Cilejentii -
Forside Add meg Om meg Kontakt

30.05.2013

  God kveld :)

 

Det blir lenge mellom hvert innlegg nå, men det er vel sånn det blir når man har blogget i mange år.

 

I dag er det jubileum i heimen!
For akkurat fem år siden i dag kom til Stavanger for alle første gang, uten å vite hva jeg kunne forvente meg.
Siden det har det skjedd mye , både på godt og vondt. Likevel har jeg aldri angret på at jeg flyttet hit.
Jeg har forelsket meg fullstendig  byen, menneskene og friheten.Og ikke minst  hvor lett det er å være rullestolbruker her. Nå er det jo sånn at det sjelden går knirkefritt når man trenger litt ekstra hjelp, men jeg har fått så å si all den ekstra hjelpen jeg trenger uten å styre for mye. 

Stavanger har tatt springfart of  endte opp midt i hjertet mitt !

 




 

 

Med en utrolig fin og deilig dag har jeg slappet helt av og bare nytt varmen fra solen. Over ser du litt bilder fra i dag :)

Ha en flott kveld videre!

  • Bæ bæ lille lam

     

    I dag blir det et rent bildeinnlegg på dere for å oppsummere de siste dagene :)!

     

    Jeg har slappet av i sofaen. Forflyttningen til og fra sofaen på egenhånd blir bare enklere!

     

     

    Vår og sommer betyr blomster! Vi har kjøpt ny vannfontene også sien en gamle ble ødelagt :) 

    Assistenten løp inn på butikken for meg og kom ut med Cola med teksten "Fineste" på. Så søt!

    Leah har fått ny kompis.Som dere ser er hun mer enn fornøyd. 

    I dag tidlig satt jeg på sengekanten å "dinglet" med beina mens jeg sang "Bæ bæ lille lam", ( lam..) 



    Håper alle får en fin helg ! :)



     

  • Følelsen av å faktisk stå opp om morgenen.

     

     

     I dag har jeg i ren frustrasjon snakket til beina mine i håp om at de skal høre på meg når jeg sier de skal fungere igjen. 

    I over to år nå har jeg hatt så mye problem med magen at jeg ikke   vet hva som er  opp og ned på verden lenger.  Etter en ekstrem vektnedgang, samtaler med x antall leger, ernæringsfysiolog, tips og råd fra alle kanter, testing av grenser, utprøving av mat, besøk på både legevakt og akutten,  og ikke minst intense smerter og gudene vet hvor mange timer liggende i sengen,  har jeg nå gitt opp magen totalt.

    Det eneste jeg har funnet ut som virkelig hjelper og som tar vekk smertene er rett å slett å stå oppreist, noe som ikke er det enkleste for meg når beina nekter å svare med noe annet enn bææ. (lam)..Skulle tro det hjalp å ligge utstrekt på ryggen og, men det er ikke det samme. Når jeg står i ståstativet  letter alt av smerter og jeg kan puste skikkelig igjen. I det  rumpa treffer sengen igjen er det som å få et dusin mursteiner kastet i magen. Smertene forsvinner aldri så lenge jeg sitter, men kan variere fra å være moderate til ekstreme. I en kombinasjon av at jeg har gått ned så mye og at jeg ikke har fungerende muskler i over 80 % av kroppen, er det bare hud og ben som er igjen av meg. Jeg kjenner alle deler av skjelettet og huden som krangler om plassen inni meg ved hver minste bevegelse. 

    Det  verste med alt dette er at det får meg til å gjøre nettopp det jeg hater, nemlig å klage over at jeg ikke kan gå lenger. Om det er en ting jeg hater så er det når andre syns synd på meg på grunn av det.  Jeg har hele tiden hatt den innstillingen at  jeg vil gjøre det beste av det å heller se fremover. Dette og smertene vipper meg av pinnen og gjør at jeg ikke gjør annet enn å sutre og syte.  

    Det er svært sjelden jeg tenker over det jeg ikke kan gjøre som jeg gjorde før, men i dag har det vært helt ekstremt... Tidligere i dag satt jeg på terassen i varmen og tenkte følgende:

    "Nå er jeg varm, skikkelig varm! Men jeg kan ikke sitte i kortbukse fordi jeg har støttestrømper. Tar jeg av meg dem synker blodtrykket" , 
    Deretter blir jeg sittende å se på alle de forskjellige plassene i hagen..

    "Jeg kan ikke...

    • Gå å legge meg på gresset sammen med Leah
    • Luke i blomsterbeddet
    • Leke med Leah
    • Åpne parasollen
    • Plukke blomstrene bak gjerdet
    • Gå opp trappen
    • Sette meg i stolen som hører til hagemøblene
    • Sette meg ned på terassen
    • Danse til musikken
    • Slå hjul på gresset
    • Klippe plenen

    Og sånn holdt jeg på. Hodet mitt går i spinn til tider når jeg er frustrert og jeg hater det. Jeg nekter å være en av dem som kaster bort tid på å tenke på hvordan det kunne vært. Det kommer bare til å gjøre meg deprimert og lei, noe jeg absolutt ikke trenger. Det er som det er og jeg kommer ikke til å kunne gjøre mer av det jeg savner av å tenke på det.Da er det best å prøve tenke på noe annet.  Jeg kan tross alt gjøre mye mer enn jeg hadde gjort om jeg var død eller hadde en høyere skade.

    Det var dagens utblåsning!

    I går hadde vi besøk og koste oss med årets første grillmat i stekende sol og 28 varmegrader! I samme stil som iden første skikkelige sommerdagen i fjor klarte jeg å bli solbrent på skulderene. I år var jeg til å med så flink at jeg husket solkremmen !  

     

    I dag tidlig fikk jeg for første gang på lenge følelsen av å bokstavelig talt stå opp på morgenen, når assistenten foreslo at jeg skulle stå i ståbordet..Leah skjønte svært lite av at jeg var så høyt oppe. Stakkaren har mensen, så det er ikke rart hun er forvirret<3




     

     Jeg har forresten glemt å skrive at jeg og Chris hadde toårsdag den 16 mai! Flinke søte oss<3

     

     

  • Vil jeg klare noe, skal jeg klare det.


    Hei lesere! :D

    I mandag var jeg på sykehuset for å fylle på pumpen jeg har i magen med medisin, som jeg gjør hver sjette uke. Det var også på tide å veie seg igjen , så jeg gjorde det i samme slengen. 

    Jeg har lenge slitt med at jeg ikke klarer å stoppe vektnedgangen, så når vekten veide 2,2 kg mer enn for tre uker siden var jeg mildt sagt overlykkelig! Nå kan jeg senke skuldrene og heller fokusere på å spise enn å bekymre meg. Så lenge jeg holder meg stabilt istedenfor å gå mer ned er jeg fornøyd !

     

    I går var jeg hos legen for sjekk, som jeg gjør ca en gang i måneden. Alt såg veldig bra ut, helt til legen målte blodtrykket mitt til 90/45, som er mye lavere enn det jeg bruker å ha. Jeg har alltid lavt, men nå sa legen av jeg virkelig ikke kunne gå særlig mye lavere. Jeg fikk beskjed om å spise mer salt, og  han sa at jeg burde stå mer. Jeg har ikke brukt ståbordet mitt på over et år! Det første vi gjorde i dag tidlig var dermed å finne frem bordet. Legen sa jeg måtte passe på å ha noen i nærheten i tilfelle jeg besvimte. Vi tok det derfor veldig rolig . Resultatet ble veldig bra! Jeg kunne kjenne at kroppen hadde godt av det. Når jeg satt meg ned igjen derimot, kunne jeg forstå hvorfor jeg har så utrolig vondt i ribbeina. Når jeg sitter presser de innover på det som finnes der. 

    Enkelte dager er jeg ekstremt spontan, sånn jeg må gjøre ett eller annet sprøtt eller nytt.  For et par dager siden reiste jeg til Sandnes , og kom tilbake med ny piercing i øret!
    Det kjekkeste med å være spontan, er når jeg finner ut at jeg SKAL klare noe. Staheten kicker inn og nekter å skru seg av før jeg har gjort det jeg vil. Etter å ha stått og vært på butikken i dag fant jeg ut at jeg ville sitte i sofaen, noe jeg aldri gjør. Leah som egentlig ikke har lov til å være i sofaen hoppet oppi og la seg inntil meg:)! Jeg får ikke være så nær henne til vanlig, så det var igrunn helt greit.¨:)
    Jeg får som oftest hjelp til å forflytte meg når det er høydeforskjell på stolen og det jeg sitter på. Å flytte seg til sofaen er null problem, men tilbake er litt som å klatre uten bein som fungerer.  Jeg sa til assistenten at jeg skulle klare det likevel, og det gjorde jeg! Det høres gjerne ut som en bagatell for alle andre, men for meg er det alltid like stort å klare noe jeg ikke har klart før.

    Bilder følger under :)

     

    Jeg kan ikke veie meg på en vanlig vekt siden jeg ikke kan gå, så da må jeg gjøre det på en stolvekt. Det gjøres ved at jeg først veier meg og rullestolen på en vekt som har plass til hele stolen.Deretter flytter jeg meg over i en vanlig stol mens assistenten veier bare stolen. Et regnestykke senere vet vi hvor mye jeg veier.

     

    Vi tok det sakte og gradvis slik at jeg ikke besvimte på vei opp. :)

     




     

     



     


    Dager som dette, når jeg klarer / gjør ting jeg ikke normal gjør, er utrolig herlig for meg.

    Håper dere har hatt en fin dag  også!
     

  • Besto kjøretentamen !

    Hei hopp og god fredag!

     

    I dag har jeg hatt en utrolig god dag i forhold til hvordan det bruker å være.
    Kroppen har for en gangs skyld vært snill mot meg og jeg har gjort mye mer enn jeg pleier.
    Det bruker som oftest å være sånn at det gjør vondt etter et par forflyttninger, men i dag har jeg hoppet fra det ene til det andre og inn og ut av bilen flere ganger helt uten at det har fått store følger.
    I tillegg har jeg både fått ryddet, vasket klær, og vært litt kreativ.

     

    På tirsdag hadde jeg kjøretentamen med en annen trafikklærer enn jeg pleier å ha. Kjøretentamen vil si testen før oppkjøringen, og foregår akkurat på samme måte som oppkjøringen gjør.
    Jeg besto med glans , så nå gleder jeg meg til oppkjøringen.  Forhåpentligvis vil 25 juni være dagen da alle rogalendinger bør rømme veiene for å holde seg trygge !



    Her er forresten noen av topp-10 fordelene ved å være lam. 

     :

     

    •   Det at jeg ikke kjenner noe er absolutt ikke feil i visse tilfeller. Det er for eksempel helt greit at jeg ikke kjenner smerten jeg pådrar meg når jeg er uheldig å kjører inn i en vegg.
    •  Det å være rullestolbruker og handikappet gir meg ofte muligheten til å være lat, uten at noen kommenterer det.
    •  Uansett hvor jeg skal så har jeg alltid med egen  stol
    •   Sko ser fortsatt ny ut etter tre år fordi jeg ikke sliter dem ut. + jeg får ikke gnagsår.
    • Jeg verken svetter eller klør på 85% av kroppen.
    •  Jeg kan dra på shopping uten å måtte bære handleposene selv. (alle jenters drøm)





     

  • RBBD- Real Bad Body Day




    I dag har jeg en skikkelig RBBD. ( Real Bad Body Day)

    Det er når alt er vondt og jeg blir liggende helt stille i sengen å syns synd på meg selv.
    Bare for å poengetere hvor mye jeg misliker magen har jeg gjort om på Sesam Stasjon sangen "Jeg digger deg" til " Jeg hater deg!"

     

     

     

     Jeg hater deg!.

       

    Noen ganger lurer jeg på hva jeg har gjort mot deg

    For å fortjene at du gjør meg vondt

    Da kan denne sangen sikkert hjelpe til

    Slik at jeg får sagt det jeg vil

       

     

    Jeg hater hater hater hater deg

    Hater  deg, hater deg, hater hater deg

    Du er så dum og teit og kjip

    Hater deg, hater deg, hater hater  deg

    Jeg hater hater hater hater deg

    hater deg,hater deg, hater hater deg

    Ja du er ingenting for meg

       

     

    I don?t love you og jeg har deg ikke kjær

    Og når du er meg nær

    Da vet jeg hater hater hater deg

    Og håper at du digger digger meg

       

     

    Når jeg ligger i fosterstilling i sengen

    Krønker meg og hoster smått om sen

    Da kan sikkert denne sangen hjelpe til

    Slik at jeg får sagt det jeg vil

     

    Jeg hater hater hater hater deg

    Hater  deg, hater deg, hater hater deg

    Du er så dum og teit og kjip

    Hater deg, hater deg, hater hater  deg

    Jeg hater hater hater hater deg

    hater deg,hater deg, hater hater deg

    Ja du er ingenting for meg



     

     

  • Det å bli gammel

    De siste årene har jeg brukt på å venne meg til det nye livet mitt som rullestolbruker. 
    Jeg vil alltid bli bedre , jeg vil gjøre ting på nye måter, prøve nye ting, teste grensene mine, blir flinkere til dagligdagse oppgaver og bli mer selvstendig. Helst vil jeg klare meg helt på egen hånd uten assistenter,  og det er noe jeg mulig kan få til om et par år. 
    På spinalenheten hvor jeg var på rehabilitering og opptrening etter ulykken fikk jeg beskjed om at jeg etterhvert ville bli mer selvstendig, jeg måtte bare gi det litt tid. Det har jeg gjort og jeg har har heldigvis kommet veldig langt. Fremtiden ser forsåvidt lys ut, men hvor mye av fremtiden som blir bra lurer jeg veldig på.

    Jeg tenker en del på hvordan det vil bli å bli gammel. Hvordan vil det bli når jeg blir fratatt den selvstendigheten igjen etter så mange år med den ? Hvordan vil kroppen min være, vil jeg dø tidligere, hvordan vil livskvaliteten være, kan jeg fortsatt bo hjemme, er spørsmål som svirrer rundt i hodet mitt.  Neste år er jeg halveis til 50 og jeg kjenner på lysten til å trykke på pause eller repeat-knappen for livet slik at jeg slipper tenke på hvordan livet mitt er og skal være. Det er nesten så jeg føler jeg har "dårlig tid" og må få gjort mest mulig slik at jeg kan nyte de årene jeg har.

    Man vet jo aldri, her en dag så jeg en gammel dame i en vanlig manuell rullestol som garantert kan rulle fortere enn jeg kan med motor i hjulene. Det at det finnes slike tøffe gamle damer vil uheldigvis ikke si at jeg blir sånn, eller at kroppen min fortsatt er pittelitt glad i meg når jeg begynner å dra på årene. Vi har allerede et hat-elsk forhold, jeg kan ikke se for meg at det blir særlig bedre.

    Det er mulig jeg er veldig negativ nå, men jeg hater tanken på å være handikappet. Det er ikke meg å være det, så tanken på å måtte ta imot mer hjelp etterhvert er rett å slutt grusom.Det er først da jeg virkelig kunne ønske jeg fortsatt kunne gå. 

    Bare litt tanker som kommer av og til, og som er godt å få ut :)

    Det eneste som hadde gjort det greit å være gammel er om jeg hadde fått bruke denne som rullestol ! 




    Hva syns dere forresten om det nye designet på bloggen? Fikk et innfall i går om at det hadde vært fint med en liten forandring her inne ! :)

    Jeg har på meg kule sokker i dag, bare for å poengetere at jeg er lam : bææ

     

  • Kontakt :)

    Om du har spørsmål eller vil ta kontakt med meg kan du sende meg en mail på Cile@live.no  :)

    Det er også mulig å sende meg en melding på facebook! :)



     

     

     

     

  • Velkommen til bloggen min :)

    Hei og velkommen til bloggen min ! :)

     20 Juni 1989 kom jeg sprellende til verden og fikk navnet Cecilie.
    Jeg vokste opp i Ålesund, og bodde en periode i Førde, men endte til slutt opp her jeg har bodd de siste fem årene, i vakre Stavanger.

    I 19 år kunne jeg både stå, gå ,løpe, spurte, hoppe og danse. På trafikkofrenes dag ,  08.01.2009, ble livet snudd på hodet når jeg og mamma var med i en stor og krafig bilulykke der en lastebil kjørte over bilen vi satt i. Begge fikk mange og store skader, men verst gikk det med meg som  våknet opp fra koma en måned senere, lam fra livet og ned.

    Jeg har nå vært rullestolbruker i over 5 år og har vent meg til livet som rullende. De siste fem årene har jeg  skrevet blogg om hvordan det nye livet er, om utfordringer, glede, kroppen og helsen, hvordan det er å være lam, hjelpearbeid, media, om trafikksikkerhet , dyrene mine og mye mer.

    Lik gjerne siden min på facebook


    https://www.facebook.com/pages/What-doesnt-kill-you-makes-you-stronger/208758259209536















     

     

     




  • hits