Cilejentii -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Det går ikke, det ruller!

SE! Der er familien min ! ( peker på en saueflokk)

  • HÆ?

Ja!! Bæææ

  • Hva er det du snakker om ?

Ja, lam, liksom

  • ....."Rister oppgitt på hodet"

 

Jeg har vært i en alvorlig bilulykke som gjør at jeg kan oppfylle den gamle late drømmen min om å  kunne sitte på ræva resten av livet uten å bevege på så mye som en tå. 'Veldig mange forventer nesten at jeg skal synke ned i kjelleren, at jeg skal bli deprimert og syns synd i meg selv. Men hvorfor skal jeg gjøre det, når jeg kan nyte livet jeg har vært så nær  å miste. Istedenfor å deppe over det har jeg helt siden starten valgt å snu det om til noe positivt. Selvironi er veldig viktig, og til tider er det morsomt å kunne komme med noe folk ikke hadde forventet seg.

"Skal vi gå på dit ?", " vil du være med å gå bort der ?" , "gå bort dit du",

Men jeg KAN jo ikke gå!!, utbryter jeg med  innlevelse. Dette begynte jeg med rett etter at jeg våknet av komaen og det blir bare ikke gammelt. Folk blir hvite i ansiktet og lurer på hva de kan si for at ikke såre meg enda mer. Helt til jeg bryter ut i latter å de skjønner at jeg bare har det gøy.Jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har slått meg i armen med kommentaren " åh, du er så teit Cecilie!!"

For meg er det å ha selvironi gull verdt, og er noe jeg bruker daglig.

"AUU, Det der gjorde vondt !!"

Den setningen er spesielt kjekk å bruke på unge sykepleiere og annet helsepersonell som prøver å gjøre sitt beste. En gang hadde jeg en nyutdannet lege som skulle ta blodprøve på meg.I det han stikker sa jeg "AUUUUU!!!" . Stakkars mannen visste ikke hvor han skulle gjøre av seg og ville nok helst snu å løpe derfra.

 

Jeg er ikke sånn bare overfor andre, men også meg selv. Om jeg dunker  meg eller kjører inn i noe sier jeg " Oj, det gjorde sikkert vondt, godt jeg ikke kjenner det !"
Se på det positive, jeg kan kanskje ikke gå, men ikke kjenner jeg smerte på over 85% av kroppen, heller ikke svetter jeg eller klør der.

 

Noe som er litt morsomt er at 90% av alle kommentarene her på bloggen ironisk nok inneholder ordene "Stå på "
 ( tuller ikke engang, bare se på de andre innleggene )


Jeg trekker like mye på smilebåndet hver gang og tenker sure, just give me some time!

"Hvordan går det ?"

-Det går ikke, det ruller!"

"Hæ...? Å ja.. Cecilie humor igjen , hvordan RULLER det da ?"

-They see me rollin'!

 

Livet trenger ikke alltid være så seriøst, le litt, tull og få andre til å le! Smil til verden, og verden smiler tilbake :)




 

  • Ut på tur med speilreflekskamera!

    Kjøre kjøre kjøre kjøre kjøre kjøre kjøre... snart Lappen ?

     

    Siden juli har jeg holdt på med kjøretimer. I starten gikk det veldig sakte og jeg hadde ikke timer så ofte som jeg ønsket.
    Jeg med vilje latt det gå lang tid fordi jeg har så mye annet som skjer at jeg står i fare for å bli utbrent med den helsen jeg har. Underernæringen har vært som verst siden juni, så konsentrasjonen har heller ikke vært på topp.

    Nå har jeg blitt såpass god til å kjøre at jeg føler meg trygg og selvsikker.Det er utrolig herlig å sitte bak rattet nå og føle at jeg har  kontroll. Det er ikke mye som skremmer meg lenger, og det er spesielt godt at jeg har kommet over lastebilskrekken min. Jeg føler kanskje et snev av stikk i hjertet når jeg ser blå lastebiler ( lastebilen i ulykken var blå), men utenom det går det veldig bra.

    Nå har jeg kommet så langt at jeg  bare har en oppsummering igjen i morgen,  så er jeg ferdig med alle de tingene som må gjøres utenom teoritesten og selve førerprøven. Glattkjøringen hadde jeg i desember, i forrige uke hadde jeg langkjøringen der turen gikk til Egersund, i går hadde jeg mørkekjøring, og i dag har jeg vært på planleggingstur/kartkjøring. Jeg har hatt så utrolig mye de siste ukene at jeg føler meg kjørt over, så sengen er gull verdt nå. I skrivende stund har jeg lagt meg godt tilrette under dynen og har absolutt ingen planer om å bevege på så mye som en tå.Noen ganger er det litt godt å være lam , det gjør det så sinnsykt mye lettere å være lat ! Det eneste jeg skal gjøre i dag er å produsere litt smykker til nettbutikken, men smart (og lat) som jeg er har jeg likegodt tatt det med meg i sengen!

         I og med at jeg har gått ned så mye har jeg lenge hatt lyst til å ta nye bilder jeg kan bruke blant annet her på bloggen  som header og profilbilde. Under ser du noen av bildene vi tok ! :) Gi gjerne tilbakemeldinger.!






     

    Hvilket likte du best ?

     

  • Nå blir nettbutikken enda bedre!

    I går fikk jeg pakke i posten !

    • Visittkort
    • Notisblokk
    • Informasjonshefte
    • Returlapper med adresse
    • Skilt

    I tillegg fikk jeg

    • Svart byste
    • Øredobbstativ
    • Brett til armbånd.

    Nå kan jeg ta skikkelige bilder i lysboksen min!

     

    Hva syns dere ?

     

    Ta gjerne en titt innom nettbutikken og facebooksiden min :

    http://kreative.cile.no/

    http://www.facebook.com/CilesKreativeHjorne

     

  • Ekte kjærlighet.

    På rehabilitering og opptrening etter ulykken fikk jeg informasjon  og "undervisning" om alt jeg trengte å vite om kroppen og det nye livet mitt.
    En av de tingene og setningene jeg bet meg fast i var " 50% av alle forhold mellom en rullestolbruker/ handikappet og en normalt fungerende person ender".

    Når man har fått livet snudd opp ned og ikke vet hvordan fremtiden vil være er det sinnsykt mye som går gjennom hodet. Dette var en av tingene jeg var svært bekymret for siden jeg ikke følte meg som meg selv lenger, og heller ikke at noen kunne være glad i meg på samme måte som før. Det tok ikke lang tid før  forholdet jeg var i på det tidspunktet  begynte å skrante og til slutt endte, , noe jeg ikke har vanskelig for å forstå ettersom det er langt i fra enkelt å gå fra å være vant med å være normalt fungerende til å plutselig få alt snudd på hodet.

    Når Chris kom inn i livet mitt var jeg livredd for å gjøre de samme feilene, for at det skulle skjære seg og dermed ikke fungere. Heldigvis har det gått stikk motsatt. Chris har aldri visst om noe annet enn at jeg sitter i rullestol. Det er sånn det er og alltid har vært mellom oss, noe jeg tror har vært en stor faktor for oss. Jeg husker han vinket meg bort til seg en gang i starten når han var på besøk hos meg, pekte på hjulene og spurte meg om det hadde noe å si om jeg kunne gå eller ikke. For har det egentlig det ?

    Både ja og nei. Jeg tror det kommer veldig an på personene som er sammen.  Det å finne løsninger som funger for begge er et must. Å leve med en rullestolbruker er langt fra enkelt , og det er viktig å ikke glemme at den andre personen  blir påvirket av det.

    Jeg har den regelen at han skal få være kjæreste, ikke assistent. Det er klart han får hjelpe meg om det er noe jeg ikke når på øverste hylle eller om det er noe som må fikses på huset. men er det noe jeg må ha hjelp til utover det får han rett å slett ikke hjelpe meg. Han hadde nok ikke hatt noe i mot det, men jeg syns det er veldig viktig å skille kjæreste og assistent. Han vet hvordan alt fungerer, og er vant med å leve med utstyr og hjelpemidler, med at jeg har kateter og at kroppen min ikke fungerer på samme måte som andres, men det påvirker heldigvis ingenting.

    Jeg er den sm klager over at jeg ikke kan stå oppreist å gi ham en klem, eller holde ham i hånden når vi er ute på tur med Leah sammen, mens han er avslappet å heller setter seg ned på knærne for å gi meg klem. Vi har det helt fantastisk sammen, og setter pris på hver eneste dag vi kan tilbringe sammen.  Jeg har ikke ord for hvor glad jeg er for at han takler alt så godt som han gjør. Han er helt fantastisk tvers gjennom, og gjør alt han kan for å vise meg at han elsker meg.

    Det er utrolig godt å være like forelsket nå som det jeg var for snart to år siden når vi ble sammen.




     

     

     

  • Kroppens ødelagte temperaturregulering

    I 19 år var jeg en av de som aldri gikk med jakke uansett hvor kaldt det  var ute. Jeg brydde meg ikke særlig om kulde og små-lo av alle frostpistene rundt meg.

    Nå er historien en annen.

     

    Med en ryggmargsskade følger det mange ulemper, og ødelagt temperaturregulering er en av dem.

    Jeg fant ikke så mye informasjon på nettet om lammelser og temperaturregulering, men jeg vet ihvertfall hva som skjer med min kropp.

    Jeg har ikke så mye "isolasjon" igjen på kroppen etter å ha gått såpass mye ned i vekt. Med en kombinasjon av det og det at jeg faktisk ikke har muskler i beina og at blodsirkulasjonen min er lik null  , skal det deverre ikke mye til før jeg blir kald. Når jeg først blir kald virker det ikke om det er særlig mye som hjelper.  Akkurat nå ligger jeg under to dyner og et teppe, sammen med to varmeflasker, skjerf rundt halsen og ull på overkroppen og jeg fryser til tross for at jeg har lagt sånn i rundt tre timer nå. Når  jeg la meg i sengen var det så kaldt at jeg hadde fysisk vondt i hele kroppen. Jeg skalv og strammet alt av muskler, som gjør meg utrolig sliten i en ellers slapp kropp. Lår og legger var så kalde at det føles som å ta på is, og fingertuppene like så. Nå har heldigvis kroppen fått tilbake nesten normal temperatur, men det tok ganske mange timer. Det virker som om jeg blir kald ikke bare i huden, men ogsp langt inn mot selve skjelettet. 

    Du tenker kanksje at varme klær er en løsning, men i dag hadde jeg på meg både støttestrømper, vanlige strømper, termostrømper (som er 7 ganger varmere enn normale strømper), leggvarmere som går helt opp på låret, og bukse.

    Det er ikke så rart at jeg blir kald når man tenker over det, jeg sitter i ro hele tiden og beveger kun på overkroppen , men det er utrolig kjipt over tid å måtte ha såpass mye problemer med det.. og spesielt nå når det skal være kaldt over lengre tid.

     

    I dag har jeg hatt en trippel kjæretime! Jeg har ikke satt foran rattet på over en måned så det var veldig godt å komme ut på veien igjen.  Etter en endt veiledningstimer fikk jeg beskjed om at jeg hadde bestått hadde det vært førerprøven. Kanskje det blir farlig på veiene snart?





    I morgen tidlig skal jeg ha risiko teori samt langkjøring til Egersund, og i neste uke skal vi ha planleggingstur. Spennende!

     

    I     dag vil jeg også si HIPP HIPP HURRA for assistenten min som har bursdag !     <3

     

  • Bilder av meg uten rullestolen

    God kveld , igjen :)

     

    I går  var det 6 uker siden jeg fylte på  baklofenpumpen jeg har i magen, så da bar det avgårde til sykehuset atter en gang for å gjøre det.

    ( for deg som ikke vet hva det er og vil lese mer om det : http://www.ms.no/sykdommen/fysisk-endring/spastisitet )

    Jeg er et unikt tilfelle når det gjelder hvordan kroppen min fungerer og det er mange som klør seg i hodet av meg. Pumpen er ingen unntak. Sykepleieren må lete i blinde med en nål etter en lite hull midt i pumpen . Etter tre forsøk og to forskjellige sykepleiere gikk det! Jeg tar heldigvis alt med et smil, eventuelt en grimase.


     

    De stakkars assistentene mine flyr rundt med kamera hele tiden for å dokumentere mest mulig for meg. Det er ikke fordi jeg er egoistisk og vil ha tonnevis med bilder av meg selv, men rett og slett fordi dette fremdeles er en ny tilværelse for meg, og jeg syns det er kjekt å kunne se tilbake på det jeg har gjort, hva jeg har oppnådd, og hvor langt jeg har kommet. Jeg har en harddisk med bilder fra de siste årene som jeg av og til titter på for å minne meg selv på hvor langt jeg faktisk har kommet. Det er også veldig kjekt å kunne se seg selv sitte for eksempel på en benk , eller på sengekanten som her, uten at rullestolen er i nærheten. Tror ikke den følelsen kan beskrives helt.'




    Det er også en stor motivasjon når det gjelder vektnedgang og det  at jeg må presse meg selv til å gjøre mitt beste med å gå litt opp igjen i vekt. På to år har jeg gått ned rundt 63 kg og går fortsatt ufrivillig ned, så for tiden er det veldig viktig å ikke glemme.

     






     

     

    Jeg har ingen funksjon i 85% av kroppen, (fra under puppene og ned ). Derfor gir det enda mer seiersfølelse når jeg ser hvor "normal" jeg og kroppen ser ut på bildene. Rullestolen er der alltid, når den er borte føles alt så mye bedre og naturlig.
     

  • Nervøs for å være alene med en kropp som ikke fungerer

    God kveld !

    I dag startet Chris en fire dagers jobb uke der han jobber fra 2-23, så da blir det mye alenetid på meg sammen med hund og katt.
    Det er forsåvidt helt greit, men også noe som gjør meg veldig nervøs.

    Jeg har en kropp som ikke alltid er like lett å håndtere. Med 85% som verken kan føles eller beveges på går ting veldig mye saktere enn for dem som bare kan hoppe opp om det trengs.
    Når jeg kler på meg tar det meg kanskje 10-15 minutter om jeg tar det i normalt tempo, kanskje litt under 10 om jeg er rask. Om jeg skal kle på meg og forflytte meg over i stolen kan dette ta alt fra 15 minutter og mer alt etter hvor mye jeg skynder meg.

    På kveldstid ligger jeg alltid  i sengen fordi det  er mer komfortabelt enn å sitte i stolen.  Men når kroppen er som den er vil det si at når jeg først har lagt meg i sengen kan det ta litt tid før jeg kommer meg ut av den om jeg må. Da er det ikke alltid så lett å la være å tenke på hva som  kommer til å skje om huset eventuely begynner å brenne , eller noe annet som gjør at jeg må raskt opp.  Når jeg er alene hjemme er jeg alltid på vakt. Jeg har en hel sjekkliste i hodet før jeg legger meg i sengen.

    • Jeg passer på at ingenting ligger på induksjonen slik at ingenting kan skje om katten kommer seg opp (potene hans skrur på platene når han går over )
    • Varmepumpen står på maks en i styrke ( jeg tenker brann)
    • Alle panelovner blir skrudd av eller ned på minste temperatur
    • En av dørene til huset må alltid være mulig å åpne i tilfelle jeg trenger hjelp

    Jeg har aldri på særlig med musikk eller lyder slik at jeg alltid kan være et steg foran om noe faktisk skulle skje.Stolen står plassert helt inntil sengen med alt jeg trenger og telefonen ligger alltid sånn at jeg når den og alltid med fulladet batteri.

    Slitsomt i lengden,, men desverre noe som følger med en dårlig kropp.

    Jeg har heldigvis dette nydelige trollet som passer på meg..... og barna...jeg mener lekene sine <3

     

     

     

  • Snart 4 år med helt fantastiske lesere!

    I mai i år har jeg blogget i hele fire år.

    Jeg startet opprinnelig bloggen fordi jeg savnet å ha noe lignende å lese når jeg var nyskadet og ikke visste forskjellen på opp og hva jeg skulle og ikke skulle tenke om situasjonen.
    Allerede etter de første par innleggene ble bloggen snappet opp av media og jeg fikk min første avisartikkel etter ulykken i Sumpen som vi sunnmøringer kaller Sunnmørsposten.

    Noen måneder senere når jeg var ferdig med rehabiliteringen etter ulykken ble jeg igjen kontaktet  av media, denne gang fordi kommunen ville ha meg på sykehjem en periode. Da hadde jeg artikkel i både Sunnmørsposten og Aftenbladet her i Stavanger.
    Enda litt senere samme året ringte bladet Det Nye meg , som endte med en fem siders artikkel om meg.


    ( Bilde fra Det Nye)

    Å prate har aldri vært et problem for meg. Mamma har fortalt at jeg brukte å stå ved siden av gjester i sofaen å si "Hei, jeg heter Cecilie ".
    En gang når jeg var liten var jeg å så på folk som hoppet i fallskjerm ikke langt fra der jeg bodde. Jeg skravlet så fælt at jeg til slutt fikk fem kroner om jeg kunne være så snill å gå hjem.
    Jeg kom kry hjem med fem kroningen min , jeg!




    Det har derfor vært veldig naturlig for meg å dele opplevelsene mine med andre. I starten var det gull verdt å ha muligheten til å skrive ned alt jeg følte og tenkte, og at jeg fikk så utrolig mange gode ord tilbake. Jeg er sterk, men uten støtte rundt seg kommer man ikke langt. Jeg har opp gjennom årene fått haugevis med lange kommentarer, jeg har fått mail, telefonsamtaler, meldinger og mange nye gode venner og bekjentskaper.  Jeg er nesten overrasket over hvor lite dårlige tilbakemeldinger jeg har fått, som man ser på de fleste blogger.  Man kan si hva man vil om blogging, men det er ingen tvil om at denne bloggen er en del av meg og min hverdag, og at det hjelper meg fremover.

    Jeg har skrevet om smått og stort, nyttig og unyttig, om glede og om sorger.

    Det har blitt mye om rullestollivet, hvordan det er å være lam,  om ulykken og om sykehusbesøk. Dere har fått være med gjennom kjærlighet og sorger, når jeg har nådd nye mål, når jeg har hatt det vanskelig og når jeg har hatt det fantastisk. Jeg har litt angst for at jeg  skal gå tom for noe å skrive om, men enda ser det ut til å dukke opp stadig nye ting.  Jeg holder det gående så lenge jeg kan og føler det er nyttig både for meg og andre.

     

    Til både nye og gamle lesere, hva vil dere se mer av ? Hva er interessant, hva burde jeg skrive mer om, kanksje et enkelt tema som ikke har blitt tatt opp enda? Hva lurer DU på ?  Ingen spørsmål er for dumme.  Bør jeg skrive mer / mindre detaljert , mer/ mindre bilder osv.
    Tilbakemeldinger tas imot med stor takknemlighet.

    Til alle gamle og nye lesere, tusen takk for at dere tar dere tid til å titte innom her iblant, jeg setter virkelig stor pris på det.

  • Multitasking fra rullestolen

    Etter fire år i rullestol har jeg ikke tall på hvor mange ting jeg har ødelagt, kjørt over, dunket borti, mistet i gulvet etc.
    Det er en  naturlig del av rullestollivet og er en daglig greie som ikke overrasker noen lenger.

    Eksempel:

     

    Etter  å ha ufrivillig badet, kjørt over, og ikke minst mistet den stakkars telefonen min i gulvet 46873888886884858488486848 ganger  måtte jeg til slutt krype til korset og innse at den ikke kommer til å overleve stort lenger. Til tross for at den har hakket, låst seg, skrudd seg av og at jeg ikke har hørt noe når jeg snakker i telefonen har jeg trofast holdt fast ved den i mange månder nå. I dag har jeg endelig fått ny telefon så nå blir det spennende å se hvor lenge den varer.

     

    Pakker jeg den inn i et hav med bobleplast kan det hende jeg klarer å la være å knuse den nye også, men med min flaks hjelper nok ikke det heller. Her en dag laget jeg middag og presterte  å miste telefonen i bakken 12 ganger, samt at jeg kjørte over den en gang.

    Det vanligste er at jeg mister ting i bakken. Det er rett å slett ikke til å unngå når man bare har to hender og skal klare å rulle rullestolen rundt, samt gjøre de ørten andre tingene man gjør samtidig. Det er ingenting som heter å stoppe å gjøre en ting om gangen. Som kvinne er jeg ment å mulittaske! Laptoppen på fanget, en flaske i munnen, mat stablet oppå laptoppen, telefonen mellom beina og en veldig konsentrert meg som prøver å sjonglere og rulle samtidig.  Ikke et uvanlig syn! Det er et under at laptoppen fortsatt lever.

    Noe som heller ikke er til å unngå er når jeg til stadighet dulter borti ting. Man kan tydelig se i huset hvor jeg bruker å være mest, og hvor jeg har hatt litt for høy fart. Det er ikke tvil om at det er meg siden alt er i samme høyde. Dørene i huset bærer preg av at jeg ikke har orket å løfte på armen for å åpne dem. Istedenfor bruker jeg min helt spesielle teknikk der jeg bare tar fart og dulter opp døren med rullestolen, for å så håpe på det beste. I den gamle leiligheten klarte jeg på magisk vis å gjøre slik at hele baderomsdøren fallt av.
    På enkelte vegger, særlig i svinger, kan man se at jeg har sladdet forbi og etterlatt et lite svart merke( som etterhvert blir et stort svart merke avhengig av hvor mange ganger jeg har vært der ).

    Jeg kaller det kunst!

    Hvor lenge tror dere jeg klarer meg før den nye telefonen går i bakken ?

     

  • Vil du ha jobb som personlig assistent ?

    Så var søknadsprosessen i gang igjen !

     

    Om du eller noen du kjenner er på jakt etter enspennende jobb i stavanger , ta en kikk på annnsen jeg har lagt ut på finn.no:


    http://www.finn.no/finn/job/parttime/object?finnkode=39369818&FINNBOX_ENABLED=true&spidEnabled=true

  • Lik og få et gratis englelys!

    Har du lyst på et av disse nydelige englelysene? Nå kan det bli ditt helt gratis !

    Gå inn på facebook og lik siden og innlegget samt legg igjen en liten kommentar så kan du bli den heldige som stikker av med et  englelys og en liten overraskelse som blir lagt ved i pakken .

    Link til facebooksiden : http://www.facebook.com/CilesKreativeHjorne

    Del gjerne videre!

  • Endelig nye forestillinger med Trygg Trafikk

    Hei hopp! :)

     

    Et nytt år er allerede godt i gang og jeg kan glede meg til mye som skal skje i år. Noe av det jeg gleder meg til, og har sett frem til veldig lenge er forestillinger med Trygg Trafikk.
    I går hadde vi møte der jeg fikk rede på når og hvor jeg skal ha forestillinger. Nå når datoene endelig er satt gleder jeg meg enormt til å gjøre det jeg liker best.

    Det høres kanksje rart ut at jeg gleder meg til å prate om ulykken, men for meg er det ingenting som er bedre enn å få komme så tett innpå ungdom å se reaksjonene og følelsene som blir uttrykt når jeg prater. Det å fortelle om ulykken er noe jeg har gjort x antall ganger  de siste 4 årene, og det går helt naturlig for meg.  Det blir veldig forskjellig fra gang til gang, alt etter hvordan jeg føler meg og hva jeg husker.  På en forestilling har jeg ca 20 minutter , og  på de 20 minuttene skal jeg rekke å fortelle detaljert om ulykken, litt om rehabiliteringen, og litt om hvordan det er nå.Jeg liker at jeg til tross for at det kan sitte opp mot 400 mennesker fremfor meg ikke er det minste nervøs. Før ulykken var jeg nervøs for å ha fremføring på skolen, mens jeg nå drar på forestilling uten annet enn det jeg har i hodet til å hjelpe meg.

    Min første forestilling er i midten av Februar, og den siste er i slutten av April. Gleder meg !

     

    I går var jeg på Urologisk poliklinikk som jeg er hver uke for å skifte kateteret. Jeg har et kateter som går gjennom bukveggen og inn i blæren. Hos de fleste  som har dette kateteret skiftes det ca hver tredje måned. Spesiell som jeg er holder ikke mitt lenger enn en uke før det går tett uansett hva vi gjør for å forhindre det. Det føles veldig unødvendig å måtte dra på sykehuset 1 gang i uken, så nå har det funnet et nytt type kateter jeg skal teste som forhåpentligvis gjør at jeg ikke trenger bytte så ofte. Neste uke skal jeg snakke med en lege om dette før jeg eventuelt får teste det.

    Denne benken møter jeg minst 52 ganger i året for øyeblikket, kanksje det blir mindre nå ?

     

    Legger med et bilde av Leah også fra hin dagen når vi var ute å lekte.




     

     

     

  • Dagens bilder av Leah i hagen

    Jeg er så mye inne for tiden at jeg sårt trengte å komme meg ut litt med Leah. 
    Vi tok oss en liten tur i hagen, og jeg tok litt bilder med speilreflekskameraet mitt.

    Når vi kom inn igjen hadde hun gravd sånn i gjørme at hele henne var skitten så da bar det rett i dusjen.

    Er hun ikke nydelig?

     

     

     

     

     

  • Spasmer, svømming og stå-trening

    Kroppen, er en mystisk genial sak.
    Bare tenk på hvor den må gå gjennom i de årene vi lever. Hver og en av oss er unike, men vi har alle til felles at vi må ta vare på kroppene våre.

    Etter ulykken fikk kroppen min sjokk.  Jeg mistet hår, jeg fikk bobler under neglene samt at de sluttet å vokse, jeg mistet mensen og det tok lang tid før den vente seg til den nye tilværelsen som lammet.
    Det tok derimot enda lenger tid for meg å bli vant med den.

    I starten var det mye fokus på trening. På rehabiliteringen trente jeg hver eneste dag med fysioterapauter. Tøying var en av de tingene som var i fokus. Jeg kan ikke lenger bruke kroppen min på samme måte som før, og den er i de samme stillingene hele tiden. 



    Dette er meg på treningensbenk på Spinalenheten i Bergen 3-4 månder etter ulykken i 2009. Her viser det at jeg er på vei over i rullestolen ved hjelp av et forflyttningsbrett som jeg glir på.

     

    Det som skjer om jeg ikke tøyer  leddene som ikke får bevegd seg (som hofter, knær og ankler) er det samme som når du har treningsverk. Du blir stiv og støl og det gjør gjerne veldig vondt. Jo lenger jeg går uten å bli tøyd jo verre blir det og jo mindre bøyelig blir leddene mine.  Når jeg blir stiv og støl reagerer kroppen med å få spasmer. Spasmer er som du kan lese litt lenger bak i bloggen ufrivillige muskelsammentrekninger. Når man får spasmer kan det bli så ille at hele kroppen rister, bein beveger seg akkurat som de vil og man har null kontroll på det. 

     

    Denne videoen  er fra 2009  og viser litt av hvilke krefter som finnes i kroppen. Jeg er lammet fra brystkassen, og hadde absolutt ingen kontroll på hva kroppen gjorde . Det som kan trigge frem spasmer er når kroppen er stiv og man forandrer stilling slik at det blir ubehag. Kroppen reagerer med muskelsammentrekninger . Jeg fikk operert inn en baklofenpumpe i magen i februar 2010 som gir meg muskelavslappende medisiner slik at jeg ikke får spasmer. Jeg har fremdeles litt, og får dem spesielt når jeg legger meg ned på ryggen fra sittende stilling ( som på denne videoen), og når jeg har lagt lenge i samme stilling. Heldigvis er det bare småtterier i forhold til  hva dere ser her.

    Jeg har desverre ikke hatt fysioterapi på veldig lenge selv om jeg virkelig burde. Heldigvis fungerer pumpen godt og gjør at jeg ikke blir like stiv som før, og gjør meg faktisk ganske myk. 

     Det er et par ting man kan gjøre for å ta vare på kroppen og unngå for mye smerter og spasmer. En av tingene er svømming. Jeg hadde en periode i 2010 der jeg svømte en gang i uken sammen med fysioterapaut. Svømmingen var en helt utrolig deilig opplevelse hver gang, da jeg plutselig fikk muligheten til å bevege kroppen akkurat som jeg ville uten begrensninger. Desverre måtte jeg slutte med det etter utallige urinveisinfeksjoner.



    En annen ting som er veldig viktig å tenke på er at man er utsatt for  beinskjørhet når man ikke kan stå på beina.  Derfor er det veldig viktig at man får trykk på beina regelmessig . Dette var en viktig del av treningen min på rehabiliteringen og gjøres ved at man rett og slett står. De har det man kaller ståbenker og ståbord. Jeg ble lagt på en benk der jeg ble stroppet fast over knærne og magen, før de heise opp benken i stående stilling. Nederst på benken var det et brett man sto på slik at man fikk det trykket man trengte. I fjor fikk jeg et ståbord som jeg har her hjemme.



    Jeg liker å stå, men med min helse sånn den er i dag er det desverre ikke mulig. Blodtrykket mitt kommer til å gjøre at jeg svimer av før jeg er halveis oppe, men jeg håper og tror det vil bli mulig igjen når jeg er bedre.

    Det er viktig å ta vare på kroppen sin, så jeg håper at jeg får mulighet til å gjøre en bedre jobb med det snart.

    Har dere tenkt over at handikappede og rullestolbrukere har mer å tenke på når det gjelder kroppen?

  • I dag er det 4 år siden bilulykken som gjorde meg lam.


    *" Det skjer ikke meg.."

    De fleste har tenkt dette en eller annen gang.

    I dag er det 4 år siden bilulykken, 4 år siden jeg ble lam, 4 år siden livet mitt ble snudd opp-ned , 4 år siden jeg ble en ny Cecilie.

    På en eller annen merkelig måte virker det som det blir vanskelige å takle det for hvert år som går. Hvert år står for noe nytt.

    1 år:Etter et år kunne jeg feire at jeg hadde kommet meg gjennom det verste. Jeg hadde vært på rehabilitering i 8 måneder og hadde trent meg opp såpass mye at jeg var klar for å starte det nye livet.

    2 år:På det andre året begynte jeg på utdanningen min og hadde mer enn nok å tenke på. Jeg kjøpte meg leilighet og livet startet.

    3 år: Når jeg hadde kommet så langt som til det tredje året hadde jeg blitt vant med situasjonen, og ting ble enda bedre når jeg fikk meg personlige assistenter.  Jeg hadde ordnet med alle kontaktene jeg trengte, og visste hvordan systemet fungerte.

    4 år :Nå kan jeg si at det har gått 4 år siden ulykken. Når jeg nå går inn i det femte året gjær jeg det vel vitende om at det er sånn det skal være for resten av livet. Jeg har vært så opptatt med gjøre det beste av situasjonen og venne meg til det at jeg har glemt (eventuelt gjemt bort), at det faktisk er for alltid. Jeg kommer ikke til å verken gå eller løpe, sitte på huk eller hoppe,  Selv om det selvfølgelig ikke er verdens undergrund, så er det en litt kjip følelse akkurat i dag.  Årsdagene kommer alltid til å være spesielle for meg, uansett hvor mange år det går.

    Hvert år har jeg sett på ulykkesbildene, og hvert år finner jeg noe nytt jeg ikke har lagt merke til før.

    Dette bildet har jeg aldri sett mer enn en gang på, før i natt når jeg gikk gjennom bildene som jeg alltid gjør på årsdagene.   Jeg har aldri lagt merke til alle menneskene som står å ser  på når de prøver å få oss ut av bilene. Plutselig slo det meg at politibilen er med på bildet, fordi jeg vet at sjåføren som kjørte på oss satt i den.

     

     

    Mennesker som flokker til for å hjelpe til om det trengs, kø så langt øyet ser, sykebiler og brannvesen. Meg, mamma og de andre som var involvert i ulykken midt i dramaet. Jeg fant en video der noen hadde kjørt forbi bilen i ettertid, ungdommer. På videoen kan man høre en av dem utbryte " ojjj, dette må være dødsulykke!". Jeg ble så irritert av det at jeg fikk videoen fjernet fra youtube

    Det gikk ikke opp for meg før i natt at jeg har vært fastklemt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har granset ulykkesbildene, og jeg vet hvordan jeg satt i bilen. Jeg har likevel aldri tenkt over at jeg var fastklemt og at de måtte gjøre ganske mye for å få meg ut. Når jeg nå ser hvordan passasjersetet står og tenker på hvordan jeg lå føles det rart, det føles ikke som meg.  På noen av bildene fra avisene står det " Brannvesenet måtte klippe av taket på denne bilen for å få løs den fastklemte personen (19).  Jeg  lå oppå en masse vrakrester, på skrå, bena der de skulle være, men  med overkroppen på helt feil plass og i helt feil vinkel.

    Det blir ofte mye fokus på hvordan jeg har det fordi det var jeg som endte opp med å bli lam. Det gjør at mamma og de to andre som var med i ulykken blir glemt. Men jeg glemmer ikke,jeg glemmer ikke når mamma sa "unnskyld jenta mi", til tross for at det ikke var hennes feil, og jeg glemmer ikke hvor vondt det var å ligge der når jeg visste at mamma ikke hadde det bra både ved hva jeg så og hva jeg visste.  Mamma kan fortsatt gå, men arrene sitter dypt i henne likevel. Tenk å sitte der uten å kunne gjøre noe som helst for barnet sitt..  Mamma er helten min, og hun aner nok ikke hvor mye hun betyr for meg.

    I hele dag har jeg gått gjennom hva som skjedde på de forskjellige tidene for 4 år siden. Ting jeg trodde jeg hadde glemt har boblet til overflaten igjen, noe som egentlig er litt godt. Jeg vil vite, jeg vil huske, så tanken på at jeg kommer til å glemme mye av det er skremmende.

     

    I morgen er en ny dag, og starten på år 5. Skummelt,men likevel spennende.

    Har du eller noen du kjenner vært i en stor bilulykke?

  • Produksjon til nettbutikken

    I dag har jeg tatt bilder av alt  jeg har laget i det siste som skulle legges ut i nettbutikken, så nå ligger det masse nytt der!

    Noe jeg har solgt mye av er disse lysene med engler på. Her ser dere hvordan jeg lager dem, og hvordan resultatet blir.

    TTa en titt innom nettbutikken og facebooksiden å ta en titt da vel :)

    http://kreative.cile.no/index.php?route=common/home

    http://www.facebook.com/CilesKreativeHjorne

     




  • Lightbox

    Hei hopp :)

     Jeg slår to fluer i en smekk å poster et innlegg fra hobbybloggen her også .

     

    I det siste har jeg blitt veldig glad i å ta bilder med speilreflekskameraet mitt. Nå har jeg fått to nye linser, så nå leker jeg meg med kameraet og motiver hele tiden.

    I og med at jeg har nettbutikken og må ta bidler til det tenkte jeg det kunne være lurt å lage en såkalt Lightbox. Med den har jeg mulighet til å ta detaljerte  bilder av for eksempel smykkene på hvit bakgrunn uten forstyrrelser og med godt lys.

     

    Jeg startet med en gammel boks jeg fant, og kuttet ut tre "vinduer" . Deretter klippet jeeg opp hvitt stoff som jeg festet over vinduene. Jeg malte innsiden av  boksen hvit, og festet store hvite ark inni. Når jeg skal ta bilder av noe setter jeg et lys på utsiden av hvert vindu for å lyse opp motivet.

    For å gjøre det enda litt kulere var jeg på Ikea i går å kjøpte inn diodelys som jeg festet på innsiden. Her ser du resultatet:

     




     










    Hva syns dere ? Jeg ble kjempe fornøyd!

    Nå er det smykkelaging for alle penga :D !




  • hits