Cilejentii -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Positivt rullende - Handikapnytt

I februar fikk jeg spørsmål om jeg ville skrive noe for  bladet Handikapnytt.
Jeg skreiv, fotograf kom å tok bilder, og for noen dager siden fikk jeg det ferdig på trykk hjem i postkassen :)

" I januar i år var det fem år siden jeg var så heldig at jeg ble lam. Jeg var med i en kraftig bilulykke som snudde opp ned på livet mitt. Nå lurer du nok på om jeg glemte en U når jeg skreiv heldig. For hvor passer  «heldig» inn når man plutselig ikke kan verken gå eller bruke kroppen slik man kunne før?

   Ingen kan sette seg inn i hvordan det er når kroppen plutselig finner ut at den skal streike, for å så finne ut at den ikke har noen planer om å komme tilbake i jobb. Det er naturligvis en vanskelig prosess der man er både sint , lei og ikke minst redd i starten.  I mitt tilfelle tok det heldigvis ikke lang tid før jeg aksepterte skaden og at det ikke var noe jeg kunne gjøre med det.
  Jeg skriver «heldig» fordi det har gjort meg til den  jeg er i dag, en mye bedre Cecilie enn det jeg var før. En av tingene som har hjulpet meg og som jeg bruker aktivt er selvironi. Det å kunne le av noe som føles som en håpløs situasjon kan løse verdensproblemer, det er jeg helt sikker på.
    Jeg har en ryggmargsskade som gjør at jeg ikke kjenner eller har bevegelse fra armhulene og ned. Du tenker kanskje at dette er kjipt, men da må du tenke på alle de fantastiske fordelene man får.
Personlig så har jeg aldri vært noe fan av sport, uansett hvilken type det er. På ungdomsskolen var jeg den som hadde mensen hver gang vi hadde gym bare for å kunne sitte istedenfor å bruke energi på å bevege på kroppen mer enn nødvendig. Nå har jeg verdens beste grunn til å være så lat som jeg ønsker uten at noen reagerer.   Av og til når jeg har vært litt for ivrig med rullestolen og dunket beina borti ett eller annet, priser jeg meg lykkelig over at jeg faktisk ikke kjenner det.
Jeg som veldig mange andre jenter er veldig glad i sko.  Derfor er det toppen av lykke når man kjøper sko vel vitende om at de kommer til å se like fine ut om 10 år.  Enda bedre er det når det er salg på sko og man får parkere nærmest inngangen på grunn av handikapbeviset i bilen.
    Med skaden fikk jeg også verdens tørreste humor, rett å slett helt «lame» som de sier i Stavanger.  
Er jeg i slaget vil de fleste være helt lamslått etter en samtale med meg. Finner jeg noe som har med lam å gjøre kan du være sikker på at jeg klarer å kommentere det på en måte. Ser du for eksempel en jente som sitter med et fenalår på fanget i butikken ,som smiler og peker på beina sine samtidig som hun sier « se, tre lamme lår!», så kan jeg nesten garantere at det er meg.

Jeg vil gjøre skaden min om til noe positivt, noe som er grunnen til at jeg de siste årene har stått frem, nei jeg mener, sitt?.hm, vi prøver igjen. Jeg har de siste årene hatt fåredrag, jeg mener, foredrag om ulykken og livet som rullestolbruker. På denne måten når jeg ut med et budskap og ikke minst viser jeg  at det ikke er så ille å være hjulbent. Jeg har lært  meg selv å kjenne på et helt annet plan enn jeg trodde var mulig , noe jeg er veldig takknemlig for.

Med dette takker jeg for meg og sier rull på, verden har mye å by på!





  • Enda en Oslotur

    God kveld! :)

     

    Nå for tiden skjer det veldig mye , men samtidig føles det ut som tiden står stille.

    Fra onsdag til søndag i forrige uke var jeg på langtur til hovedstaden .En tur som denne gangen ble veldig oppklarende og fin.
    Jeg dro fordi jeg hadde 3 sykehusavtaler , både på Rikshospitalet og på Ullevål.  Det har seg sånn at jeg skal opereres , og operasjonen vil forhåpentligvis gi meg et bedre og mer selvstendig liv. Om det går slik jeg vil kan jeg bli helt selvstendig, noe jeg virkelig kommer til å jobbe for å få til. Hvilke operasjoner det er snakk om kan jeg skrive mer om senere, men det har med tarm og blære å gjøre.Jeg har ventet lenge på at prosessen skal komme igang. Nå ser det ut til at ting endelig går min vei  . Operasjon blir forhåpentligvis til høsten når jeg har flyttet til Oslo


    Til vanlig er det ikke så mye som skjer når jeg er i Oslo, men denne gangen ble det innholdsrikt . Fredag formiddag ble brukt i Karl Johans gater sammen med assistenten (aka bærehjelp).
    Jeg har aldri vært der før, så frustrasjonen sto på maks når jeg skjønte at jeg ikke kom til å komme inn på mer enn 1/3 av butikkene . En ting jeg lærte er at Oslo IKKE er tilrettelagt for rullestolbrukere.
    Man skulle tro hovedstaden i et så rikt land som Norge skulle stå frem som et godt eksempel og faktisk være tilrettelagt.  Istedenfor er det hindringer så å si overalt. 
    Humper og hull i veien gjør at man må ha blikket på bakken konstant. Takrennesluser på fortauene er et mareritt å rulle over, med mindre man har skikkelige støtdempere.
    Det er trapper så langt øyet kan se og man kan bare drømme om å komme seg inn i alle butikkene man vil inn i . Heldigvis finnes det sikkert 5 av samme butikken i samme gate. Er man heldig kommer man seg inn i ihvertfall en av dem.  Jeg kommer nok ikke til å bruke så mye tid der når jeg flytter, men det er veldig greit å ha vært der slik at jeg vet hvordan det er. Veldig mange av butikkene har dessuten flere etasjer, uten heis,






    I Oslo møtte jeg fantastiske mennesker , blant annet min kjære , gode og beste mormor .Vi hadde ikke sett hverandre på    2 år,så det var utrolig godt å endelig kunne se henne igjen Mormor er en viktig støttespiller for meg og har vært der fra jeg ble født . Det at jeg flytter vil også gi meg muligheten til å treffe familie, noe jeg er utrolig glad for. Det har og er ensomt her i Stavanger,,uten noen                                                                                                                                                                                

    Oslo er en stor by med veldig mange mennesker og dermed veldig mange biler også. I starten var jeg livredd for å kjøre der, men etter å ha vært der mye det siste året har jeg endelig funnet roen.  Nå begynner jeg å bli kjent i byen og kan veien til de plassene som vil være viktigst for meg.   Jeg har snart hatt lappen i et år og har til sammen kjørt snart 1000 mil , bare på langturer!  Langturene har absolutt formet meg som sjåfør , på en positiv måte.

    På torsdag pakker jeg bilen atter en gang, Denne gangen skal jeg være der fra torsdag til søndag,  Da blir det konsert og godt selskap!

     

    På lørdag heiv jeg både kjæresten og assistenten i bilen og kjørte til det nye huset . Vi fikk ikke sett mer enn utsiden denne gangen, men nå er det uansett ikke lenge igjen til vi får nøklene. Jeg gleder meg vanvittig mye til å endelig flytte!    

                                                   

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                              


     

  • Solastranden, -Norges fineste strand

    Mens andre har feiret påsken på fjellet og på hytten , har jeg tilbragt mesteparten av tiden godt under dynen med varmeflasker og musikk.
    Når kroppen ikke er helt i form er det ingenting som er bedre enn å legge seg godt til rette med varmeflasker og bare slappe av.

    I går hadde jeg besøk av Hjemmesykepleien fordi jeg ikke hadde assistenter som kunne jobbe på grunn av påsken.  Når man er vant til å være heldig nok til å kunne ha assistenter er det utrolig vanskelig å få Hjemmesykepleien i hus igjen. Den eneste fordelen med å ha dem på besøk noen ganger i året er at jeg setter enda mer pris på at jeg lever i et land som gjør det mulig for meg å styre mitt eget liv med brukerstyrt personlig assistanse.
    Det gikk heldigvis veldig greit siden hun som kom har vært hos meg før.  Likevel er hjemmesykepleien= null verdighet, så jeg priste meg lykkelig når assistenten kom på jobb i dag tidlig.

    Med godt humør og utrolig fint vær dro jeg med meg både assistenten og hundene våre ut i bilen og kjørte oss til Norges fineste strand, Solastranden!

    I dag var andre gang jeg har vært på Solastranden. Noe av det jeg savner mest fra før jeg ble lam er å sitte på stranden og føle sanden på føttene. Det er derfor naturlig nok vanskelig og sårt og bli mint på at jeg ikke kan det lenger. Jeg trosset det og dro likevel.
    Hundene storkoste seg  og Leah fikk sprunget av seg litt energi i sanden.

    Hva har du gjort i dag?

  • Trafikkoffer- Cecilie

    Jeg viste dette bildet til noen i dag, som kom med et spørsmål som fikk meg til å reflektere.

    "Hva følte du når dette bildet ble tatt?
    -Følte?
    *Ja følte, jeg ser du føler på noe"

    Jeg ble sittende å tenke over det og kom frem til at jeg må ha følt på stolthet. 

    Når jeg sitter i rullestolen føler jeg at den "tar over" og at den dominerer. På mange måter syns jeg at den definerer meg. 
    JEG, vet veldig godt hvem jeg er og at jeg er mer enn rullestolen. Når andre ser meg på gaten ser de rullestolen før de ser meg, og vil automatisk lure på hva som er galt og hvorfor jeg må bruke den. 
    Det er selvfølgelig helt normalt og  det er en del av menneskets natur å være nysgjerrig. Jeg gjør akkurat det samme selv når jeg ser andre i rullestol eller med andre handikap.

     

    Jeg prøver alltid så langt det lar seg gjøre å la folk bli kjent med meg uten at rullestolen er i bildet. Om jeg prater med noen via nett  lar jeg dem bli kjent med meg før jeg sier noe om rullestolen. Har jeg mulighet til å la folk se meg uten rullestolen første gang jeg møter dem, så gjør jeg det. Rett å slett fordi jeg vil at de skal bli kjent med Cecilie før de begynner å lure på alt rundt rullestolen og hva som er "galt".

    Av og til treer jeg inn i det jeg kaller "trafikkoffer-cecilie"rollen.  Det er når jeg møter noen for første gang og de spør hva som har skjedd. Jeg forteller at jeg har vært i bilulykke og får alltid samme reaksjonen tilbake. Den " åh, stakkars deg, det må være forferdelig", reaksjonen som jeg hater over alt . Jeg prøver så godt jeg kan å gi ett inntrykk av at jeg har det bra selvom jeg sitter i rullestolen, men  jeg kan se smerten i øynene deres når de ser på meg. "stakkars deg" . Ugh, jeg hater det.  På den lille samtalen har de laget seg et minne om meg som < hun som sitter i rullestol etter en bilulykke>. 
    Dermed, trafikkoffer Cecilie. 

    På bildet sitter jeg i en stol i en sykehuskorridor. Rullestolen er ikke synlig for de som går forbi og man kan ikke se på meg at jeg er lam. Der jeg sitter er jeg bare meg, bare Cecilie. Jeg føler stolthet som sitter der så fint , stolthet av at folk ser på meg og smiler og ikke tenker rullestol i det hele tatt. Jeg er bare en jente som sitter i en stol og smiler til dem. 

     

    <Jeg er meg, Cecilie, snart 25 år, fra Ålesund. >

    Jeg er sta og bestemt

    Jeg er kreativ

    Jeg elsker musikk

    Jeg har førerkort

    Jeg har hund og katt

    osv

    osv

    osv

    osv

    osv

    osv

     

    Og forresten, jeg sitter i rullestol etter en bilulykke for fem år siden.

    Cecilie

     

     

     

  • Nyskadet- den vanskelige tiden

    For rundt 40 minutter siden fikk jeg plutselig or meg at jeg måtte google "Paraplegiker". ( En paraplegiker er en person som har skade på ryggmargen under halsdelen, tetraplegiker er over )
    Jeg fikk opp mye bilder, blant annet et bilde av Carine Ødegaard. Bildet førte til en artikkel om henne som  hadde link til bloggen hennes.  

    http://plutseligrullestol.blogg.no/

    Hun ble skadet i fjor sommer og har en litt høyere skade enn meg. Likevel sliter vi med mye av de samme tingene. Carine er fortsatt nyskadet og har mye å lære i årene som kommer. Utfordringene står i kø, både fysisk og psykisk. Jeg følte ikke at tiden som nyskadet var ferdig før det hadde gått 5 år, og jeg er fortsatt ikke utlært.

    På bloggen hennes og i artikkelen står det at hun har vært lenge på sykehus og på opptrening. Det tok 7 måneder før jeg kom helt ut av opptreningen. Når jeg forteller dette til andre får jeg alltid samme reaksjon :  "huffda, det kan ikke ha vært kjekt å være på sykehus så lenge!"

    Det er helt sant. Det er som man sier, borte bra men hjemme best. Det å være tvunget til å være borte fra det man kaller hjemme over så lang tid er alt annet enn kjekt. Men er det det som er verst?
    Jeg tror ikke det er mange som forstår  hvor mye en nyskadd person må gjennom før man i det hele tatt kan tenke på å komme til noe som kan kalles hjemme.

    Under har jeg skrevet i stikkord hvordan de forskjellige stadiene er etter at man blir skadet..Jeg kan love deg at det er mange av punktene du ikke har tenkt på.

    Skadetidspunkt

    • Undersøkelser av hele kroppen. 
    • Uendelig med inntrykk. 
    • Følelsesmessig berg og dalbane 
    • Smerter
    • Ukjente mennesker
    • Føle seg hjelpesløs
    • Redsel
    • Uvisshet
    • Spørsmålskaos
    • Tankekaos 
    • Diagnose(r)
    • Forvirrelse
    • Sorg
    • Miste verdigheten
    • Operasjoner
    • Støtte

     

    I det øyeblikket kroppen blir skadet snur hele verden seg opp - ned på sekundet. Alt som en gang var enkelt og normalt er plutselig så vanskelig at man nesten ikke ser lyset i enden av tunellen.
    Man blir fratatt kontrollen over kroppen og kan ikke gjøre noe annet enn å bare ligge der og stole på at menneskene rundt deg vet hva de skal gjøre for at du skal ha det best mulig. Du har et tonn med spørsmål, du er redd, føler deg mer hjelpesløs enn noen gang. Forvirrelsen står deg opp etter ørene samtidig som det er mange inntrykk som vil ha plass i deg . Det er helt umulig å tenke klart. 
    Smertene skjærer i deg fra alle kanter og det som føles som et helt lass med mennesker gjør ting med deg uten at du får forklaring på hvordan og hvorfor. DU må kanskje gjennom både omfattende undersøkelser og operasjoner for at legene skal vite eksakt hva som er galt med deg og hva som kan gjøre ting bedre for deg. Følelsesmessig er du både høyt og lavt og det at du mister verdigheten på så mange måter er mildt sagt forferdelig. Påkjenningen kroppen får er massiv. Ikke bare på grunn av skadene , men også for alt som blir gjort med den etterpå.Hver skade er forskjellig , så alt som er skrevet over kan skje både i løpet av timer, og uker . For meg skjedde alt dette på en og samme dag.

     
    (Hånden min en måned etter skaden og operasjon)

    Opptreningen

    • Mestring
    • Lære alt på nytt
      - Hvordan : kle på seg, gå på do, lage sin egen mat, forflyttning, sitte i rullestol og mye mer
    • Styrke
    • Stahet/bestemt
    • Viljestyrke
    •  Stolthet
    • Lykke 
    • Lærevillig                
    • Trening
      -Balansetrening, muskeltrening, styrketrening, forflyttningstrening, ståtrening, tøying , bassengtrening, med mer
    • Lære å kjenne kroppen på nytt
      -hvordan kroppen fungerer, toalettbesøk, spasmer, tolke signaler kroppen gir, passe på trykksår og at man ikke skader seg selv
    •   Kroppen leges fortsatt
    • Begynne tenke på neste steg
    • Søknader
    • Tilpassing og utprøving av hjelpemidler
    • Vurdering av hjelpebehov

    Du har fått en diagnose, du vet at det bare er deg selv det står på fra nå av. DU må kjempe, trene, arbeide deg opp til å bli så god som  mulig. Hindringene står i kø og vil bryte deg ned. Du må være lærevillig, sta , viljestyrken må settes på max. Alt som skjer fremover kommer til  å være helt nytt og ukjent.  Informasjonen blir kastet på deg. For å få kroppen så god som mulig er det også viktig å vite mest mulig om hvordan den fungerer etter at du ble skadet. Det føles nesten som å være tilbake på skolebenken igjen, bare at lærestoffet er livsviktig.. Det som derimot er utrolig fint i denne prosessen er den vanvittige mestringsfølelsen og stoltheten som skyller over deg når du får til noe du ikke trodde du kom til å klare. Forbauselse og ren lykke vil slå deg gang på gang.  
    Trening er en vesentlig del av denne prosessen. Kroppen skal trenes opp igjen etter å ha vært gjennom påkjenning etter påkjenning. Ståtrening (i stativ),bassengtrening, tøying og bøying, styrketrening, you name it.  Det er slitsomt, tungt og vondt. Når det begynner  å nærme seg slutten av oppholdet må du begynne å tenke på hva man skal gjøre når du kommer hjem
    Sliten, er et godt samlebegrep på dette avsnittet. 

    (Bildet viser første gang jeg satt i normal bil igjen etter at jeg ble lam, Fysioterapauten sa det var for tidlig, jeg motbeviste henne. 
    Mestringsfølelsen har aldri vært så stor som den gangen) 

    Komme hjem

    • Tilpasse bolig
      - Ramper, kjøkkentilpassing, baderomstilgjengelighet, terskler og dørbredde, spesialseng/madrass, småhjelpemidler
    • Hjelp og assistansebehov
    • Jobb og utdanning
    • Førerkort
    • Overgang fra sykehus til eget hjem
    • Bo alene eller sammen med noen?
    • Komme seg ut
    • Venner og familie
    •  Likemann
    • LIVET

     

    Tiden går sakte når man er midt i de to første periodene, men plutselig har månedene gått og det er tid for den siste perioden - resten av livet ditt. På ett eller annet tidspunkt vil det gå opp for deg at dette er varig. Man skal tilbake til livet, man skal leve på en helt annen måte enn før. 
    Søknader skal skrives, utprøvinger og tilpasninger må gjennomføres. Hodet er fylt til randen med ting som må tenkes på. Kan du dra hjem til din tidligere bolig eller må du finne noe nytt? Hvilke løsninger må til for at du skal klare deg best mulig? trenger du hjelp, isåfall hvor mye/ ofte og av hvem? Skal du jobbe eller studere,? Det du har øvd på i så lang tid blir plutselig til virkeligheten.
    Gjennom alt dette er det EKSTREMT viktig å ha noen å prate med. Hvem som helst egentlig, men kanskje aller mest noen som vet hvordan det er å gå gjennom det du har gått gjennom .
    Kroppen er ikke det den en gang var og man kan ikke leve etter hva den var før. Forhold, sex, barn,? Mye er fortsatt uvisst, og du kommer til å ha mange tanker.
    LIVET, starter  på nytt og det er bare DU  som kan gjøre det beste ut av det.


    Er du en av oss som har gått gjennom dette skal du være STOLT av deg selv!

    Når jeg leser gjennom det jeg nettopp har skrevet er jeg stolt over at jeg klarte meg så bra gjennom hele prosessen.  

    Hva tenker du når du leser dette?
                                                                                                                                               

     

  • Bildedryss, Golden retriever'n <3

     

    14 Mars ble Leah hele 4 år!  Jeg fikk henne 5 mai 2010 og har aldri vært så glad som når jeg fikk ta henne med meg hjem.
    Hun er verdens beste lille (store) pelsdott, og vi har laget mange fine minner sammen. Bildene fra sofaen ble tatt i går, resten har blitt tatt i løpet av
    de siste 4 årene. Det nederste bildet er fra den dagen hun ble hentet fra kennelen .

    Er hun ikke NYDELIG? 







  • Svarene på spørsmålsrunden !

     

    Svar på spørsmålsrunden:


     

    ·         Hvordan ser du for deg fremtiden din?
    - Et spørsmål jeg syns er vanskelig å svare på. Om det er en ting jeg har lært så er det at ting kan snu veldig fort.

    ·         Tror du at du kommer til å ta utdannelse og jobbe senere, deltid eller fulltid?

    -          En utdannelse kan jeg nesten med sikkerhet si at jeg aldri kommer til å få. Både fordi skole ikke er noe for meg, og fordi jeg føler jeg ikke trenger det for å gjøre det jeg vil. Jeg vil derimot jobbe innen trafikksikkherhet, og jeg vil gjøre det i stor nok grad til at det blir en del av hverdagen min. Jeg håper dessuten at jeg får holde foredrag i årene som kommer, da det er noe som virkelig gir meg mye.

    ·         Hvilket område av Oslo skal du flytte til?

    -          Bjørndal., Søndre nordstrand

    ·         Er det trapp inn til huset?
    - I skrivende stund er det det, men vi må bygge om slik at det enten blir rampe eller løfteplattform.

    ·         Hva liker du å drive med på fritiden?
    - Jeg er den kreative sjelen i familien. Jeg har eget hobbyrom i huset jeg bor i nå  og har store planer om å lage det i det nye huset også. Gleder meg til å gå i gang med alle de forskjellige hobbyene mine igjen.

        Kan leah noen lure triks?
    -Hun kan alle de vanlige triksene( sitt, ligg, gi labb osv), men hun kan også «give me 5», som på bildet under.

    Hun er dessuten ekspert på rare utrykk når hun sover, går det som et triks?(underbittet gjør det ekstra sjarmerende, ikke sant :D ? )




    ·         Syns du det tar mye tid å organisere hverdagen med assistenter osv?

    -          Jeg har hatt assistenter i tre år til sommeren og har blitt så drillet i hvordan hverdagen skal settes sammen at det ikke er et problem. Assistentene har faste arbeidstider, det vil si at jeg gjør de tingene jeg trenger hjelp til når de er på jobb. Hva som gjøres er veldig forskjellig fra dag til dag, akkurat som livet før jeg trengte hjelp var.

    ·         Er det mulig for deg å bli gravid, og er det noe du ønsker senere i livet?
    - Det er fullt mulig, og noe jeg absolutt ser for meg når tiden er inne for det.

    ·         Har du et ønske om å gifte deg?
    - Det er ikke noe jeg tenker så mye på, men det er klart at det hadde vært koselig , også dette når tiden er inne for det og det føles rett.

    ·         Hva er du mest fornøyd med i livet ditt?
    - At jeg har mange mennesker rundt meg som betyr mye for meg og som alltid er der for meg. Både av veldig gode venner, kjæreste og familie.

    ·         Hvordan klarte du å bytte de negative tankene med positive tanker?
    - Det er selvfølgelig veldig trist at jeg ikke kan gå, men det blir ikke bedre uansett hvor mye jeg klager på det, så da vil jeg heller gjøre det beste ut av det. Det blir ikke bedre om man skal tenke negativt om det, så da fokuserer jeg heller på det positive.

    ·         Ble du veldig deprimert etter ulykken (hvordan greide du å bli bedre, hva hjalp deg?)
    - Jeg hadde en liten periode rett etter ulykken når jeg våknet og når jeg fikk beskjed om at jeg ikke kom til å kunne gå igjen, men uten det har jeg ikke vært deprimert. Det samme svaret som på spørsmålet over gjelder egentlig på dette også.

    ·         Hvordan går det med skifte av kosthold, har det vært til noe hjelp?
    - Det har hjulpet på den måten at magen ikke er så vrang lenger. Jeg kan spiser mer og oftere. Etter hvert som tiden har gått har jeg også funnet mer varierende mat, noe som hjelper veldig på livskvaliteten. Jeg slipper å hele tiden måtte være nervøs for mat også. Men  mye av smertene er der dessverre enda. Om det har med mat eller noe annet å gjøre det vet jeg ikke enda.

    ·         Hvem er den nye kjæresten din?
    - Kjæresten min heter Glenn, er 27 år og bor i Oslo. Han er ikke  bare kjæreste, men også min aller beste venn.

    ·     

    ·         Kan du lage en video som viser hvordan du kjører bilen din?
    -Det ble ikke så god kvalitet, men her ser dere en liten demonstrasjon på hvordan jeg kjører bilen min med hendene.

     

    .

  • Langhelg i Bergen

    Når man er rullestolbruker har man et tonn med muligheter, og det er mye man får utrettet. Dessverre er det slik at   verden i dag ikke er tilrettelagt for oss.
    Derfor er det veldig fint å ha muligheten til å gjøre de tingene man må og vil selvom man ikke klarer alt selv. Jeg har personlige assistenter som hjelper meg hver dag.
    Jeg er arbeidslederen deres og må få ting til å gå rundt. Men det å være arbeidsleder er ikke bare bare, så nå i helgen har jeg vært på et kurs jeg egentlig skulle vært på for tre år siden når jeg fikk assistentene.

    Som arbeidsleder får jeg utdelt et antall timer pr uke som jeg må fordele på assistentene. Jeg må selv utlyse stillinger, intervjue, ansette, skrive kontrakter, ordne ferie, fri, med mer. Jeg må også sørge for at det er trygt på jobb for dem, og at arbeidsmiljøet er trivelig. For å få kabalen til å gå opp er det viktig å ha god grunnkunnskap på hvordan ting fungerer. Kurset tok oss gjennom alle de viktigste punktene.
    Jeg har allerede gjort dette i tre år, men det var likevel lærerikt og jeg tok med meg mye som kan være til nytte videre.

    Kurset holdt til i Bergen,  så da måtte jeg kjøre til Bergen på torsdagsmorgenen.

    Jeg ble glad når jeg fant ut at det var kjentskap på kurset, og ikke minst ble jeg kjent med nye mennesker. Overraskende nok hadde en av dem lest bloggen min siden 2010 ! Utrolig hyggelig å vite at jeg faktisk har noen faste lesere. Er aldri feil med tilbakemeldiger !  Creds til dere som faktisk orker å følge med på meg!( this one goes out to you ,Charlotte ;) )
       Jeg hadde med meg både assistent og kjæreste til Bergen, så alt i alt med godt selskap , både kjente og ukjente, og ikke minst god mat, ble det en fin langhelg.


    På lørdag sluttet kurset  , så etter å ha avsluttet det tok jeg med meg kjæresten og kjørte til sykehuset i Bergen. Det har seg nemlig slik at jeg alltid prøver å stikke innom Spinalenheten hver gang jeg er i Bergen. (avdelingen jeg var på etter ulykken) Jeg fikk møte igjen gamle kjente, blant annet hun som var kontaktsykepleieren min når jeg var der.   Det er helt utrolig å tenke på at det er fem år siden jeg var pasient der. Jeg gir gledelig en klapp på skuldere til meg selv som har kommet så langt som jeg har gjort på de årene. Det var en stolt Cecilie som satt der å fortatle dem hvordan livet er nå, fem år etter at jeg kom dit og nettopp hadde fått vite at jeg aldri kom til å gå igjen.




    Senere på kvelden kom bestevenninnen min som bor i Bergen på besøk på hotellet ! Vi har kjent hverandre i 9 år  og det er absolutt ingen som kjenner meg så godt som det hun gjør. Vi ser hverandre altfor sjelden, men når vi først gjør det er det ufattelig godt å se henne.




    Jeg vet ikke om det er helgen som har tatt knekken på meg eller om det er noe annet, men i dag har jeg så store smerter at jeg har vurdert opp til flere ganger å dra på legevakten. I skrivende  stund ligger jeg i sengen med varmeflaske, så vi får se hvordan det går utover dagen.

    Håper dere har hatt og får en fin dag videre :)! 

  • Utfordringer? Jeg klarer det jeg vil klare.!

    Hei hopp og god kveld :)!

    I dag har jeg gjort noe jeg ikke har gjort på gudene vet hvor lenge.
    Jeg har husket! (eventuelt disset, alt ettersom hvilken dialekt man har).

     

    I går satt jeg og assistenten i bilen på vei til butikken når jeg plutselig sier at jeg har lyst å gjøre ting jeg vanligvis ikke gjør.
    Vi snakket litt om det , og iløpet av dagen hadde vi laget en liste over ting jeg skal gjøre før jeg flytter til Oslo.

    Dette er listen :

    • Huske/disse
    • Vi skal på bowling
    • Øve på forflytning( utfordre meg mer, sitte i for eks hagestol/sofa/andre stoler, istedenfor rullestole)
    • Stå mer i ståstativet
    • Kjøre langt alene
    • Piknikk på stranden (der jeg fysisk skal sitte på sanden)
    • Piknikk på plenen (med tepper og mat)
    • Bruke sykkelen min (en spesiallaget sykkelfront man fester på rullestolen og bruker hendene til å trø med)
    • Fotoshoot
    • Konsert på Bøkers
    • Dusje selv. (Komme meg over i dusjstol, kle av meg, dusje, kle på meg, flytte meg over i rullestolen)
    • Oilers kamp (Frøken Kristina, en av assistentene , har mast i evighet på at hun vil dra å se gutta spille kamp)
    • Vi skal ut på byen, (jeg drikker ikke, men vet ikke om jeg burde grue eller glede meg :P )

    I tillegg mener Kristina at jeg absolutt skal prøve Jaccuzien de har i hagen.. Jeg nekter å skrive det på listen i håp om at hun glemmer det. ( Og krysser fingrene for at hun ikke leser bloggen :D )




    Det er sikkert 7 år siden jeg gjorde dette sist! For de fleste er ikke dette noe som betyr noe, men for meg som ikke har muligheten til å gjøre dette like enkelt som andre , betyr det vesentlig mye mer. Det er ofte jeg tenker  at det hadde vært kjekt å gjort ting igjen som andre tar for gitt. For eksempel å sette seg på en benk i parken, huske,, sitte på gresset og leke med Leah osv..
    Ting som er vanskelig eller umulig for meg å gjøre. Heldigvis er mye mulig, bare litt vanskeligere å få til. Noen sier " vil du få det til så kan du få det til" . I dette tilfellet skal jeg gjøre alle de tingene jeg vil, selvom det er litt vanskeligere.

    Ha en fortsatt fin kveld :D

     




  • hits