Cilejentii -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Lamme lår.

I over fire år har jeg spøkt og tullet med livet som rullestolbruker. Jeg snapper opp det folk sier av ren vane og klarer ikke la være å kommentere det.

"Stå på!"    - Men jeg kan jo ikke stå!
"Hvordan går det?" - Tja, det går ikke så bra, men det ruller fint
"Kom så går vi bort dit" - Jeg kan jo ikke gå..
"Kan du går å hente .blabla?" - Nei (vente litt), men jeg kan rulle å hente

 

Noe jeg har spilt mye på i det siste er Lam.   Hvorfor heter det egentlig Lam?

Denne skjønne, søte , hvite og myke sauen på bildet under kan si "Jeg er lam".  Mens den langt mindre skjønne skapningen på to hjul som til tider er alt annet enn hvit og ihvertfall ikke myk kan si det samme. ( eventuelt: jeg er lam, og holder en frossen død fisk)



 Et lam i rullestol burde se slik ut :


Enkelte  ganger blir jeg sittende å le for meg selv når jeg kommer over ting som har med lam å gjøre. 
For eksempel dette: 




 Er det meg når jeg er på fest?

Eller når man kommer forbi skilt som dette:



 Jeg har bare en ting å si :

 

Jeg var på kartkjøring for et par månder siden og kjørte litt ut på landet. Jeg så et jorde med sauer på, og samtalen mellom meg og trafikklæreren min gikk som følgende :

Jeg: SE! Familien min!!"
Han: Huh, ( ser tydelig forvirret ut)
Jeg: Ja, der borte, lammene
Han : (skjønner fortsatt svært lite og ser rart på meg)
Jeg: Jeg er jo også lam!!
Han: (Rister oppgitt på hodet) Den var bare supertørr Cecilie
Jeg: (Ler hysterisk) Bææææ

 

Avslutter med et godt og høyt bræk, BÆÆ! 

Ha en fortsatt god kveld , lesere ! :)
 

  • Menneskets beste venn :)

    Sitter å ser gjennom bilder og fant masse bilder av meg og Leah fra de tre siste årene.
    Det er helt klart noe i det de sier om at hunden er menneskets beste venn, for hun betyr alt for meg.

    Hun leker og tuller, kommer til meg for kos, er lydig (når hun vil), søker trøst når hun trenger det og er verdens herligste hund.

    5 mai må feires, da har jeg hatt henne i tre fantasiske år! 

    Jeg kunne virkelig ikke hatt en bedre bestevenn :) 

     

     




     








     

     



     


     



     

     



     





     

  • England dag 3 og 4

    Hei!

    Det ble aldri tid til blogging fra de to siste dagene vi var i England, så da får det heller komme nå :)

    På søndag var det bursdagsmiddag med familien til Chris på en søt resturang. Været var nydelig og det var ganske varmt ute. Etter noen slappe timer på hotellet etter middagen var vi hjemme hos ham resten av kvelden.
    På Mandag var det hjemreise, men flyet gikk ikke før klokken 9, så vi brukte like gjerne tiden til enda mer shopping !

    Jeg elsker å være i England, og gleder meg allerede til neste gang. Jeg drar dit uten noe annet enn et forflyttningsbrett og har ikke tilgang på noen av de hjelpemiddlene jeg har her hjemme. Likevel går det veldig fint og vi klarer oss generelt bra.  Hadde noen sagt det var mulig for et par år siden hadde jeg tenkt at det var ren galskap. Jeg er veldig fornøyd med hvordan flyturene har gått også. Nå vet vi hva vi må gjøre og alt går smidig og raskt.

    Jeg husker godt første gang jeg skulle fly etter ulykken. Jeg skulle reise hjem til Ålesund alene og var utrolig nervøs. Når man skal inn på fly og ikke kan gå selv må man sitte på en liten stol som egentlig ikke har plass til noe annet enn en 2-åring. Jeg var 60 kg større enn jeg var nå og klarte ikke forflytte meg selv, så da måtte jeg løftest av 4 personer,( som klagde på at det var tungt). Alt tok veldig lang tid og jeg fikk så vidt plass i flysetet.  Forrige gang vi var i England gikk det også veldig fint, men det ble litt irritasjon fordi jeg ikke fikk gjøre nok selv. Denne gangen gikk det overraskende bra , jeg forklarte at vi ordnet alt av forflyttning selv , og alt gikk veldig fort og uten problem. 

    Til vanlig bruker jeg forflyttningsbrett når jeg flytter meg, av mange grunner. I og med at jeg har blitt så tynn nå har jeg  ikke mye fett på rumpa, noe som gjør det litt småfarlig når jeg ikke kjenner noe. Da er det mye tryggere å bare gli over på det jeg skal sitte på ved hjelp av et brett. I tillegg har jeg så vondt på grunn av senebetennelse fra fingertuppene til nakken at det stopper meg fra å gjøre mye, blant annet forflyttning. Av og til får jeg ideer om at jeg skal klare noe, så i England flyttet jeg meg til sengen uten brett. 

    Litt bilder  fra England :

     





     

  • England, dag 2.

    God kveld!

    Halv 11 i dag ble jeg og assistenten hentet av Chris og familien for å dra på bowling! 
    Etter et par timer var vi ferdige der og dro videre på shopping på et svært kjøpesenter ikke langt unna. Vi var på samme kjøpesenteret i September, noe som hjalp godt når jeg faktisk visste hvilke butikker jeg ville gå inn i.  Noen timer/ tusen senere og med en hel haug poser var vi ferdige og slitne. Vi kjørte tilbake til hotellet og jeg og assistenten tok en liten tur  i parken i nydelig sol!

    Litt bilder fra dagen :

     




     

     








     

  • England :)

    God kveld/ natt :)

     

     

    For et par timer siden landet jeg,  Chris og en av assistentene mine på  Gatwick, i England.

    Jeg var her i England for første gang for et halvt år siden. Nå ligger jeg og assistenten på samme rom som sist på et lite sjarmerende hotell i Kent hvor Chris kommer fra.

    Flyturen gikk veldig fint og vi fikk heldigvis den hjelpen vi trengte.  I morgen er det bowling 8lurer på om jeg og må ha bowling sko :P ? hehe ), og SHÅÅÅPPING! 

    Nå skal vi snorke, kommer mer i morgen, med bilder :) 

     

     



     



     

     

  • Selvstendighet, gull verdt :)

     I dag har jeg en stile dag. 

    Det vil si en dag der jeg tenker på ting mer enn jeg gjør til vanlig. 
    På livet.. på kroppen,smerter, fremtiden og alt som følger med. Av og til blir det for mye av alt. Da tror jeg at det er viktig å slippe løs litt, istedenfor å holde det inne og la det bygge seg opp.
    Det er til vanlig helt greit at kroppen er lam og ikke fungerer, men når jeg får tilleggsplager , og mange av dem, da er det  ikke så greit lenger. Jeg er vant med smertene i magen nå, men det er til tider ekstremt frustrerende at det ikke blir noe bedre. Særlig når magen styrer alt jeg gjør. Når det er på det verste har jeg ikke lyst til å gjøre annet enn å ligge i fosterstilling å få trøst. 
        Jeg fikk tidlig beskjed om at det var stor fare for å få senebetennelse fordi jeg bruker hendene hele tiden, men tenkte aldri at det var noe som kom til å bli et problem. Helt til nå. Min beste venn for tiden heter Ibux gel. Han varmer hendene mine når jeg trenger det, tar bort smerte og støtter meg så godt han kan. 


    Bestis <3

     

    Slike dager er nødvendige. Men i dag veier  stoltheten opp for at det ikke alltid er så gøy. I dag har jeg nemlig tenkt tilbake på hvordan det var å være lam for bare to år siden. Jeg husker spesielt en gang på rehabiliteringen i Bergen når jeg skulle lære meg å kle på meg igjen. Når de sa jeg kom til å klare å ta på meg buksen selv lo jeg godt av dem. To år etterpå fikk jeg assistenter og bestemte meg for at jeg skulle klare det. Assistenten ble bedt om å sette seg ned og ikke hjelpe meg uansett hvor mye jeg klagde. Etter 40 minutter med tommeltvinning kunne hun endelig flytte seg og jeg kunne stolt si at jeg hadde klart det for første gang. Nå tar det meg et minutt å gjøre det samme. Det samme gjelder forflyttning. De første gangene jeg skulle flytte meg over på en benk på treningssalen på Spinalenheten måtte jeg ha hjelp av to personer som støttet en meget nervøs meg.  Noen uker etterpå hadde jeg fått litt mer trening og fikk beskjed om at jeg skulle flytte meg over på benken alene, samt få beina opp på benken. Jeg så ut som en strandet hval der jeg strevde som søren med å få beina opp.  Når jeg hadde hjemmesykepleien ga jeg opp og brukte heller heisen for å komme meg inn og ut av sengen, og forflytningsbrett ( som man glir på).bare når jeg måtte. Også det var en av de store målene når jeg fikk assistent og tid til å lære det. Første gangen sto samme assistenten på gangen og bet negler når jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle klare det. Første gangen jeg flyttet meg helt alene uten at noen var der ble jeg sittende i sengen å gråte gledestårer fordi jeg visste at det var starten på noe nytt. 
    Noen uker etterpå sa jeg til Nattpatruljen som hadde hjulet meg til sengs i to år at jeg ikke lenger trengte hjelpen, jeg gjorde det heller selv. Etter det har jeg klart meg selv. Jeg fikk hjelp til å snu meg på natten og, men til tross for at også det tok tid å lære seg så gjør jeg det på null komma niks og helt uten å tenke.

    Absolutt ingenting kan forklare den utrolig deilige følelsen av å være selvstendig. Det å være avhengig av andre er  ikke ønskelig for noen. Når man er i 20årene og har opp til 50 forskjellige personer som kommer inn døren i løpet av en uke mister man fort verdigheten. Derfor er jeg utrolig takknemlig for at jeg har klart å lære meg såpass mye, og for at jeg har assistenter for de få tingene jeg ikke orker eller klarer. Jeg lever nå som en hvilken som helst annen 23-åring, men med pittelitt hjelp av assistenter som er mer som venninner enn assistenter. 
    Det at jeg på fredag skal til England med ingenting annet hjelpemiddel enn et forflyttningsbrett er nesten uforståelig om jeg tenker tilbake på hvordan det var for et par år siden. 

    Jeg lever etter det at om jeg vil klare det, så skal jeg klare det.  Av og til er jeg definisjonen av det å være sta, men det er nok det som må til.

     

    4 månder etter ulykken, ikke lenge etter at jeg har klart å finne balanse til å sitte slik alene. Forflyttningen tok lang tid og jeg trengte hjelp av to personer.



    Bildet under tok jeg i dag,  4 år etterpå. Jeg kaster meg frem og tilbake på null komma niks og trenger ikke tenke på det jeg gjør.

     

     

    Hadde noen fortalt meg at jeg kom til å klare såpass mye selv hadde jeg ikke trodd på det, men jeg er ekstremt glad for at jeg faktisk får det til.


     

  • Les om meg i dagens papirutgave av VG :)

    Hei og god kveld ! :)

     

    Noen av dere har kanskje lest VG i dag ?

    http://www.vg.no/bil-og-motor/artikkel.php?artid=10102304

     

    På linken over her kan dere lese om en bussjåfør som rett og slett sjonglerte med veldig mange liv i det han bestemte seg for å taste på ikke bare en men TO mobiltelefoner samtidig.
    I går ringte det en fra VG som jeg snakket med i fjor når jeg var på fremsiden av VG , for å snakke om mobilbruk i bil. Han spurte om jeg kunne se videoen av sjåføren som bruker mobiltelefonene og gi en kommentar på det. Det er ikke ofte jeg er irritert eller lei for at jeg sitter i rullestol, men når jeg så den videoen ble jeg rett og slett forbanna og følte meg "sviket" på en måte. Hvordan han kan holde på med to telefoner når han vet at det skal veldig lite til før han mister kontroll på bussen er en skam. Med nesten full buss på travel vei sitter han der å taster på mobiltelefonene sine uten å bry seg om verken de som sitter i bussen, eller andre trafikanter.  Han burde rett og slett fått sparken og få inndratt førerkortet til han klarer å sette noen andre enn seg selv først. Det hadde ikke hjulet å sagt unnskyld senere om han faktisk hadde krasjet og noen døde.

    Det står ikke om meg på nett, men jeg var med i avisutgaven.

     

  • Jeg kan ikke kalles billig !

    Hver sjette mandag drar jeg på sykehuset for å bli stukket med nål i magen.
    For dere som ikke har lest om det her før ,så er det kort fortalt en pumpe av metall som ligger i venstre side av magen min og som gir meg spasmedempende medisiner (muskelsvslappende) . Uten den er kroppen så sprelsk(ironisk nok)  at det ikke vil være mulig å leve et normalt liv.

    Pumpa har et lite hull i midten som er tettet med en slags gummimembran. Jeg må ligge på ryggen slik at pumpen kommer frem , så må de trykke rundt den for å få den helt opp på overflaten. Når det er gjort legger de på en mal med hull i midten hvor de stikker i midten og leter med nålen for å finne hullet i pumpen. Ikke en enkel jobb til tider!

    når de har truffet setter de inn 20 ml med medisin som skal hjelpe meg de neste ukene.

    De leser også av pumpen ved hjelp av en liten maskin. Sånn kan de finne ut hvor lang tid det er igjen av batteriet. Vi sjekket i går, 47måneder igjen. Da har jeg hatt den i 7 år og skal ha en pumpe som rommer 40 ml, altså dobbelt så mye. Da blir den en halv cm tykkere og jeg trenger bare fylle på hver 12 uke avhengig av dosen. Nå har j 957 mikrogram i døgnet. Det er 1000 mikrogram i 1 mg, så om man sammenligner  det med hvor mange mg man tar når man tar paracet for eksempel så er det ikke mye kroppen trenger når det blir  fraktet direkte inn til "roten" av problemet.

    Med en pumpe verdt opp mot 100 000 i magen, og med tanke på at de fyller meg opp med medisiner til 5000 kroner hver gang jeg er der så er det ihvertfall ingen som kan kalle meg billig!

     

    I dag ringte forresten vg, så i morgen må dere løpe og kjøpe!

     

     





     

  • "Sånn, da er du oppe og går"

    God kveld!

     

    De siste fire årene har jeg hørt mange "gullkorn" om det å sitte i rullestol, mange har sagt ting før de har tenkt seg om og det har blitt en del latterkuler:
    Ofte sier man noe uten å tenke seg om, spesielt på grunn av hvordan vi formulerer oss i det norske språket. Personlig syns jeg bare at det er morsomt og bruker det som humor gjennom dagen, i tillegg til at jeg sier mye rart selv.

    Sier du " Hvordan går det?" til meg, svarer jeg alltid : Tja, det går ikke, men det ruller fint!".  

    En annen ting jeg har nevnt her før er når dere skriver " Stå på!" til meg. Det er også bare talemåte, men for meg som ikke har sjans til å stå blir det bare morsomt.

    I dag var det utrolig kaldt etter at jeg kom ut av dusjen, så jeg satt helt i ro og hadde ikke lyst til å røre på så mye som en finger. Jeg åpner munnen å sier " Herregud, man blir jo helt lammet!". I det jeg var halveis inn i setningen skjønte jeg hva jeg sa og begynte å le.

    Litt senere hadde vi to montører her som måtte skru av internettet vårt litt for å fikse noe. Når hun er ferdig og skal til å gå ut døren sier hun " Sånn, da er du oppe å går igjen!",( for å fortelle meg at jeg var på nett igjen ).Heldigvis var hun på vei ut døren, så jeg klarte akkurat å kvele latteren lenge nok til jeg fikk snudd ryggen til. Der sto assistenten min og kjempet samme kampen mot latteren som jeg gjorde, så da var kampen tapt for oss begge. Jeg at damen hørte selv hva hun sa, så jeg lurer på hva hun tenkte når hun gikk ut døren.I

    I går var jeg med assistenten min på en gård med hester. Jeg syns hester er fantastiske dyr sånn egentlig, men når jeg sitter i rullestolen blir det noe helt annet med hvor nært jeg vil nærme meg. Både fordi det er et massivt dyr, men også fordi jeg ikke vet hvordan den vil reagere på rullestolen. Det var første gang jeg har vært så nær en hest etter ulykken, så det ble fra en helt annen synsvinkel (bokstavelig talt)
    Som de fleste staller hadde også denne en katt. Katten har flyttet inn selv, og vaar ekstremt kosesyk. Det var så ille at det var like før den adopterte meg. Den hoppet opp på fanget mitt og flyttet seg ikke annet når den tvangskoste på meg . Jeg så ikke ut når jeg kom hjem! Leah likte godt den nye "parfymen" (Hesteduft) 

     

    I forgårs var jeg på shopping , og kjøpte like godt 2  jeans ! Jeg må ha klær som er myke og behagelige slik at jeg ikke får sår , pluss at det er ekstremt vanskelig å få på seg stive klær. I går prøvde jeg de på meg og ble positivt overrasket når de satt som støpt !

     

    Under følger bilder fra både i dag, i går og litt diverse.

     

    Leah og jeg satt å såg på Chris som byttet dekk på bilen min

    Rex lurer på hva Chris gjør med bilen

    "Hva gjør du mamma?"

    Tvangskosing!

     

    Når man sitter i rullestol får man se ting fra helt andre vinkler!

    I jeans for første gang på over fire år!

    Håper alle får en fantastisk helg!

    Gå gjerne inn å lik facebooksiden min på linken under :

    http://www.facebook.com/pages/What-doesnt-kill-you-makes-you-stronger/208758259209536

     

     

     




  • hits