Cilejentii -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Anbefaler alle å se Push Girls

I natt våknet jeg av tungt regn. Jeg så på klokken som viste 01:26. Jeg kastet av meg dynen for å gjøre meg klar til å snu meg  etter å ha lagt tre timer på den siden jeg lå på. (4 timer på en side er makstiden min, jeg vet at det er veldig lett å få trykksår etter lengre enn det)

Halv 6 våknet jeg iskald. Jeg hadde vært så utmattet og trøtt at jeg hadde sovnet kort tid etter at jeg hadde kastet av meg dynen. Når man kan litt om kroppen og vet konsekvensene av å ligge med trykk på samme sted så lenge får man panikk. Jeg heiv meg rundt på ryggen å ble liggende slik til assistenten min kom. Jeg var mentalt sliten når jeg våknet og visste at jeg ikke hadde så altfor mye energi til overs. Presset jeg har hatt bak øynene de siste dagene har plaget meg i hele dag. På tirsdag har jeg heldigvis legetime slik at jeg kan utelukke alt før vi drar til England neste uke.

I dag kjørte jeg selv til sykehuset, og hjem igjen. For en gangs skyld gikk skiftingen av kateteret helt fint og smertefritt! Likevel var jeg så sliten og hadde så vondt i hodet og øynene når jeg kom hjem at jeg rullet rett til sengen.Jeg tok frem laptoppen , gikk inn på facebook og så plutselig en youtube link som en venn av meg ( også i rullestol), hadde lagt ut. Det er en serie som omhandler fire forskjellige jenter, alle rullestolbrukere og alle lamme i forskjellige grader. Tre av dem har vært i bilulykker. Serien tar for seg livet deres nå og viser hvordan det er å leve med et handikap. Jeg har brukt den siste timen på å se første episode, og har grått av både det ene og det andre. Jeg tror ingen kan fatte hvor godt det er å se at andre har det på samme måte som meg. Jeg kan se at jeg ikke er alene om å føle det jeg føler, og at det er andre som går gjennom det samme som meg. En av jentene sa hun hadde vært i stolen i 19 år, og det gikk plutselig opp for meg at dette aldri tar slutt. En gang er det meg som sier jeg har vært i rullestolen så lenge. Tanken på at det allerede har gått snart 4 år er helt uvirkelig for meg. Anbefaler alle å se serien! Linken under viser en side hvor dere finner serien, og i slutten av innlegget er youtube videoen som viser serien.

http://www.free-tv-video-online.me/internet/push_girls/index.html

 

  • Jeg vil ha førerkortet!

    I går kveld sovnet jeg smilende til tanken om at jeg hadde kjøretime i dag. Jeg har ikke mer enn en dobbeltime i uken, så når dagen endelig kommer er jeg en stk lykkelig Cecilie.
     

    Halv 11 i dag satt jeg klar i bilen, - SÅ klar for å kjøre. En dobbeltime senere var smilet stort og egoet sikkert enda større. Jeg klarer meg mye bedre bak rattet enn jeg trodde jeg kom til å  klare! Når kjørelæreren hadde dratt fikk jeg kastet moren og  søsteren til Chris, samt  assistenten i bilen og kjørte til nærmeste kjøpesenter! Jeg parkerte bilen, hoppet ut av setet, gjorde all nødvendig shopping/ handling, rullet tilbake til bilen og kjørte hjem . Jeg prøver mitt beste å ikke drepe noen på ferden min, men til nå har det ihvertfall gått veldig bra . I morgen skal jeg kjøre til sykehuset , og jeg får forhåpentligvis noen ekstra sjanser til å kjøre litt før foreldrene hans drar hjem.

    Nå gleder jeg meg så mye til å få førerkortet at jeg har spurt om jeg kan få trippeltimer istedenfor dobbeltimer !

     

     

    I dag fikk jeg teoriboken , så fra nå av kan dere kalle meg Pugge-Cile !

     

    Dere må forresten gå inn på facebooksidene mine å like  dem! Nå har jeg en for kortene mine, og en for bloggen.

    Cile's kreative hjørne:

    https://www.facebook.com/CilesKreativeHjorne?ref=hl



    Bloggen på facebook:

    http://www.facebook.com/pages/What-doesnt-kill-you-makes-you-stronger/208758259209536

     

    Har dere førerkortet? Hvordan var det når dere skulle ta lappen?

  • Svak, men likevel sterk

    I skrivende stund ligger både jeg og laptoppen godt plassert under dynen sammen med en varmeflaske og laptoppen.(og en stor pose smågodt)

    Jeg føler meg svak og helt uten krefter i dag, og ikke minst iskald. Hodepinen ligger å lurer bak øynene og energien er ikke som den pleier å være.
    Etter forrige time hos ernæringsfysiologen har hatt fått mye å tenke på.  Jeg må snart innse hva som skjer med kroppen min uten å tenke at det ordner seg på ett eller annet vis, uten å gjøre noe for at det skal skje.
    Jeg sa til henne når jeg  var der at det eneste som kom til å gjøre at jeg får opp øyene er om noen setter seg ned å forteller meg hva som skjer med organene mine når de ikke får nok næring. Etter litt søking på google fant jeg en liste med hva som skjer med kroppen. Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke syns det høres spesielt kjekt ut at både hjernen og hjertet mitt slankes i takt med kroppen.
     Jeg vet noe må gjøres og akter å få det gjort, det tar bare så utrolig mye av meg og når det gjelder dette er det nesten så det blir for mye..Jeg holder meg sterk som alltid så lenge jeg klarer likevel.  Det som virkelig åpnet øyene mine var når hun sa jeg ikke kunne kjøre bil.. I starten kunne jeg ikke forstå hvorfor, men etter å ha kjørt med hodepine i dag skjønte jeg at det kanksje ligger noe i det hun sier..
    Når jeg i tillegg er for sliten til å ha PMS ringer det en bjelle.Jeg burde være bitch nå, istedenfor er jeg god som gull !

     

     

    Denne uken er det heldigvis svært lite som skjer. I dag dro vi til Europris å handlet inn alt mulig rart , samt kjøpte kofferter til England turen om under to uker. Jeg satt meg bak rattet og fikk fraktet hele gjengen trygt både frem og tilbake. I morgen skjer det ingenting, på onsdag er det kjøretime samt samtale med ernæringsfysiologen, torsdag er det rutinebesøk på sykehuset, og på fredag starter Chris andre halvdelen på sin vei til å bli 50 år. Lørdag skal vi i kongeparken, og på Søndag drar foreldrene hans tilbake til England. Etter det er det bare 5 dager igjen før vi drar! Gleder meg til å hilse på resten av familen til Chris, oppleve et nytt land, og ikke minst shoppe som en gal med super assistent Camilla!

    Skal dere noe spesielt denne uken ?

  • Sommerens frustrasjoner for rullestolbrukere

    Kjører på med to innlegg etter hverandre i dag!

    Var innom den gamle bloggen og fant et innlegg jeg deler med nye og gamle lesere .Noen rullestolbrukere kjenner seg kanskje igjen?

     

    Sommerens frustrasjoner

    Det er et faktum at ikke alle årstider er like enkle for oss med rullende bein, og jeg syter nok ekstra mye når vinteren kommer og jeg blir deprimert bare jeg ser ut vinduet og vet jeg må ut. Men sommeren er ikke alltid like kjekk den heller.

     

    • Ikke kan man kjøre rundt med åpen munn, faren for å kveles av fluer, mygg, veps , humler og andre småkryp er stor!
    • Det stopper ikke måsene fra å drite på deg uansett hvor fort du ruller
    • Brostein. Jeg trenger vel egentlig ikke si noe mer enn det, men her har du hvordan det går med rullestol og brostein:
      1. Det er en fin sommerdag og du tenker wow, i dag er det fint vær! Du stikker en tur til byen , triller av bussen og møter første brostein. Du klarer så vidt å unngå at hjulet henger seg opp å tenker oj, nå var jeg heldig!
      2. Du kjører litt videre og nyter solen, følger ikke helt med hvor du kjører før du plutselig bråstopper og må gjøre alt du kan for å holde deg fast. Hvorfor? -Brostein. Igjen var du heldig, hjulet er fortsatt på, og du er fortsatt i stolen.
      3. Du tenker du skal ta deg en tur til akkurat DEN butikken, men kommer på at du må gjennom den verste brosteingaten for å komme deg dit, og satser på at det går bra. Desverre er det ikke akkurat profesjonelle som har lagt ut steinene, så det er store glipper i veien og du må bruke all konsentrasjon for å unngå å havne nedi en av dem.I tillegg er det alt mulig drit nedi der, spesielt knust glass, noe som gjør deg enda mer nervøs.Du ser målet 10 meter fremme og tenker åja, dette gikk jo fint! BAM! Trodde du.. Der lot du fokuset gå på målet istedenfor steinene og du havnet mellom den ene glipen som var igjen på de 10 meterene, gummien på hjulet vrir seg av, og hva gjør du nå?
      4. Du ser deg desperat rundt i en  blanding av panikk ,flause og ?LIVET MITT ER OVER?. Alle ser på deg , men ingen ser ut til å flytte seg, så du sitter der i stillhet å ser deg rundt før en eller annen gir opp å late som han ikke ser det og kommer for å hjelpe deg likevel.
      5. Selvfølgelig , siden du er så heldig er ikke personen norsktalende, og du må prøve å forklare så godt du kan på engelsk, noe som ender i ren frustrasjon fra begges sider. Etter 10 minutter med slit er endelig hjulet på plass igjen, (om du er heldig), og du prøver så godt du kan å si takk for hjelpen , og ser samtidig at hendene hans er svarte fra gummien.
      6. På dette tidspunktet har du mest lyst å reise hjem og aldri reise til byen igjen, og hvorfor?
      7. BROSTEIN! :twisted:

        Heldigvis for meg har dette skjedd så mange ganger nå at jeg klarer å fortsette etterpå med hodet like høyt hevet som før ( med andre ord nedover, for å fokusere på den helsikkes brosteinen igjen)

        Fortauskanter. Det som er så herlig med rullestol er jo at man risikerer livet hver gang man skal over en fortauskant.Spenningsmomentene står i kø for enhver rullestolbruker.Men jeg kan  jo nevne at jeg er så heldig at jeg slipper å tråkke rundt i høye hæler , sjangle når jeg drikker meg dritings, stupe ned trapper, få gnagsår osv. Det er jo tross alt en del av sommerens ulemper jeg slipper!:D

      8. Er en litt god følelse at jeg slipper å tryne i fjøra igjen og

  • Jeg gleder meg til å få førerkortet!

    Ut på tur , aldri sur!

     

    I dag har jeg øvelseskjørt igjen !

    Jeg har en dobbeltime i uken med kjørelæreren min,  noe som er langt fra nok.  Derfor er det supert når jeg kan øvelseskjøre med assistenten min når hun jobber.
    I dag dro jeg både henne og søsteren til Chris med meg ut på kjøretur i solen.

    Jeg har bare kjørt på landevei med læreren min til nå. I dag derimot har jeg utfordret meg skikkelig! Jeg begynte med å kjøre der jeg har kjørt både med læreren og assistenten før, og deretter ut på E39 før v i kjørte litt rundt omkring litt utenfor Stavanger. Jeg kjørte forbi den gamle leiligheten, forbi Sverd i Fjell (for dere som vet hva det er), og deretter hjem igjen. 
    Kjempe morsomt! I dag har jeg imponert meg selv med hva jeg tørr å gjøre, (ikke at jeg er veldig pysete altså ), og ikke minst hvor rolig jeg klarer å være til tross for  store lastebiler og trange veier.
    Nå føler jeg meg 110% sikker på bilen og meg selv, noe som er en herlig følelse.





    Jeg GLEDER meg til å få førerkortet! :D

  • Skal jeg skrive bok?

    Noe som har surret litt rundt i hjernestammen i det siste er om jeg har lyst til å skrive bok-

     

    Siden jeg var liten har jeg vært veldig glad i å prate. Jeg har alltid vært åpen, noe som gjør det mye enklere for meg å uttrykke meg her på bloggen. Jeg tror ikke det hadde vært et problem å skrive selve boken, men jeg aner ikke hvordan jeg skal skrive.

    Det er så utrolig mange faktorer som spiller inn. Om jeg skal skrive bok skal jeg tross alt skrive om meg selv, noe som i seg selv ikke er så vanskelig. Men hvordan vil jeg vise meg selv til de som skal lese boken? Jeg vil ikke lyve, og jeg vil ihvertfall ikke finne på ting som ikke stemmer. Dessuten er det ikke bare en side av en sak, så jeg vil være sikker på at det jeg skriver faktisk stemmer. Når jeg tenker over hvordan jeg er kommer spørsmål som, "hvordan tolker andre meg?", og " er jeg sånn som jeg innbiller meg at jeg er?".

    Hvordan vil jeg at andre skal oppfatte meg, hva vil jeg meningen med boken skal være, HVA skal være med i boken eller ikke og hvor lang burde den være?

    Det er mange spørsmål som surrer rundt, men jeg tror jeg skulle klart det med litt veiledning.

     

    Det er dessuten mange forskjellige måter å gjøre det på.  Først tenkte jeg at selve bloggen kunne blitt en bok, men  når jeg tenker meg om har jeg egentlig ikke så veldig lyst til det. Jeg var veldig glad når jeg fikk den nye bloggen i april og kunne glemme den gamle bloggen og dårlige minner for godt. Jeg har lagret den på dataen, slik at jeg eventuelt kan bruke den senere om jeg finner ut at jeg faktisk vil skrive bok.

    En annen ide er å lae en slags minibok , om selve historien min. En slags "vekker" kanksje?

     

    Noe jeg har tenkt enda mer på, er å lage en bok med kanksje to andre som er trafikkskadet eller som har fått livet snudd opp ned. For å vise forskjellige skjebner , og for å vise hvor forskjellig mennesker takler motgang. Det er noe jeg hadde elsket å gjøre, nettopp fordi det er mange som har et litt for enkelt liv, og som tror det at man skader hånden litt er verdens undergang.

     

    Uansett hva jeg velger å gjøre eller ikke så håper jeg det blir virkelighet en eller annen gang. Det hadde vært ypperlig for å holde motivasjonen min oppe.

     

    Kanksje jeg kan få litt tips av dere? Hva syns dere jeg skal gjøre, og har dere tips å komme med?

    Hva hadde DU ønsket å lese, og eventuelt hva skal/ skal jeg ikke skrive om? Hva bør jeg fokusere på osv?

     

    Hadde vært ypperlig om dere kan sette av 2 minutter til å hjelpe meg litt!:)

     

     

     

  • Insomnia

    For over fire år side var jeg det jeg husker best som verdens lateste person.
    Fikk jeg muligheten til å sove så var det nettopp det jeg gjorde. Jeg kunne sove så å si hele døgnet helt uten problemer.

    Nå derimot er jeg helt motsatt. I fjor når jeg gikk på skole la jeg meg sent og sto opp tidlig fra mandag til- fredag. I tillegg sto jeg opp relativt tidlig i helgene også for å i det hele tatt få noe ut av dagen når hjemmesykepleien kom for å hjelpe meg opp.

    Nå når jeg har assistenter har jeg faste tider jeg står opp hele uken for at både jeg og assistentene skal ha en rutine, og for at jeg skal få noe ut av dagen. Helgen er litt mer fleksibel.

    I ukedagene kommer assistentene ca 07.15, og i helgene kan det variere fra 08.00 til 09.30. Når de kommer  har jeg som regel for meg selv at jeg skal være i dusjstolen innen klokken er 08.00 (i hverdagene).
    Dette er enkelt og greit fordi jeg aldri vet om jeg skal noe tidlig , og skal jeg det er jeg avhengig av å stå opp såpass tidlig.

    Problemet mitt er at jeg aldri sover nok. I fjor når jeg gikk på skole var jeg mye trøtt og sliten fordi jeg måtte stå opp så tidlig. Nattpatruljen kom innom en gang hver natt for å hjelpe meg å skifte stilling i tillegg.   Nå det siste året derimot påvirker det meg ikke i det hele tatt om jeg ikke sover noe i løpet af natten.  I natt sov jeg kanskje 2,5 time til sammen. Jeg har likevel vært like fungerende som alltid i dag. Øynene svir litt, men jeg føler meg langt ifra trøtt..

    Det som skjer er at jeg våkner noen ganger i løpet av natten for å snu meg. Når jeg er ferdig med det, noe som tar meg 2-3 minutter, er jeg så våken at det er umulig å sove igjen med det første. Derfor blir jeg liggende å spille på telefonen i kanksje en time eler to for å gjøre meg trøtt igjen. Gjør jeg dette noen ganger i løpet av en natt tar det vekk endel av alle de timen jeg skulle ha sovet. I 5-6 tiden snur jeg meg på ryggen og blir deretter liggende å spille på telefonen igjen, helt våken.

    Så hva kan jeg gjøre med dette?  Jeg vet meget godt at jeg trenger 7,5 time søvn hver eneste dag..Og ikke minst at å ikke sove nok kan være livsfarlig:S

    Jeg har lest litt rundt søvn, og har kommet frem til  at jeg lider av insomnia..

    Kroppen min krenger sånn for tiden at det er skremmende syns jeg... I dag fikk jeg brev i posten av ernæringsfysiologen sendte meg i går. Det er to ark med alle faresignalene kroppen gir når man er underernært.. I konvolutten lå det en post-it lappen med beskjeden: Her er bildene, hus at det faktisk er deg dette gjelder.

    I går fikk jeg pratet ut litt om problemene med å spise, så jeg tok både tran og multivitaminer før jeg la meg, noe jeg kommer til å fortsette med fremover.

     

     

  • Å være underernært er lite kult

    I dag er en skikkelig blæ dag.

    Jeg dro til ernæringsfysiologen når klokken var 11, vel vitende om at jeg ikke har prøvd noe nytt i de to ukene siden sist jeg så henne. Jeg er skuffet av meg selv, jeg VET jo at jeg må få i meg mer næring. Det er bare så sinnsykt vanskelig når magen er dum og alt gjør vondt å prøve ny mat. Jeg har null motivasjon til å prøve noe som helst heller. Jeg hadde aldri trodd at JEG, som alltid overspiste og som aldri har vært noe annet enn tjukk, skulle få et så stort problem som det jeg har nå. Jeg tåler jo nesten ingenting av mat lenger..:( Det å finne noe nytt blir bare vanskeligere . Jeg må ha næring, vitaminer, karbohydrater, protein, FETT, og alt det der, istedenfor får jeg i meg alt annet.
       Noe av det verste er at hun forklarte meg hva som skjer med kroppen når man er underernært og jeg skjønner fremdeles ikke hvor ille det er.  Kroppen min har alle tegn på underernæring så langt. Lavere kroppstemperatur, muskler som har forsvunnet, jeg blir lettere irritert,  konsentrasjonen er dårligere, jeg er hele tiden sliten, lungekapasiteten min blir nok ikke bedre av dette, og jeg føler meg rett og slett skikkelig svak. Likevel skjønner jeg det bare ikke. Jeg kunne ønske noen slo meg i hodet med en stekepanne, bare for at jeg skal innse at noe må gjøres:S

    Blæ.. Jeg satt der å halvlo i dag.. Sååå farlig kan det jo ikke være! Det er ihvertfall det jeg tenker... I dag snakket hun om at om det fortsetter kan jeg ende opp med sondemating , og hun sa at jeg ikke engang burde kjøre i denne tilstanden. Kan noen skru på lyspæren slik at jeg skjønner at alt er seriøst?

     

    JAJA. Verden er drit, og kroppen er en stor klump...kubæsj! Eller noe..

     

    Det gjelder vel å holde humøret oppe. Jeg er bare så sliten! Nå har jeg lagt meg i sengen, å her blir jeg liggende resten av dagen, bastabom!:(

    Bilder fra dagen:

     



    Frøken underbitt<3

  • Gi meg litt FETT!

    Bacon, burgere med ost, KINAMAT!, saftige koteletter og biff, smør, FISKEPINNER! frityrstekt kylling, gryteretter, SAUS!,

    Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett
    Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett
    Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett
    Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett Fett

    Dere skjønner poenget.

    Nå er jeg så lei av å spise kylling, ris, grønnsaker, poteter og gudene vet hva! Æsj, jeg lengter etter noe skikkelig fettete godt noe.
    Jeg får i meg så lite fett i løpet av dagen at det er helt utrolig. Får jeg i meg mer går det rett gjennom meg så jeg må være ekstremt forsiktig.
    Dette er fordi jeg ikke har galleblæren lenger, så da straffer kroppen min meg siden jeg lot legene ta den ut..
    Fett!<3

    Jeg har såpass lite fett på kroppen at jeg fryser 24/7.  I skrivende stund ligger jeg under dynen med singlet, og en skikkelig god langarmet genser på meg.
    Dere gjetter aldri hvem som fryser..

    *Hoppe opp og ned og vifte med hendene!!

    Jeg er rett og slett iskald. Så kald at det ikke er lenge før jeg kryper helt under dynen med laptopen, slik jeg alltid ender opp gjøre.

    På butikken gikk jeg mok i godtterihyllene.

    Nå er det vel plassert i nattbordet mitt, og der blir det!
     I natt var jeg kjempe frustrert når jeg fant ut at sjokoladen min lå i stolen min. Stolen står nemlig på et annet rom, så jeg hadde null sjans til å hente den. :(

    Når vi likevel var på butikken tenkte jeg at jeg skulle benytte meg av handikapp fordelene, så jeg parkerte på handikap parkeringen.




    Været har vært greit i dag, så da har vi malt masse igjen! To assistenter va rher i dag, så nå har vi fått gjort en del.



    Maler mester Cile med superlurt smil? (Usminket versjon)
    Syns jeg bare blir finere og finere i den regnfra.. nei,  jeg mener malefrakken!

    Oh oh, nå trekker dynen meg seg til seg, nå er jeg på vei under cover! KALDT!!

    Hva har dere gjort i dag?

  • Male male male

    Male male male maaale male male male!

     

    Gjett hva vi gjør?


    Hva syns dere om den gamle regnfrakken min som nå er omdøpt til malingsfrakk?

    I dag har jeg vært på sykehuset for å fylle på baklofenpumpen min. Pumpen forsvinner inn i magen min fordi kroppen har forandret seg sånn det siste året, så da har de ikke annet valg enn å bruke kraft for å få den frem igjen. Deretter skal de stikke en nål i magen min og inn i et lite hull i pumpen under huden, og DET er ikke lett. I dag ble det tre nåler, to av dem bøyde seg på metallet i pumpen.
    Jeg er glad jeg ikke trenger å dra dit mer enn hver 6 uke. Om 4-5 år må jeg bytte pumpen på grunn av batteriet, og da skal jeg få en som er en halv cm tykkere og som rommer dobbel så mye. Med andre ord, jeg trenger ikke gjøre det så ofte!

    Ryggen hater meg fortsatt. Jeg ligger i fosterstilling i sengen akkurat nå, og har planer om å ligge sånn til i morgen. DA er man lykkelig for at man har awesomme venner å prate med!

    Ha en flott mandagskveld videre!

  • Fantomsmerter. Følelsen av at noen hopper på foten min med fotballsko.

    Har du hørt om Fantomsmerter?

    De fleste som har hørt om det har kanksje hørt om de som amputerer bort en fot, men som likevel kjenner den der.
    Fantomsmerter eksisterer desverre hos veldig mange ryggmargsskadde også.

    Når jeg skriver om kroppen liker jeg å være helt sikker før jeg gjengir det på bloggen slik at jeg ikke gir feil informasjon.

    Men denne gangen finner jeg så lite, og alle plassene jeg har lest står det at det er forskjellig fra person til person, så da må jeg skrive hvordan jeg opplever det.

     

    De to siste dagene har jeg hatt syke smerter i ene foten.  Smerten lokaliserer seg på siden under foten, og kan beskrives som om noen bruker det groveste sandpapiret som finnes å rasper frem og tilbake på samme sted. Det svir, det stikker, det brenner og det blir bare verre å verre jo mer jeg tenker på det. Det vil si at akkurat nå er smerten som verst.

    Nå har jeg det på et forholdsvis lite område, men noen ganger har jeg det i hele leggen. Da føles hele  leggen stram, som om det ikke er noe blod som kommer til. Av og til føles det ut som hele foten blir vridd, og det er ikke noe jeg kan gjøre for å få det bedre. 

    Det verste med dette er at det er egentlig ikke smerte der.  Det kommer som oftest når jeg snur meg i sengen. Jeg må ha et teppe under hælen  og en pute mellom bena slik at det ikke skal bli trykk fra knokklene mine. (for eksempel kne mot kne og hæl mot hardt underlag over lang tid).
    Når jeg snur meg og skal legge bena der de skal ligge føler jeg av og til at jeg legger dem feil, noe som gjør at hjernen tror at det er vondt. Etter det er spillet tapt. Da vil det være vondt lenge enten jeg vil det eller ikke.  Jo mer jeg prøver å ikke tenke på det jo verre blir smertene. Det dunker noe voldsomt! Av og til er det så ille at det føles ut som noen står å hopper på foten min med fotballsko, eller at noen hugger i meg med kniv.

    I starten når jeg satt i rullestol føltes det ut som foten min glei til siden , og at den ble dratt inn i hjulet under stolen. Når jeg lå i sengen føltes det ut som jeg lå oppå bena mine, vridd under meg.

    Den rareste fantomsmerten jeg har hatt, og hadde ganske lenge, var følelsen av at tærne krøllet seg. Da kunne jeg få de til å gå tilbake til normal ved å stirre på tærne og fortelle hodet mitt hva det måtte gjøre for å sette de på plass igjen.

    Fantomsmerter kan dessuten være veldig forvirrende. Smerten er så sterk at det føles ut som det er ekte og vel så det. I starten reiste jeg på sykehuset for hver minste ting, nå er det å få   "saget av seg foten" bare en liten greie som er en del av hverdagen min. Jeg kan si det sånn, at det ikke er verdens enkleste jobb å sovne når foten føles slik. Det er ikke bare å legge seg ned å tenke "dette går over", for da blir det bare 10 ganger verre.

    Noen som vil ha en ny fot?

     

  • Øvelseskjøring!

    Sol sol SOL! 

    Det første jeg gjorde i dag når jeg sto opp var å ta med meg assistenten rett til bilen.

    Jeg har ikke hatt så mange kjøretimer, og har heller ikke allverdens utvalg i andre jeg kan lærekjøre med, men Super assistent Camilla kan være med, så i dag kjørte jeg bilen for første gang uten kjørelæreren. Det gikk kjempe bra! Det var mye lettere å slappe av og faktisk gjøre det jeg skulle når kjørelæreren min IKKE var med. Hun fikk også forklart meg forskjellige ting som kjørelæreren bare vifter bort ,(for å så regne med at jeg vet alt).

    Når vi kom tilbake satte vi i gang malingen på huset. Foreldrene og søsteren til Christopher er på besøk i to uker fremover, så da blir det maling av hus. Fordelen med å sitte i rullestol er at jeg bare kan ta midten av huset, så jeg slipper billig unna:D  Litt kjipt egentlig, for jeg liker å male. Jeg kan kanskje bare sitte der å se pen ut?

    Etter en stund måtte jeg desverre gi opp... Ryggen mildt sagt dreper meg i disse dager. Jeg har ventet på at det skal gjøre vondt i to uker nå, for det er nok pga den nye stolen og at ryggen ikke er vant med den enda. Går seg nok til, men det hadde vært fint om det skjedde.i går..
    Litt kjipt å være sengeliggende når det er strålende sol ute.

     

    Jeg har forresten laget meg nettbutikk for kortene jeg lager nå! Gå inn å lik siden min på denne linken:  http://www.facebook.com/CilesKreativeHjorne

    Nå håper jeg at mange liker siden, og at jeg får masse bestillinger:D!

    Bilder fra kjøringen:









  • Hvordan det er å ha en ryggmargsskade.

    Av og til tenker jeg på hvor mye dere ikke vet om det å ha en ryggmargsskade, hvor mye kroppen min har gått gjennom, og ikke minst hva jeg må vite og kunne om kroppen og meg selv.
    Jeg fant en side på Fysiopedia.no som forklarer en god del, så jeg skal prøve å vise dere alt jeg har gått gjennom og fortsatt går gjennom hver eneste dag.

    Dette blir et langt og mulig kjedelig innlegg, men jeg håper noen kan ta seg tid til å lese det for å forstå litt mer av hvordan jeg fungerer.

    Ryggraden består av 33 ryggvirvler. Disse er delt opp i 5 forskjellige kategorier.

    1. Cervicalvirvler (C)
    2. Thoracale virvler (TH)
    3. Lumbale virvler (L)
    4. Sakralvirvler (S)
    5. Coccyx

    Skaden i min rygg sitter mellom TH3 og TH4.  Ryggvirvlene ble presset sammen  slik at nervene i ryggraden ble klemt.  Dette gjør at jeg blir kalt en Paraplegiker, som vil si :

    "Skade eller tap av motorisk og / eller sensorisk funksjon i thorakale, lumbale eller sacrale segmenter i ryggmargen. Om man har skade i Cervivalvirvlene og ikke har naturlig bevegelse i armene kaller man det en Tetraplegiker.

    Man har to forskjellige typer skader. Komplett og Innkomplett skade. Når man får en ryggmargsskade får spinalkanalen sjokk. I sjokkperioden slutter den gjerne å fungere helt Etter tre måneder skal sjokket være over og man kan finne ut om personen har en komplett eller en innkomplett skade ved å se om funksjoner har kommet tilbake. Jeg har en innkomplett skade i TH3 og TH4. (Jeg har litt følelse, men ikke motorikk)

    Jeg mistet mensen etter ulykken, og fikk beskjed om at det var helt vanlig og at den mest sannsynlig kom til å komme tilbake etter 3 mnd. Dette pga sjokkfasen. (jeg fikk den ikke tilbake før 6 mnd etterpå vel og merke, noe som egentlig var litt herlig).

    Det er mange som tror at man blir lam og at det er der plagene stopper.  Det er desverre langt flere følgeplager enn selve lammelsen.

    Følgeskader:

     

    • Lammelser. ( Med tiden vil det føre til muskelsvinn, stramninger/krampe i muskulaturen (spasmer) om man ikke forebygger
    • Bortfall av følelse. (Som medfører en betydelig risiko for utvikling av trykksår eller liggesår)
    • Pustevansker( når skaden sitter i øvre del av rygg og nakke.
    • Vannlatingsproblemer. ( Mister kontrollen over vannlatningen og har økt risiko for urinveisinfeksjon og nyreskade)
    • Tarmtømmingsproblemer (Kontrollen over avføringen mistes og man kan få problemer med forstoppelse)
    • Seksualfunksjonen (Skades)
    • Som følge av den fysiske inaktiviteten kan man få stoffskifteendringer
    • Blodtrykksendringer, (Blodtrykket kan bli både for lavt og for høyt og må sjekkes jevnlig den første tiden)
    • Blodpropp (Fordi man blir liggende inaktiv, er det økt risiko for propp i leggene)
    • Økt svettetendens (Fordi temperaturreguleringen er skades kan det føre til ukontrollert svetting) Eventuelt at man ikke svetter i det hele tatt som meg.
    • Belastningslidelser i skuldre og rygg
      -Skulderleddet får en vektbærende funksjon
      -Muskulær ubalanse
      -Repeterte bevegelser, ensidig belastning
      -Krever forebygging
      -Rullestol-vekt-kjøreegenskap-sittestilling.

    Som dere ser er det litt av hvert å holde styr på. Sittesår, tarmtømmingsfunksjonen, vannlatningen, blodtrykksendringer , blodpropp og belastningslidelser er ting jeg må tenke på 24/7 , men som også er ren rutine for meg nå.

     

    Når man får en ryggmargsskade er veien lang tilbake til et så å si normalt liv. Jeg har vært gjennom hvert eneste punkt på listen under.

     

     

    Akutt fase (0-6 uker)

    • Sengeleie - (støtte med puter, skifte av stilling)
    • Lungefysioterapi-( Respirasjon / slimproblematikk / sirkulasjon)
    • Informasjon om tilstanden, konsekvenser
    • Bevegelsesøvelser -( Bevare bevegelighet i ledd og muskulatur)
    • Gradvis mobilisering opp i stol, og ståseng/benk.
    •  Styrkeøvelser - (Bedre styrke i intakt muskulatur.)
    • Balanseøvelser-( Begynne balansetrening).

     

    Rehabiliteringsfase (6-12/20 uker)

    • Øve teknikk, ferdighet og balanse i forhold til ADL, forflytning, rullestolkjøring, evt. gange.
    • Fast ståtrening+ tøyninger. 
    • Bassengøvelser
    • Redusere sterk spastisitet og uheldige kompensasjoner.
    • Utholdenhetsøvelser-( Kondisjon/utholdenhet, styrke.)
    • Søke ?( tilpasse rullestol, sitteklinikk)

     

    Tilbakeføringsfase (12/20 uker - hjem)

    • Tilrettelegge forhold i hjem, jobb, skole.
    • Oppnå mest mulig selvstendighet i forhold til forflytninger, rullestolferdigheter, ute- og innendørs aktiviteter
    • Egentrening
    • Etablere kontakt med hjelpeapparatet i kommunen, evt. individuell plan

     

    Livslang oppfølging

    • Trening/vurderingsopphold 2 år etter skade, deretter hvert 5. år
    • Søkes inn via fastlege ved behov
    • Belastningslidelser
    • Sitteklinikk
    • Nye mål, veiledning primærhelsetjeneste

    Hadde jeg hatt tid, og hadde det ikke vært for at dette innlegget allerede er mye lenger enn de bruker å være hadde jeg kunnet skrevet hvordan hvert eneste punkt ER og var for meg. Hvert tiltak tar ikke en dag, det tar uker.

     

    Nå kan dere sette av 5 minutter til å tenke ut hvordan det hadde vært for dere om dere fikk en ryggmargsskade i morgen, og plutselig måtte ha alt dette å forholde dere til.


    Bildet er fra andre måneden i rehabiliteringen.

    Tankevekker?

    23 år og ryggmargsskadet i snart 4 år , dere kan kanksje gjette dere til at jeg allerede er ekspert på kroppen ;)

    Hva tenker dere etter å ha lest dette?

  • Bilder 2011-2012, 55 kg mindre!

    OH MY GOD.

     

    Nå gikk selvtilliten til topp på 1-2-3, og videre på 4-5-6-7-8 og så videre!

    Heah, den øverste linjen med bilder var meg for vel et år siden!  Hva som har gjort utslaget av alt det jeg ikke tåler og ikke spiser lenger vet jeg ikke, men funker, det gjør det.
    Nå er jeg hele 55 kg mindre enn jeg var på de bildene, og bare for å sette det enda litt mer på spissen så er jeg 72 kg mindre enn det jeg var i komaen i 2009. (ifølge det jeg har blitt fortalt jeg veide på det tidspunket,men det var nok mye vann i kroppen min også )

     

    Det store problemet er at jeg ser på bildene at det selvfølgelig er stor forskjell, men jeg tror ikke jeg innser hvor mye det faktisk er..

    Føler meg som verdens mest selvsentrerte person nå, men shitt au, dette må vises til noen!

  • Alle prøvene ser fine ut!

     

    Jeg våknet 04.30 i dag med smerter å fikk rett å slett ikke til å sovne igjen. ( Det hjelper visst ikke å knipe igjen øynene, da får man vondt istedenfor)
    Når assistenten kom hadde jeg kastet bort noen timer på å spille Bubble Shooter, men det var SÅ verdt det,.

    Litt senere dro jeg til legen, som kunne fortelle meg at vitaminprøvene jeg tok for en mnd siden såg helt fine ut. Vi testet blodsukkeret og blodprosenten som begge var helt normale, og vi testet CRP'en (infeksjonsnivået), som overraskende nok var på under 5!!(må være under 10): Jeg kan ikke huske at det har vært så lavt på de tre årene jeg har hatt kateteret, så jeg rullet derfra som en meget glad jente!




    Det har lenge vært en bekymring at alt skulle være for lavt pga kostholdet mitt, så da er jeg ekstra glad for det.

    I dag blinket lyspæren litt ekstra over hodet mitt igjen når det gjelder vektnedgangen. Jeg har tatt ganske mye taxi de siste årene, og blitt kjent med veldig mange av sjåførene.  Den første sjåføren i dag sa at man så det veldig godt på meg at jeg har gått ned mye, og var veldig overrasket. Deretter kom jeg til legen, første gang etter at jeg fikk ny stol. Hun sa hun ikke hadde kjent meg igjen fra sist gang jeg så henne hadde jeg møtt henne på gaten. ( det er to mnd siden sist ). Når jeg skulle ta blodprøver fikk jeg høre "jøss, så slank du har blitt da!", På vei tilbake sa sjåføren " jøss, er det bare meg, eller har du blitt veldig mye mindre i løpet av sommeren?".

    Jeg er veldig stolt av at jeg er som jeg er nå, men jeg klarer ikke å fatte at jeg er mindre enda. Det gjør at jeg ikke klarer å fokusere på å finne mer mat jeg tåler, eller at jeg tenker at det ikke er så farlig enda. Men en eller annen gang må det si stopp, og jeg kan på ingen måte tenke at det kommer til å skje snart. Jeg vet hva jeg veide for tre månder siden, og jeg vet ca hvor mye jeg veier nå. Likevel nekter jeg å gå å veie meg fordi jeg er redd tallet er for lavt.. Jeg ble deprimert sist gang, og kan tenke meg det er mye verre denne gangen. Blæ..noe må skje, men hva skal til for at jeg skal få meg til å forstå hvor viktig det er ? Det er nesten 15 kg siden legen sa jeg ikke måtte gå ned mer:S Det aller aller verste er at jeg aldri har gått inn for å gå ned, og at jeg ikke har kontroll på det:S

       I kveld blir jeg engelsktalende på fulltid i to uker fremover. Foreldrene og søsteren til Chris kommer på besøk! Det er alltid kjekt å ha dem her så det har vi gledet oss til lenge. Når de to ukene er over er det bare fire dager til vi får se dem neste gang. I England!

     

    Min kjære søte engelskmann har bursdag i slutten av mnd, så jeg bestilte gaven hans for to uker siden og fikk den levert på døren i dag:



    En svær sakkosekk, eller såkalt Fatboy.

    Nå kan han slippe å sitte på harde stoler når han sitter med meg på hobbyrommet. Den fantes i mange forskjellige farger, men rød er favoritfargen hans, og den matcher i stuen også.

     

    Håper dere får en fantastisk kveld videre!

  • Å kjøre bil uten å bruke bena.

    Den "gamle" Cecilie var bombesikker på at hun ikke ville kjøre bil, noen gang.

    Jeg nektet og sa at jeg klarte meg fint med å ta bussen eller hva det enn måtte være for å komme meg frem. Lappen var noe som ikke fristet i det hele tatt, så hvorfor skulle jeg bruke så mye penger på det, tenkte jeg.

    Første eller andre måneden etter ulykken satt jeg plutselig å diskuterte bil med en av Ergoterapautene på Haukeland. Det var mye som skulle ordnes med av utstyr og alt jeg kom til å trenge i hverdagen, og plutselig sitter hun der å snakker om bil! Jeg gikk med på at det var lurest å gjøre slik at jeg kunne kjøre bilen, men jeg var veldig påpasselig med å si at jeg ville at andre skulle ha muligheten til å kjøre den også. Det som egentlig sto i tankene var kanksje at jeg ikke egentlig ville kjøre selv.

    Etterhvert som tiden har gått, og etter å ha vært en del av Trygg trafikk i noen år har jeg blitt mer kjent med tanken om å ta førerkortet. Til slutt var ikke tvil om at jeg skulle kjøre også .Det "verste" var at jeg faktisk gledet meg til det, noe som egentlig var litt skummelt.

    Den andre kurskvelden for å ta traffikalt grunnkurs var det en jente som mente at jeg ikke kunne ta førerkort.  "Du er jo lam jo, da kan du ikke bevege bena å da kan du heller ikke kjøre!" Jeg prøvde å forklare at jeg kom til å bruke hendene til gass og brems istedenfor bena og pedalene.

    Bilen min er tilpasset slik :

     

    • Passasjersetet kan snus 180 grader slik at jeg lett kan hoppe over i det .
    • Førersetet står på skinner. Setet kan flyttes 1 meter bak, snur seg 180 grader slik at det er enkelt for meg å hoppe i det. Når jeg sitter i det bruker jeg fjernstyringen til å sette meg der jeg skal.
    • Jeg har rattkule. (en kule på rattet), som gjør at jeg ikke trenger bruke mer enn en hånd når jeg styrer.(dette er ikke lovlig til vanlig bruk)
    • Den andre hånden har jeg på en spake med gass og brems. Spaken er festet i gulvpedalene, slik at det ikke er noe problem for meg.
    • Gulvpedalene kan vippes opp slik at det er trygt om bena mine kommer borti på ett eller annet vis ( for eksempel spasme)

    Når jeg kjører må jeg dessuten ha hele setet høyere enn vanlig for å få nok kraft i armene til å styre bilen. 

     

    Jeg syns kjøretimene går bra ,og jeg får bare skryt:D

    Fordelen når jeg kjører er at jeg får kjøre min egen bil hele tiden. Da blir jeg vant med den istedenfor  å få fra bil til bil. For å være en så stor bil er jeg veldig stolt over at jeg får det til så bra som jeg gjør. Jeg klarer å holde bilen   der den skal i kjørebanen,, noe som gjør det veldig mye lettere å fokusere på alt annet. Stolt er jeg! Jeg kjører bil!!

     

    Noe jeg var litt spent på var hvordan jeg kom til å reagere på lastbiler. Det aller første som skjedde den første tegen , i det jeg skulle til å kjøre, var at ikke bare en, men TO lastebiler kommer kjørende bak bilen, "nåå tester du grensene mine på høyt nivå" var det eneste jeg klarte å stotre frem. Men jeg klarte det. Jeg har kjørt forran mange lastebiler etter det, og jeg klarer å holde meg rolig og fokusert likevel.
         Når jeg sitter i bilen med Chris derimot og ser en lastebil komme, tar jeg fort tak i håndtakene eller i setet for å "beskytte" meg. Akkurat det samme gjorde jeg i ulykkesbilen når jeg så ham komme, så det sitter nok litt dypt.

    Bil- skrekken min, eller fornektelsen min er ihvertfall over. Og guess what!!??

     

    KLART jeg kan kjøre bil til tross for at jeg ikke kan bevege bena!

     

    Om det står mye feil i bloggposten nå kan det forklares med at jeg har skrevet det i halvsøvne, og brukt såpass lang tid at albueleddet mitt har stivnet såpass mye at jeg ikke klarer å bøye armen opp igjen. Det er bare sånt jeg klarer å gjøre. Unik, det er det jeg er!

     

     

  • Mini oppdatering

    Minioppdattering:

     

    Like fint i dag som i går, og nesten  like vondt i ryggen. JIPPI!

     

    Er ikke mange som har det så fint på vei til butikken:

     




    Morsom fakta nummer 5:

    En undersøkelse i USA viser at halvparten av befolkningen er mer redd for edderkopper enn døden..

     

  • Selv komponert sang: Drit rygg

    Melodi: Botten Anna

    Drit rygg

     

    Jeg har en rygg

    Han heter Per, Per heter han

    Han er veldig veldig , veldig teit

    Per fant ut at han skulle hate meg i kveld

    Jeg tror han har lyst å drepe meg

     

    Jeg har en rygg

    Han heter Per , Per heter han

    Han er veldig veldig, veldig teit

    Per hadde ikke lenger lyst til å være venner

    Jeg tror han har lyst å drepe meg

     

    Jeg som trodde vi skulle være venner for alltid

    Per mener visst ikke det samme

    Så nå er vi rett å slett uvenner

    På veldig ubestemt tid

    Per, jeg vil bare si at jeg ikke føler meg så veldig elsket

    Jeg har ikke gjort noe for å fortjene dette

    Hva skal jeg gjøre i natt når du ikke lar meg få sove?

    Kjære Per, jeg vil være venner!

     

    Refreng:

     

    Jeg har en rygg

    Han heter Per, Per heter han

    Han er veldig veldig , veldig teit

    Per fant ut at han skulle hate meg i kveld

    Jeg tror han har lyst å drepe meg

     

     

    For dere som fremdeles ikke har skjønt det:
    Ryggen min hater meg i dag. Jeg aner ikke hva jeg har gjort, men prolapsen som jeg har nederst i korsryggen har bestemt seg for å si hei i kveld. Ikke bare en uskyldig lite mini hei heller, det er mer som:

    HEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEE
    EEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEE
    EEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEE
    EEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEI!

     

    Noe jeg ikke setter helt pris på.

    Akkurat  nå kunne jeg ønske at jeg hadde ørten venner å prate med slik at jeg slapp å pine meg gjennom natten alene.( godt jeg har Per hva!)

    BLÆÆÆ!

     

    Bilde fra tidligere i dag:


    Med et ganske mye større smil enn det som er klistret på meg nå.

    Morsom fakta 4:

     

    Mennesker og delfiner er de eneste som har sex fordi det er deilig!

  • "Normal", hva er egentlig det?

    Håper virkelig at alle i hele Norge nyter solen i dag!

    Våknet til kjempefint vær i dag. Blå himmel, ikke en sky å se, og ikke minst varmt!
    Jeg vil ut i slikt vær, ut å nyte hvert eneste sekund av det. Før jeg satt meg i stolen sa jeg til assistenten at jeg ville gjøre noe, utfordre meg selv. Som for eksempel sitte på en benk ved sjøen eller noe lignende. Det er slike ting som mennesker flest tar for gitt, for det er vel enkelt? Det er ikke alltid det når man ikke kan bevege på over 80 % av kroppen. En utfordring skader ingen, og det er nettopp derfor jeg vil prøve mest mulig av det jeg ikke kan gjøre til vanlig. I dag ble det hagemøblene. Vi kjøpte dem for vel over en måned siden, men tanken på at jeg kan bruke dem har ikke streifet tankene mine. Det var så fint ute at jeg bare ville nyte solen, så jeg hentet den trykkavlastende puten fra den gamle puten og la den i stolen på terassen  før jeg overraskende nok kunne hive meg over helt uten problem. Med den trykkavlastende puten kommer jeg så høyt opp at det ikke er noe problem å komme seg tilbake heller. Suksess! Egentlig blir jeg ikke så overrasket lenger. Det siste halvåret har all forflyttning gått knirkefritt, noe som er en stor lettelse for meg.

    Følelsen av å være "normal" er ikke noe jeg føler på ofte fordi jeg sitter i rullestolen og det er bare sånn det er. De gangene jeg sitter i godstolen, i bilen, eller som i dag ute i hagemøblene, er det de kaller på Engelsk "priceless". Jeg føler meg som alle andre, som om beina og kroppen ikke er et problem. Av og til kan det være greit å ha den følelsen en liten stund, så man ikke glemmer hvordan det føltes.
       Etter vel en time måtte jeg rett å slett rømme fra solen. Det er ikke ofte jeg er for varm men i dag var solen ille.

    "Normal"... hva er egentlig det?

     

    Litt senere tok vi med oss Leah ned til sjøen som ligger 50 meter fra huset. Vi fikk ufrivillig med oss Rex på tur også, som overraskende nok var med oss hele veien, frem og tilbake.  Vi bor i det jeg vil kalle en helt fantastisk natur. Det er en liten strand her, og tursti samt Alexander Kielland Monumentet. I dag var det en drøss med barnehageunger som holdt til ved stranden.

    Noen bilder fra dagen hittil:




    Trodde du det å flytte seg fra en ting til en annen er lett?

     

    Morsom fakta nummer 3:

     

    Med å slå hodet i veggen forbrenner du 150 kalorier i timen..


  • Det verste med å være lam.

    Etter snart 4 år med hjul istedenfor fungerende bein har jeg fått mange spørsmål .

    Spørsmål om hvordan det er å:

    Sitte hele dagen, ikke kunne ha muligheten til å gå igjen, om følelsene i kroppen, hvordan jeg fungerer i dagliglivet, forholdet til meg og Chris, og ikke minst hvordan det er å være rullestolbruker generelt.
    Det er ikke alltid jeg har svaret folk ønsker, men jeg prøver så godt jeg kan å gjøre det lettest mulig å forstå. Mange av følelsene i kroppen er veldig vanskelig å forklare fordi det ikke er i nærheten av noe jeg kan huske å ha følt før lammelsene.

    At folk spør meg gjør meg ingenting. Spørsmål er bare bra. Det viser at vi er mennekser og at vi er nysgjerrige på det ukjente.Jeg vil heller at man skal spørre istedenfor å lure. Dette har jeg sagt til flere når jeg har sett på dem at de gjerne vil spørre om noe, og da kommer det et tonn av dem på en gang.

    Det eneste jeg aldri har fått spørsmål om er hva som er aller verst med situasjonen min.

    Listen er lang, men det verste for meg er de øyeblikkene hvor jeg glemmer at kroppen er lammet. Det kan for eksempel være når jeg våkner om natten og skal til å vri litt på meg, og jeg skjønner at jeg ikke kan gjøre det lenger.  Eller når jeg vil ha tak i noe som står litt høyt oppe og skal til å tre ut av rullestolen slik at jeg kan strekke meg etter den.
    Følelsen er forferdelig. Jeg blir skuffet og lei meg. Ikke fordi jeg ikke kan reise meg opp, men fordi jeg i det lille øyeblikket oppførte meg som jeg gjorde før ulykken. Jeg oppførte meg som gående- Cecilie, en person som ikke eksisterer i meg lenger.

    Nå som jeg er lam er det rart hvordan man savner de tingene som jeg hatet å gjøre før. Som for eksempel å jogge eller gå fjelltur. Man kunne såvidt true meg med på tur,  og nå blir jeg kjempelei meg for at jeg ikke kan. Det er også en stor utfordring å måtte være så tålmodig . Ingenting kan skje når jeg vil det, jeg må alltid vente til noen hjelper meg, noe som sikkert ikke er lett for alle andre heller. Noe som også er noe av det verste, at jeg må kreve så mye av alle rundt meg. Jeg hater å være til bry.

    Nå vet jeg at en eller annen vil si at det finnes løsninger for at jeg skal kunne være med på fjelltur, men da kan jeg si så mye som spar dere. Det er og kommer aldri til å bli det samme som å gå på beina. Jeg vet for eksempel at det er mange som bruker sit-ski istedenfor vanlige ski, men det er bare ikke det samme. Da er det ikke fordi jeg ikke vil finne løsninger, men fordi jeg heller vil være uten enn å ikke ha det som før.

    En av mine dårlige egenskaper må være hvor utrolig sta jeg kan være til tider.  For å vise et eksempel kan vi ta mitt hat mot elektriske rullestoler.

    Alle sier det ville gjort meg bra. Jeg hadde sluppet å bruke hendene like mye og hadde kanskje ikke hatt like mye vondt i dem.Jeg vet at det sikkert hadde vært bra for meg, og at det hadde gjort kroppen min godt. Men det er et faktum at jeg er så stillesittend til vanlig at det ville gjort at jeg mistet enda mer muskler. Jeg vil mye heller bruke kroppen og være i fysisk aktivitet ved å bruke den til å trille, enn å sitte stille i en elektrisk rullestol å trykke på en knapp. Jeg føler meg dessuten så handikappet ( om det går an å bruke det ordet), i de stolene at det ikke ville vært bra for selvbildet mitt.
    Jeg har faktisk en selv, og har brukt den i knappe 2 timer for over 2 år siden. Nå står den fint parkert i boden utenfor huset, å der blir den stående til jeg eventuelt skal få barn en gang for eksempel og trenger den mer enn nå. Inntil da kan  den bare stå der.Jeg HATER den.

     

    Jeg har ikke mange dårlige stunder der jeg syter over noe som har med kroppen å gjøre, men i dag er jeg litt små-lei hele greia.Av og til blir det sånn, og jeg ender opp med å bli sint. Sint på situasjonen og sint på meg selv for å tenke sånn.

    Blæ.

     

    Morsom fakta 2:

    Hjertet til et menneske pumper så hardt at blodet kan sprute 15 meter..

     

     

  • Som en full toåring med uendelig glede og energi.Hobbybutikken.

    Har alle sol i dag?

    Jeg har vært ute i solen i dag, i bare singlet! Jeg, som alltid bruker ull for å holde meg varm selv om det er sommer!
    Jeg føler meg som den smarteste i hele verden når jeg setter meg midt i solsteiken, når jeg vet veldig godt at jeg er i mye høyere fare for å bli skikkelig solbrent enn de fleste armer. Likevel gjør jeg det med glede.Hadde det vært opp til meg hadde jeg tatt med meg solen hvor enn jeg går, slik at jeg alltid kan være varm.  Solen og meg, vi er bff's vi.

    I dag  har jeg vært i godisbutikken! Ehm..jeg mener hobbybutikken..

    Jeg opp fører meg som en full toåring som har uendelig med glede og energi  når jeg triller inn inngangsdøren til butikken. Deretter får jeg stjerner i øyene(med glitter selvfølgelig), når jeg ser alt det er å velge mllom.
    Man kan aldri få nok hobbyting. Aldri! Det eneste problemet er at jeg aldri vet hva jeg skal starte med når jeg (endelig) er ferdig med et verk Jeg blir sittende der å gape og kanksje til og med sleve en dråpe eller to av alle mulighetene. Jeg er også veldig flink til å starte på noe og ende opp med å bli lei av det. Da finner jeg det et halvt år senere  og kanksje gjør det ferdig, eller eventuelt så gir jeg blanke og det havner  rett i søppeldunken.
    Nå ser dere at jeg prøver å snakke meg til at det var helt greit å gå amok i butikken i dag.  Jeg sa til Chris at jeg bare skulle inn å kjøpe noen blomster, og kom ut igjen med en tung pose 10 minutter senere.(jeg var i det minste rask)

    Nå har jeg blomster for en god stund fremover, OG alt mulig annet shit.
    Det vil si at nå må jeg selge masse kort, så...bestill!

    I dag startet jeg et nytt prosjekt som jeg ikke helt vet hva skal bli. Det innebar ihvertfall en tapetkniv og en bok..

     

    Under ser du bilder av Dagen i dag:

     





     Fra og med i dag skal jeg legge til en morsom fakta på slutten av hvert innlegg. Så her kommer det første!:

    Hvis du hyler konstant i 8 år, 7 mnd og 6 dager, har du produsert nok lydenergi til å varme en kaffekopp!

  • Enkelte av fy- ordene er tåpelige!

    Har dere lest om Fy- ordene?

    Ni organisasjoner har sammen laget en liste over ord de ikke vil at man skal bruke. Dette er for å unngå å bli omtalt i diskriminerende vendinger.
    Dette er noen av fy ordene man ikke burde bruke i det hele tatt:

     

    • Funksjonsfrisk
    • Dverg
    • De Funksjonshemmede
    • Handikappet
    • Invalid
    • Autist
    • Mongoloid
    • Retardert
    • Grønnsak
    • Synssvak
    • Døvstum
    • Ordblind
    • Sukkersyke.

     

    Det er selvfølgelig mange av ordene man ikke burde bruke. Som for eksempel Invalid, grønnsak, mongoloid og retardert.
    Men hvorfor man ikke kan bruke ord som Funksjonsfrisk,  de funksjonshemmede, handikappet, døvstum og ikke minst sukkersyke kan jeg virkelig ikke begripe.

    Det som irriterer meg mest er handikappet. Hva er galt med det?

    Noen av ordene man skulle være forsiktig med å bruke er som følgende:

     

    • Psykopat
    • Gladjenta/ gladgutten
    • Hjelpesløs
    • Vansiret

    Hadde noen nevnt meg og hjelpesløs i samme setning hadde jeg fått vilje nok til å reise meg opp å fysisk bruke beina til å sparke de så langt unna meg som overhodet mulig. Men hadde de gjort det samme og brukt gladjenta, hadde jeg rett å slett blitt glad. "Gladjenta Cecilie!" 

     

    Det som er anbefalt og si er:

    • Funksjonshemmede
    • Mennesker med autisme
    • Utviklingshemmet
    • Bevegelseshemmede
    • Hørselshemmede og døve
    • Diabetes/ diabetiker

     

    Mange av ordene er en selvfølge at man ikke skal bruke. Men jeg syns de har tatt listen litt for langt. Det burde ikke være sånn at man må være utdannet for å vite hva man skal si og ikke si.
    Jeg tror dessuten at det kommer mye an på situasjonen der og da på hvordan man bruker de forskjellige ordene. Alt kan tolkes forskjellig fra person til person. De ordene som står her er bare en liten del av en større liste. Listen finner du HER.

     

    Har forresten scrappet pittelitt i dag:) Nå tar jeg imot bestillinger igjen, så om noen trenger kort er det bare å hyle ut!:)






  • Hvor blir tiden av?

    I går fant jeg en kalenderlapp med datoen 8 juli 2009.

    Det var halvtårsdagen for ulykken min (8 januar 2009), og den første skikkelige "dagen" jeg hadde. Jeg var på det tidspunktet på Lassa Rehabilitering, som var den andre rehabiliteringen jeg var på, og også den siste før jeg kom tilbake til det vanlige livet. Jeg husker jeg reiv med meg lappen og tenkte at denne.. den må jeg ta vare på.

    For meg er årsdager og i denne sammenheng halvtårsdager , noe spesielt. Jeg har to dager i året hvor jeg virkelig lar meg ha dårlige dager, å det er 8 januar, som er ulykkesdatoen, og 6 august, som er årsdagen for når tanten min døde. De dagene er avsatt til å gråte og være lei.  Når dagen er over går jeg tilbake til det vanlige og livet fortsetter.  Det høres kanksje veldig rart ut, men for meg fungerer det ihvertfall.

        Samtidig som jeg fant lappen fant jeg også alle avisutklippene jeg har som jeg har vært med i. Jeg og assistenten satt å bladde i de da det plutselig går opp for meg at er 3 år og 8 mnd siden ulykken nå!
    Tiden går så utrolig fort, jeg kan virkelig ikke fatte å begripe at jeg har vært rullestolbruker i snart 4 år. Det føles bare helt absurd i hodet mitt. Jeg føler meg langt fra "Utlært" enda, faktisk langt fra lært i det hele tatt, om hvordan dette er. Man blir kanskje aldri det heller?

    Vi la ut alle avisene og bladene på gulvet, og jeg vet ikke hva jeg skal tenke egentlig. Er dette for mye ? Sier jeg ja for lett? Burde jeg si ja, eller burde jeg si nei`?

    Men så ser jeg over det og slår det fra meg. Mennesker lærer så lenge de lever. Jeg vet av erfaring at det er veldig mange som lurer på hvordan det er. Hvordan det er å sitte i rullestol, hvordan det er å ikke kunne gå, sitte å løpe. Og jeg gir dem svaret jeg, fordi jeg syns det er bedre at man spør  enn at man lurer. Jeg blir glad når noen spør meg om noe jeg.

    På bildet under ser du noe av det jeg har vært med i, både Se & Hør , Det Nye, Trafikkoffrenes blad, Sunnmørsposten og Stavanger aftenblad. I tillegg til dette har det vært mye på internett, Utrykningspolitiet lagde videoen om meg for ikke så lenge siden (og sånn jeg har forstått det kommer det flere), og ikke minst Trygg Trafikk og at de bruker meg som talsperson noen ganger ( trafikk offrenes dag for eksempel).
    Men bare tenk hvor viktig trafikken er, vi har den rundt oss hele tiden utendørs. Det er klart ulykker ikke kommer til å bli nok redusert, men litt er virkelig bedre enn ingenting. Om jeg har fått en person til å tenke seg om, så er det helt greit for meg.

     








  • En dag med meg og Leah. (video)

    Hei og god sen kveld!:)

     

    I dag  hadde Chris sin første dag i ny jobb, så da fant jeg ut at jeg måtte finne på noe med assistenten.
    Det endte opp med at vi tok med oss Leah og kameraet ut, så nå i kveld har jeg satt sammen en videosnutt til dere!

    Det vil si, jeg startet på det for evigheter siden, og kunne sikkert blitt ferdig for lenge siden hadde det ikke vært for idiot datan min og enda mer idiotiske redigeringsprogram som ikke vil gjøre det jeg vil det skal gjøre.
    Arbeidet med å finne et redigeringsprogram som kunne gjøre det som måtte til tok tid, men å gjennomføre og ikke minst være fornøyd med resultatet tok århundrer.   Frustrasjonen var høy når videoene la seg oppå hverandre, ikke stoppet der jeg ville, sluttet for tidlig, og alt bare ble et eneste stort rot!! Nå skal sant sies at det bare er min egen feil fordi jeg er smart nok til å starte på noe jeg ikke har en anelse av hvordan man gjør.  Til slutt ga jeg opp, så det dere får se er ikke av min standard !

    Det blir nesten litt som frustrasjonen jeg får av støttestrømpene mine. Nå har jeg forresten fått enda et par nye som er om mulig enda strammere. I dag brukte jeg ikke mer (!!!) enn 10 minutter på å få de på meg.
    Jeg liker ikke støttestrømper jeg.

    Dette er første gang dere får se meg "live", og det føles for å være helt ærlig litt rart. Jeg har til nå gjemt meg bak bilder og tekst, så nå føler jeg meg på en måte litt "naken": Jeg fikk meg litt av et sjokk når jeg så videoene tidligere i dag. Jeg tenker ikke over at jeg sitter i rullestol og ikke har balanse nok til å holde meg skikkelig oppe uten å støtte meg med en hånd.  I mitt hode er det å rulle med stolen å gå. Jeg føler meg ikke annerledes, eller at jeg er spesielt handikappet. Men når jeg ser på videoen kan jeg skjønne at jeg kanksje er det likevel. Litt rart hva man oppdager etterhvert som tiden går. I dag er det faktisk 3 år og 8 mnd siden ulykken..

    Håper dere har hatt en fin dag:)

     

     

  • "Um.. det gjorde sikkert vondt"

    Jeg tror jeg aldri har hatt mer lyst til å bruke bena som i dag, jeg har nemlig vært hos tannlegen!

    Jeg tok det med et smil i det jeg satt meg i stolen, men jeg kan si så mye som at smilet ikke var like stort når jeg var på vei ut igjen.





    Verre type lege enn det kan det umulig finnes! Hun gjorde meg så vondt at det var like før jeg reiste meg opp til tross for lammelsene. Hun trykte alt mulig rart i den  stakkars tannen min.På et punkt lurte jeg på om hun trodde det var veien til Kina!
    Det gjør ikke meg noe at jeg ikke kan gå, men enkelte ganger hadde det passet fint om de fungerte pittelitt så jeg kan rømme. Tannlegen er ikke noe for meg,,

     Vi har vært på dyrlegen med fjellløven vår i dag  også. (igjen). Han skal plutselig leke Kongen på haugen i nabolaget og sloss med nabokattene. Dette endte opp med at han har fått et stygt bitt i brystet. Slosskjempe eller ikke , søt er han uansett.



    Har forresten fått meg ny jakke jeg!



    At den nye stolen min skulle være brukbar og ferdig til første dagen jeg fikk den var selvfølgelig for godt til å være sant, så nå er jeg tilbake i den gamle store stolen for en stund. Jeg merket overgangene fra stor til liten og omvendt igjen ganske mye. Jeg kom meg imellom de mest utrolig plassene med den nye rullestolen, å når jeg kom over i den gamle igjen var det som å gå fra robåt til cruise på 1-2-3. Det varer forhåpentligvis ikke så lenge.

    De to siste dagene har jeg gjort tåpelige ting mot meg selv. I går satt jeg å lagde mat,som vanlig med skjærebrettet i fanget. Skulle kutte opp sterk løk, så jeg endte opp med å kutte i blinde. Dette resulterte selvfølgelig i at jeg ikke så hvor jeg kuttet, og satt dermed å skjærte litt utenfor skjærebrettet og på mitt eget lår. De første tankene som farer gjennom hodet mitt når noe sånt skjer er  som følgende:

    • Gjorde det vondt?
    • Har jeg faktisk skadet meg selv?
    • Blør jeg?
    • At jeg ALDRI lærer!

    Når jeg har gått gjennom alt det å er helt sikker på at jeg ikke har skadet meg kan jeg le av det.

    Senere når jeg skulle sette meg i sengen , fant jeg ut at jeg skulle sette fra meg alt på nattbordet å heller få tak i det etterpå. Det eneste problemet er at når jeg setter meg i sengen er nattbordet bakover, så det skal litt av et sjansespill til for at jeg skal få tak i noe som helst med min balanse.Jeg må smyge meg sakte bakover, krype med hendene for å nå bort,å når jeg endelig når det jeg skulle ha innser jeg at jeg aldri i verden vil klare å komme meg opp igjen! Da ender det med at kroppen gir meg en fæl spasme som slenger meg bakover i sengen. Herlig!

    I dag i bilen skulle Chris hjelpe meg med å løfte foten min ned fra setet. Halveis i luftet mistet han foten min som smallt hælen rett i fotbrettet. De samme tankene suser igjen gjennom tankene mine. Når jeg er helt sikker lager jeg en grimase og sier " um, det gjorde sikkert vondt!". Chris ler alltid når jeg sier det. Men ikke vet jeg, jeg kjenner absolutt ingenitng jo! Da må jeg snakke for kroppen min:P!

     

    Anyway, nå  skal jeg bare slappe av hele resten av dagen . I dag er det 11 år siden tanten min og søskenbarnene mine døde, så jeg har ikke en topp dag fra før av. Det er viktig å minnes de gode minnene istedenfor å være trist, selvom det ikke alltid er like lett.

     

    Hva har du gjort i dag?

  • Livet hadde vært så mye bedre som hund!

    I dag tok vi med oss Leah i hundeparken her i Stavanger. Etter å ha sett henne leke,springe(spurte),hoppe og rulle rundt, er jeg mildt sagt meget sjalu på henne.

    Ikke fordi hun kan bruke bena, men fordi livet som hund må være så utrolig herlig!

    Tenk hvor lite som skal til for å gjøre en hund lykkelig. Jeg trenger så vidt åpne kjøleskapsdøren før Leah står forran meg å gliser fra hengeøre til hengeøre. Hadde vi vært hunder hadde vi ikke hatt alt dette slankepresset heller, å alle ville vært mindre bekymret for hvordan man ser ut. Faktisk, så  hadde ingen brydd seg! DET, hadde vært herlig det.
       Nå sier  ikke jeg at jeg har så veldig lyst til å spise tørrfisk, hundesnop, gjørmete hundemat og tørre hundekjeks, men noe av den restematen vi gir til hndene kan da ikke alltid være så verst.Leah spiser alt som ikke er grønt og som kan kalles en grønnsak eller frukt hun. Samma hva det er, hun sluker det!

    Ikke hadde vi trengt å tenke på penger, på verdensproblemer og om bussen kommer på tiden eller ikke. Vi kunne gått ute i regnet uten å bry oss i det hele tatt om vi ble våte, og det å legge seg i en pytt hadde bare vært stas.I samme slengen hadde det sikkert vært deilig med noe å drikke. Finner du en gammel matbit på gaten, ja da spiser du den!

    Det er ingen vits i å bekymre seg for at toalettet skal tetteseg , man kan bare gjøre det enkelt å finne en liten gressflekk utendørs, så ordner alt seg.

    Jeg hadde med glede hoppet opp og ned , viftet med halen og sleiket enhver som kom på besøk i trynet, bare det gjorde meg like glad som det virker som Leah blir!

    Hadde hundene våre visst hvor godt de har de hadde de nok ledd rått av oss og gnidd det inn ved hver eneste anledning.

     

    Hunder er herlige dyr. Jeg er takknemlig for at Leah er min, og at hun ser på meg som om jeg er alt som betyr noe i verden. Hun leker  og tuller, elsker å leke med bamsene sine, kommer å sier god morgen til oss, sover ved siden av sengen vår, og hele hunden er bare herlig. Det beste i verden er når Leah ser at jeg er litt lei meg, å kommer bort til meg å tråkker opp på fotbrettet mitt med frembena og legger hodet sitt i fanget mitt, med store brune øyner som forteller meg at alt kommer til å ordne seg.  "Jeg er her for deg jeg ".
    Hun gjør meg så stolt nå når hun  har blitt så mye roligere og hører litt mer  på oss.

    Hun er derimot et troll noen ganger, som i dag når vi kom inn i hundeparken og det første hun gjør er å løpe til nermeste gjørmepytt å gnir seg godt inn, for å så komme tilbake til oss i svart/hvitt .




     Men det gjør egentlig ingenting når vi kommer hjem, vasker henne, og hun går ut på terassen og sovner. Så søt!



     

  • Følelser jeg ikke liker.

    Apati.

    Apati er mangel på Følelser, motivasjon eller entusiasme. Apati er i psykologisk terminologi et begrep brukt på indifferens ? der en person er passiv eller "indifferent" til aspekter knyttet til følelser, det sosiale eller det sjelelige livet.

    Apati er et ord jeg har grublet litt på i dag.

    I en av møtene med ernæringsfysiologen min snakket vi om alt jeg har opplevd , både nå og før ulykken, og hun spurte om jeg av og til følte jeg ble apatisk noen ganger.

    I det hun sa det gikk det opp et lys for meg. 

     

    I perioden mellom 12-17 års alderen, kanksje til og med 18, hadde jeg en periode der det skjedde veldig mye i livet mitt. Så mye at jeg ble deprimert, jeg var selvskader, jeg var veldig mye sint og lei og hadde ingen måte å få det ut på. Alt hopet seg opp innvendig og jeg traff stadig vekk veggen. Noen ganger traff jeg hardere enn andre, og opptil flere ganger har jeg vært på UPA. (ungdoms psykriatisk avdeling).
    Etterhvert som årene gikk ble jeg sterkere. For det er det man blir av opplevelser. Man lærer, går videre, blir sterkere. Av og til blir man desverre litt for sterk.
    Plutselig kunne jeg være tøffere, si hva jeg mente til hvem som helst, ble modig . Jeg sto for det jeg sa og hvem jeg var, og brydde meg ikke om hva folk mente og trodde om meg. Når noen sa noe stygt var det som om det bare prellet av meg. Jeg lærte meg rett å slett å stenge av følelsene jeg ikke likte.

    Og det er her apatisk kommer inn.  Mange spør meg hvordan jeg taklet  å få høre at jeg ikke kom til å kunne gå igjen. Jeg sier som ofteste at jeg taklet det greit. Men sannheten er at jeg ble så sint at jeg fikk beskjed om at hvis jeg ikke roet meg kom jeg til å bli kastet ut av avdelingen jeg var på i Bergen. Jeg lot det gå ut over alle, bare den minste feil de gjorde kunne få meg til å fly i taket. Jeg følte alt, jeg var lei og sint og bitter og alt det der. Bena mine skulle gå de, ikke henge ned som slappe ben som bare var festet på meg uten grunn til å være der. Jeg nhusker den gangen det gikk opp for meg at bena mine ikke "lever" lenger. Jeg hadde mest lyst til å be legene amputere de slik at jeg slapp ha noe "dødt" på meg.
     

    Etter en stund med det som føltes ut som en følelsesmessig berg og dalbane gjorde jeg som jeg gjorde før ulykken. Jeg stengte av de følelsene jeg ikke likte. Det var uten tvil sånn jeg kunne fortsette å takle alt det vanskelige. Av og til stenger jeg helt av, føler ingenting. Alt er bare likgyldighet og et tomt hode. Jeg føler ikke jeg bryr meg noe særlig og for min del kunne verden gått under.  Det gjelder selvfølgelig bare meg selv, følelser som det jeg føler for familien og Chris er sånn det skal være. Faktisk tror jeg at om jeg føler mer for Chris nå så blir jeg kjærlighetsforgiftet!
    Men når det kommer til meg selv, smerter, kroppen, alt det vanskelige, da er det lettere å stenge av følelsene enn å la de slippe innpå meg. Jeg har hatt store vanskeligheter med at jeg ikke klarer å gråte når det blir for mye. Jeg vil og jeg kjenner det kan være mulig, men det kommer liksom aldri. Istedenfor å gråte å få det ut ender jeg opp med å bli irritert fordi jeg ikke får det til.

    Jeg er selvlært apatisk...Vet ikke lenger om det er bra eller dårlig jeg..

    Overlevelsesinstinkt kaller jeg det.

          Men nok om det.I dag har jeg vært kreativ! Og bare fordi jeg er superdupersnill skal jeg legge ut bildene av det jeg har laget , fordi jeg vet Littlespelid ville jeg skulle legge ut!:)

    (Les bloggen hennes her: http://littespelid.blogspot.no/ )

     




     







    Hvilket syns du var finest?

  • Sommerportrett fra Pk's Verden:)

    Når jeg startet bloggen for tre år siden, fikk jeg mange følgere. Noen henger fortsatt på lasset, noe jeg er både overrasket over, og takknemlig for.
    Jeg trodde ikke at bloggen min skulle på noen måte bli populær, men den ble visst en liten hit likevel.

    I de tre årene som har gått har jeg fått utallige mailer fra jenter og gutter som har gode ord til meg, mennesker kontakter meg på facebook, og jeg har til å med fått meldinger på tl!
    Av og til plumper det ned lange kommentarer på innleggene mine som er stappfulle av gode ord, og jeg har ikke lang nok tid til å forklare hvor mye det betyr for meg.
    Det at jeg vet at det er noen som sitter å leser det jeg skriver hjelper mye på psyken. Jeg har mulighet til å få ut alt på bloggen, og jeg vet at det ikke er til døve ører.
    Mange har spurt meg om jeg har vært hos psykolog etter ulykken, og det er forståelig at man kanksje skulle tro det ville vært naturlig. Men jeg trenger ikke det jeg, for jeg har bloggen.
    Bloggen holder ulykken og alt rundt det på avstand, slik at jeg kan konsentrere meg om alt det andre i livet mitt. Ulykken får ikke styre meg og mitt, og derfor er det utrolig deilig å få ut alt her.
    Hadde jeg ikke visst at noen leste hadde det nok vært annerledes. Kommentarene får selvtilliten til å skyte i været og det trenger jeg virkelig.



    Det sier seg selv at man får mange bekjentskaper også, å det har jeg fått i massevis!

    I kveld ble det lagt ut et bloggportrett på bloggen til PK's Verden.
    Han har laget et blogginnlegg om meg og mitt, og jeg syns det ble bra. Riktignok eldgamle bilder , men men!
    Ta en titt da vel:)

    I kommentarfeltet har to av mine faste lesere kommentert at jeg virker som ei fantastisk og herlig jente, og dere aner ikke hvor godt det føles å lese det. Takk jenter!

     

    http://pksverden.blogg.no/1344016428_sommerportrettet_14_m.html

     

  • Ny Cecilie!

    Fra nå av skriver jeg som nye Cecilie!

    Nå er alt endelig nytt!
    Nytt liv, ny vekt, ny frisyre, nye klær, nye rullestoler, ny bil, nytt hus, nytt alt!
    Ny Cecili
    Livet er herlig noen ganger

    I går fikk jeg endelig stolene mine, i dag kom det en mann fra hjelpemiddelsentralen å tilpasset dem!. Jeg visste i bakhodet at det kom til å være ett eller annet feil med dem, og det var det selvfølgelig. De hadde ikke laget til slik at jeg kunne bruke de motoriserte hjulene mine på stolene, så da måtte han ta med seg begge to tilbake til hjelpemiddelsentralen, fikse det, og så komme tilbake med stol til meg. De fkk bare fikset den ene, den andre står igjen til de har alle delene. Jeg har i det minste en stol! 

    Stolen føles kjempeliten ut i forhold til den andre. Men jeg sitter mye bedre i den, og har får mye mer støtte! Stolene er 12 cm mindre enn de andre, så til min store overraskelse kan jeg komme til der jeg aldri kom til før.


    Fantastisk!

     Nå føler jeg meg ikke svær lenger. Det var som å gå fra størrelse XXL til M på under et minutt. Og det.. var egentlig ganske herlig må jeg si.Nå kan jeg endelig se på meg selv på en annen måte, og kanksje ha det litt bedre .

    Kjøretime har jeg også hatt i dag. Jeg får bare skryt! Jeg plasserer bilen riktig, bremsing, bruk av blinklys, kikker i speilene og har god konoll. Herlig!
    Når vi var ferdig parkerte jeg bilen i gjesteparkeringen ute i gaten, og planen var at Chris skulle kjøre den inn i car porten vår. Det endte opp med at jeg gjorde det, på 3 gangen jeg noen gang rygger!




    Ellers i dag har jeg hatt besøk av venninen min Rebecca, som jeg har kjent i noen år nå! Hun bor i Trondhjem, så sist gang jeg så henne var faktisk på bursdagen min i fjor. Alltid like koselig!

    Håper alle har hatt en fin dag!

  • BPA. -Brukerstyrt Personlig Assistent.

    Noen av dere har kanksje fått med dere at jeg har assistenter?

    Når jeg flyttet inn i leilighet nesten et år etter ulykken, sa det seg selv at jeg trengte hjelp. Kommunen har noe som kalles hjemmesykepleie, som da vil si at personer kommer hjem til deg å driver    "sykepleie":
    Mange gamle, funksjonshemmede og handikappede får dette. Jeg hadde hjelp morgen og kveld, og midt på natten. Det var morgenstell, hjelp til å legge meg, og hjelp til å bli snudd på natten.
    Hjemmesykepleien innebærer at det kommer veldig mange forskjellige personer hjem til deg for å hjelpe deg. Dermed blir det lite privatliv, man må blotte seg for mange flere enn det man syns er behagelig, og man må stadig lære opp nye, og aldri vite hvem som kommer på døren din neste gang.
        Etter 1,5 år med hjemmesykepleie, ørten forskjellige personer som har rekt inn og ut av dørene mine, etter sinne og banning, fikk jeg endelig innvilget noe som heter BPA som styres av Uloba ba. 

     BPA står for Brukerstyrt Personlig Assistanse. Det vil si at du selv er sjefen for dine egne assistenter. Du ansetter de selv, og styrer med timeliste og når de skal komme osv. Uloba tar seg av lønningen og alt det formelle, men du må stå for opplæring , veiledning og ansettelse. Kommunen gir deg en viss antall timer hver uke som du må forholde deg til.

    Jeg har fått 48,5 timer hver uke, og har 4 forskjellige assistenter akkurat nå. 

    Timene jeg får utdelt skal gå til alt det jeg trenger hjelp til. Da er det jeg som må gi timene videre til mine assistenter og passe på at de får de timene de har krav på. Jeg må samtidig passe på å følge alle regler og lover, og at assistentene har det bra på jobb.

    Mine jenter kommer ikke på jobb og tenker at de er på jobb. De kommer til meg som venniner, men vi har likevel klare linjer på at det er jeg som er sjefen, og at jeg bestemmer.
    Akkurat nå er alle jentene på min alder, og vi kommer veldig bra overens med hverandre. De kjenner meg ut-inn og opp-ned. Det er  såpass godt at det ikke skal mer enn et blikk eller en håndbevegelse til for at de vet hva de jeg vil.eller hva jeg trenger. Vi bruker tross alt ganske mye tid sammen, så det skulle bare mangle at vi blir godt kjent.
    Jentene mine hjelper meg minimalt, men er der visst jeg trenger det. De har også forbedret livet mitt! Før når jeg hadde hjemmesykepleien  fikk jeg ikke tid til å gjøre noe selv, og ble derfor satt tilbake. Nå derimot har jeg hatt assistenter i litt over et år og har kommet meg så utrolig langt!

    Her er det Uloba sine hjemmesider sier om det å være assistent:




    Assistent

    Som personlige assistent i Uloba har du et serviceyrke med ryddige arbeidsforhold. Assistenjobben er å yte service og assistanse slik at din arbeidsleder kan leve livet sitt slik han/hun ønsker.
    Din arbeidsleder er funksjonshemmet, og har derfor et praktisk assistansebehov. Uloba er formell arbeidsgiver.
     
    ​Å være personlig assistent i Uloba:
    • er nyttig og meningsfylt
    • er variert og ofte fleksibelt
    • gir en nær relasjon med arbeidsleder
    • er å legge sine egne ting til side for å yte god service
    • vil si å få opplæring og veiledning direkte fra den som "har skoen på"
    • betyr at du får lønn og alle andre formaliteter ordnet av Uloba
    • betyr gode og ryddige arbeidsforhold

     

    Hadde du likt å jobbe som Personlig assistent? 

     

    Jeg er så utrolig takknemlig for at dette er mulig for  både meg og andre som trenger det. Det å ha hjemmesykepleie er ikke et verdig liv, men det å ha assistenter som man blir kjent med og får et nært forhold til, er noe jeg unner alle som trenger hjelp.

    For å lese mer om dette kan dere gå inn på www.Uloba.no . Kanskje det er noen der du bor som trenger assistenter?

     

  • En hel haug med hjelpemidler!

    I dag kom endelig dagen jeg har ventet på i det som føles ut som en hel evighet.

    Klokken 10 ringte det på døren, assistenten åpnet siden jeg var på vei opp i stolen. Idet jeg dumper nedi rullestolen jeg har hatt i over tre år nå, og som nå er 12 cm for stor, ser jeg to små rullestoler bli trillet inn inngangsdøren. Lykke! Stolene mine er endelig i hus, og jeg kan senke skuldrene litt. Jeg har ventet i over et halvt år på noe som egentlig ikke skal ta maks 3 mnd. (nav...)

    I morgen kommer det en som skal hjelpe meg med å tilpasse stolene i morgen. Endelig kan jeg si farvel til " store" Cecilie. Jeg klarer fortsatt ikke å forstå hvor mye jeg har gått ned, så det skal bli godt å føle at stolen passer meg. I tillegg vil den gi mye bedre stødighet, og ikke minst være mildere for skuldrene mine.

     

    Det å være rullestolbruker gjør at man ikke bare har rullestol. Det blir etterhert veldig mange forskjellige hjelpemidler, noen større enn andre.

    Dette er noen av mine hjelpemidler-.

    • 2 stk manuelle rullestoler
    • 1 elektrisk rullestol
    • 1 ståbord for å unngå benskjørhet, minske spasmer og for å avlaste kroppen
    • 1 sykkel som man fester på rullestolen
    • 1 dusjstol
    • 1 personløfter
    • 5-6 forflyttningsbrett
    • spesialmadrasser i drøssevis

     I tillegg har jeg tilleggsutstyr til alt. Mange par med ekstra hjul til stolene, ekstra batteri til heisen, ekstra ryggtrekk til stolene, samt puter og trekk.Ladere til alle stolene og sykkelen , ekstrautstyr til stolene som små hjul osv. Og mye mye mer! Det skal ganske mye til for at alt dette ikke blir slitt og ødelagt etter en stund, så da må man vite hvor man skal ringe for å få det fikset.I dag for eksempel , har det vært en mann her å skiftet to av hjulene på personløfteren min.

    Her er noen av de viktigste hjelpemidlene mine:


    Heisen, eller personløfteren brukes hver morgen. Da bruker vi et " seil", som går bak på ryggen min og en flik under hvert lår. Det festes 4 punkter på heisen, og assistenten bruker en fjernkntroll til å heise meg opp og ut av sengen, før hun deretter setter meg på dusjstolen.Dusj stolen er for høy til  at jeg klarer å flytte meg over i den, og det at det er hull i den gjør ikke saken bedre.

    Stolen ser slik ut:



    Puten som ligger oppå er for å unngå trykksår. Jeg har så å si nettopp fått puten, og den fungerer ! Før satt jeg rett på bekkenet og måtte skynde meg på badet, nå kan jeg nyte en litt lengre dusj under troperegn-dusjen min uten å være redd for sår. Dette er en av hjelpemidlene jeg ikke liker å vise fordi det viser hvor handikappet jeg faktisk er,, Enten den eller la være å dusje .Valget blir temmelig enkelt.



    Dette er de nye stolene mine. Jeg har foreløpig bare en pute, men den andre kommer nok snart. Jeg har fått fancy fotbrett, og stolene er 12 cm mindre enn den jeg sitter i nå!



    Rex koste seg godt i ny stol. Alle må jo være fornøyd.

    Rex har forresten blitt litt vel vant med rullestolen nå. Jeg kan så å si kjøre over ham uten at han bryr seg. I dag lekte han til og med med hjulet mitt når jeg prøvde å få ham til å flytte på seg. Holdt på så lenge at jeg til slutt tok  opp telefonen for å filme det.

     

     

    I morgen kommer bilde av meg i ny stol:D

  • Ny frisyre:)

    Bloggoholiker sa du?

    Jeg har bloggen i bakhodet hele tiden når det går tid mellom hvert blogginnlegg.

    De to siste dagene har vi hatt besøk av bestefar og konen fra Tyskland. Da har det blitt lite datatid, noe som egentlig har vært litt deilig!

    Det har ikke skjedd så veldig mye nytt, så dette blir bare en liten oppdattering før det kommer et skikkelig innlegg i morgen.

    MEN! I går var jeg hos frisøren ! Jeg mistet mye hår etter ulykken, noe som gjorde at jeg måtte klippe det opp til litt over skuldrene.Jeg har alltid hatt langt hår, så for meg var det forferdelig. Det har gjort at jeg så å si nekter å klippe meg, å når jeg først gjør det er det minimalt. Jeg har faktisk ikke hatt en skikkelig frisyre siden før ulykken!

    Igår derimot fikk frisøren gjøre litt mer. Nå har jeg fått noe jeg kan jobbe med for å lage forskjellige frisyrer. De slitte tuppene er borte også:D

    Bildet er før og etter.

    Bildet under er når jeg har fiffet det litt:DHva syns dere?

     







  • hits