Cilejentii -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Magedansen er i gang!

God mandagskveld!

 

En uke i sykehussengen feires i skrivende stund med et glass appelsinjuice og temperaturmål under armen.
Kveldsmaten er inntatt og magedansen er i gang.

 

Tidligere i dag tok jeg på meg de flotte blå pysjbuksene man får her på sykehuset og strevde meg over i rullestolen. Det sies at om man er sengeliggende i tre uker  mister man mesteparten av muskler i kroppen. De tre ukene har tydeligvis presset seg inn i en uke, for her er det ikke annet enn fiskeboller igjen.
Frokosten gikk raskt ned i kantinen på avdelingen sammen med opptil flere illeluktende gamle sjeler.
Deretter fulgte et overraskende interessant eventyr i sykehuset sine ganger med en rullestol som gikk både hit og dit fordi jeg ikke var ved mine fulle fem.
Veldig kort fortalt har jeg mistet ca 700 ml med blod de to siste dagene fordi jeg fikk blodfortynnende når jeg absolutt ikke burde hatt det.
Jeg trodde ikke det skulle ha noe  å si, men jo lenger vekk fra avdlingen jeg trillet desto lenger føltes tilbakeveien.

De har dessverre tenkt å lenke meg til sengen noen dager til før de får gjort det de skal. Jeg overlever så lenge jeg kan gjøre narr av studentene og ikke minst fore kroppen med masse god mat, som jeg til og med slipper å lage selv.

 

Har forresten fått æren av å være Ukens blogg her på Blogg.no. Sjekk ut linken under :)!

http://ukens.blogg.no/1404112749_ukens_blogg__ciile.html

  • Sexy i sykehuspysj!

    God søndag fra sykesengen!

     

    Siste oppdatering så langt er at maten glir ned på høykant ( og matprat blir lest side opp og side ned etter nye oppskrifter som må prøves når jeg kommer hjem ), fargen er tilbake i kinnene, klærne er på, magen er fortsatt like idiotisk som alltid, men humøret er på topp og jeg er på bedringens vei!

    Blodprøver ble tatt med både et, to og tre stikk tidligere i dag, så i morgen venter prøvesvarene på om infeksjonen har tenkt seg ut av kroppen.




  • Frøken syk

    Hei og velkommen til barnetv.... nei, jeg mener sykehuset.

    I skrivende stund befinner jeg meg lagt godt til rette i en sykehus seng på Stavanger universitetssykehus.
    I samme sengen har jeg lagt siden mandag rundt halv 4.

     

    I helgen feiret jeg 25 års dagen min den vakre lille byen Kongsberg der min kjære er oppvokst. Byen har sin egen lille sjarme med handlegater, spesielle bygninger , parker og fossefall midt i byen.
    For å ikke snakke om hotellrommet.. Jeg holdt på å få sjokk når jeg rullet inn på rommet. Det innrholdt et spisebord med plass til 6 stk, e sofa og to stoler, to tver, stort bad med badekar, store vinduer og en svær dobbelseng. Det var rett å slett et lite konferanserom! Jeg måtte rose hotellet opp i skyene for rommet, for det var virkelig noe av de unike. De har virkelig skjønt hva et handikaprom er. Selv visste de ikke hvor bra de hadde fått det til.<
       På lørdagen var det duket til 50 års fest i barnehjemmet til Glenn. Med westernstyle som tema ble det en herlig og morsom kveld man sent glemmer!  Verken jeg eller assistenten visste hvor vi skulle ha øynene når vi kjørte utover til dit det skulle være. Vakrere natur skal man se både langt og lenge etter. Nesten synd vi ikke fikk tatt bilde!*

    Dessverre ble jeg syk allerede første dagen. Det begynte med at jeg ikke fikk i meg mat,, jeg var kvalm og fikk plutseilge frostrier. Ene dagen lå jeg helt under dynen å skalv så mye at jeg ristet og pustet kjmpetung. Jeg klarte ikke roe meg og Glenn måtte ilgge å holde meg fast. Jeg fikk ikke i meg mat noen av dagene, så jeg så på det som naturlig at jeg var veldig dårlig på søndag når det var på tide å kjøre hjemover. Jeg kjørte 10 mil før jeg var så ødelagt at assistenten måtte ta over. Også da hadde jeg frostrier og ble ikke varm av noe, før jeg på slutten nærmeste måtte strippe av heteslag. Skikkelig feber med andre ord. Hun kjørte hele veien hjem, heldigvis. Jeg kom meg rett i seng og sov hele natten . Om morgenen var jeg fremdeles dårlig, men måtte komme meg til en sykehusavtale. Jeg dro dit med taxi fordi jeg ikke kunne kjøre. Legen min møtte meg i gangen og ba meg få tatt en CRP (Infeksjonsnivå i kroppen). Jeg fikk tatt en, men dro hjem. Jeg nærneste stupte i seng og ble liggende der. Fikk nok et frostanfall og lå der med både dyne,varmepledd, to varmeflasker og bøtte foran meg. Den ene bananen jeg spiste gikk rett i bøtta.
      Kl 3 ringte sykehuset og sa jeg hadde CRP  på over 200 (skal normal ligge under 5 ), så de ville ha meg på sykehuset.
    Jeg ble bare glad, for på det tidspunktet lå jeg rett ut i sengen med bare undertøy og det bare rant svette av meg. Ambulansen kom  å hentet meg, og siden har jeg vært her.




    Det hele begynte med en ufarlig urinveisinfeksjon Men med  undersøkelser fant vi plutselig ut at det var langt verre. Jeg har en nyrestein på venstre side som har kommet seg ut av  nyren og ned i nyreveien. Den blokkerer urinen fra å komme til blæren, noe som laget en infeksjon i nyren min. Jeg har også hatt svært lavt blodtrtrykk, høy puls og høy feber. For å ordne dette har de satt inn et dren i nyren min via ryggen,. Det vil si at urinen kommer fra den slangen istedenfor ned i blæren min. Infeksjonen har også spredt seg til blodet mitt, så det er en veldig alvorlig infeksjon. Når vi har fått den vekk skal vi sette inn en stent i nyregangen der steinen sitter, slik at urinen kommer forbi som normal  Steinen blir fjernen mandag 7 juli. Da  knuses den via et aparart som gir sjokkbølger.

    Det vil med andre ord si at jeg blir liggende til ihvertfall over helgen, men det får jeg bare overleve. Nå har jeg i det minste begynte å spise igjen for første gang på en uke,  noe som hjelper veldig.

    Krysser fingrene for at jeg snart er ute igjen :)

  • 25 År og med følelsen av å ha en fot i graven

    På fredag skjer det. 

    Dommedag,  Den kalde krigen, og både første og andre verdenskrig på en og samme dagen.(kanskje til og med tredje)
    Verden går under, himmelen faller ned, og helvete oppstår.

    Jeg fyller nemlig 25 år. (TJUEFEM!!). Jeg er plutselig halveis til 50! ( FEMTI!!!)
    Alderdommen kommer som en atombombe å treffer meg midt i trynet, sånn ca mellom føflekkene på venstre side og de små  fettkulene som mystisk har oppstått under øyet mitt på høyre side.
    (Når det gjelder fettkulene skylder jeg forresten på alderen.) 

     I dag leste jeg dessuten dette :

    - Det er store genetisk betinget forskjeller når det kommer til hvor fort hver enkelt av oss aldres. Når det er sagt starter aldringsprosessen etter at veksten er avsluttet i cirka 25-årsalderen.
    - Det er vanskelig å påvise store endringer i organene i denne alderen, men undersøkelser viser faktisk at hjernevevet begynner å vise de første aldringstegnene fra man er omtrent 25 år, sier han.

    Er det rart man får angst?  
    Det vil altså si at hjernen min sakte men sikkert begynner å visne vekk snart. Det kan ikke være sunt å få mindre hjernekapasitet enn jeg føler jeg har til tider! ( Jeg har i det minste noe å referere til om jeg skulle komme til å si noe dumt fra nå av)
    Enda verre blir det når jeg blir 30, da begynner aldringsprosessen på huden, og når man er 40 begynner visstnok lungekapasiteten å svekkes, samt at hjertet også begynner å bli dårligere.  

    Fra spøk til alvor så er det tiden jeg har lagt bak meg som rullende som bekymrer meg mest. Det har allerede gått 5,5 år siden jeg ble hjulbent, og jeg føler tiden går vanvittig fort. Plutselig kan jeg feire både 10, 30 og 50 års jubileum for hvor lenge jeg har vært stillesittende, (lat),lite oppegående(lat) og ikke minst lat (lat).
    Ser for meg at "They see me rollin', they hatin'" kommer til å være theme sangen min når jeg triller rundt i slow motion i en alder av 80 år. ( som forresten er om 20090 dager, ikke så lenge som man skulle tro!)

      Tiden går rett å slett for fort. Jeg husker fortsatt en stil jeg skreiv på ungdomsskolen . En typisk " Hvor ser du deg selv om 10 år". Jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle skrive, men unger hadde jeg ihvertfall. Vel, her er vi, 9 år senere, og jeg har ikke presset ut en eneste mini Cecilie. Det er forresten kanskje like greit.Verden har mer enn nok med en Cecilie om gangen.

     

    Eneste gleden ved fredag er at den store dagen skal feires i Kongsberg med min kjære. I natt setter jeg og assistenten min nesen mot Kongsberg  ( og håper at vi finner frem).
    Håper alle får en fantastisk helg når den tid kommer!

     

    Forresten min nye favorittgenser : Are you staring because you think im sexy ?

     

  • Furteguri

    Sint , frustrert, lei og alt sammen på en og samme tid. 

    Jeg var på et punkt for 1 år -6 måneder siden der jeg virkelig ikke trodde at smertene i magen og kroppen kunne bli verre, men det viser seg nå at jeg tok grundig feil.
    Nå er det verre enn noen sinne å jeg føler meg rett å slett fanget i min egen seng. Rett å slett fordi det er veldig ubehagelig å sitte i rullestolen over lang tid, og fordi det hjelper ihvertfall litt å ligge slik at kroppen får slappet av helt. Det er ingenting jeg trenger mer enn akkurat det. Overanstrengelser kan jeg bare glemme, da blir jeg ikke bare delvis sengeliggende men fullstendig hjelpesløs i et par dager før jeg i det hele tatt kan tenke at stolen er et alternativ. I helgen har jeg lagt rett ut uten å være i rullestolen i mer enn 15 min.  I dag var jeg ute av huset i noen timer, og det tok ikke lang tid før smertene kom snikende.

    I skrivende stund føles det ut som jeg har en sylskarp stor stein som sitter mellom ribbein og hoftebein på høyre side, som gnisser og trykker, dytter og skjærer inni meg. Jeg klarer bare så vidt å ligge på siden, noe som igrunn er et stort problem med tanke på trykkavlastning .  Jeg gjør det beste ut av det , men fy f nå er jeg rett å slett dritlei, for å si det rett ut.

    Det at magen ikke tåler smertestillende hjelper virkelig ikke på. Jeg var hos legen for en måneds tid siden, som ga med smerteplaster fordi jeg ønsket  å ta toppen av smerten. Dette fungerte veldig greit på smerten. Jeg kjente langt nær så mye som før. Dessverre inneholdt plasteret enn slags type morfin, som gjorde at jeg var dopet mesteparten av tiden, til en viss grad.  Jeg merket det ikke til vanlig, men når jeg skulle konsentrere meg gikk det veldig galt. Dette skulle stabilisere seg, men det hadde det fortsatt ikke gjort etter en mnd, så bilkjøring var rett å slett for farlig. Derfor bestemte jeg meg for å hive det i søppelet. Bil må jeg kunne kjøre.

     

    Jeg er lei og sliten, grinete og furtete. Alt det jeg til vanlig aldri er. 
    Jeg priser meg lykkelig over de fantastiske vennene jeg har, for uten gode samtalepartnere hadde psyken min strøket med for lenge siden.

    Noen ganger er det rett å slett ikke greit å være i denne kroppen, nå er en av gangene.
     

  • Sjarmerende med skjerf

    I forrige uke fant vi en kul på halsen til lillegull som ikke burde vært der. Vi dro til dyrlegen et par dager etter dette og fikk den heldigvis operert bort samme dagen. Leah har vært så utrolig flink og tatt det hele veldig fint hele tiden, og klumpen er ute av tankene. Det er utrolig skummelt med slike kuler, spesielt på hunder. Leah har virkelig ikke hatt flaksen på sin side i de fire årene hun har levd.  Hun er en allergihund, det vil si at hun har lett for å få allergier, har svak hud, får lett øyebetennelse, ørebetennelse, mageproblemer, osv . I tillegg har vært uheldig flere ganger og blant annet dratt av seg negler og kuttet opp potene sine.
    Hun hadde veldig angst før, men dette har heldigvis så å si gått over nå. Likevel var det ikke snakk om å sette på henne noe krage når vi fikk beskjed om det, for det hadde hun ikke taklet. Derfor har hun gått rundt her den siste uken med skjerf rundt halsen (uten å protestere), og vært utrolig sjarmerende.

    I helgen som var hadde jeg besøk av kjæresten, og neste helg setter jeg nesen mot Kongsberg.  Nå nærmer det seg snart overtakelse på det nye huset og vi gleder oss fantastisk mye!
    Jeg er utrolig spent på hvordan ting kommer til å bli i hovedstaden. 

    Dessverre blir lykken kortvarig når vi har fått nøklene, for 1 juli skal jeg legges inn på sykehuset. 2 Juli skal jeg nok en gang opereres, noe jeg absolutt ikke ser frem til. Jeg gruer meg ikke til selve operasjonen,men til tiden etter. Denne gangen skal pumpen jeg har i magen flyttes, pluss at de skal bytte ut den jeg har nå med en som rommer dobbelt så mye, men som likevel ikke er særlig mye større. 
    Det at den har plass til mer medisin er fantastisk, for da slipper jeg å fylle på så ofte.
    Det skumle er at kroppen min er vandt med den pumpen jeg har nå, så det kommer til å bli vanskelig når kroppen får noe nytt å jobb med.  

     

    Som med alt annet  : Alt ordner seg på en vis ,





     

  • Hva er best og verst ved å sitte i rullestol?

    Spør man en rullestolbruker hva som er best og verst med å sitte i rullestol er det et hav av forskjellige svar man kan få. Hva ER egentlig det beste med å sitte i rullestol?  Du lurer kanskje på om det finnes noe positivt ved det i det hele tatt? Og hva ER det verste med det? Det må da være det at man ikke kan gå, eller hva?

    I dette innlegget har jeg samlet sammen svarene fra 17 forskjellige rullestolbrukere, inkludert meg selv. Spørsmålene lyder, hva er best og verst med det å sitte i rullestol?.
    Hver enkelt person, uavhengig av om man er funksjonsfrisk eller ikke , har ting de setter mer eller mindre pris på. Derfor er svarene veldig forskjellig. Noe som kanskje ikke er det noe bra for noen er fantastisk for en annen, og omvendt. Men legg merke til en ting, ikke en eneste av oss har nevnt at det verste med å sitte i rullestol er at man ikke kan gå. Det er noe å tenke på.

     Det fantastiske svaret til Anita Elisabeth fortjener å stå først!

    Anita Elisabeth:
    Det beste: Det beste med å sitte i rullestol er den følelsen man får når man suser igjennom store folkemengder, nøyaktig klar over hvor man skal svinge og sno seg uten å være nær noen, og de blir helt paffe når de ser tempoet ditt og presisjonen. For ikke å snakke om hvor morsomt det er når de skvetter og velter i sidemannen sin. Har du aldri sett noen i rullestol, eller? Tydeligvis ikke, for i dette tempoet og i din forvirrelse må du ha trodd at du så et gjenferd. Så er det vinden i håret når du suser ned bakken i full fart, og gleden ved å oppdage armmuskler du kunne knuse alle i håndbak med. Det var før, det, da jeg enda kunne sitte i manuell rullestol. Panthera X, den letteste som er. En drøm; de beste beina for en rullende venn! Men min elektriske rullestol er overhodet ikke værst; den er rød. Og jeg kan sette på maks hastighet og kjøre avgårde, med vinden i håret. Her er det ikke snakk om å være redd for å snuble ned en kant, for stolen, som har senterhjulsdrift (de to store hjulene er i midten, og så er det to små foran og to små bak) har en smart teknologi som gjør at alle hjulene til enhver tid er i bakken. De små går ned først, tar med seg de store, og glir elegant fram så de siste også kommer med. Ingen dunk eller brå bevegelser. Hvem sier at ikke rullestolbrukere kan klatre? Det beste er å kunne heise seg opp og gi en klem til den man er glad i, i samme høyde. Det er å legge seg bakover, ta beina opp, og nyte sola. For så å sette seg opp igjen og kjøre akkurat dit man vil. Så, det beste med å sitte i rullestol er friheten.
         For en som hverken kan stå, gå, sitte, eller holde hodet på grunn av manglende nakkekontroll, så er det å kunne komme seg rundt helt selv, en hel fantastisk følelse. Den har alltid vært fantastisk, selv da jeg satt i den manuelle, men da var jeg enda så bevegelig. Jeg kunne snu hodet og se meg rundt, jeg kunne skyve fra med armene for å få meg selv fremover, jeg var en racer på forflytninger. Men nå har stolen absolutt alt og si. Vet du hva mitt største mål er nå? Å komme tilbake til den manuelle rullestolen.
    .Det verste:  Alt du må passe på. Trykket i kroppen. Sørge for å få endret stillinger, og passe på om man er for kald. Måtte bli dusjet liggende på tralle av noen andre, og å gå på bekken i seng. Det å være avhengig av noen hele tiden. Må du på do, så må det være en til. Skal du forflytte deg, så må det være en til,- heisen må hentes, korset, krage, og seil må på. Vil du dusje, må du ha med deg en annen. Intimgrenser finnes ikke lenger. Det er flere fremmede mennesker som har sett min nakne rumpe flere gang enn jeg noen gang vil få sett den selv, og jeg er ganske sikker på at min fremtidige kjæreste vil få sett den mindre. Sorry, wife. Så er det all planleggingen som må til, bare for å kunne gjøre noe; hvordan er det der vi skal? Kan jeg komme inn? Er det plass? Er det do tilgjengelig (akkurat dette er ikke lenger er spørsmål jeg trenger å tenke på lenger, men det var det) Vil vi kunne få sitte sammen? Visste du at på de aller fleste konserter/forestillinger/kinoer etc så er det egne rullestolplasser hvor man kan ha med seg én ledsager? Veldig kult hvis gjengen på fem ønsker å få oppleve alt, sammen. Når du skal ut på reise med fly, må alle målene av rullestolen være sendt inn til selskapet på forhånd, og du må oppgi hvilken type assistanse du trenger for å komme inn i flyet. Denne assistansen er i koder, så det er best for deg å velge riktig, for operatørene ser på interne koder. Når du har elektrisk rullestol så er det nødvendig med å oppgi vekt på stolen. Du kan få nei til å bli med på akkurat den avgangen du ønsker å fly med,- og nei, dette har ingenting med diskriminering å gjøre. Det er vektbegrensninger på fly. Og man kan ikke stappe et fly fullt av hva som helst, av hvilken som helst vekt, i lasterommet.
        Det er stirringen fra andre. Og da tenker jeg ikke på små barn, for små barn er bare nysgjerrige. De ser ikke for å være slemme. Og så er det de gangene folk henvender seg til den du er med, og ikke til deg. Dette har heldigvis ikke skjedd så ofte; det er oftere at de heller ser på stolen først, og så deg. Og så stolen igjen. For min del er også noe av det verste med å være funksjonshemmet generelt, det at de fleste interesseorganisasjoner er så bastante på at "en som er funksjonshemmet er ikke syk". Jeg er syk. Alvorlig syk. Og jeg er funksjonshemmet. Det er diskriminerende å si at en som er funksjonshemmet er syk. Hva med meg da? For å dra den i samme retning; er det ikke diskriminerende å si at en som er syk ikke er funksjonshemmet? Jeg er helt for det med at man ikke skal behandle funksjonshemmede som om de er syke og stakkarslige, for sånn bør man ikke behandle noen grupper i samfunnet. Men, for de høyrøstede personene der ute som er så veldig klare på hva man ikke skal si og hvor galt det er og hvordan man ikke skal se på andre, så blir det av og til så mye at man selv ikke lenger tenker på hva man sier. Kanskje må man selv se på hvordan man ordlegger seg når man vil få frem et budskap, som er godt nok i seg selv, all den tid det med stor sannsynlighet kan komme til å ramme ens egne. Jeg er jente, jeg er syk, jeg er homofil, jeg er funksjonshemmet. Hvordan med all din politiske korrekthet ville du snakket til, og om, meg? Jeg håper at du ville oversett alt det der og heller sett at jeg er et menneske. Det kan bli for mye av det gode i enhver organisasjon, og jeg synes noen ganger at en del av det disse tingene fra disse hold innebærer, er noe av det verste. Og så er det i grunn jævlig kjedelig at jeg ikke kan gå på turer i skogen, og på fjellene mine i Nord-Norge.

    Cecilie
    Det beste:Det  er mange ting som går under det beste, faktisk så mange at det er vanskelig å bare nevne en ting.
    Jeg setter pris på ting på en helt annen måte enn jeg gjorde før. Gleden jeg får når jeg får til noe , som kanskje ville hatt liten eller ingen betydning for deg som kan gå, kan være overveldende god for meg.
    Som rullestolbruker har jeg også fått muligheter jeg ikke hadde fått hadde jeg ikke vært i denne situasjonen. Jeg har blant annet få hjelpe mennesker med alt fra skoleoppgaver, tips og ideer om alt fra hvordan takle livet til hvordan man tar på seg sko i rullestol. Jeg har holdt foredrag  om ulykken som igjen har vært med på å gi ungdommer et sterkt inntrykk som kanskje vil bidra til at liv kan reddes i trafikken. Jeg får jobbe med noe jeg virkelig brenner for , og jeg har fått mulighet til å jobbe meg opp til å få et synlig navn via media, som igjen gjør at folk blir oppmerksom på hvordan det er å være rullestolbruker. Det er så mye uvitenhet rundt temaet som gjør at vi lett blir satt i bås, det vil jeg være med på å forandre.  Dessuten, jeg har fått en ny mulighet, et nytt liv, en ny begynnelse, en ny sjanse til  å gjøre noe stort i livet.!

    Det verste: Jeg bruker ikke tenke så mye på hva det negative med å sitte i rullestol er, men det er selvfølgelig noen faktorer som skiller seg ut. For meg er det ikke noe gøy at kroppen tar over på den måten den gjør og styrer livet og hva man kan gjøre. Det å føle seg som en fange i sin egen kropp er langt ifra en god følelse. Noe som også er negativt og som det kanskje ikke er så mange som vil innrømme eller snakke om, er sex. Seksualitet er en stor del av det å være menneske  selv om det er noe man ikke alltid vil snakke høyt om. Dette er egentlig noe jeg kan skrive under både positivt og negativt, for det har sine fordeler og ulemper begge veier . Jeg sier ikke at sex er umulig når man er i rullestol, langt ifra. Men det gir vanskelige utfordringer som mange ikke er klar for å gå løs på, noe som gjør at mange dessverre sliter med dette. Jeg har snakket med altfor mange som rett å slett gir det helt opp fordi det blir for vanskelig. Klarer man å stole på partneren kan man nå   uante høyder , noe som vil gi deg en fantastisk mestringsfølelse. Den følelsen unner jeg alle i min situasjon, fordi det betyr så uendelig mye. og er så ubeskrivelig godt.

    Under ser du bildet fra en artikkel jeg skrev for Handikapnytt der jeg blant annet skreiv at en av fordelene ved å sitte i rullestol er at man ikke sliter ut sko og at det derfor alltid ser like nye ut.

     

    Silje
    Det beste er: - å få et perspektiv på livet jeg tror jeg ellers ikke ville ha hatt - å kjøre gratis kollektivtransport - at du hele tiden må utfordre deg selv til å klare nye ting - at skoene mine ser nye og ubrukte ut, selv 10 år etter jeg kjøpte dem

     Det verste er: Min følelse av å hver dag måtte motbevise andre - når andre synes synd på meg - at samfunnet gjør meg mer funksjonsnedsatt enn jeg føler at jeg er

    Lars Tore
    Det beste :Kommer foran kongelige og kjendiser i køen på Euro Disney/Disneyland Paris på alle fornøyelsene2.
    Det verste; Lite dameaction

    Therese
    Det beste: det best med å sitte i rullestol er for meg kunne være med ut og gjøre normale ting som å dra ut med venner, bruke tidd sammen med min kjære og ikke minst det å kunne orke å gå på konsert, kino, samling med kjelkehockeymiljø og ha overskudd til aktiviteten/gjøremål man skal som for eks handling. (Om jeg bruker kreftene mine på å gå fra bil for å handle, orker ikke jeg å gå den dagen.
    Det verste :Det verste med å sitte i rullestol er egentil at andre som ikke kjenner meg snakker til meg som om jeg skulle vært dum (3-5år). fordommene er fortsatt store noe som er noe merkelig idagens samfunn. Og selvfølgelig det at bygg den dag idag ikke er tilrettelagt, siden loven om at offentlig bygg skulle være rullestoltilpasset i 1972. De bygger jo nye bygg idag som vi rullestolbukere ikke kommer oss inn i. (hurra for unniversiell utforming)!!

    Marion
    Det beste:Det beste med å bruke rullestol, eller kanskje heller det beste med diagnosen jeg har, er alle vennene jeg har som har samme tilstand. Hvis jeg ikke hadde hatt en funksjonshemming hadde jeg aldri møtt dem
    Det verste:  Det verste er å ikke kunne være med på alt jeg vil pga at det er mange plasser som er dårlig tilrettelagt. Håper det var ok svar, og at du har det bra

    Anette
    Det beste : Det beste må slik det er nå er at jeg får muligheten til å være hjemme med ungene mine slik at de slipper å ha lange dager i barnehagen.
    Det verste: Det verste er at jeg må begrense mitt sosiale liv fordi jeg er redd for å være til bry fordi jeg trenger hjelp til å komme inn der det er trapper eller husene deres ikke er tilrettelagt slik at jeg trenger hjelp.

     

    Stine
    Det beste :Det beste tror jeg må være at jeg lærer meg å se løsninger der gående ofte ser begrensninger. Og at jeg kommer så nær mange fine mennesker
     Det verste: at jeg er avhengig av kommunale vedtak for å kunne leve livet slik jeg ønsker

    Helle-Viv
     Det beste: Jeg kan bruke de lekreste skoene med de høyeste hælene, pluss at jeg kan ta på masse rumper for å få deres oppmerksomhet for å få de til å flytte på seg når de står i veien. Jeg kan bruke handikapdoen uten å få dårlig samvittighet
    Det verste: Dårlig utsikt...
    At jeg ikke når bort til dopapiret når jeg bruker handikap doen.

    Kristine
    Det beste: alle vil danse med meg og spandere ting på meg fordi de syns det er så bra at jeg drar ut på byen og fester. Jeg får også en del modelloppdrag fordi fotografer liker at jeg kan skille meg ut fra mengden.
    Det verste:det negative er at jeg er avhengig av å ha med meg noen når jeg skal ut av huset

    Marit
    . Det beste:Kan bruke mange lekre sko som jeg kaller "sittesko", jeg kan nemlig ikke stå med dem, langt mindre gå. For meg, med benskjørhet, kan jeg komme meg ut hele året uten å være redd for å ramle og knekke bein. Jeg er kortvokst og når jeg sitter i Trille (stolen min) rekker haka mi over bordplata. Jeg kan ha et aktivt liv takket være Trille. Jeg elsker stolen stolen min! 
    Det verste:. kan være vanskelig å finne toalett når jeg er ute.

    Hans Kristian
    Detbeste: Noen ganger får man spesialbehandling.
    Det verste: Noen ganger får man spesialbehandling.

    Mari
    Det beste:Slippe å hoppe bukk i gymtimane på ungdomsskulen eller skogstur i øspøs regnver. Barn som spør om artige ting. Slippe kø på konsert. Slipper å få vondt i beina fordi ein har gått for masse. Ha barna på fanget i stolen. Armsykle ned ein bakke med vind i håret.
    Det verste:rare blikk fra voksne, dårlege haldningar, sliter i trapper, alltid planlegge før ein skal noko. Ikkje kunne springe etter barna.

    Marie
    Det beste :det beste ved å bruke rullestol: jeg har bestandig noen sammen med meg. jeg har blitt kjent med mange herlige folk som jeg ikke hadde kjent hvis jeg ikke brukte rullestol, eller hatt cp. hvis du har skadet foten (etter en fest) så du ikke greier å stå på den, er det veldig praktisk med rullestol. jeg tror du får en annen innsikt i livet, og du ser det er "normalt å være forskjellig". og du får de kjekke guttene nært innpå deg når du danser for du må ha støtte ellers faller du. At du slipper å stå i kø i fornøyelsesparker, og får kjøre 3 turer istedet for 1, det er det aller beste!
    Det verste: det verste ved å bruke rullestol: jeg har bestandig noen sammen med meg. mange ser bare rullestolen. det kan være skummelt å ta kontakt med meg. jeg kan ikke gå tur i fjellet. jeg er avhengi av at det er noen lunde flatt der jeg skal ferdes. og mange rullestollbrukere blir tatt ut av gymmen på skolen, akkurat som om det ikke er minst like viktig at vi er i aktivitet.

    Arnfinn
    Det beste: det beste med rullestol er at den er veldig kjekk å ha når beina ikke virker
    Det verste:det verste må være måten vi blir tatt inn og ut av fly 

    Ingeborg
    Det beste: Det beste er at man får muligheten til å bli kjent med så mange forskjellige mennesker på et nært nivå enten det er gjennom jobb eller privat.
    .
    Det verste:Jeg ønsker ikke å sette fokus på hva som er verst fordi det er bare å grave seg ned i noe man likevel ikke for gjort noe med. En liten personlig mening der å folk må gjerne være uenig. Noe jeg derimot synes kan være litt vanskelig i blant er at vi må slite dobbelt så hardt for å oppnå det funksjonsfriske oppnår i lettere grad. eks: Skole, jobb etc. 

     

    Anonym
    Det beste: vi får hjelp med masse, og har trenere som hjelper oss og assistenter.
    Det verste: at noen snakker på en barnslig måte til oss, (det er noen som gjør det til meg i alle fall) og at jeg ikke får være med venner på noe de gjør, men som ikke jeg kan.




  • hits