Cilejentii -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Solrik søndag i hagen

I dag våknet vi til strålende sol her i Stavanger, så vi har rett å slett vært i hagen i hele dag!

De som bodde her før satt igjen en gressklipper, så Chris kjøpte bensin til den og fikk jobben gjort.
De to faste assistentene mine skal dra hjem igjen til Sverige for godt rundt 1 juni, så jeg har sagt vi skal ha grillfest hele gjengen før de drar, så da var det på tide å vaske grillen vi har i hagen. De har ikke vært så veldig flinke til å ta vare på den de som bodde her før, så jeg har vasket å skrubbet , og er fortsatt ikke ferdig. Noen av dere kan gjerne fortelle meg hvordan jeg får bort dette enklest mulig?:

 

Det er en slags blanding av rust og fastbrent fett tror jeg, og som dere ser har jeg klart å skrubbet vekk noe av det. Jeg må nok til med skrubbing uansett hva jeg gjør, men kanksje dere har tips på hva som kan løse det opp litt før jeg starter? Jeg er fast bestemt på å gjøre det nå!

I hagen har vi også en kasse med jordbær som de gamle eierne satt igjen, som jeg har gjort til mitt prosjekt å få i orden til sommeren. Det var hvite stener der som ikke var så hvite lenger, så jeg tok dem ut av kassen og har brukt dagen på å vaske dem, så nå er de hvite å fine igjen og klar til bruk!

Når vi flyttet inn var det et slags vedskjul utenfor på terassen, med en stygg presenning forran som Chris fjernet ganske raskt.Problemet var at nabohuset står vegg i vegg med oss, og er hvitt, så det var kjempe skittent der når vi hadde tatt det vekk. Dette har Chris fått vasket i dag og det ser vanvittig mye bedre ut!

I går skulle Leah ut på tur med assistenten min, og klarte å rive av seg ene kloen på fremfoten sin på rampe trappen. Det gjør nok litt vondt, men det går greit å gå på den så lenge det ikke er noe bandasje på, men det må det jo være så hun hopper rundt på tre ben her. Like fornøyd da, blir bare litt fortere sliten når man må hoppe ! Hun har lagt så lang hun er i solen i hagen i hele dagen å bare nytt livet. Rex har fått seg kompiser, nabokattene!

 

I går var jeg forresten i utdrikningslag til min kjære vennine Sabina som gifter seg på Lørdag! Chris var i utdrikningslaget til den kommende mannen hennes, så vi hadde en veldig koselig dag hver for oss i går. Hipp hipp, bryllup neste helg!

 

Go søndag<3

 

Minner igjen om den facebooktingen jeg..Tror jeg lar linken ligge nederst på alle innleggene mine fra nå av. Dere er jo bare 37 stk jo!:(

http://www.facebook.com/pages/What-doesnt-kill-you-makes-you-stronger/208758259209536

  • Mat hjelp!!!

    Jeg trenger all den hjelp jeg kan få i dette innlegget, og har hatt et større ønske for at dere kommenterer og hjelper meg!

     

    De som leser bloggen min vet jeg har gått ned 40 kg. Helt sikkert mer på de siste tre ukene etter operasjonen også desverre.. Nå har det seg sånn at jeg ikke KAN gå ned mer, og sliter meg i hjel for å få i meg nok mat og drikke for at jeg ikke skal holde meg der jeg er. I og med at det er snakk om så mye , og fordi jeg sitter i rullestol gjør det alt så komplisert. Faren for sittesår for eksempel, står virkelig i fokus nå. Jeg har ikke mye fett igjen på rumpa, faktisk under en cm igjen.. Får jeg sår der pga for mye vekt på overkroppen, vil jeg bli liggende flere år i sengen..
    Hadde det vært jeg som hadde gått inn for å gå ned i vekt hadde jeg kanksje klart å stoppe det for å stabilisere det, men nå har jeg gått ned uten å gå inn for det i det hele tatt, så da er det vanskeligere å stoppe det.

    Maten er uansett hoved problemet, og det er der jeg trenger hjelp.

    1. Jeg har cøliaki, og tåler veldig lite mat. Magen har rett å slett blitt kjempestressa og vil ikke ha noe som helst. Gluten, melkeprodukter, egg, omtrent alt av erstatninger (soya),bønner.. Endel ting. Ikke liker jeg fisk heller, så det begrenser det ganske.

    2. Jeg får ikke lov til å spise mye fett. Faktisk skal jeg helst ha ingenting. Dette fordi jeg nå har tatt bort galleblæren, så istedenfor at leveren lagrer gallen i galleblæren å gir meg det når jeg trenger det for å bryte ned fett, får jeg det hele tiden rett fra leveren og ned i tarmen. Det vil si at det vil bli veldig vanskelig for meg å fordøye alt som heter fett. Jeg skal heller ikke ha mye stekt mat, og ikke veldig krydret mat.

     

    Det jeg derimot spiser mye , (og som jeg overlever på), er følgende:

     

    • Kylling (eventuelt veldig magert kjøtt)
    • Poteter
    • Ris
    • Grønnsaker, både kokt og ukokt , og gjerne som wok
    • Glutenfri pasta
    • Glutenfri knekkebrød
    • Magert pålegg
    • Salat

     

    I dag hadde jeg lapskaussuppe med kylling..

    Når jeg sier jeg spiser det mye så er vel egentlig sannheten at dette så å si ER det jeg spiser.. Jeg bare prøver å gjøre det annerledes fra gang til gang.. Nå har jeg derimot snart gitt opp å finne flere måter , for jeg har vært innom de fleste..

    Så nå trenger jeg hjelp av dere! hoved saklig middagstips , men også frokost, og/ eller mellommåltid, for det spiser jeg ingenting av..

    Problemet er at jeg må få i meg mest mulig kalorier slik at jeg holder vekten stabilt.. Dilemma?

    Jeg drikker forresten ikke brus lenger, og vil helst holde meg unna det også , men jeg har begynt å spise godteri igjen bare for å få i meg litt sukker.

    Måtte forresten kjøpe ny jakke her en dag, åsså fant jeg de røde skoene mine! Matching på gang!



     Og kan dere ikke gjøre meg en tjeneste til? Gå inn å lik på *What doesn't kill you makes you stronger* på facebook!

    http://www.facebook.com/#!/pages/What-doesnt-kill-you-makes-you-stronger/208758259209536

  • Arr i sjelen

    Her en dag når jeg og assistenten min var på vei til sykehuset, fortalte jeg henne noe jeg ikke har fortalt til noen, (og ikke trodd var noe spesielt heller egentlig).

    Når man har vært i en kraftig bilulykke får man som oftest noen arr. Jeg har massevis utvendig på kroppen, men de man ikke ser er inni meg, i hodet, i hjertet, og i sinnet.

    Helt siden ulykken har jeg hatt angst for store biler. Spesielt lastebiler, og blå lastebiler med lasteplan på får hjertet mitt til å hoppe over ikke bare 1, men 5 slag.
    Kanskje ikke så rart kanskje, men så utrolig ekkelt. Ser jeg en lastebil kan jeg se for meg hvordan det hadde vært om vi hadde kollidert med den, i detaljer. Det går som oftest greit om lastebilen er et stykke unna og kommer mot oss, men dukker den plutselig opp i en sving eller lignende får jeg rett å slett panikk. En gang fikk jeg et skikkelig nervøst sammenbrudd i taxien å kom meg ikke utav det før en halvtime senere når jeg hadde fått "landet" og hadde kommet meg ut av bilen.

    En annen ting er når jeg sitter i taxiene. Jeg sitter i rullestolen min, så er ikke sånn kjempetrygg, uansett hvor mye de spenner meg fast.  De fester meg i stropper på ihvertfall tre av hjulene, men tar jeg av bremsene på stolen kan jeg som oftest flytte litt på stolen likevel. (Tenk hvordan det blir i en ulykke). Jeg får belte rundt magen, men om vi kræsjer glir jeg lett under beltet.
    Det jeg fortalte assistenten var måten jeg tenker på når jeg sitter i taxien. Jeg holder meg fast i stolen, men ikke sånn at hendene mine brekker om vi krasjer. Jeg holder alltid i beltet, men jeg holder alltid håndleddet på, slik at jeg ikke river av meg tommelen om vi krasjer.  Jeg holder aldri armen på setet ved siden av meg, for da kan hånden min gå ut av ledd, og det har skjedd en gang for mye allerede. jeg passer alltid på hvordan beina mine står på fotbrettet for at det skal holde meg oppe om jeg glir under beltet, og jeg har alltid øyenene godt plantet på veiene rundt meg slik at jeg har fullt overblikk.
    Jeg tenker alltid 50 meter frem og ser jeg farer  spenner jeg alt av muskler for å gjøre meg "klar".

     

    Sånn er det hver eneste gang jeg sitter i bil. Alltid.

    Har egentlig ikke tenkt over at  jeg har tenkt sånn, før jeg fortalte det til assistenten og hun så på meg med et sånt "cecilie da.." blikk.

     

    =/ Dumme bilulykke

  • Fra gammel blogg: Ulykkesdagen

    Dette innlegget skrev jeg som innlegg nummer to på den gamle bloggen. jeg har lageten kategori som kommer til å være de viktigste innleggene derfra, siden det er mange som vil høre hele historien. Jeg kommer til å legge ut noen slike innlegg av og til for å få det med på denne bloggen. Da vet dere ihvertfall det!

     

    Hei.

    Vel,da har jeg fortalt hovudhistorien,så nå skal jeg gå dypere inn på detaljene.

    Ulykken.

    Når jeg "våknet",eller kom til meg selv når bilen hadde stoppet,tenkte jeg at jeg måtte få tak i tlf min,å ringe til forloveden min.Når jeg prøvde å røre på meg,fikk jeg akuttt vondt i høyre arm,og jeg klarte ikke bevege meg litt engang. Jeg trodde først at det bare var en vond drøm,men jeg skjønnte jo fort at det var ekte.Jeg ropte å skreik,som jeg aldri før har gjort,og spurte mamma hvor gale det var,for jeg så jo ingenting siden jeg ikke kunne bevege på meg. Jeg fikk ikke noe svar,men tenkte ikke over det,i senere tid,fant jeg ut at mamma ikke hadde vært ved bevissthet de første minuttene siden hun slo hodet i rattet.

    Jeg husker jeg tenkte at nå,skal jeg prøve å bevege på beina,og om de ikke beveger seg,vet jeg hva som har skjedd.-De rørte ikke på seg. Jeg senket skuldrene,og skjønnte hva dette innebar.På dette tidspunktet hadde mamma våknet,og var helt fra seg.Det kom mennesker fra alle steder,åpnet døren til mamma,og så til at det var fint med oss. Mamma hadde jo slått hodet i rattet,hadde fått slått ut 4 tenner,leppen var spjæret,hun hadde store blåøyer,kinnbeina var knust,lukket brudd i pannen med blodoppsamling,nesen var knekt,kjeven var knekt,hull i hodet(?),og bekkenet var brekt.

    Jeg vet hun blødde fælt,for den eneste veien jeg så,var rett frem og opp i speilet,og i speilet så jeg mamma og meg selv. Jeg hadde hodet på skulderen til mamma. Sykebiler,brannvesen og ambulanser,kom raskt til stedet,og jeg husker jeg hørte noen rope at det måtte komme flere ambulanser,vi var jo 4 kjøretøy til sammen. Folk strømmet på,etter det jeg har fått høre,var det ganske mye kaos på stedet. Plutselig sto det en i baksetet,jeg tenkte ikke over det før det plutselig sto ganske mange i baksetet.Jeg skjønner i ettertid hvorfor.(les 1 innlegg)

    Mamma ropte at noen måtte skru av tenningen,jeg gjorde det samme,men ingen hørte på oss.Til slutt var det en dame som bøyde seg inn å skrudde av.Vi vet hvem dette var-takk.

    Noen klippte opp genseren min,og jeg husker jeg tenkte "neei,ikke genseren til Marius!" ,det er rart hvordan man tenker i slike tilstander..Jeg fikk oxygenmaske over meg,og jeg skjønnte ikke hvorfor,for jeg var jo helt fin!-Trodde jeg.

    Vi fikk tepper over oss,da de skulle knuse ruten.Noen ropte etter flere tepper.

    De skjærte siden min løs,eller,det som var igjen av siden min,og jeg tenkte at nå kom de til å skjære i meg.

    Mamma var helt fra seg.Hun satt hele tiden å sa "unnskyld jenta mi,jeg elsker deg jenta mi,unnskyld" osv.Dette var nesten mer sårt enn selve ulykken.

    Mamma prøvde å få noen til å ta vesken hennes å ringe til skolen der søskene mine går,men ingen hørte på henne,og jeg husker at det var en mann som sa at det ordnet seg,de kommer seg nok hjem selv.Mamma protesterte det hun kunne og sa at døren hjemme var låst . Noen bynnte å prate om at de måtte få ut mamma,men jeg visste,at om de tok ut mamma,ville jeg mest sannsynligvis dø.Jeg protesterte villt.!ropte omtrent.

    Jeg husker egentlig ikke særlig mer fra når de tok oss ut osv,men jeg vet at de tok ut mamma først,og at jeg sikkert har hatt så vondt at jeg har besvimt,eller,som legen sa,at jeg hadde fått så mye smertestillende at jeg ikke husker mer fra da. Samme kan det være.

    Jeg snakket med første politimannen som var på stedet,han hadde pratet med meg,og da hadde jeg vært bevisst på ryggen min,og hadde bedt om å få ligge stille.Jeg hadde visst lagt oppå setet på skrå,med masse bildeler under setet som hadde blitt trykkt frem og under bilen.

    Jeg ble kjørt til Ålesund sykehus,det samme ble mamma.Det var siste gangen jeg så mamma på over en mnd.Jeg husker ikke særlig mye fra Ålesund,utenom at jeg lå på et bord og var døsig,og ble sjekket for alt mulig rart,og at det var en sykepleier som kom å sa at xen min satt på gangen.

    Så etter noen timer,ble jeg sendt til Trondhjem sykehus med sykehushelikopter(noe man egentlig ikke burde gjøre,i og med at jeg var ryggmargsskadet). Jeg husker at jeg lå på båren,hadde ganske vondt,og at det satt en mann og en dame der.Det ristet fælt,og det gjorde det ikke akkurat bedre. Jeg spurte om mannen kunne ringe til Marius og fortelle ham alt.Jeg hadde snakket med ham pittelitt,sagt jeg var redd å hadde vondt.Men mannen forklarte det meste til Marius. Jeg ble ført ut av helikopteret gjennom en slags tunnell for at jeg ikke skulle få regnet på meg.

    Jeg lå på et bord,og det sto en eller flere personer på hver eneste del av meg å sjekket hvor skadet jeg var. Armen gjorde vondt som faen.

    Telefonen min ringte i ett sett. Den lå i vesken min ikke langt fra bordet,men ingen brydde seg. En lege spurte hvor jeg hadde piercinger,for disse måtte ut,jeg fortalte,men unnlot den i tungen, så ser han på meg,å sier "Gap opp",og jeg gapte opp,og han ristet dumt på hodet. Så hørte jeg "klippe" og "forlovelsesring",og jeg fikk stotret frem "du kan vel bare ta den av!" ,og etter det husker jeg ikke mye. Men de hadde heldigvis tatt den av.

    Så var det MR og CT,og det gjorde så vondt! Jeg ble løftet fra bord til bord,og jeg måtte holde hånden,den vonde,oppå meg,og det var ikke særlig lett.

    Jeg husker bare bruddstykker av hele Trondhjem.

    Jeg lå på et rom alene,med en monitor over meg. Jeg så speilbildet av monitoren i glassdøren forran meg,og var livredd for at noe skulle forandre på seg.Tlf min lå fortsatt å ringte

    Senere på kvelden skulle jeg operere hånden,de turte ikke legge meg i narkose pga tilstanden,så jeg fikk sprøyter rett i nervetrådene som går til armen i nakken.

    Jeg lå på en båre,med hånden over på en annet bord,og når de løftet på hånden min,så det ikke ut som om det var min.-dobbelt så stor og helt livløs.

    De hadde et grønt teppe mellom meg å hånden,slik at jeg ikke skulle se noe,men jeg snudde meg,og fikk et glimt av en stk oppskjært hånd,med masse blod og dill. Det var en dame som sprang frem å tilbake for å ha iskaldt vann på papir slik at jeg fikk ha det på leppene,jeg var knusktørr. Jeg fikk ikke drikke noe,men var slu nok til å slurpe i meg vannet fra papiret.

    Etter dette husker jeg ikke mer.

    Men jeg har snakket med legen som hadde meg under hele oppholdet,og han fortalte at etter det,ble ting kritisk,siden jeg ikke fikk puste skikkelig og bynnte å få panikk,og det var kanksje best at jeg ikke husket det.Og nå også husket jeg det ikke pga sterke medisiner.

    Jeg ble lagt i kunstig koma,i 2 tiden på dagen den 9 januar. Marius kom samme dagen,og fikk beskjed om at jeg var blitt lagt i koma. Pappa og ungene og Mon kom også.Den 12 januar ble jeg operert i ryggen. Så ble jeg sendt til Stavanger siden jeg hadde hjemadresse der.

    Det er et nytt kapittel,og dette skriver jeg om neste gang.

    Beklager alle de korte setningene,det er vanskelig å komme på alt.


  • Flower power!

    Go lørdag!

    Jeg sitter godt plantet i sengen min med vond mage , vond rumpe, vond blære, vonde skuldre, men med et stort smil likevel!
    I dag skulle ikke noe få ødelegge dagen min, uansett smerter, så jeg har gjort noe av det jeg koser meg mest med. Blomster!.
    I går kjøpte vi blomster til å ha utenfor huset, og jeg gledet meg til å plante dem. 

    Jeg elsker blomster. Det sto faktisk mellom blomsterdekoratør og kokk når jeg skulle velge linje til videregående!(jeg valgte kokk for dere som ikke visste det, og gikk hele TO månder på hotell og næring i mine "yngre" dager.) 

    I dag har jeg plantet i potter,hengekurver, potter på veggen, og treblomsterbed som vi har på både fremsiden og baksiden.
    Kjempekjekt! Enda kjekkere var at vi hadde både Leah og Rex med oss ut. Rex, katten, fikk komme ut for første gang alene i går, så det er veldig stas. Han må bare skjønne at det er greit nok å komme seg opp i treet, men det er ikke så lett å komme seg ned igjen. Jaggu godt katter har 9 liv!  

        I går var jeg på forestilling med Trygg trafikk igjen. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, hvordan opplegget var eller noe , bare hvor jeg skulle møte. Så vi reiste dit, jeg , Chris og ene assistenten min!
    Denne gangen var det på Madlaleiren her i stavanger. Jeg kan nesten ikke forklare følelsen av å sitte der oppe å prate. Det er så herlig! Det gir meg så utrolig mye. Det gir meg akkurat den avstanden jeg trenger fra ulykken. Jeg trodde ikke at de gutta der(og de kanskje..10 jentene?) kom til å reagere spesielt, men det var faktisk flere der som gråt enn på ungdom og videregående skole!

    Jeg hadde forestillingen med to fra politiet som jeg har møtt mange ganger før. I starten sa politimannen at han skulle spørre de noen spørsmål, og de som svarte ja, skulle reise seg.

    Noen av spørsmålene var :

    • Har du noen gang vært med i en bilulykke?
      - Halvparten reiste seg
    • Har du noen gang vært i en bilulykke hvor noen ble alvorlig skadet?
      - litt  mindre enn forrige reiste seg, men nesten like mange
    • Har du noen gang kjørt for fort
      - så å si alle reiste seg

     

    Osv osv.. Jeg satt der å tenkte wow... dette er intenst. Det sitter 400 personer i salen, forholdsvis unge, og nesten alle har vært borti ett eller annet sånt.

    På slutten ble de to første radene bedt om å reise seg. Dette var hvor mange ungdommer som dør i trafikken hvert år. Deretter skulle de 10 første radene reise seg, og det tilsvarte alle som dør i trafikken hvert år. Ganske rart å sitte på en scene å se det på den måten..

     




      Blomster!<3

    Fortsatt god lørdag!:)










     

  • Hvorfor kan ikke alle veie like mye?

    I dag er jeg litt smådeppa:(

     

    Jeg har vært kjempestolt for at jeg har gått ned så mye, og de 40 kg er det eneste jeg har pratet om siden i forrige uke når jeg fikk høre hvor mye det var.
    Jeg har ikke visst hvor mye det var snakk om før nå, jeg har bare sett klærne bli løsere å løsere for hver uke, så det var litt av et sjokk når jeg fikk høre at det var såpass mye.
    Særlig når jeg ikke egentlig har gått inn for det, og når jeg aldri i verden trodde det var mulig.

    Jeg har bestemt meg for å gå ned 6 kg til, ene og alene fordi da er jeg på normalvekten for min BMI, (vekt og høyde), og det kan hjelpe kroppen min mye siden jeg har PCOS.
    Gynekologen sa det kunne hjelpe mye for muligheten for å bli gravid på et senere tidspunkt, og for mange av plagene mine. Jeg har hatt mensen ca 9-10 ganger etter ulykken, og alle gangene har vært når noe bra har skjedd. Som når jeg startet på skolen igjen, når jeg ble kjent med Chris, når Chris flyttet, osv. Det går likevel månder mellom hver gang, istedenfor de fire ukene det skal ta. Nå i år fikk jeg i Februar, jeg fikk i Mars, og i dag, 4 uker siden sist- fikk jeg mensen igjen.

    Jeg er veldig fornøyd med hvor mye jeg har gått ned, at jeg har mensen nå og at jeg kommer inn i klær jeg ikke har kommet inn i på lenge, men det er desverre ikke bare positivt.

    Jeg hadde lagt til side klær som var altfor små til meg og som jeg egentlig var sikker på at jeg kom til å kaste fordi jeg ikke kom til å bli så liten noensinne. Nå er disse klærne for store også.
    Jeg har sinnsykt mye klær , men ingenting sitter fint på meg, alt bare..henger.
    Ganske lenge har jeg sagt at jeg trenger nye bukser, for man kan mildt sagt være to personer i de jeg har nå, men jeg har liksom ikke fått meg til å gjøre det, for det vil si jeg må innse hvor ille det er også.
    I dag var jeg så frustrert at det ikke var kjekt engang.. Jeg hadde ikke en eneste bh som passet,  så jeg måtte ut på shopping.

    Nye bukser, og 6 par nye bher. Jeg hadde så mye som E i bh før, nå er jeg nede i B/C. Jeg kan bruke de gamle bhene som hatt!
    Vi sto i butikken, jeg og assistenten min, og jeg så på en størrelse D, og hun så på en størrelse C. Jeg sa, blir det ikke litt å overdrive å kjøpe C, blir det ikke for smått?
    Nå har vi kommet hjem og jeg prøvde nettopp på meg C'en. Passer perfekt. Det er nesten så det er deprimerende..

    Klær er en ting det går an å gjøre noe med, kroppen derimot er ikke så enkel. Nå har jeg så mye overflødig hud at jeg syns det er ekkelt å se på meg selv . Lårene mine er rynkete og henger ned når jeg setter meg på kanten av stolen. Magen er så å si bare overflødig hud, og det gjør det veldig vanskelig for meg å flytte meg om natten uten å få vondt. Når jeg skal sette meg opp fra liggende på siden på en måte "bretter" jeg meg innover på sidene, slik at ting innvendig blir klemt. Dette er ikke særlig deilig , og heller ikke uten smerter.
    Det verste er rumpa. Jeg er 1000000% avhengig av at den er ok, i og med at jeg sitter hele tiden. Nå har jeg kanskje 1 cm med hud igjen der, noe som gjør det smertefult å sitte over lenger tid, og som øker sjansen for sittesår betraktelig. Jeg setter meg i sengen rundt 4-5 nå, for å ligge på siden for å avlaste. Dermed ligger jeg i sengen 3/4 av døgnet. Ikke mye kjekt spør du meg.
    Ståbordet som jeg hadde gledet meg sånn til å bruke når jeg flyttet hit, kan jeg ikke bruke nå fordi det er for mye hud som henger, og blodtrykket mitt har blitt så lavt

    I det siste har jeg møtt mange rundt omkring som har kommentert vekten. Jeg møtte blant annet en gammel vennine på sykehuset, som hadde kommentaren : "Ser du har gått ned enda mer Cecilie, det er nesten så det er altfor mye". En annen fra hjemmesykepleien sa : " herregud, er det DEG Cecilie? Du er jo bare halve deg!  Eller i dag når jeg fikk spørsmål av ei på pasientreiser om hvor mye jeg hadde gått ned, (vi pratet om gallestein og jeg fortalte jeg hadde gått ned litt pga det). "Har DU vært så svær? Det hadde jeg aldri trodd! Nå tuller du vel??"

     

    Men tingen er, jeg føler meg fortsatt svær jeg. Rett å slett dritsvær. Jeg vet jo at jeg ikke er det, og av og til innser jeg det, men plutselig er jeg tilbake på det svære igjen. Jeg ser meg i speilet og ser fortsatt bollekinn og dobbelhake, eller jeg ser stor mage og tykke lår når jeg kjører forbi et vindu. Hadde jeg bare følt meg like "liten" so jeg har blitt, så hadde det vært så mye kjekkere. Kroppen har forandret seg mye, men hodet mitt vil ikke helt være med.

    Jeg har aldri vært så liten som dette jeg. Det er rett å slett bare rart hele greia.

     

    BLÆ!
    Hvorfor kan ikke alle bare veie det samme..

  • For en nydelig dag!!

    I dag har vært en nydelig dag!
    Det vil si... ikke i morges i halv 6 tiden når det virket som alle fuglene i hele norge var samlet for sang utenfor vinduet mitt..

    Vi dro opp gardinene når assistenten kom og inn skinte solen!

    Vi bor 50 meter fra havet her vi bor nå. Det finnes fantastiske turområder 50 meter fra huset vårt , helt perfekt!!


    Vi tok like gjerne med oss Leah ned til en liten bukt vi har like i nærheten, og hadde med oss et treningsbånd vi har til henne på 15 meter så hun fikk gå ut i vannet.
    Hun storkoste seg!!

    Er det ikke nydelig!?










    I morgen skal jeg ta med meg Chris å se bilen! Den er neeeeesten klar!

     

    Og igjen . LIK LIK LIK på facebook!

    http://www.facebook.com/Ciile#!/pages/What-doesnt-kill-you-makes-you-stronger/208758259209536

     

  • Blås|stopp

    Da er vi igang på den nye bloggen!

     

    Jeg har kommet meg utrolig godt etter operasjonen. Sårene ser fine å tørre ut, jeg kan bevege meg så å si fritt i sengen og til og fra stolen uten problemer og for mye smerte, luftsmertene er borte, så det ser veldig mye lysere ut! Det eneste problemet nå er at jeg har noen kramper der galleblæren en gang  var en stund etter at jeg har fått i meg mat og drikke. Jeg er vant med å drikke veldig mye av gangen for å få i meg nok drikke, og det kan jeg ikke nå så jeg sliter litt med urinen. Men det ser ut til at jeg kan drikke mer å mer for hver dag som går så satser på det ordner seg etterhvert.

    Har nå startet enda et nytt kosthold..Et kosthold uten fett pga galleblæren som er borte. Gallen som leveren min lager renner rett i tarmene mine nå, så istedenfor å gi meg det når jeg trenger det så får jeg det hele tiden. Spiser jeg mye fett vil jeg ende opp med diare fordi gallen ikke kan bryte det ned, og det vil jeg helst unngå. i dag lagde jeg :

    Villris
    Paprika- gul,grønn og rød
    Gulrot
    Kjøttet fra grillet kyllinglår, uten skinnet.

    Ikke brukte jeg verken olje eller smør når jeg stekte det heller, så jeg kan ikke se mye fett der, utenom det lille som kanskje satt igjen fra kyllingskinnet.

    Det bekymrer meg egentlig litt, for nå kan og burde jeg ikke gå ned mer. Og det er jo en selvfølgelighet at jeg kommer til å gå ned når jeg ikke kan få i meg fett! Jeg får vondt når jeg spiser mye , så jeg får ikke i meg så mye i løpet av dagen. I tillegg har jeg cøliaki, så jeg spiser ikke melkeprodukter og ting med gluten i, ikke egg eller noe(tåler det ikke).

    Hva står igjen da?

    Rent kjøtt, (kylling, kalkun , svinekjøtt),  grønnsaker, poteter, ris, pasta(glutenfri), og... knekkebrød!

    Kom gjerne med tips til middag om dere har det.. Jeg trenger det sårt!

     

       Var til legen i dag. Jeg har hatt samme to legene siden jeg flyttet til Stavanger for snart 4 år siden. Den første er en eldre mann som sa jeg var fet på første besøk, og jeg husker jeg tenkte gud for en drittsekk, du kan ta det LITT forsiktig på måten du sier det. For et år siden hjalp han meg med å søke på slankeoperasjon, og siden har jeg ikke sett ham.
    I dag når jeg kom dit var det første han sa: Du, slankeoperasjon? pfff!
    Trodde han skulle gå i bakken når jeg fortalte at det var 40 kg på under året. Han sa han ikke hadde kjent meg igjen hadde det ikke vært for rullestolen!

    I dag fikk jeg målt lungekapasiteten min igjen- tre år siden sist! Har ikke blitt så mye bedre. Det var 45% før, og har nå gått opp til 50%. Det gjør ikke så mye skilnad , for jeg har ikke like mye rundt midjen som jeg hadde før, så jeg har ikke like mye støtte som holder meg oppe, og da blir det vanskeligere å puste. Puster skikkelig tungt, men jeg er vant til det. Når man tester kapasiteten skal man blåse inn i et rør og holde det så lenge som mulig. Litt sånn her:

    BLÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅS.

    Jeg er mer:

    blås| stopp.

    Det er faktisk så ille at han lo når han så resultatet fordi det var så dårlig.
    Det samme gjorde han når han skulle sjekke blodtrykket mitt. Det har vært sånn den siste tiden at jeg har svimlet når jeg har løftet meg opp på hendene på hjulene, så jeg sa jeg mistenkte at jeg har lavt blodtrykk, å det hadde jeg visst. Når jeg sa det aldri har vært sånn før argumenterte han med at jeg heller aldri har vært så liten som jeg er nå.

    Betennelse i skuldrene har jeg også=/ Det har jeg strengt tatt bare ventet på, i og med at det tar på å kjøre rullestol hele tiden. De er bena mine. Skal få ordnet fysioterapi så jeg i det minste har kontroll på det så det ikke blir verre.

    Oh well. det er bare å sette det på listen og fordøye det sakte men sikkert. Er det ikke det ene så er det det andre. Blir ikke forundret eller overrasket om det kommer nye ting lenger. Det er som det er og det er desverre ikke så mye å gjøre med det.

     

    Det var kjekt å møte ham i dag faktisk.. Jeg fikk høre at jeg var en annen jente enn jeg var i fjor, og at jeg var en av de han virkelig husket pga humøret mitt og pågangsmotet. Han spurte hva som hadde gjort forskjellen siden jeg har det så bra, og jeg hadde ikke annet svar enn Christopher. Han har virkelig forandret meg og hvordan jeg vil leve livet mitt, tror ikke han vet hvor mye han har gjort for meg.
    I dag har vi vært sammen i 11 månder, snart et år! Tenk det da.. Egentlig ganske sykt. Og det beste er at vi har det akkurat like bra som vi hadde det de første måndene. Vi pratet om det i går kveld når vi skulle legge oss, hvor godt vi likte det vi har sammen. Trodde ikke at sånn kjærlighet fantes engang før jeg møtte ham.
    Herlig!

    I dag gikk det forresten en mann forbi meg og assistenten min. Han smilte å sa hei, og før han forsvant sa han: God bedring!
    Jeg tenkte oj det var koselig sagt av ham! Men så kom jeg på at han visste jo ikke at jeg var nyoperert, så det eneste han kan ha ment var rullestolen. Haha, måtte le litt der.

    Hadde en fin taxisjafør på vei hjem og, han hørte på Aqua han! Polsk litt eldre sjåfør som kjører meg hjem ganske ofte, satt der å sang til Freaky Friday og koste seg. He made my day!
    Han var veldig snill , jeg spurte om han kunne ta det litt rolig i kjøringen siden alle humper gjør vondt i sårene. Greit nok at man tar det rolig, men han tok det hele til et nytt nivå! Sneglekjøring.
    Kjekt da, at de faktisk hører på ønskene til passasjerene sine.

     

    Da var det finito for denne gangen! Middagen er fortært, jeg sitter i sengen og ser på tv med solen stående rett på vinduet. Varmt og deilig!
    Avslutter med et bilde fra i forgårs når vi hadde Rex ute for første gang. Han skal få gå ut når vi har fått halsbånd på ham, men til da må vi bruke selen så han ikke stikker av. Hadde et gammelt tau som lå igjen fra de gamle eierne som vi bare festet på ham, og han storkoste seg!



    Og forresten, til dere som har prøvd å kommentere på den gamle bloggen, det kommer opp, men jeg må godkjenne det før det vises.

    Og takk til dere som fortsetter å følge meg!

    Minner om facebook gruppen, gå inn å lik!!

    http://www.facebook.com/pages/What-doesnt-kill-you-makes-you-stronger/208758259209536

     

  • Første innlegg på den nye bloggen!

    Da blir dette min første post på den nye adressen!

    Jeg har blitt tvunget til å flytte bloggen min hit istedenfor å ha den på Sol.no, ettersom de skal stenge ned blogg tjenesten.
    For dere nye lesere kan jeg fortelle litt basis om meg selv:

     

    Jeg er ei jente på snart 23 år, jeg er fra Ålesund men bor og har bodd i Stavanger i snart 4 år.
    Her bor jeg sammen med samboeren min Chris, hunden vår Leah og katten vår Rex i et hus som egentlig ikke kan kalles noe annet enn et slott!(Eventuelt villa)

    I Januar 2009 var jeg og mamman min i en bilulykke i Ålesund, der jeg endte opp med så store skader at jeg ble varig lammet fra magen og ned, og nå sitter jeg i rullestol.
    Jeg startet blogg om dette etter ca 4-5 månder etter ulykken og har blogget aktivt siden! Bloggen var på sol.no, men nå skal de stenge tjeneste så da blir det her videre.

    Jeg kommer etterhvert til å legge inn de viktigste innleggene fra den gamle bloggen slik at dere nye lesere kan gå inn å lese slik at dere skjønner litt "ka de går i" ( ålesundsk).

    Jeg er kjent som Cilejentii fra den gamle bloggen, men denne blir i linken Ciile.

     (Dont mind the header..its not gunna be like that..!)

    Sånn ser jeg ut!:



    Dere som vil kan gå inn på facebook siden min å like den ved å gå til denne linken:


    http://www.facebook.com/pages/What-doesnt-kill-you-makes-you-stronger/208758259209536

     

    Så ønsker jeg både nye og gamle lesere velkommen til bloggen min!

     




  • hits