeg har tenkt endelse ganger p det og kommer ikke frem til noe, for jeg klarer uansett ikke f alle til tenke.

    Kanksje noe drastisk m til?

    Hva med at jeg setter meg i veikanten i rullestolen, (er gjerne ikke trygt det heller..), med et stort skilt over meg som sier, "Cecilie ble lam pga telefonbruk i bil!"



    Kanskje det fr opp yenene deres? Kanskje det hjelper frst nr de ser hvilke skader som kan forrsakes bare fordi det fltes viktig ta den ene telefonen, eller sende den ene meldingen.

    Men det er vel som med alt annet, det synker ikke inn og man tenker " men det skjer ikke meg,det er snt man ser p tv eller leser i avisen".

    Det trodde jeg ogs om de som var i bilulykker, helt til jeg plutselig satt her og skrev dette innlegget ..

    Tenker du snn og?

  • Rullende klesproblematikk

    God kveld:)

    I alle de rene jeg har blogget har jeg gtt gjennom det meste nr det gjelder livet mitt og vanskeligheter som flger. Dette gjr det vanskelig skrive om noe nytt hele tiden, men av og til fr jeg ideer som jeg egentlig ikke har tenkt var noe store greier skrive om, helt til jeg husker at det faktisk er et av problemene jeg har pga rullestolen, og det er jo det jeg skal skrive om her!

    I dag satt jeg og super assistent Camilla snakket om bloggen, da hun nevnte noen ting jeg kunne skrive om, blant annet klesproblematikk!

    Klr er nemlig langt i fra enkelt nr man tilbringer dagene sittende. Skulle kanskje ikke tro det har veldig mye si, men da tar man grdig feil.

    Her er noe av det jeg m tenke p nr jeg kjper klr:

    Bukser:

    • Kan ikke vre stramme over magen
    • M vre lett ta p
    • Det kan ikke vre glidelser eller lignende som gir klumper p rumpen som kan forrsake sittesr
    • Stoffet m vre riktig s det ikke blir vanskeligere forflytte seg
    • Beina kan ikke vre for stramme pga urinposen jeg m ha p leggen (dvs tights er bare glemme..)

    Genser:'

    • M vre vide nok nederst slik at jeg klarer dra dem ned rundt meg
    • Kan ikke vre stram eller i et stivt stoff som gjr det vanskeligere forflytte seg/bevege seg

    Sokker:

    • Helst ikke halve, de kan fort gi trykksr i overgangen fra ankelen til opp selve foten fordi det blir for stramt
    • Kan ikke ha stram strikk verst som gjr at stttestrmpene ikke fungerer optimalt (det blir strammere p en plass p stttestrmpene)
    • Helst sokker som er litt varme fordi fttene blir veldig fort kalde

    Truser:

    • Ingen stramme strikker, alts helst lse tynne strikker som ikke gir noe trykk noen plass
    • M vre enkel ta p
    • Ikke for stivt eller stramt stoff
    • Uten kanter for unng trykksr

    (dette er en stor utfordring finne)

    Overdeler;

    • M kunne dras ned rundt meg, ellers glir de opp p magen
    • Ikke vre for stram over skuldrene s det blir vanskeligere bruke armene til rulle stolen

    Jakker:

    • M vre lse rundt livet s det gr an dra de ned rundt meg(dette finner jeg aldri , og ender opp med mtte sy en splitt bak p ryggen som skjules av stolryggen)
    • Samtidig som de skal vre lse nede m de ikke vre for stor oppe, da ender det opp med at jakken glir bakover og jeg fr glidelsen i halsen
    • Ikke for stivt stoff
    • Ikke for lange armer, da gr de i hjulene og blir fort delagt

    Sko:

    • Kan ikke trykke p noen som helst plass.(det gir trykksr p bare noen timer, og jeg kjenner det ikke)
    • Br ikke ha for stivt stoff
    • M alltid vre noen strrelser for stor
    • Kan ikke ha den smmen som er helt nederst p alle sko der lissene starter..(jippi..)

    Utfordringer?

    N for tiden er det litt enklere shoppe fordi jeg er s mye mindre enn jeg var for et r siden. Det dumme er at jeg m bytte ut hele klesskapet mitt og jeg kan ikke bare kjpe hva som helst,
    Samtidig som jeg flger denne listen m jeg ogs finne noe jeg faktisk liker og syns er fint, og som passer til resten av klrne mine. Det er sren meg ikke enkelt!
    N gleder jeg meg til vi skal til London i September slik at jeg og Super Camilla kan shoppe villt i butikkene der. "si farvel til pengene.."

    Jeg faktisk funnet meg en kjole som jeg gleder meg vilt til bruke i dp i England, som jeg aldri trodde ville passe meg!

    Her har jeg faktisk p meg tights, men dere kan tro det var en utfordring finne ut hvor posen skulle vre..Jeg mtte plassere den p innsiden av lret og tmme den _hele tiden_
    Jeg flte meg i det minste fin for en liten stund, s det var verdt det.

    Hva tenker dere etter ha lest dette? Trodde dere det var like enkelt som det er for dere handle klr?

  • Forskjellen p Handikap og Funksjonshemning.

    Hei!

    Jeg har tenkt litt p ordene "Handicap" og "funksjonshemmet" i det siste.

    Mange har sagt begge deler om meg, men stemmer det egentlig?

    Jeg satt meg ned leste om det, og fant ut at jeg slettes ikke er funksjonshemmet i hvertfall.

    Har du en funksjonsheming, har du i praksis en sosial funksjonshemining .Handicap derimot angir grader av sannsynlighet for kunne delta sosialt og er et underordnet begrep. Handicap kan fre til funksjonhemning, men trenger ikke. Svaksynte kan overvinne et fysisk handicap med briller,tunghrte med hreapparat.Bevegelseshemmede som meg selv ,eller "handikappede,kan overvinne mulige vansker med andre tekniske hjelpemidler, f.eks rullestol som jeg, krykker eller proteser. Men jo strre handicappet er, jo strre er sannsynligheten for at det frer til funksjonshemning. Nr man har en manglende evne til delta i lek, i skole og i arbeid, er det kjernekriteriet for funksjonshemning.

    Det betyr da at begrepene "handikappet og funksjonshemning" ikke er identiske og da kan de heller ikke brukes slik heller.

    N vet jeg i det minste at jeg ikke er funksjonhemmet, men jeg fler meg heller ikke handikappet. Jeg syns det er veldig vanskelig rundt andre i rullestol fordi jeg ikke fler ,meg som en av dem. Hjernen min forteller meg at jeg er helt normal (med normal mener jeg at jeg er som de som fortsatt kan g og lpe). Nr jeg mter andre med bde handikap og funksjonhemninger fler jeg ikke at vi har noe som helst til felles. Mange har prvd f meg til delta i diverse sammenkomster og mter med andre i "min situasjon", men jeg fler meg ikke komfortabel der i det hele tatt, s det unngr jeg i. Jeg har derimot venner og bekjente som sitter i rullestol ,men da fler jeg at det blir noe annet. Det er som om du som fortsatt kan g, skulle vrt med alle andre som kan g bare fordi...de kan g? Vanligvis holder man seg til venner og bekjente.
    Mulig det er vanskelig forst fra mitt synspunkt.

    Jeg har vrt i rullestolen i 3,5 r n, og fler meg ikke p noen mte handikappet. Jeg blir nesten litt fornrmet om jeg fr kommentarer om det. Jeg vet jo at jeg er det, men det er absolutt ikke et ord jeg liker. Jeg kan ikke g, og jeg kan ikke lpe. Det vil ikke si at jeg ikke kan leve livet mitt som alle andre, Jeg kan fortsatt vaske gulvet, jeg kan rydde huset, jeg kan ha kjreste, hund , katt, jeg kan kjre bil .- akkurat som jeg hadde kunnet med bein som fungerte. Jeg har utfordringer hver dag, men etterhvert som man prver blir det en vane og man tenker ikke over det.

    Jeg er absolutt ikke den samme Cecilie som jeg en gang var, men jeg lever og nyter livet likevel.

    Som jeg har sagt fr, man kommer lengre med armer enn bein.

    Hva syns dere om maleriet jeg malte her en dag?




  • Styrke, mot og vilje.

    I dag har jeg vrt p sykehuset for fylle p baklofenpumpen jeg har i magen. ( pumpe som gir meg medisin hele dgnet for forhindre muskelkramper, for dere som ikke vet).
    Det har alltid vrt litt vanskelig fylle p pumpen min, siden de skal treffe et lite membranhull midt i pumpen med en tynn nl, og det er jaggu ikke lett se gjennom hud! I starten mtte jeg ligge flatt for at pumpen skulle komme til syne , og det var lettere finne den. Da mtte jeg opp i sengen med heis, og alt tok veldig med tid. Deretter hadde vi noen ganger der vi prvde sitte i stolen gjre det, men det fungerte drlig.
    Vi gikk derfor tilbake til sengen, men etterhvert som jeg ble flinkere til forflytte meg gikk vi over til at jeg flyttet meg over p en vanlig benk. Dette har vi gjort en god stund n, men n hjelper ikke det lenger heller, for n er det s mye hud at magen forsvinner ned i magen nr jeg ligger flatt. I dag prvde vi derfor i stolen igjen, noe som gikk helt fint - heldigvis!
    En av mine "store drmmer" har ogs vrt f hre alarmen p pumpen( jeg har alarm som forteller meg at det snart er tomt i den, nr den nesten er tom skal det komme alarmlyd.) Jeg har aldri hrt lyden fr i dag, og var i strlende humr nr hun fikk den til pipe! Har du mage som piper?!

    En student hjalp til i dag i starten, og jeg nevnte til sykepleieren jeg egentlig hadde og har hver gang, at jeg har vrt p avdeligen i 3.5 r n.
    Hun sa det var kjekt flge med p alle de faste pasientene deres.

    Da slo det meg hvor mye som har forandret seg p de rene. Bare tanken p at det var en mulighet for at jeg kunne mistet livet i ulykken gjr meg kvalm. Jeg overlevde, og jeg blir bare bedre og bedre, og ikke minst mer selvstendig.

    Det er mange som sier at det er helt utrolig at jeg har kommet s langt, og det er jeg faktisk enig i.

    Nr man kommer i en snn situasjon, har man to valg. :

    1. Sette seg ned og gjre livet surt

    2.G videre og gjre det beste ut av det.

    Nummer to er selvflgelig det beste valget, rett og slett fordi man bare lever en gang, og jeg skjnner ikke hvorfor man skal slse bort den ene sjansen man har.
    Men det vil ikke si at det er enkelt gjennomfre det.Man trenger en god dose av bde Styrke, Mot og Vilje.




    Det er desverre ikke noe man fr servert p et slvfat, det m opparbeides.

    Jeg hadde ikke kommet meg fra dag til dag uten de tre ordene. Hadde jeg ikke hatt vilje til bli s selvstendig som mulig, hadde jeg gitt opp for lenge siden. Hadde jeg ikke hatt mot til prve nye ting, hadde jeg aldri lrt nye ting, og hadde jeg ikke hatt styrke, hadde jeg ikke klart gjennomfre .Man m ville, man m trre, og man m satse. Uten dette kommer man seg ingen vei.

    Jeg er "heldig" som har den livserfaringen jeg har. Det har skjedd mye i det korte livet mitt som jeg helst kunne forblitt uten, men som heldigvis har gjort meg tffere enn toget. Av og til lurer jeg p om jeg faktisk bare er 23 r gammel, for med mine mange livserfaringer og s korte r, er det utrolig at jeg fortsatt har et smil vise andre. Det hjelper nok ganske mye p at jeg har arvet staheten fra resten av familen. Som farfar sier jeg sa nr jeg var liten:

    "Jeg kan gjre selv!"

    Uansett motgang- holdt hodet kaldt, ha styrke, mot og vilje til klatre til neste topp. Du vil fort finne ut at du klarer det mest utrolige om du bare vil.

  • Hvem er leserene mine?

    Jeg kom p en ting jeg.. Dere som leser bloggen min vet s si alt om meg, men jeg har ingen aning hvem som leser bloggen min!
    Det hadde vrt interessant faktisk f et ansikt p dere! Enkelte av dere har lest bloggen fra starten av, noen har startet nylig. Kunne dere gjort meg en tjeneste og skrevet en kommentar p innlegget, eller sende meg en mail p : Cile@live.no og skrive hvem dere er, alder, navn, hvorfor dere leser bloggen min og hvor lenge dere har lest den?

    Det hadde vrt litt kult se! Jeg ser statistikken fra dag til dag, uke til uke. og selvflgelig ser jeg kommentarene til dere som gjr det, men jeg vet det er mange flere der ute som flger med p meg!

    Takk p forhnd:D!

    I kveld har jeg jobbet med en oppgave jeg har for Trygg trafikk. Jeg skal lage forslag p stunt vi kan ha for gjre folk mer oppmerksom p og i traffikken. Om dere har noen tips m dere gjerne legge igjen en kommentar om det og,ingenting er for dumt!

    Sjekk ut denne videoen forresten, s ser dere hvor farlig det faktisk er kjre og tekste samtidig!( og hvorfor det ikke er rart jeg sitter i rullestol i dag)

    Her er link til facebook siden til bloggen, g inn lik da vel! : What doesn't kill you makes you stronger

  • Angst

    Det gode med det ha en blogg, er at jeg kan velge helt selv hva jeg vil og ikke vil skrive. Dermed fr dere ikke innblikk i mer enn det jeg vil dere skal vite.

    Det kan kanskje virke som jeg har det helt topp for tiden, men sannheten er at jeg er veldig sliten og lei.

    Jeg har mange bekymringer nr det gjelder fremtiden . Vil vi f unger?, hvordan vil kroppen min forandre seg? m jeg ha mange operasjoner og hva er eventuelt resultatet? Vil jeg g enda mer ned i vekt, og hva vil det resultere i? Og mye mye mer..

    Jeg var p min frste avtale med Ernringsfysiolog forrige uke, noe som hjalp utrolig mye. Men n har jeg desverre gtt ned s mye at jeg er underernrt , jeg mangler det meste av det jeg trenger fra de forskjellige matvarene som jeg ikke spiser og ikke kan spise. Jeg blir bare mindre og mindre og gr i gjennomsnitt ned 1 kg i uken. Kanksje en drmmesituasjon for noen, men for meg begynner det bli farlig mye. Kroppen min bestr n av hud og bein, og jeg str i stor fare for f sitte/liggesr. Dette gjr ogs at jeg tilbringer 2/3 av dgnet i sengen, der jeg passer p snu meg hver 3-4 time slik at jeg ikke rekker f sr. Nr jeg har snudd meg er det om gjre f i gang blodsirkulasjonen igjen ved massere. Dette gjr jeg hver gang jeg snur meg, natt og dag. Rullestolen jeg sitter i er 12 cm for stor for meg, og det at jeg har for stort omrde sitte p gjr at jeg sitter mer p beinet enn jeg liker. Jeg har spesial puter til rullestolen, men det hjelper desverre ikke lenge. Stttestrmpene mine passer heller ikke lenger, s jeg m f bestilt nye.

    Hele kroppen min fles som en eneste stor hudfold som ikke trenger vre der. Magen ligger som et teppe rundt meg, lrene henger dingler p beina mine, og til og med leggene henger litt. Jeg har til og med gtt ned nesten 4 bh cupper.. Kroppen rett slett spiser p seg selv fordi den ikke fr nok.

    Dette gjr ogs at jeg fryser for ingenting. Det er juli, og likevel sitter jeg klistret forran peisen midt p dagen. Er nok ikke mange som gr rundt med ullklr i juli..
    Det at jeg har gtt ned s mange cm rundt midjen gjr det heller ikke bedre . Det er ingenting som holder meg oppe lenger, s det er vanskeligere puste med mine 50% lungekapasitet.

    Til tross for at det er som det er , er jeg overraskende vken og opplagt. Jeg trenger ikke mer enn 3-4 timer med svn, og merker det ikke p dagen om jeg ikke sover i det hele tatt. Det virker som ingenting klarer "knekke" meg. Jeg ligger ofte i en time halvannen nr jeg snur meg om natten spiller p telefonen fordi jeg ikke finnes trtt.

    Og det verste er at mye av det er min egen feil.. Det er utrolig mye jeg absolutt ikke kan spise, men ogs utrolig mye jeg KAN spise. Problemet er at jeg rett og slett har angst.. Det er mange grunner til angsten, men srende kommentarer jeg har ftt etter ulykken sitter dypt i meg.Jeg trr ikke prve nye ting i redsel for at jeg vil reagere p det. Det er jo egentlig idiotisk, for problemet mitt nr jeg var yngre var at jeg spiste for mye. N spiser jeg bare det jeg m spise , og jeg spiser bare fordi jeg m. Mat gir meg ikke noe, men jeg vet selvflgelig at jeg m spise det. Det som heller ikke har hjulpet er at jeg rett og slett ikke kjenner at jeg er sulten pga lammelsen, s da er ikke kombinasjonen bra nr jeg ikke tenker p mat, og ikke fler nr jeg er sulten.

    Jeg har derimot blitt tffere til prve nye ting, og har begynt introdusere kroppen for fett igjen etter operasjonen. Den likte det ikke i det hele tatt i starten, men jeg lot det ikke vippe meg av pinnen, og n gr det pittelitt bedre. Timen med ernringsfysiologen hjalp meg veldig ogs, s jeg har prvd mye nytt den siste uken, og magen er overraskende ok.

    Det er ikke alltid det er lett vre rullestolbruker, og det er sren ikke alltid det er lett vre meg. Men jeg prver s godt jeg kan, og prver holde meg sterk gjennom det. Jeg m jo overvinne dette, ellers forsvinner jeg helt, noe jeg desverre er p vei til gjre.. Trodde aldri at jeg skulle vre nede I s lite som jeg er n.. jeg holdt p f sjokk nr de sa jeg var 79, n har jeg gtt ned ihvertfall 10 kg siden operasjonen, det m jo slutte snart!

    N har jeg skjult redselen lenge, men jeg tror jeg trenger fortelle om det for hjelpe meg selv til klare det. Klarer jeg det ikke vet jeg ikke hva som kommer til skje, men bra er det ikke..




  • Jeg kjrte over min egen fot..!

    God kveld!

    I dag er det bare fem dager til min ste lillebror Stefan kommer p besk til oss! Han skal vre her en uke, og jeg har faktisk ikke sett ham p nesten 2 r!
    Det blir lenge mellom hver gang jeg ser sskene mine desverre, men snn er det nr jeg bor s langt unna. Jeg prver f dem ned her av og til, men det m passe for alle ogs.
    Gleder meg til vre sammen med lille gullklumpen min! Som forsvidt blir 15 i r, men for meg er han alltid pitteliten! (Til tross for at han er skyhy og har mrk stemme!)

    I kveld vil jeg skrive litt om flelsene i kroppen min.
    Jeg har skrevet fr at jeg har flekkvis flelse, og det er jeg veldig glad for. Men de plassene jeg ikke kjenner noe der... kjenmer jeg virkelig Ingenting!
    Mange har spurt meg om jeg virkelig ikke fler noe som helst, og det gjr jeg faktisk ikke. Jeg har lrt kroppen kjenne, s jeg vet om kroppen har vondt eller ikke, men om jeg ikke vet at jeg har skadet meg kjenner jeg absolutt ingenting.

    For bevise dette kan jeg for eksempel fortelle om i forfjor nr jeg klarte kjre i veggen og brekke ene ten min. Jeg tenkte oj..det der m gjre vondt!( det tenker jeg forsvidt ganske ofte).
    Legen kunne trykke og styre p s mye han ville. jeg kjente nada.
    For litt siden mtte jeg operere en annen t, og som med den jeg brakk kjente jeg ingenting der heller. Jeg hadde egentlig ikke trengt bedvelsen de ga meg!

    For noen uker siden klarte jeg sle olje fra kylling p lret mitt, og merket ikke fr jeg kom i seng og tok av meg buksene at jeg faktisk hadde brent meg."whops!"

    Og bare for toppe det s gjorde jeg noe helt idiotisk teit her hin dagen som gjr at jeg syns jeg fortjener medalje!
    Jeg kjrte over min egen fot...! Foten hadde sklidd ned bak fotbrettet nr jeg kjrte, men jeg hadde ikke merket det. Jeg parkerte forran tven uten merke noe som helst. Etter en liten stund skulle jeg rygge bakover av en eller annen grunn, og skjnte ikke hvorfor jeg ikke kunne trille bakover p hyre side. Jeg sjekket om hjulene var p, og det var de s problemet l ikke der. Jeg konkluderte med at det sikkert l noe bak hjulet, s jeg ga alt jeg kunne og trillet over det som l der. Jeg kjente absolutt ingenting, men inns raskt nr jeg s ned for se hva jeg kjrte over at det faktisk var min egen fot. Jeg reagerte med le litt for meg selv, fr jeg klarte f opp foten p fotbrettet igjen og tenkte, det der... det gjorde nok vondt!

    Stakkars beina mine m gjennom ganske mye.. jeg slr dem ned p fotbrettet nr jeg flytter meg, treffer kanter og dunker dem, og ikke minst bruker jeg dem til pne drer...(ikke le, det er faktisk veldig mye enklere!)

    Noen ganger er det en fordel ikke kjenne noe. Som nr jeg skal epilere beina, (en maskin som river ut hr fra roten), eller nr jeg er p sykehuset skal f spryter eller venefloner, nr de skifter kateteret mitt, noe som er ganske smertefult, nr de m fylle p pumpen de stikker meg utallige ganger i magen med en stor nl..

    Det morsomste med ikke kjenne noe m vre nr noen slr meg p lret for eksempel, for s huske at jeg ikke kjenner det. Eller nr de priker borti meg en plass der jeg ikke kjenner det i hp om at jeg skal vende oppmerksomheten mot dem.

    Men n er det natta og i morgen er en ny uke! P onsdag er det kjretime, torsdag sykehuset, ellers ingen avtaler, noe som er svrt uvanlig! P tirsdag skal vi ta med Leah i hundeparken sammen med andre hunder hun kjenner. En hundedate rett og slett!

    Natta!

    Lik facebooksiden min! What doesn't kill you makes you stronger

  • "God morgen Cecilie!"

    God kveld lesere:)

    N er det 3,5 r siden ulykken. Etter utallige besk til forskjellige sykehus, leger, privatklinikker osv, har jeg utrolig mye kunnskap om kroppen. Jeg kan ramse opp hvordan hele tarm og blresystemet fungerer ned til minste detalj helt uten tenke meg om, jeg vet hvordan de forskjellige delene av kroppen fungerer, og jeg kan gi mange gode tips om det er noe galt med noen. Men det er ikke bare kroppen jeg har lrt kjenne!
    P alle disse rene har jeg blitt kjent med utrolig mange flotte mennesker (og noen ikke fullt s kjekke..) som har hjulpet meg, sltt av en prat , trstet meg og ledd sammen med meg.

    Faktisk er det s mange at jeg har problemer ganske ofte med mennesker som kommer bort til meg for prate, og jeg sitter der som et sprsmlstegn prver febrilsk huske hvem personen er og hvor jeg har dem fra! Jeg har ganske drlig hukommelse, s om jeg glemmer deg s..er det ikke min feil!

    Det er ganske mange 1000 mennesker som har pratet med meg de siste rene, men noen skiller seg ut fra mengden.

    En gang i uken er jeg p Urologisk poliklinikk for skifte kateteret mitt. Der er det 5-6 damer som skifter p gjre det, og alle vet jeg _alt_ om meg. De spr fra uke til uke om det er noe nytt. Nr jeg ringer inn til skranken trenger jeg ikke si mer enn, "Hei, det er Cecilie". Da fr jeg alltid svar tilbake, "ja Hei Cecilie! De kan ofte gjette hvorfor ringer ogs, det gr som oftest i det samme. " dere har glemt bestille taxi til meg " h, jeg visste jeg hadde glemt noe, skal ordne det n, s ses vi snart, gi meg et vink nr du kjrer forbi da!". Eller, Jeg m ha en time tidligere .. " ja, det er fullt den dagen, men det ordner sykepleierne, vent litt s setter jeg deg over til "navn". Det svarer i andre enden og jeg sier bare "Hei "navn"; det er Cecilie. Jeg har vrt p urologisk i 3 r n, s de har fulgt med p fremgangen min og roser meg opp i skyene!

    Etter komaen l jeg p Nevrologisk avdeling . De passet p meg i noen uker etter at jeg vknet og mtte nok hanskes med en Cecilie med lungebetennelse og utrolige humrsvingninger. De har sett meg p det verst, og n det beste. Det er ogs der jeg gr hver sjette uke for fylle p pumpen min, og der de la den inn. Jeg har 5 damer der som jeg kaller for "Englene mine". Det er 5 eldre damer som kjenner meg ut og inn og som damene p urologisk har fulgt med p meg fra begynnelsen. Ringer jeg dit er det samme greia som p urologisk.

    Jeg har leger p begge plassene som ogs vet alt om meg. P Nevrologisk har jeg en fantastisk lege som gjr alt for at alt skal ordne seg for meg.

    P legekontoret der jeg har fastlegen min kjenner alle meg. Jeg har to leger, en ung dame og en eldre mann. Den mannlige legen hadde jeg faktisk fr ulykken ogs, han elsker meg! Han skal alltid vise alle som han sier" de sinnsykt kule hjulene mine med lys p!". Han gjr ogs alt for at jeg skal ha det bra. Passer p meg rett slett.

    Og s har vi Pasientreiser da! Hver uke tar jeg taxi til sykehuset, og da ringer jeg alltid inn for hre om avdelingene har bestilt taxi for meg. N kjenner de meg s godt at sist gang jeg ringte hrte jeg " God morgen Cecilie!",fr jeg hadde ftt sagt hei. Dere kan tenke dere hvor mange som faktisk ringer inn til pasientreiser daglig! De har en plass p sykehuset hvor det alltid sitter to personer og hjelper de som skal hjem med taxi, og det er der jeg blir sittende etter avtalene mine fordi taxien er sen. Jeg kjenner de fleste av de n ved fornavn, og de vet ogs alt om meg. I dag mtte jeg faktisk en av dem p dyrlegen med Leah, og Chris lurte flt p hvem den damen var, hun visste jo navnet hans og alt! Noen av de leser til med bloggen! Her en dag satt jeg utenfor sykehuset og hun kom med en kaffikopp og satt seg ned med meg! Hun hadde snakket lenge om at jeg m ta med bilen til sykehuset s hun fr se, s det var full stas i dag nr hun fikk se bilen utenfor dyrlegen!

    Som dere skjnner blir det mange bekjentskaper. Jeg storkoser meg i "rampelyset" og syns det er kjempekoselig at s mange bryr seg og bruker tiden sin p snakke med meg. Det hadde nok ikke vrt like kjekt dra p sykehusbesk hadde det ikke vrt for alle de fantastiske personene!

    Det var dagens innlegg. I posten i dag var jeg s heldig at jeg fikk pakke fra min gamle assistent Elisabeth som var min aller frste assistent og som forandret livet mitt totalt. Hun reiste hjem til Sverige for studere i Mai og jeg savner henne masse masse masse! Var T-skjorten st?



    Her er forresten videoen Utrykningspolitiet postet p sine facebook sider i gr:

    http://www.facebook.com/utrykningspolitiet

    De sendte forresten mail til meg og sa hele 64 000 personer s videoen p bare 24 timer!

    Chris sier man kan se p meg at jeg har gtt ned i vekt etter den filmen, som ble tatt opp for 6 uker siden..s det viser gjerne hvor fort jeg gr ned..

    Uansett, ha en kjempe fin helg!

    Og ikke glem like facebook siden min!

  • Frste mte med Ernringsfysiolog i dag!

    I dag var dagen jeg har ventet p s altfor lenge kommet. Nemlig frste time med ernringsfysiologen!

    Jeg sliter deverre mye med maten fremdeles og har brukt mye tid p finne de riktige matvarene. Det er likevel ikke mye jeg fler jeg kan spise uten bli drlig i magen. N har jeg gtt ned 50 kg , mmesteparten siden september i fjor.. Det er selvflgelig bra g ned i nr man er s stor som jeg var, men g ned S mye p relativt kort tid er langt fra bra. Det verste er nok at det ikke stopper heller, jeg gr fortsatt ned ca en kg i uken...Jeg veide meg for ca 4 uker siden, og har gtt ned etter dette og, s n er jeg p ren gjetting, under 70 kg. Jeg har alltid vrt stor, s p en mte er dette en drmmesituasjon for meg, men p samme tid er jeg veldig bekymret for meg selv og vet at noe m bli gjort fr jeg forsvinner helt ..

    Derfor hadde jeg gledet meg veldig til mte min nye ernringsfysiolog! Vi snakket litt om alt rundt matvaner osv, og jeg tror hun fort skjnte at jeg ikke er det letteste mennesket hun har arbeidet med.
    Jeg er positiv etter mtet med henne, og har virkelig troen p at jeg skal klare endre matmnsteret mitt. Jeg har egentlig ikke noe valg lenger, jeg bare m.
    Jeg mangler s si alt av vitaminer, jern, alt det folk til vanlig fr i seg fra fett, smr/olje og ja..endel.
    I dag har jeg kjpt inn trantabletter, og vitaminbjrner. Sana sol har jeg i kjleskapet s jeg fr bruke det ogs.


    Har jeg allerede vrt p butikken kjpt inn litt mat jeg ikke trodde jeg kunne spise, og skal prve det frste allerede i kveld. Jeg smakte forresten Cola for frste gang p et halvt r i dag, og det var rett slett ekkelt ha all den kullsyren i munnen. Det er ikke fr n jeg skjnner hvor mye sukker det finnes i det, jeg kunne kjenne sukkeret legge seg i hele munnen min. ew!


    N fr alle krysse fingrene for meg!

    Jeg kunne ddd for et skikkelig meksikansk mtid akkurat n..




    I dag har voffsen vrt pittelitt bedre forresten. Hun var s lei og nervs i natt at hun endte opp i armkroken min, der hun sovnet s snart hun la ned hodet. Fr den tid gikk hun omtrent i sirkler bare peste og peip.
    Jeg mtte gi henne en valium tablett til i dag tidlig, s det kan vre derfor hun er litt bedre, men hun klarte samle energi til leke litt i hagen likevel s jeg hper og tror det er bra.
    Vi har diskutert litt om det kan vre at hun har vondt i hoftene faktisk. Chris gikk en lang tur med henne p tirsdag som var, og dagen etter var hun litt nervs nr vi var ute p tur sammen. Etter det har det bare ballet p seg egentlig. Hun piper og hun virker svrt nervs. I hele natt nr hun gikk i ring prvde hun legge seg ned, men unngikk det til hun mtte. Dette har skjedd fr om jeg ikke husker feil, og det er endel problemer med hoftene til Golden Retrievere. Verdt sjekke det ut, s vi ikke gjr at hun har smerter i lengre tid etter hver lange tur. Vi skal til dyrelegen p fredag s vi fr hre hva de har si . Ikke greit se henne slik som dette ihvertfall..




  • One of a kind fortsettelse

    For en stund tilbake lagde jeg et innlegg som het "One of a kind".

    Link: http://ciile.blogg.no/1337139658_one_of_a_kind.html

    Der skreiv jeg litt om hvordan jeg var fr ulykken, hvordan jeg var som person og hva som interesserte meg.
    N er det p tide med et innlegg om hvordan ting er n.

    Vi kan ta litt fakta frst.

    • Jeg elsker prate. Det er nesten snn at du m ha med gaffa teip i tilfelle jeg prater hl i hodet p deg. Snn har jeg alltid vrt, og kommer nok alltid til vre. Jeg fikk faktisk fem kroner for g hjem en gang nr jeg gikk i frste klasse, og har alltid blitt mobbet for det.( jeg tjente ihvertall penger p det mamma!)
    • Jeg er veldig kreativ og elsker lage ting. Jeg gikk et r p Design og Hndverk i fjor, og fikk nesten toppkarakter i alle hndverksfagene. Jeg driver med scrapbooking og selger det jeg lager, jeg strikker, syr, broderer, maler , driver med decoupage, jeg kan lage flotte lys, og har brukt ALTFOR mye penger p hobbyen min. Ikke engang kjetting rundt hjulene hadde holdt meg unna en hobbybutikk. N skal jeg lage hobbyrom i huset!





    • Jeg fryser alltid. Om det er en person som kan sitte klistret til peisen midt p sommeren s er det ei som begynner p C og som slutter med ecilie. I skrivende stund ligger jeg under en tykk dyne, med sokker p, singlet, og ikke minst ullgenseren min fra Devold med glidelsen trukket godt opp i halsen. Har forsvidt en ovn som str bak meg ved siden av sengen ogs. Nevnte jeg at det er Juni?
    • Jeg har verdens drligste hukommelse. Jeg har god kontroll p hvor ting ligger , uansett hvor mye rot det er, (kontroll i rotet), jeg har full oversikt over hva som skjedde for 2-3-4-10 r siden, men ting som ting jeg M huske, avtaler, ting jeg m gjre, folk jeg m ringe osv, er helt hplst. Faktisk s hplst at vi mtte kjpe inn en svr whiteboard tavle som vi har p kjkkenet n slik at vi husker hva vi skal gjre fra dag til dag. ( han er like ille).
    • Jeg er ikke redd for si akkurat hva jeg mener. Jeg er litt badass nr det kommer til personlige meninger. Jeg kan bli veldig sint og da vil du ikke vre den jeg er sint p- NAV, hjelpemiddelsentralen, helsevesenet og s videre har ftt gjennomg grundig og hadde nok nikket voldsomt til dette punktet. Jeg str p mitt og fr det som oftest som jeg vil.(heldigvis, tenk dere blodbadet om jeg ikke fikk det..)
    • Jeg er et vandrende leksikon nr det gjelder kroppen, og srlig min egen kropp. Jeg har snappet opp informasjon fra alle kanter de tre siste rene og kan det meste n. Assistentene har flere ganger spurt meg om sm filleting og endt opp med en endels forklaring om hvorfor det er nettopp snn! Det er s ille at legene spr meg hva som er hva og hva som er galt.
    • Jeg prver s godt jeg kan spke om ting, vre morsom og er veldig "laid back" , men jeg har ogs en seris side som kommer frem nr jeg trenger den.
    • Jeg er veldig sta, noe som kommer godt med nr man er i den situasjonen som jeg er i. Jeg er litt snn som ungene.. " Skal klare selv!!"

    • Jeg har en drm om jobbe med vanskeligstilte barn og ungdom.Planen var egentlig g videre p barne og ungdom, men konsentrasjonen min er like ille som hukommelsen s det fungerer rett slett ikke for meg. Jeg tror det er mange barn og ungdommer der ute som trenger en som har vrt i deres situasjon, og som kan forst dem p et annet plan. Dette er noe som str meg nrt og jeg tror ikke det er s veldig mange som er klar over det.
    • Jeg begynte jobbe for Trygg Trafikk for snart tre r siden, og storkoser meg med det. Etter ulykken ble jeg veldig obs p trafikken og hvordan den fungerer. Ulykker, regler i trafikken, nullvisjonen og hvor mange som sitter igjen med store skader som forandrer resten av livet deres som det har gjort med meg. Jeg har en tanke om at jeg kan hjelpe til med forhindre ulykker til en viss grad og forteller derfor historien min p videregende og undomsskoler sammen med Trygg Trafikk. Dette gir meg veldig mye og jeg kan ikke se for meg at det er noe jeg vil slutte med noen gang. f klem og gode ord av s mange forksjellige mennekser etter forestillingene er det man kaller price less. Kan jeg gjre en forskjell og kanskje hjelpe noen er det verdt det.
    • Jeg fr og har ftt endel henvendelser fra media som har snappet opp historien min. Jeg har vrt med i Se og Hr, Det Nye, Stavanger Aftenblad,, Sunnmrsposten, diverse ting p internett, Tv Vest, og n har Utrykningspolitiet vrt her og filmet meg for lage en videosnutt som de skal bruke i forskjellige smamenhenger og foredrag. Kan de bruke det til noe har ikke jeg noe problem med si ja, s lenge jeg fr ha kontrollen selv. Trygg Trafikk bruker meg ogs til slikt.

    Mange reagerer p at jeg skriver blogg og at jeg utleverer meg spass som jeg gjr her. Bloggen er meg, og bloggen er endel av min rehabilitering nr det gjelder skaden og det nye livet mitt. Hadde det ikke vrt for at jeg fr skrive ned flelser, meninger, siste nytt osv, hadde jeg vrt p en helt annen plass i livet n. Det vite at noen leser, noen bryr seg, og ikke minst nr dere bruker litt tid p kommentere og gi meg stttende ord.Det hjelper ubeskrivelig mye. Jeg kan vre rar noen ganger, jeg kan vre skikkelig teit,, lei meg, lykkelig, og s videre, men det dere leser her, det er det som er meg. Alt jeg skriver kommer rett fra hjertet, rett fra meg.

    Oj..klokken er 11 jo! Jeg m jo sove!

    Glemte fortelle at jeg er verdens strste vims.. MEN, nr jeg tenker meg om s trenger jeg ikke mye svn heller.. Faktisk nesten ikke i det hele tatt. Jeg kan fint sove 3-4 timer i dgnet og likevel ha like mye energi. Kanskje jeg kan se en film da, eller eventuely en serie.. Jeg er avhengig av tv serier.. Jeg ser p The vampire diaries, Greys anatomy, Private practice, The big bang theory, House, Pretty little liars og ... Nei n m jeg avslutte!

  • Bursdagsbarn. (i gr)

    Happy birthday to you
    I went to the zoo
    I saw a big monkey
    and i thought it was you!

    Hadde bursdag i gr jeg, jeg kan si s mye som at det var et sjokk nr jeg inns at jeg fyller 30 om 7 r (!!). Plutselig flte jeg at jeg fikk det veldig travelt, vi m jo f unger alt det der!

    Grsdagen startet med bursdagssang fra assistenten min, og nr jeg kom ut fra badet hadde Chris hengt opp dette p veggene p soverommet:

    "Happy birthday, its your birthday!"

    Ballongene var overalt! Han vet vre st ihvertfall<3

    Assistenten min insisterte p at jeg mtte f krone, s hun fant frem hobbytingene mine og laget en krone! Blir aldri for gammel!



    Deretter tenkte vi at vi skulle ta en tul ut med bilen. Vi havnet til sltt p Bryne, hvor vi var innom kjpesenteret en liten halvtime fr vi dro til en svr dyrebutikk rett rundt hjrnet for Bryne. Vi skjemte selvflgelig bort Leah som vanlig. Nr vi skulle inn igjen i bilen fikk vi p en eller annen mte p barnelsen p bakdren p blilen. Kort fortalt er det VELDIG dumt om det skjer, for det er ingen mte f opp igjen dren etterp.. Det gr ikke an pne dren fra utsiden pga heisen og mekanikken som hrer med, s vi endte opp med mtte ringe til de som bygde om bilen. De kldde seg like mye i hodet som oss og sa det aldri hadde skjedd fr og de hadde ingen peiling p hvordan man skulle g frem. Heldigvis ordnet det seg, etter litt styr, s n fungerer det igjen. Det var imidlertidig ikke s kjekt mtte komme seg ut av bilen uten bruke heisen.. Vi fant frem ramper og fikk meg ut sidedren!

    I dag har jeg vrt p Rntgen. Jeg har fortalt om den fr, men for dere som ikke har ftt med dere, s har jeg en metallpumpe inni magen. Fra den gr et kateter som sitter langs ryggsyen. I pumpen er det medisin som gjr at jeg ikke har srlig bevegelse i musklene mine. Dermed dreper pumpen spasmene mine s det ikke er s ubehagelig. I fjor var jeg tok rntgen etter at jeg selv sa til legen min at jeg trodde kateteret satt p feil plass siden jeg hadde s mye spasmer. (Muskelkramper). Jeg hadde rett, og de var inne i ryggen min igjen sa etterp at de hadde snudd det, og at det n l lenger opp i ryge. Men i dag var jeg der igjen fordi jeg tror det har skjedd igjen.
    Vel.. jeg er litt skuffa n, for jeg sitter her studerer de gamle og de nye bildene, og for meg ser det ihvertfall helt likt ut...

    Den eneste forskjellen jeg ser er at jeg har blitt mindre og at pumpen dermed har flyttet seg ned til hoftebenet.(som forsvidt ikke er bra, siden de ikke finner den nr jeg skal fylle p)

    Jaja, da vet jeg at jeg m gjennom enda en operasjon snart for f det fikset.

    Her er forresten noen av de andre bildene de tok i dag.

    P det frste bildet kan dere se bde ryggstagene mine, som er der for stive av der jeg hadde bruddet som gjorde meg lam, og margnaggelen som jeg har gjennom hele overarmsbeinet. De skruene der plager meg skikkelig desverre, men jeg fr ikke ta den ut fordi hnden min vil vre for svak:(


    Jeg har s si alle rntgenbilder som noensinne er tatt av meg. Syns det er litt interessant se jeg. Jeg vet jo at jeg har mye metall i meg, men det er noe annet nr man fr se det med egne yne.

    Vel n skal jeg ta det med ro resten av kvelden. I morgen flger enda et sykehusbesk nr jeg skal skifte kateteret mitt..Oh what a joy!

  • Perfekt tannlegetime!

    Hei h!

    Dagen i dag har jeg gruet meg til ganske lenge. Jeg hadde nemlig tannlegetime, og planen var at jeg skulle rotfylle.

    Etter ulykken har jeg desverre ftt veldig drlige tenner. Faktisk s drlig at jeg har hull i nesten hver eneste tann.. To av tennene m jeg rotfylle, og de har n midlertidige fyllinger i, (Som har fallt ut endel ganger..) Grunnen er alle medisinene jeg har ftt, og spesielt etter ha lagt en mned i koma. N holder vi p med arbeidet med fikse opp i det f vekk alle hull. Jeg er ikke s veldig fan av tannleger, og har aldri vrt det heller, men det m til for at det skal bli bra. Jeg bruker tanntrd, pusser tennene, og jeg fr jo ikke i meg srlig med sukker uansett s det hjelper nok p s hullene ikke blir enda strre.

    Jeg har hatt samme tannlege siden jeg startet arbeidet med f vekk alle hullene i fjor. Hun er ei streng dame og som til og med kan virke litt skummel iblant! Frste gangen jeg var til tannlegen gruet jeg meg siden jeg visste jeg mtte forflytte meg over i stolen, noe som var nytt for meg. Jeg hadde med meg en assistent hver gang som omtrent dro meg over etter buksen. Det ble et langt opphold fra Desember til Mars, og nr jeg kom tilbake var jeg betydelig mindre. Plutselig hadde jeg satt meg i stolen nesten uten hjelp! Denne gangen var det enda enklere, og tannlegen roste meg langt opp i skyene og sa jeg s fantastisk ut.
    Planen var som sagt rotfylle, men jeg slapp heldigvis unna med at hun fikset et par hull istedenfor, s n er jeg et steg nrmere null hull! Hun fr ikke lov rre meg uten ha gitt meg bedvelse, og i dag gjorde ikke engang det vondt, s det var rett slett en perfekt tannlegetime!

    Nr vi likevel snakker om forflyttning ,kan jeg fortelle at forflyttning i bilen gr veldig mye bedre n. Jeg flyr inn i setet helt uten problemer alene, og flyr ut igjen med hjelp fra min kjre. Det er en god hydeforskjell p setet og stolen min, det gjr det ikke lettere at jeg m flytte meg over hjulet, s da fr jeg en dytt fra Chris i tillegg. Det er veldig deilig vite at vi slipper vente p taxi i flere timer for komme oss dit vi skal. I dag bde kjrte og hentet Chris meg p tannlegen for eksempel. P mandag er frste kjretime !! Kan nesten ikke vente jeg.

    Det virker som jeg har bedre kontroll p kroppen n nr jeg ikke veier like mye som fr. Det sier seg selv nr man gr ned 50 kg selvflgelig, men jeg trodde ikke forskjellen skulle vre s stor. Jeg forflytter meg veldig mye lettere p alle mter, har bedre styring p beina, og ikke minst er det lettere lfte dem. Jeg kan for eksempel ligge slik som dette:


    Uten at beina faller ned. Fr mtte jeg har hjelp for komme i den stillingen, n slenger jeg beina opp som om det var fjr! Legg merke til at magen er flat forresten!

    Noe bra m jo komme ut av dette!:D

    Etter tannlegen i dag flte jeg meg som Elvis Presley, med enoverleppe som var meget bedvd og som ikke bevegde seg nr jeg smilte. Chris hadde det ihvertfall svrt opptatt med le av meg!
    Vi satt ute i hagen i nydelig sol, jeg fikk slavet ham til klippe plenen ( det er det man har kjrester til), og Leah og Rex storkoste seg.
    Blomstrene i hagen blomstrer for fullt, stikkelsbrene vokser sakte men sikkert, og jordbrene har allerede blitt middels store!

    I morgen er det bursdag, og jeg har ikke NOE jeg skal . Jeg har planlagt alt av avtaler rundt dagen min, slik at jeg bare kan slappe av og kose meg med Chris og dyrene. Det skal heldigvis vre ca fint vr i morgen, s kanksje det blir en fin dag?

    Jeg trillet forbi skapet i dag og der l ene Manchester United skjorten til Chris med dette synlig. Dette str nemlig p baksiden av emblemet p fremsiden. Jeg er nerdete nok til ta bilde av det, redigere det litt, og deretter legge det ut her.

    Believe er nemlig et stort or.

    Believe in yourself!

    Legger nok en gang til facebooklinken og krever at dere gr inn liker for meg!

    http://www.facebook.com/pages/What-doesnt-kill-you-makes-you-stronger/208758259209536

    Jeg m ke lesertallene !

  • Which step have you reached today?

    Listen min.

    I dag har jeg mest lyst til ligge i fosterstiling i sengen bare syns synd p meg selv.
    Av og til sniker virkeligheten seg under huden p meg og jeg innser hvor lang listen min er. Listen min er listen med ting som er galt med meg. Finner jeg ut at enda en ting er galt, fordyer jeg det ved tenke :
    "Ok, da fr jeg sette det p listen med alt det andre."
    Listen er desverre ganske lang n, og uansett hvor mye jeg prver ikke tenke p den s sniker den seg innp iblandt.

    Vektnedgangen er en ting som str hyt p listen fordi konsekvensene er s mange.Kan demonstrere :

    50 kg mindre

    - Overfldig hud =

    • kt fare for trykksr
    • kan bli sengeliggende i mange r m jeg fr det
    • kroppen bestr stort sett bare av hud og bein n. Ingen muskler og ikke mye fett,bare overfldig hud og man kjenner rett inn p beinene.
    • det blir vanskeligere flytte seg pga huden
    • jeg har nesten ikke hud igjen p rumpa s dermed kan jeg ikke sitte i stolen over lengre tid
    • m ha nye rullestoler
    • skal etter planen ta vekk hud,men kan ikke fr eventuelle graviditeter

    Maten

    • jeg kan ikke spise mat med gluten , ikke melkeprodukter, ikke egg, (og heller ikke mye erstatninger
    • jeg kan ikke spise fett pga galleblren som ikke er der lenger
    • det jeg spiser gjr at jeg alltid str i fare for f diare eller avfring
    • mangler endel vitaminer, pluss for lite jern
    • fr i meg for lite kalorier pr dag, og gr dermed fortsatt ned

    Tarmen

    • ofte irritabel
    • det gr veldig treigt fordi jeg er lam
    • gallen gr rett i tarmen hele tiden, noe den ikke liker..

    Blren

    • kronisk urinveisinfeksjon
    • blren holder ikke mer enn 200ml, hvor en normal person vil kunne holde 500ml
    • m skifte kateteret p sykehuset hver uke fordi det blir tett

    Hender og skuldre

    • metall og skruer sitter feil i hele hyre armen, men vi kan ikke ta det ut
    • hndleddet mitt rister nr jeg tar det opp og ned, ingen vet hvorfor
    • jeg kan ikke ligge lenge p skuldrene uten at det gjr vondt
    • kan ikke ta hyre hnd over hodet
    • kan ikke strekke albueleddet ut p sidene som alle andre kan
    • betennelse i skuldrene

    Pumpe

    • pumpen sitter p feil plass i magen, s den m flyttes
    • m byttes etter 6 r pga batteriet
    • kateteret som gr fra pumpen m opereres fordi den sitter feil,, igjen
    • har spasmer selv om jeg har pumpen, noe man ikke skal ha

    Lungene

    • 50% lungekapasitet
    • klarer ikke puste helt inn
    • puster tungt hele tiden, og med sammenbitte tenner
    • m ha vinduet pent nr jeg sover hele ret
    • klarer ikke hoste pga lite magemuskler
    • blir jeg forkjlt fr jeg mest sannsynlig lungebetennelse

    I tillegg til alt dette sliter jeg med blodsirkulasjon, lavt blodtrykk, jeg m drikke hele tiden for f i meg nok pga nyrene, utrolig drlig hukommelse og konsentrasjon, og ja...

    I gr var jeg forresten sjekket en kul jeg fant i skulderen.De tok ultralyd og fant ut at det var enten en vanncyste eller en oljecyste. De stakk en nl inn i den og kunne fortelle meg at det var en oljecyste siden ingenting kom ut . Jeg har noen i hyre bryst ogs, og hun sa det kunne skyldes setebeltet fra ulykken pga hyt trykk. Ingenting bekymre seg for heldigvis!

    S her ser dere grunnen til at fosterstiling i sengen i ca en uke hadde vrt fint. Men dere vet, hva hjelper det?

    Keep smiling Cecilie, keep smiling.



    Keep smiling, keep smiling, keep smiling, keep smiling, keep smiling,
    Keep smiling, keep smiling, keep smiling, keep smiling, keep smiling
    Keep smiling, keep smiling, keep smiling, keep smiling, keep smiling
    Keep smiling, keep smiling, keep smiling, keep smiling, keep smiling

    Deretter teller man sakte bakover fra 10 og legger listen til side.

    Natta!

  • Jeg har Magemuskler!!

    Gladnyhet!

    Ettersom rene har gtt har jeg stadig funnet ut av nye ting om kroppen min.
    Plutselig finner jeg ut at jeg kjenner noe en eller annen plass, eller at noe fungerer.

    For litt over et r siden fant jeg ut at jeg faktisk ikke kjente nr jeg var sulten. Det har vrt hodet som har tenkt at jeg har vrt sulten nr det har vrt normalt vre det, og s har jeg trodd at det var magen som fortalte meg at jeg trengte mat. N nr jeg er klar over det er det nesten litt farlig, for jeg kan g veldig lenge uten mat. Det eneste tegnet jeg kan f er at jeg fr vondt i magen nr det har gtt for lang tid. Dette er fordi mangen er i omrdet hvor jeg har lammelsene.

    I fjor i starten av forholdet til meg og Chris satt vi i sengen s p tv. Han strk meg under ene foten mens jeg s p og jeg sa til ham at " du, det der er jo ingen vits, jeg kjenner det ikke likevel!"
    Han sa det var litt koselig gjre det likevel, s han fortsatte. Etterhvert s jeg opp p tven og fikk meg en stkk nr jeg kjente noe selv om jeg ikke s p hva han gjorde! Om jeg ser p noen som tar p beina mine kan jeg tenke at jeg kjenner det, men ikke nr jeg ikke ser p. Men her kjente jeg det tydelig ! Vi testet ut litt uten at jeg s p, og fant ut at det bare var under den ene foten, men det er absolutt bedre enn ingenting.

    N nylig fant jeg ut at jeg er lam under ene armen ogs. Jeg tar alltid p meg deo frst under hyre armen, men fler aldri at det kommer s mye ut av den frste gangen, s jeg tar venstre side, for s ta hyre side igjen. Jeg har aldri tenkt over at faktisk er fordi jeg rett slett ikke kjenner nr jeg tar det p under den hyre armen! Helt til jeg hadde kjpt meg ny epilator skulle ta under armene. Jeg startet under hyre arm og tenkte "dette var jo ikke s ille". For dere som ikke vet hva en epilator er , s er det alts en maskin som napper ut hrene fra roten istendenfor barbere toppen. Ganske smertefult med andre ord. Smerten fikk jeg fle p nr jeg startet under venstre arm og trodde jeg skulle fyke i taket av forskjellen p hyre og venstre arm! Fordelen er at det bare er den ene armenhulen som gjr vondt!
    Det er ganske snlt egentlig. Tar jeg en nl eller lignende stikker litt i huden under hyre arm kjenner jeg ikke noe, mens jeg kjenner alt under den venstre. Det vil si at skaden min gr litt p skr, og ikke minst at jeg har vrt veldig nr bli lam i armene mine ogs!

    I dag l jeg p sengen og skulle vise en av assistentene mine at jeg ikke har magemuskler. Jeg klarer ikke trekke pusten slik at magen min trekker seg inn ogs. Mye pga musklene, men ogs fordi lungene mine er s drlige.

    Plutselig finner jeg en muskel verst i magen jeg aldri har kjent p fr, som gjorde at jeg fikk bevegd p store deler av magen! Jeg fikk tak i muskelen helt ned til midten av magen, og l der bevegde magen frem og tilbake! Ikke nok med at jeg har en muskel der, men jeg hadde s utrolig god kontroll p den og kunne gjre som jeg ville. Jeg m ikke bruke spesielle metoder for f det til heller, det bare gr av seg selv og jeg vet akkurat hvordan jeg skal bruke den.

    Jeg har MAGEMUSKLER!!

    Mulig det virker som smtterier vre glad for, men det betyr at jeg kan trene opp magemuskelen og dermed trene musklene rundt samtidig, og gjerne f bedre balanse og stdighet! Det kan til og med hjelpe p fordyelsen om jeg trener den. Noe som kan vre bra n som jeg har en periode med masse forstoppelse:( I dag er 3 dagen for denne runden, s kanksje muskelbevegelsene vil hjelpe?

    Jeg er ihvertfall en stk lykkelig Cecilie i dag, - til tross for forstoppelse:D

    N lurer jeg p hva det neste nye blir!

  • Frstehjelpskurset ble litt for mye for meg..

    For tre uker siden startet jeg litt spontant p Trafikalt Grunnkurs.

    Det innebrer tre kvelder over tre uker der vi snakker om trafikken og alt som handler om det, og deretter et frstehjelpskurs i en skalt trafikksikkerhetshall.

    I dag har jeg tatt endel telefonsamtaler til diverse om akkurat det frstehjelpskurset. Jeg visste nemlig veldig godt at det kom til bli demonstrasjon inni bilvrak, og det er noe jeg ikke takler s godt.
    Jeg har gjort mitt for f slippe kurset, men endte opp med at jeg desverre mtte for f det godkjent. Jeg fikk likevel lov droppe frste timen som ikke var obligatorisk, og jeg ble enig med lreren om at jeg kunne f g en time fr siden jeg kan det han skulle snakke om spass godt pga Trygg Trafikk.

    Jeg kom inn i salen og var ikke forberedt p det som skulle vre der, s jeg kunne s vidt se i sidesynet at det sto en bil der som var vraket, og hele meg ble stiv av frykt. Jeg nektet se den veien s jeg kjrte rett frem, men der kom det enda en bil, s jeg hadde det ikke srlig bra . To timer ble jeg der fr jeg ikke klarte mer.

    Jeg hadde en reaksjon jeg ikke trodde det var mulig at jeg kunne f. Jeg som er spass pen om min egen ulykke og som snakker spass ofte om traffikken. Jeg satt der gnidde hendene mot hverandre, skuldrene var trukket langt opp, jeg skalv og var p grten. Det har vrt noen smvrak p forestillingene med Trygg Trafikk, men da er det snakk om noen bulker her og der, ikke slik som disse bilene var..

    Bl.. Det ble desverre en traumatisk kveld for meg som jeg helst hadde vrt foruten. I det minste er det gjort n, og jeg har min frste kjretime den 25 juni, fem dager etter at jeg fyller 23!

    N blir det en stor prvelse sove godt i natt... Jeg s aldri skikkelig p bilene, men det lille jeg s var desverre nok..

  • This is my " I can't feel it " face!

    Har dere noen gang tenkt over at det er fordeler ved vre lam eller handikappet?

    Til tider syns jeg det er helt fantastisk nemlig!

    Tenk deg at du gr opp en skikkelig bratt bakke sammen med venner. Beina verker, kroppen verker, og toppen kunne ikke kommet raskere. Du titter bort p vennene dine og har mest lyst til hoppe opp p ryggen til en av dem slik at du slipper g en cm til!
    Det problemet har ikke jeg! Ingen klarer se meg streve meg opp en bratt bakke uten sprre om de skal hjelpe meg! Dermed er jeg oppe fr jeg klarer si bakketopp og jeg har verken vondt i bein eller armer.

    Eller har du kanksje hatt lyst til st p handikap parkeringen for komme deg inn og ut av butikken raskere? (Det er kanskje n jeg skal synge " edda bedda ") Jeg fr st der lovlig jeg. Dere andre m gjerne g de 10 meterene ekstra. (Eventuelt 1000 cm for f det til hres skikkelig langt ut)




    Har du gtt inn i dusjen , skrudd p uten tenke deg om vannet er ISKALDT? Det kommer et hyt skrik fra deg s hele nabolaget lurer p hvem som prver drepe hvem, og ansiktsuttrykket sier det meste. Vedder p du kjenner deg igjen!
    Jeg kan skru p dusjen nr det er iskaldt, helt uten lage lyder eller lage "n dr jeg - grimase". Jeg ruller inn i dusjen, skrur p og tenker " DAMN jeg er heldig",!

    Jeg er umulig g p shopping med.

    Rullestol= hjul.
    Cecilie = speedy

    . Enkelt regnestykke!

    Hjul + Speedy = HYT tempo!

    Ikke er det lett finne meg heller i og med at jeg gikk fra stende med 169 cm til sittende med 129 cm. Jeg raser mellom butikkhyllene, lurer meg vekk og tada. Magi gjorde at jeg forsvant!

    Jeg trenger heller ikke lete etter en stol , benk eller hva det mtte vre i alle slags situasjoner. Frasen "h, n m jeg bare sette meg!" , er ikke innebygd hos meg. Jeg har alltid egen stol medbrakt jeg, noe jeg kan prise meg lykkeilg over til tider.

    BREPOSER! Hva er det?Jeg ser aldri breposer jeg. Det er da det er godt med assistenter, og ikke minst Chris! Det vil forresten ikke si at jeg aldri drar ut p shopping alene.. De gangene jeg gjr det m jeg planlegge godt hvor jeg skal gjre av alt, og kommer hjem som et pakk esel, mildt sagt. Man ser noe stort rullende komme mot deg. Armene stikker ut til siden for f tak i hjulene, og hodet stikker s vidt opp s jeg i det minste ser en halv meter forran meg. Alt annet er bagger og poser og esker og det som er. Jeg m nesten rope for at stemmen min skal komme gjennom alle lagene med ting jeg har kjpt! Greit, jeg ly litt om breposene, men det er veldig deilig nr andre kan bre for meg!

    Noen gang flt du har ftt drlige konsert/fotball/ hva det enn mtte vre- biletter? Rullestolbrukere har egne plasser de! I tillegg har de fleste ledsagerbevis, som gjr at den personen som er med meg fr komme inn gratis fordi jeg trengte det! Gode sitteplasser pluss god pris? Blir ikke mye bedre enn det,

    Og ikke minst nr det gjelder kroppen.

    I fjor klarte jeg kjre inn i veggen ( dont ask), og brakk storeten. Jeg merket det ikke fr etterp, nr jeg skulle ta av meg skoen. Jeg dro p legevakten han klemte holdt p .Jeg kunne like godt sitte der synge en trall, Jeg kjente jo ingenting! Det samme skjedde i forgrs nr jeg skulle ta ut den ovnsbakte kyllingen min som l p aliminiumsfolie i ovnen. Holdt den over fanget mitt og glemte at det l varmt fett fra kyllingen oppi, helt til det dryppte p lret mitt og jeg fikk rtidenes spasme. Trodde ikke det var s ille fr jeg tok av meg buksen i sengen litt senere og s at hele lret mitt var rdt.
    En annen gang klarte jeg rive av meg en neil uten at jeg merket noe fr jeg satt meg i sengen . "Um, hvordan gikk det til?"

    Det at jeg ikke kjenner noe kan til tider vre litt irriterende for andre. Jeg og Elisabeth var p kino noen dager etter at hun startet som assistent for meg i fjor. Hun prvde alt hun kunne f kontakt med meg i stummende mrke,- ved prikke meg p lret! Snudde meg til en Elisabeth som sitter der ler for seg selv fordi hun skjnte hva hun nettopp hadde gjort. " Ceciliiieee , jeg prver f kontakt!"
    Eller om noen skal vre morsom prve kile meg i siden eller lignende. Jeg setter opp en hard mine,peker rundt fjeset mitt og sier " This is my " i cant feel it " face!".

    Det er en drss med grunner til at det vre lam er forferdelig, men nr man tenker p det p denne mten s er det egentlig ganske greit om du spr meg!

    Tidligere i dag satt jeg Chris i bilen. Jeg kalte ham Curly boy (aww, han fr krller!), s han skulle ta igjen ved klaske meg p lret.

    "THIS IS MY, " I CANT FEEL IT " FACE!"

    Tihi.

    N ble det visst to innlegg i kveld! I morgen kommer bilder av hvordan hagen ble etter at alle plantene er p plass!




  • Jeg har blitt storesster igjen!

    I dag hadde jeg ikke tenkt blogge i det hele tatt, fr jeg plutselig fikk noe blogge om!

    I dag klokken 08.49 bestemte lillesster seg for komme ut mte verden!
    4400g og 51 cm lang, masse svart hr og kjempe nydelig!

    Vknet i dag tidlig av lillessteren min p 11 som sendte meg melding p facebook om at "n skjer det!", og s ringte lillebror p 14 litt senere sa " gjett hva da Cile", da bare smilte jeg:)

    N er vi en ungeflokk p hele 5 stk!

    Den nye lillessteren vr er den 4 jenta i rekken, s n tipper jeg lillebror fler seg temmelig alene.

    Fler meg ganske voksen til f nytt ssken i og med at jeg fyller 23 denne mneden, men jeg har jo ei lita sster p 3 r ogs, s det er litt stas.

    Storesster, det er meg!

    Gratulerer til pappa og stemor!

    " Skryte skryte"

    :D

  • Hva lurer du p om rullestolbrukere?

    I dag er det malingsdag her hjemme i Villaen!
    Vi bestemte oss denne uken for legge ny tapet og male i hele stuen og gangen, s n er vi i full gang!

    Det blir riktignok Chris som gjr det meste. Jeg kan kanksje ikke f opp ny tapet, men male det kan jeg! S lenge han tar verst og nederst ihvertfall:P

    S over til noe helt annet.

    Jeg ryddet i mail innboksen min her en dag og der har jeg en mappe som heter "Hjelpearbeid". Der har jeg alle mailene mine som innebrer at jeg har hjulpet til i en skoleoppgave, noen har sendt meg mailer om at bloggen hjelper dem, noen av dem er avisrepotasjer, noe er intervju, osv.
    Det jar begynt bli endel i den mappen n, og det syns jeg bare er kjekt.

    Det er veldig mange som lurer p temaet rundt det vre lam og rullestolbruker.
    Hva innebrer det, hvordan fles det, hva er verst og best, osv.
    Jeg bruker si spr om det du vil sprre om, s svarer jeg p det jeg fler jeg kan svare p og ikke minst det jeg vil svare p.
    S lurer jeg p da, hva har dere lyst vite om det?
    Det kan vre hva som helst.
    Hva tenker du nr du kommer inn her p bloggen for frste gang, hva er du nysgjerrig p ?
    Jeg kan komme p ganske mye jeg hadde vrt nysgjerrig p!

    Jeg lurer litt p hva folk tenker og hva de vil vite, s hadde blitt takknemlig om noen kan ta seg 2 min til svare:)

    Ha en fortsatt fin helg!

  • Nei takk til operasjon.

    Vi har BIL! BROM BROOOOM!

    N har jeg ventet p bilen i akkurat tre r, s jeg fler meg som en liten unge hver gang jeg ser ut kjkkenvinduet og ut p den nye doningen.
    Er s utrolig rart tenke p at den endelig er min, og at jeg om ikke lenge kan begynne velseskjre. For frste gang er jeg ikke lenger redd for starte kjringen, jeg vil bare bli ferdig med det slik at jeg kan sitte i frersetet ogs. Bilen gr s utrolig mykt og deilig, man kjenner ikke fartsdumpene engang!
    I dag har vi vrt p verkstedet der de har bygd om bilen, for plutselig virket ikke elektronikken p noen av setene. Heldigvis viste det seg at det ikke var noe annet galt enn at sikringen hadde rket av en eller annen grunn. I tillegg fikk vi med oss et siste sete til bilen, plus originalsetene til bilen, s n har vi et lass med seter i huset! Vi kan vre 5 i bilen til sammen om vi har i alle setene, men man kan ta ut tre av dem, s n er det bare et som str igjen baki slik at jeg kommer meg lett frem med rullestolen. Nr jeg fr mindre rullestol kan jeg ha i ihvertfall to seter bak i bilen, for da kommer jeg lettere mellom.

    Nevnte jeg at...VI HAR BIL!!

    Gjett om vi har mye vi plutselig kan f gjort da, uten tenke p hvordan vi skal f det til.

    Glemte forresten skrive p det forrige innlegget at jeg hadde vrt p sykehuset pratet med plastikk avdelingen angende fjerning av overfldig hud etter vektnedgangen. De sa definitivt ja til ta magen, men lrene var visst ikke s lett. De skulle uansett vurdere det og de tok bilder av meg.
    Jeg spurte hvor lang tid det ville ta fr noe eventuelt ville blitt gjort, og hun sa 6 mnd- 2 r. Noe som har frt til at jeg rett slett har bestemt meg for ikke gjre det. Begge to har lyst p unger, og det kommer ikke p tale vente s lenge. Vi har en plan og den kan vi ikke gjennomfre om jeg skal ha den operasjonen. Det er rett slett ikke verdt det. Det fremdeles kunne ha mulighet til f barn til tross for alt betyr mye for meg, s da venter jeg heller til etterp. S snn er det!

    Jeg vil heller ha barn enn kutte bort litt hud.



    Hva syns dere om den nye headeren min forresten?

  • Brooom brooom!

    Da har jeg skrevet det triste innlegget, ( les det under), s n skal jeg skrive det svrt lykkelige !

    I dag har vi vrt hentet...

    BILEN!!

    3 Jvla(sorry uttrykket) r har gtt siden vi skte p bilen, 3 R!!
    I dag var dagen endelig her og vi kunne plukke dem opp fra forhandleren.Jeg satt i bilen med lykkerus nr vi kjrte hjem igjen.Tenk s herlig!

    Endelig slipper jeg lange ventetider nr jeg venter p taxi, vre redd for at jeg ikke kommer frem til de forskjellige tingene i tide. Jeg trenger ikke tenke p rushtid.
    H, det er s herlig! Bilen er fantastisk, fin, ny, ren , og ikke minst litt sexy!

    (ja jeg vet det er en bil det er snakk om)

    Vi hentet den rundt 2 tiden, s vi har ikke hatt den i mer enn 4 timer, men dere kan tro det fles lettere p skuldrene allerede.
    Det er meningen jeg skal kjre den selv nr jeg har ftt tatt lappen, s inntil videre m jeg sitte i passasjer setet . Noe som egentlig passer meg helt fint, men for frste gang ser jeg p frersetet kan nesten ikke vente med sette meg der!

    N gjelder det bare bli vant med forflyttning i bilen. Passasjersetet snur seg 180 grader rundt slik at jeg kan sitte der om jeg ikke vil kjre, men det er ogs veldig mye hyere enn sjfrsetet slik at det blir enkelt for meg flytte meg inn og ut av det.Til setet gikk helt fint, men p vei tilbake igjen var det svrt nre p at jeg havnet p gulvet. Faktisk s nrt at jeg ikke var i tvil om at jeg kom til havne der. Chris fikk dratt meg tilbake p forflyttningsbrettet igjen ganske fort s det gikk heldgvis bra! Blir nok bedre til forflyttningen hele tiden,
    Det som ogs er litt teit, er at stolen min er spass brei at jeg s vidt kommer mellom de to bakerste setene nr jeg kommer inn fra rampen fordi stolen min er s brei.






    MEN!

    Det kommer heller ikke til vre noe problem, for etter at jeg kom hjem i dag kom det en mann fra det selskapet som har med rullestolen min gjre, s i dag har jeg faktisk hatt utprving av ny rullestol! Han sa han hadde med seg en stol p 42 cm i bredde, jeg hadde sikkert haken i gulvet nr han kom inn i huset med den fordi den var s liten. Jeg sa til ham at det var umulig at jeg kom til passe i den stolen, men ville prve likevel. Well..guess what! Den passet meg perfekt, s da er det en snn liten en jeg fr!

    I dag var frste gang jeg skjnte hvor mye jeg har gtt ned, og GUD s godt det fles!! Det blir s utrolig mye lettere kjre rundt i en stol som gir meg god sttte og en ubeskrivelig balanse. Tror ingen kan sette seg inn i hvor viktig det er nr det gjelder rullestol. Jeg ble rett slett overlykkelig jeg! N fr vi se hvor lang tid det tar fr jeg fr nye stoler, men inntil videre kommer jeg til hate de gamle!




    S snn gr det da. .. en trist og glad dag p samme dagen!

  • Man kommer lenger med armer enn med bein

    Mange spr meg hvordan jeg ikke kan vre bitter , hvorfor jeg ikke er sint sur over hvordan situasjonen min har blitt etter ulykken.

    Jeg fr sprsml som:

    Hvorfor er du ikke sint p sjfren? Han dela jo livet ditt!
    Er du ikke bitter?
    Blir du ikke deprimert?
    Det m jo vre forferdelig sitte i rullestol!?
    Er det ikke forferdelig ikke kunne gjre noe selv?

    Men vet dere hva?

    Man kommer lenger med armer enn med bein.

    Med bein kan man

    G
    Lpe
    Sette seg i sofaen, sengen, sette seg ned p andre plasser
    Danse
    Man kan stupe krke
    Reise seg opp
    Strekke seg etter ting
    G i fjellet
    Hoppe fra Fem-meteren
    Male huset stende p en stige

    Men vet dere hva?

    Jeg trenger ikke g, for jeg kan rulle
    Jeg trenger ikke lpe, jeg kan rulle fortere med rullestolen
    Jeg kan sette meg i sofaen og alle andre plasser, det er bare litt vanskeligere og tar gjerne litt lenger tid, og jeg bruker hendene til flytte kroppen istedenfor beina som du gjr
    Jeg kan vel danse? Aldri hrt om rullestoldans? Jeg hater det uansett, s jeg har igrunn ikke behov for det
    Stupe krke? Vel , om jeg har veldig lyst skal jeg nok f en av assistentene til hjelpe meg, men har jeg behov for det? Nope
    Jeg kan reise meg opp, om jeg bruker stbordet, men som med alt det andre, jeg trenger det ikke.
    Jeg m rlig innrmme at det er en ting som kan vre nyttig til tider, men det handler bare om lage seg egne lsninger som gjr at man ikke m strekke seg s mye.
    G i fjellet har jeg aldri likt uansett, men om jeg absolutt ville finnes det elektriske offroad rullestoler som funker utmerket
    Hoppe fra fem- meteren har jeg aldri gjort og hadde garantert aldri gjort det heller, s gjr det noe?
    Det at jeg ikke kan male huset stende p en stige passer meg egentlig utmerket, det vil jo si at jeg slipper!!

    S det at jeg ikke kan g lenger, det har faktisk ikke s mye si.

    Men tenk alt det jeg kan gjre med hendene!

    Jeg kan lage fantastiske kort og gjre mange mennesker glade
    Gjre husarbeid- legge sammen klr, vaske gulvet, henge opp klr, trke stv, skifte p sengen, stvsuge
    Lage mat, som jeg elsker gjre!
    Sitte i timesvis ute i hagen stelle med blomster og annet
    Spille wii, xbox, playstation- holde meg opptatt
    Jeg kan skrive dette og inspirere andre!
    Stryke Leah nr hun kommer bort til meg legger hodet i fanget mitt
    Hente posten
    Spise
    Kle p meg, kle av meg, dusje
    Flytte meg inn og ut av stolen
    Ta fantsistiske bilder
    Male!
    Handle


    Og jeg kan gjre sm ting som virkelig betyr noe, som stryke Chris p kinnet si at jeg elsker ham p kvelden nr jeg ligger i armkroken hans

    S hva gjr det vel at jeg har en stol jeg sitter i istedenfor gjre alle de tingene jeg likevel kan gjre fra stolen og?

    Det er ikke vits i tenke eller si at det er synd i meg, for det er det faktisk ikke. Jeg kan gjre det meste, bare jeg gr inn for det .
    Jeg er dessuten veldig glad for at jeg ikke er bitter, for det er ingen god mte leve p. Bortkastet tid kaller jeg det!

    Jeg vkner opp hver dag med kjresten min jeg, det er nok for meg.




  • A perfect year<3

    Today is a big day for me !

    Christopher is coming back from England late tonight on the same flight he took exactly 1 year ago, when he was coming to Norway to see me the very first time!

    And to be honest, I'm just as exited to see him as i was a year ago! I'ts kinda weird for me, cause the "best" part is usually when you fall in love with someone, and the first time in a new relationship.
    But im still as in love as i was, if not more. He can make me smile without doing anything, he lights up the room and makes me feel like the luckiest girl in the world!
    We can always laugh together, share a joke, have fun and enjoy each others company. My life is complete when im laying in his arms at night watching tv , and i know for sure this is real love. I love the fact that we dont have to say anything to know how much we love each other, its enough to just look at each other, or just hold hands. I find myself looking at him thinking damn, hes mine..This is for real!

    I do feel like we got something special, and were blessed to have found each other even though were not from the same country. It makes me feel like everything is possible.

    He is also the reason why i started to do things by myself instead of letting everyone else do it for me . He was proud of me when i did something i didnt think i could do, and it made me try other things too. He is the reason why i can do so much now, and why we can have a life without people going in and out here all the time. I feel like i can do anything, as long as i have his support. I remember the first time i moved from my wheelchair to my bed alone. I sent him a text saying I DID IT ALONE! And he seemed so happy for me and said of course you can do it, you can do anything!

    It doesn't seem like we have been together for a year , it kinda feels like it was yesterday, but at the same time so much longer.

    I cant explain my feelings for him. They are so deep and strong, and i think only him can be able to understand it. I'm trying my best to show him every day how much he means to me. He makes me so proud! I was sat in the kitchen the other day, and he came in and said "Du er s fin!", in Norwegian, and he totally melted my heart!

    I love him more than i ever thought was possible, and i hope he knows that.

    And Chris, I'm writing this in English cause i know Google translate doesnt always translate as it should, and i want you to know how i feel about this, us and you.

    You are my world<3



  • One of a kind!

    Jeg fr rett slett ikke sove jeg, s n har jeg sett filmen Step Up 3,som er en ren dansefilm.

    Jeg har levd meg inn i filmen og er egentlig litt glad for at jeg ikke kan prve ut dansetrinnene, for jeg vet med sikkerhet at jeg sikkert hadde endt p legevakten med brukket t eller lignende.
    Det er ikke altid det er negativt sitte i rullestol!

    I gr hadde jeg besk av Up ( utrykningspolitiet) som har filmet meg nr jeg prater om ulykken. Jeg som trodde det kom til g s lett tok ganske feil for det ble i en helt annen setting enn nr jeg har forestilling kan prate over hodene til de som hrer p. N mtte jeg sitte se p en av dem da blir det rett slett litt awkward. Jeg klarte ro det i havn til slutt ihvertfall, s n er jeg spent p resultatet!

    Vi snakket litt om tiden fr ulykken, noe som fikk meg til tenke p den "gamle" Cecilie. Jeg sier gamle fordi jeg ikke fler at det er meg lenger. Gamle Cecilie er et avsluttet kapittel som jeg ikke tenker p til vanlig.
    Tror jeg har laget et lignende innlegg for evigheter siden, men her har dere litt snadder om hvordan jeg var fr jeg fikk erstattet bena mine med 4 hjul!

    • Jeg var med i rnemiljet i lesund. Jeg hadde kjreste med bil og INGEN fikk ta min plass i passasjersetet.Kul lizzom.
    • Jeg var med i korps i noen r, men ble egentlig aldri flink. Det startet med at jeg ble tamburmajor, som er hun drilldama som gr helt fremst vifter med den strste stavaen, men jeg tror egentlig ikke jeg hadde peiling p hva jeg gjorde. Deretter skulle jeg lre spille barriton, men jeg var s redd for spille feil at jeg bare faket det. Hjemme derimot spilte jeg som bare det, noe so sikkert gikk mamma p nervene, for ikke snakke om naboene!



    • Jeg var s opphengt i gutter at jeg faktisk ikke har vrt singel siden jeg var 13-14 r. Det er fremdeles like flaut mte p ekser som jeg ikke husker jeg har vrt sammen med engang fr jeg ser dem fr ubehagelige flashbacks. N skal sant sies at jeg faktisk har klart ha 4 serise forhold p 1, 3, 3 og n 1 r (faktisk i dag!). Hvor gammel var det jeg var igjen?
    • Jeg elsket ta bilde av meg selv. Jeg var bare S fin. S lenge bildet ble tatt ovenfra og ned selvflgelig.



    • Jeg var aldri flink p skolen, skulket hver eneste gym time. Eller det vil si jeg fant p unnskyldninger for hvorfor nettopp jeg ikke kunne gjre som alle andre. Faktisk tror jeg at lreren hadde trodd meg om jeg s hadde sagt at jeg ikke kunne ha gym fordi jeg skulle bli bortfrt av romvesner snart. Engelsk var det faget jeg hatet mest, bortsett fra matte. HVA trenger man engelsk til liksom? Way to go Cecilie, du er sammen med en engelskmann. Nr vi likevel er inne p sprk kan jeg fortelle at jeg hadde tysk som valgfag, men ble s lei av lre samme setningen om om igjen pga haugevik med forskjellige vikarer at jeg ba om f bruke tiden min p noe nyttig. Skolen responderte med gi meg ansvaret for akvariet p skolen, s en gang i uken i to timer dillet jeg med fiskene passet p at de hadde det bra. Jeg gikk ut med toppkarakterer! @Hat p de som puttet l i akvariet drepte fiskene@
    • De som mener mye brunkrem ikke er fint... Har helt rett! Hvorfor var det ingen som sa det til meg for 8 r siden? Eller kanskje det var noen som nevnte det...
    • Jeg startet p hotell og nring etter ungdomsskolen, med en plan om bli kokk. Jeg gikk hele 2 mnd fr jeg ga opp! Etter det jobbet jeg p Rema 1000 midt i lesund sentrum sammen med mamma og onkel. Se for dere meg som roper "Mamma, hvor er onkel?" midt i butikken. Kundene bare s rart p oss. Etter det jobbet jeg p Bunnpris i Stavanger, s jeg har noen r bak meg i dagligvarebutikk. Den dag i dag klarer jeg ikke g inn i en butikk uten irritere meg over papp, utgtte varer, halvferdige fruktdisker og rotete hyller!
    • Jeg tok min frste tattovering nr jeg var 16 etter ha tryglet mamma om f lov. (HVORFOR lot du meg!?). N m jeg leve med en katt p skulderen for resten av livet. "Bestemor, hva er det du har p skulderen?"- Det var en katt engang... Etter det har det blitt 7 flere.. Den aller verste m uansett ha vrt stjernen min som jeg har "kremthosthark" mellom puppene. Som attptil ser ut so en sprittusjtegning. Den tok jeg hos en jeg kjente snn halveis fordi hun trengte noen ve p. Jeg mtte bestemme meg fort tenkte at det var en safe plass ta siden jeg ikke hadde for vane vise frem puppene mine, men dertok jeg alts feil, for n har jo hele verden sett den!



    • Jeg har alltid vrt snn som gjr alt annet enn hva jeg fr lov til gjre. En av tingene mamma og pappa ikke likte var piercing. S jeg endte opp med at jeg tok alle piercingene mine selv. Nesen, to i underleppa, overleppen, navelen, og en drss med rene. Trassalderen all over again.
    • Jeg var blond engang. Eller kall fargen det dere vil, det s ikke bra ut ihvertfall




    S der har dere litt leav! Var jeg ikke fin vel?
    One of a kind!

    herre..klokken er 05:40 og Elisabeth kommer 07.15! Wish me good luck..

  • Hvorfor kan ikke alle veie like mye?

    I dag er jeg litt smdeppa:(

    Jeg har vrt kjempestolt for at jeg har gtt ned s mye, og de 40 kg er det eneste jeg har pratet om siden i forrige uke nr jeg fikk hre hvor mye det var.
    Jeg har ikke visst hvor mye det var snakk om fr n, jeg har bare sett klrne bli lsere lsere for hver uke, s det var litt av et sjokk nr jeg fikk hre at det var spass mye.
    Srlig nr jeg ikke egentlig har gtt inn for det, og nr jeg aldri i verden trodde det var mulig.

    Jeg har bestemt meg for g ned 6 kg til, ene og alene fordi da er jeg p normalvekten for min BMI, (vekt og hyde), og det kan hjelpe kroppen min mye siden jeg har PCOS.
    Gynekologen sa det kunne hjelpe mye for muligheten for bli gravid p et senere tidspunkt, og for mange av plagene mine. Jeg har hatt mensen ca 9-10 ganger etter ulykken, og alle gangene har vrt nr noe bra har skjedd. Som nr jeg startet p skolen igjen, nr jeg ble kjent med Chris, nr Chris flyttet, osv. Det gr likevel mnder mellom hver gang, istedenfor de fire ukene det skal ta. N i r fikk jeg i Februar, jeg fikk i Mars, og i dag, 4 uker siden sist- fikk jeg mensen igjen.

    Jeg er veldig fornyd med hvor mye jeg har gtt ned, at jeg har mensen n og at jeg kommer inn i klr jeg ikke har kommet inn i p lenge, men det er desverre ikke bare positivt.

    Jeg hadde lagt til side klr som var altfor sm til meg og som jeg egentlig var sikker p at jeg kom til kaste fordi jeg ikke kom til bli s liten noensinne. N er disse klrne for store ogs.
    Jeg har sinnsykt mye klr , men ingenting sitter fint p meg, alt bare..henger.
    Ganske lenge har jeg sagt at jeg trenger nye bukser, for man kan mildt sagt vre to personer i de jeg har n, men jeg har liksom ikke ftt meg til gjre det, for det vil si jeg m innse hvor ille det er ogs.
    I dag var jeg s frustrert at det ikke var kjekt engang.. Jeg hadde ikke en eneste bh som passet, s jeg mtte ut p shopping.

    Nye bukser, og 6 par nye bher. Jeg hadde s mye som E i bh fr, n er jeg nede i B/C. Jeg kan bruke de gamle bhene som hatt!
    Vi sto i butikken, jeg og assistenten min, og jeg s p en strrelse D, og hun s p en strrelse C. Jeg sa, blir det ikke litt overdrive kjpe C, blir det ikke for smtt?
    N har vi kommet hjem og jeg prvde nettopp p meg C'en. Passer perfekt. Det er nesten s det er deprimerende..

    Klr er en ting det gr an gjre noe med, kroppen derimot er ikke s enkel. N har jeg s mye overfldig hud at jeg syns det er ekkelt se p meg selv . Lrene mine er rynkete og henger ned nr jeg setter meg p kanten av stolen. Magen er s si bare overfldig hud, og det gjr det veldig vanskelig for meg flytte meg om natten uten f vondt. Nr jeg skal sette meg opp fra liggende p siden p en mte "bretter" jeg meg innover p sidene, slik at ting innvendig blir klemt. Dette er ikke srlig deilig , og heller ikke uten smerter.
    Det verste er rumpa. Jeg er 1000000% avhengig av at den er ok, i og med at jeg sitter hele tiden. N har jeg kanskje 1 cm med hud igjen der, noe som gjr det smertefult sitte over lenger tid, og som ker sjansen for sittesr betraktelig. Jeg setter meg i sengen rundt 4-5 n, for ligge p siden for avlaste. Dermed ligger jeg i sengen 3/4 av dgnet. Ikke mye kjekt spr du meg.
    Stbordet som jeg hadde gledet meg snn til bruke nr jeg flyttet hit, kan jeg ikke bruke n fordi det er for mye hud som henger, ogblodtrykket mitt har blitt s lavt

    I det siste har jeg mtt mange rundt omkring som har kommentert vekten. Jeg mtte blant annet en gammel vennine p sykehuset, som hadde kommentaren : "Ser du har gtt ned enda mer Cecilie, det er nesten s det er altfor mye". En annen fra hjemmesykepleien sa : " herregud, er det DEG Cecilie? Du er jo bare halve deg! Eller i dag nr jeg fikk sprsml av ei p pasientreiser om hvor mye jeg hadde gtt ned, (vi pratet om gallestein og jeg fortalte jeg hadde gtt ned litt pga det). "Har DU vrt s svr? Det hadde jeg aldri trodd! N tuller du vel??"

    Men tingen er, jeg fler meg fortsatt svr jeg. Rett slett dritsvr. Jeg vet jo at jeg ikke er det, og av og til innser jeg det, men plutselig er jeg tilbake p det svre igjen. Jeg ser meg i speilet og ser fortsatt bollekinn og dobbelhake, eller jeg ser stor mage og tykke lr nr jeg kjrer forbi et vindu. Hadde jeg bare flt meg like "liten" so jeg har blitt, s hadde det vrt s mye kjekkere. Kroppen har forandret seg mye, men hodet mitt vil ikke helt vre med.

    Jeg har aldri vrt s liten som dette jeg. Det er rett slett bare rart hele greia.

    BL!
    Hvorfor kan ikke alle bare veie det samme..

  • Frste innlegg p den nye bloggen!

    Da blir dette min frste post p den nye adressen!

    Jeg har blitt tvunget til flytte bloggen min hit istedenfor ha den p Sol.no, ettersom de skal stenge ned blogg tjenesten.
    For dere nye lesere kan jeg fortelle litt basis om meg selv:

    Jeg er ei jente p snart 23 r, jeg er fra lesund men bor og har bodd i Stavanger i snart 4 r.
    Her bor jeg sammen med samboeren min Chris, hunden vr Leah og katten vr Rex i et hus som egentlig ikke kan kalles noe annet enn et slott!(Eventuelt villa)

    I Januar 2009 var jeg og mamman min i en bilulykke i lesund, der jeg endte opp med s store skader at jeg ble varig lammet fra magen og ned, og n sitter jeg i rullestol.
    Jeg startet blogg om dette etter ca 4-5 mnder etter ulykken og har blogget aktivt siden! Bloggen var p sol.no, men n skal de stenge tjeneste s da blir det her videre.

    Jeg kommer etterhvert til legge inn de viktigste innleggene fra den gamle bloggen slik at dere nye lesere kan g inn lese slik at dere skjnner litt "ka de gr i" ( lesundsk).

    Jeg er kjent som Cilejentii fra den gamle bloggen, men denne blir i linken Ciile.

    (Dont mind the header..its not gunna be like that..!)

    Snn ser jeg ut!:



    Dere som vil kan g inn p facebook siden min like den ved g til denne linken:


    http://www.facebook.com/pages/What-doesnt-kill-you-makes-you-stronger/208758259209536

    S nsker jeg bde nye og gamle lesere velkommen til bloggen min!




  • hits