Cilejentii -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Hvordan det er å kjøre bil.

Hallo! :)

 

Forrige måned hadde bloggen fire-årsdag. Det går veldig mye ned og opp hvor mye jeg skriver, men jeg klarer som oftest ikke å la   det gå altfor lang tid før det kommer litt ny tekst her.

For fem dager siden fikk jeg endelig lappen, etter noe som føltes som årevis med lærekjøring. Bare tre dager etter  dumpet det ned et brev i postkassen med førerkoret i. 

Jeg er veldig glad for at jeg har fått muligheten til å kjøre bil til tross for skaden. Det gir meg muligheten til å være enda mer selvstendig, jeg kan komme meg fra sted til sted uten å være avhengig av taxi eller noen til å kjøre bilen min. Det føles rett å slett helt fantastisk!
Jeg har fått mange spørsmål om hvordan det  er for meg å kjøre bil igjen etter å ha vært i en så stor ulykke. Man skulle kanksje tro at det hang veldig igjen, men det gjør det faktisk ikke.

Det vil ikke si at det har vært så enkelt som nå hele tiden.. Første gang jeg skulle ut på veien igjen etter ulykken var når jeg skulle bli fraktet fra sykehuset i stavanger og ut til flyplassen for å fly til Haukeland. Jeg måtte vente tre dager før været var bra nok til at flyet kunne hente meg, å på alle de tre dagene fikk jeg beroligende fordi jeg var nervøs. Jeg kommer nok aldri til å glemme følelsen av å ligge i ambulansen å bare så vidt kunne se hva som var på veiene, følelsen når jeg hørte og så at det nærmet seg lastebiler osv.  I Bergen tok vi rullestoltaxi når vi skulle ut på noe,  Det var heller ikke det morsomste jeg visste om. Jeg har nok vent meg til trafikken igjen, men i starten var det ikke så morro alltid. Mange bekymringer, tanker, flashbacks.. 
I starten når jeg begynte å kjøre selv var jeg livredd for lastebiler, livredd for å kjøre ut på veiene, livredd for andre. Nå har jeg kjørt i et år og det eneste jeg syns er ubehagelig, men tålbart, er blå lastebiler. Da får jeg alltid et lite flashback fra ulykken. Jeg er ikke redd dem, jeg bare syns det er litt ukomfortabelt.

Det verste med akkurat det er at det finnes SINNSYKT mange blå lastebiler! Sånn seriøst, tenk over det neste gang du er ute å kjører, de er jo OVERALT! Det finnes utallige farger å velge mellom jo! Åttitalsrosa, spygrønn, matt oransj.. men neida, istedenfor skal alle ha blå. Gir blå lastebil en spesiell status eller noe? "Jeg er kulere enn deg , for min lastebil er BLÅ."

Når jeg kjører nå føler jeg meg rolig og avslappet. Jeg føler jeg har kontroll på bilen og valgene jeg tar, og koser meg. Jeg liker å se forskjellen fra når jeg startet å var SÅ nervøs for alt, til nå når alt føles veldig naturlig.  Jeg liker det :D

Til alle dere som bor i Rogaland, ser du denne bilen på veien, hold avstand.

 

Hva tenker du om det å kjøre bil?

 

  • Førerprøven bestått!

    Hei!

     

    For et år siden i dag, 25/06/2012, hadde jeg min aller første kjøretime. 
    I dag på samme dataoen hadde jeg oppkjøring, og jeg besto!

     

    "lager god trafikkflyt, veldig stødig kjøring og godt overblikk" var noen av kommentarene på arket  som viser at jeg har bestått førerprøven. 

    Det er litt sprøtt å tenke på at jeg egentlig ikke hadde noen som helst planer om å ta lappen noensinne. Jeg følte ikke at det va noe jeg trengte. Heldigvis var det en ergoterapaut som søkte på bil for meg, og vips så har jeg  både bil og lappen! Etter 4 år med ubehagelige taxiopplevelser kan jeg endelig bli helt uavhengig og kan dra ut når jeg selv vil uten grenser. 




                                                                                                                                                                                                                    

  • Bursdagsjente!

    Hei og god kveld!

     

    I dag fyller jeg 2 år:), Nei!, jeg mener 24 år!

    Selvom det er skummelt å bli voksen så er det litt godt å vite at man har kommet så langt som man har.








  • Gjesteinnlegg




     NEI! ØYVIND! DU ER EN BÆSJ! 

    Alle som har møtt Cile vet at det alltid er mye kjærlighet i ordene som ramler ut av henne, men denne gangen har jeg en uggen følelse av at det ligger mer enn kjærlighet bak. Anledningen er at hun er på tur til hovedstaden, og at jeg har en arbeidsledig brannbil til overs. En rød brannbil. Med stige. En sånn sak hvor man kan kan se mange kilometer i hver retning bare man heiser kurven høyt nok. Nettopp. En sånn brannbil. Arbeidsledig. Ingen brann. Ensom og forlatt. Trenger å strekke på stigen.

    Nevnte jeg at Cile har høydeskrekk? 

    Til venstre ser du Cile og Lene. De ser på brannbilen. Det er jo litt rart at de ser opp i været. Men, det har en helt naturlig forklaring, nemlig at brannbilen kan bli 30 meter høy. Sånn ca. Cile vil ikke vite hvor høyt det egentlig er, for hun har skjønt at det finnes bare en måte å avslutte dagen med stil; nemlig å bli med opp. Ja, høydeskrekk. 

    Jeg trøster henne med at uansett hvor høyt oppe hun er, så er det alltid kortere ned enn opp. Og hvis man skulle få motorstopp og ikke orke å manuelt sveive ned stigen igjen, så har de en lift i Moss, og den er her på bare 20 minutter om det skulle haste. Så hun vil nesten ikke rekke å fryse en gang!

    Men, brannfolk i Follo er proffe karer. Og tro ikke at de ligger på latsiden når Cile er på vei. Neida,  på bildet under ser du 13 staute kvinner og menn som med all sin mentale kraft sender gode tanker til Cile som snart skal i kurven. De hadde "tilfeldigvis" lunsjpausepause (altså, de hadde pause i lunsjpausen) i det Cile kom rullende. Og etter en kort introduksjon og CV av selveste brannmester Sigde, var det ikke tvil: Cile skal opp. Hun Cile med høydeskrekk altså. 

    Cile får på en skikkelig brannmannshjelm (pulesveisgenerator) med lommelykt, Lene lurer på hvorfor Cile trenger en skikkelig brannmannshjelm (PSG) med lommelykt, jeg forsøker å overbevise henne om at det skyldes høyden; så mange kilometer over bakken som Cile skal, så er det alltid mørkt og fare for å bli truffet av satelitter. 

    Cile er ikke noe roligere av den grunn. Det er vel sånn ca nå at kjærlighetserklæringen om både lyn, torden, bæsj og hva verre er, kommer.  

    Hun setter seg i kurven som med sikker fart skal føre henne et skritt nærmere sin skaper. Med på ferden er nevnte brannmester Sigde og liftoperatør Sagerud. Flotte fyrer begge to, med ei flott jente i kurven. 

    Ja, her var bildet av de brannmennene som ser på Cile. Ska'kke si noe på oppmøtet! 

     

    Her er the Sky Team. Fra høyre ser vi heismann Sagerud, brannmester Sigde, og fantastiske Cecilie, som i tillegg til høydeskrekken nettopp har utviklet en meget alvorlig brannmannsallergi, brannbileksem og tilværs-fobi. Ja, og så et hater-Øyvind-intenst-syndrom. 

    Så står jeg der da, og nynner på You Lift Me Up, mens Cile er i full fart oppover mot himmelen.  Her er et bilde av Cile som forstyrrer flytrafikken: 

     

    Jeg gjør oppmerksom på at bildet er forstørret ca 350-360 ganger, og at den røde pilen ble lagt til i etterkant for å vise hvor på bildet du kan se Cile (om du har supergodt syn). Det var altså ingen rød pil til stede på brannstasjonen eller i områdene over. 

    Vi avslutter med et bilde av ei fantastisk jente Cecilie og en fantastisk brannmann Runar, som sammen nettopp har blitt medlem av 30-meters-klubben.  

     

    PS: Ideelt sett burde også gjestebloggeren blitt fotografert og publisert i innlegget, men så lenge Cile ikke har bestemt seg om jeg fremdeles er en bæsj, eller om jeg er snill igjen, tar vi ingen sjanser. Ingen vil vel ha bilder av sånt på bloggen?
     



     



  • Selvskryt!

    Hei!

    Jeg vil rett å slett bruke litt tid på å skryte av meg selv.

    Til tross for at kroppen ikke vil være venn med meg for tiden , har jeg trosset den og smertene og prøvd å gjøre det beste ut av situasjonen.
    Det var en stund jeg nesten ikke fikk i meg mat, og det var nesten så man kunne se fra uke til uke at jeg gikk ned i vekt. Jeg overlevde på kylling , ris og salat.
    Jeg var også redd for å prøve meg på ny mat fordi jeg visste det kom til å gjøre vondt. Dessuten spiste jeg ikke mer enn 2 ganger i døgnet.

    Nå derimot, føler jeg at jeg trykker i meg mat hele tiden. Jeg prøver ut mat uten å være redd , noe som er veldig befriende. Neste uke skal jeg på vekten, så det blir spennende å se om jeg endelig har klart  å gå litt mer opp i vekt. Etter å ha slitt med det i et år er de deilig å endelig kunne klare målet. 

    En annen ting jeg er enda mer stolt av er fremgangen min det siste året. Etter at jeg fikk assistenter for 2 år siden hadde jeg en voldsom oppgang der jeg plutselig klarte veldig mye mer selv. J Jeg forandret livet og trengte plutselig ikke like mye hjelp som det jeg gjorde før.Likevel lærte jeg bare akkurat nok slik at jeg  klarte meg, så jeg presset meg ikke mer enn nødvendig. Etter at jeg gikk ned i vekt har jeg fått en ny gnist . Nå utfordrer jeg meg selv hele tiden og vil hele tiden prøve nye ting.  Jeg har alltid sett på det som enklest å bare bli sittende i stolen, men nå har jeg begynt å sette mer å mer pris på tiden der jeg ikke trenger å være i den. Jeg syns det er gøy utfordre meg selv og se hva jeg kan få til.
    Ting jeg aldri trodde jeg kom til å få til er plutselig fullt mulig, uten at jeg trenger hjelp. Det er ikke mer enn et halvt år siden jeg ikke klarte å komme meg fra sofaen til rullestolen, og bare uker siden jeg måtte ha hjelp opp i stolen fra passasjersetet i bilen. Nå klarer jeg begge deler overraskende lett alene.  Jeg er rett å slett STOLT av meg selv!





    Og det jeg kanskje er mest stolt av er at det (endelig) er  bare snakk om dager igjen før jeg skal ha oppkjøring.  25 juni i fjor hadde jeg min første kjøretime, 25 juni i år skal jeg ha oppkjøring!
    Jeg sa på begynnelsen at jeg ikke hadde hastverk med å ta oppkjøring. Jeg er veldig glad for at jeg har brukt god tid på det slik at jeg har lært meg alt på en skikkelig måte. Nå føler jeg meg som en trygg sjåfør og at jeg er klar til oppkjøringen. Det å sette seg i en bil igjen etter en sånn ulykke er vanskelig, men likevel overkommelig. I starten var jeg redd for alt, mens jeg nå ikke reagerer . Det eneste som kan gi meg en støkk i magen er blå lastebiler , fordi jeg får et lite flashback.  Det skal bli så fantastisk godt med den friheten førerkortet gir meg. Jeg trenger ikke lenger vente på taxi som aldri kommer, eller være begrenset på noen måte om jeg vil noen plass og ikke har noen til å kjøre meg dit. Det blir ubeskrivelig herlig!



     

     Leah er virkelig min beste venn .

      

     

     

     


     

  • Lamme lår

    I over fire år har jeg spøkt og tullet med livet som rullestolbruker. Jeg snapper opp det folk sier av ren vane og klarer ikke la være å kommentere det.

    "Stå på!"    - Men jeg kan jo ikke stå!
    "Hvordan går det?" - Tja, det går ikke så bra, men det ruller fint
    "Kom så går vi bort dit" - Jeg kan jo ikke gå..
    "Kan du går å hente .blabla?" - Nei (vente litt), men jeg kan rulle å hente

     

    Noe jeg har spilt mye på i det siste er Lam.   Hvorfor heter det egentlig Lam?

    Denne skjønne, søte , hvite og myke sauen på bildet under kan si "Jeg er lam".  Mens den langt mindre skjønne skapningen på to hjul som til tider er alt annet enn hvit og ihvertfall ikke myk kan si det samme. ( eventuelt: jeg er lam, og holder en frossen død fisk)



     Et lam i rullestol burde se slik ut :


    Enkelte  ganger blir jeg sittende å le for meg selv når jeg kommer over ting som har med lam å gjøre. 
    For eksempel dette: 




     Er det meg når jeg er på fest?

    Eller når man kommer forbi skilt som dette:



     Jeg har bare en ting å si :

     

    Jeg var på kartkjøring for et par månder siden og kjørte litt ut på landet. Jeg så et jorde med sauer på, og samtalen mellom meg og trafikklæreren min gikk som følgende :

    Jeg: SE! Familien min!!"
    Han: Huh, ( ser tydelig forvirret ut)
    Jeg: Ja, der borte, lammene
    Han : (skjønner fortsatt svært lite og ser rart på meg)
    Jeg: Jeg er jo også lam!!
    Han: (Rister oppgitt på hodet) Den var bare supertørr Cecilie
    Jeg: (Ler hysterisk) Bææææ

     

    Avslutter med et godt og høyt bræk, BÆÆ! 

    Ha en fortsatt god kveld , lesere ! :)
     




  • hits