Cilejentii -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Jeg må lære meg å fly!

 




God søndag alle!

Etter 6 lange ukers venting og en feillevering fikk vi endelig ny seng på fredag. Litt frustrasjon var det når det viste seg at de klarte å levere den uten bein slik at vi måtte bruke lørdagen i kø på Skeidar sitt lager i Oslo, men når sengen endelig var på plass var det glemt. Det å ha en skikkelig seng er for meg gull verdt. Det er ekstra mye å tenke på når man er lam, og da spesielt dette med trykkavlastning. Jeg har en overmadrass til min side av sengen som er trykkavlastende og som gjør at det er trygt for meg å ligge i den. Ligger jeg på vanlig madrass er det stor fare for at jeg kan få trykksår om jeg ikke snur meg ofte nok. Denne sengen er nøye valgt ut med tanke på madrassen som ligger under overmadrassen,, for om den ikke er slik den skal være hjelper ikke overmadrassen stort heller. Det dumme med sengen er at den er så høy at jeg enten må lære meg å fly eller få meg vinger.  Det er selvfølgelig en vanesak, men inntil videre kommer det til å bli slitsomt å flytte seg opp i sengen. Jeg bruker et forflyttningsbrett man sklir på, men å skli i oppoverbakke er langt ifra så enkelt som i nedoverbakke. Det gode er at det nesten som å ha egen lekeplass når jeg flytter meg fra sengen til stolen. Jeg bare setter rumpa på brettet og sklir ned i stolen!

Leah tar det som en selvfølge at hun må prøveligge alt som kan kalles mykt.

Jeg er mildt sagt overlykkelig for at min kjære svenske Linda, endelig er tilbake hos meg <3 Det er alltid vanskelig når assistentene slutter, men da er det ekstra kos når de vil komme tilbake ! Hun er uendelig snill som vil hjelpe meg nå når kommunen ikke vil gi meg den hjelpen jeg trenger. Det er ufattelig godt å ha noen hos seg som kjenner meg så godt og som kan alle rutiner . Da blir det med en gang veldig mye bedre og situasjonen føles ikke like håpløs ! :)



Håper alle har en fortsatt fin søndag! Jeg skal nå skrive klage til søknadskontoret i bydelen jeg bor i, for at de nekter å gi meg den hjelpen jeg trenger. GLEDER meg til å sende inn klagen.

 

  • Gode opplevelser på sykehuset!

    Hei hopp lesere! :)

    Fredag, helg, nydelig sol!

    Oslo er so far helt greit, om vi ser bort i fra at kommunen og hjemmesykepleien er helt på bærtur.
    Jeg har den hjelpen jeg trenger inntil videre, til tross for at jeg betaler svindyrt for det. Jeg har snakket med legen min, som har sendt meg et skriv der det står svart på hvitt at jeg trenger den hjelpen jeg har bedt om og at det er helt nødvendig. Dermed kan jeg skrive en lang og detaljert klage som skal gå direkte til hovedpersonen som har bestemt dette. Jeg akter ikke sitte å se på at mennesker som ikke har noe i helsesektoren å gjøre , skal kunne overkjøre noen på en så grov måte uten at det får konsekvenser. Jeg priser meg lykkelig over at jeg har bein nok i nesen til å kunne stå for det jeg sier og prate for meg selv. Ting hadde vært veldig annerledes hadde jeg ikke vært slik.

    I Stavanger var sykehuset min største trygghet. Jeg kjente legene, sykepleierne, de som jobbet i resepsjonen osv. Her i Oslo har jeg leger på tre forskjellige sykehus, som jeg ikke kjenner til i det hele tatt.
    På mandag var jeg på min første time på Urologisk poliklinikk på Aker sykehus. Det er kanskje den plassen jeg har vært mest nervøs for siden det er en plass jeg kommer til å være ganske ofte. Det gikk over all forventning! Menneskene der var veldig hyggelige og ga meg en varm velkomst. Jeg følte meg nesten stolt når jeg var ferdig, fordi de hele tiden ble overrasket over hvor mye jeg kunne gjøre selv. De prøvde gang på gang å steppe inn for å hjelpe i situasjoner der de fant det naturlig, men ble møtt med at jeg klarte det selv.

     "Dette er vi ikke vant med, men så gøy at du klarer det selv!"

    Det er herlig å få slike kommentarer. Jeg vet hvor avhengig av hjelp jeg var før, så det er herlig å føle på hvor flink jeg har blitt. De konkluderte med at jeg var en "frisk pust" til avdelingen deres og at de var veldig glad og klar for at jeg kommer til å komme dit mye fremover.

     

    I går var jeg på første time på Nevrologisk poliklinikk på Rikshospitalet. I Stavanger er det påfylling på mandager, men her i Oslo er det hver torsdag. De har veldig mange her som har baklofenpumpe som meg. Det vil også si at det er full rulle der på torsdager med pumpebrukere nærmest i kø for å få fylt på pumpen sin. Jeg kom dit en time for tidlig, men jeg var før resten av gjengen, så jeg slapp inn likevel. Til forskjell fra Stavanger er det bare leger som fyller på pumpene her, mens det er sykepleiere som gjør det der. Til tross for litt krongling frem og tilbake fordi det var vanskelig å stikke meg klarte vi å få fylt pumpen til slutt.

    Alt i alt er jeg veldig fornøyd med begge avdelingene, som kommer til å være der jeg skal være mest i forbindelse med sykehusene. Nå har jeg også fått time til første utredning før operasjonen for å legge ut tarmen. Ting skjer, endelig!

    Om litt får jeg terskeleliminatorer i huset, slik at jeg slipper å humpe over alle tersklene i huset. Blant annet skal jeg få en liten kant helt øverst på den midlertidige rampen vi har fått opp foran huset slik at jeg faktisk kommer meg inn og ut av huset alene. Rampen er skremmende bratt til tross for at det kanskje ikke ser sånn ut. Skal bli godt å få ordnet alt, for nå ser det ut som Hitler har vært på besøk og bombet her.




  • En liten oppdatering :)

    Tid for oppdatering! :)

    Starten på <Livet i Oslo> , ble som dere har lest ikke så veldig hyggelig for meg.. Uansett hvordan hjemmesykepleien ser på det så er det et faktum at jeg ikke klarer meg uten hjelpen jeg har bedt om.
    De står fortsatt på bakbeina og nekter å gi meg det jeg trenger, så jeg ble nødt til  å ordne noe selv. Et privat firma som har personlige assistenter ble løsningen. Istedenfor å ha BPA (brukerstyrt personlig assistent) har jeg nå PPA ( privat personlig assistent). Jeg er veldig fornøyd med hjelpen jeg har fått fra dem , men det er helt idiotisk at jeg må betale for noe så nødvendig som det å gå på do og dusje. Jeg er uansett veldig glad for at jeg bare har en person å forholde meg til , istedenfor de ørten personene som hadde kommet rekende inn døren fra hjemmesykepleien.

    Den siste uken har vært både hektisk og rolig på samme tid. Det er utrolig mye som skal og må ordnes, både papirmessig og i huset. På fredag var vi på storhandling på Ikea, og satt deretter over 2 timer i kø på vei hjem igjen, en tur som vanligvis tar 20 minutter. Velkommen til Oslo sa du?

    Glenn jobber på dagtid, så når han er borte prøver jeg å aktivisere meg så godt jeg kan. Fruktene og bærene i hagen har vært redningen. Eplekake og eplemos er litt av det som har blitt laget på kjøkkenet.

    I morgen er første besøk på urologisk avdeling på Aker sykehus, et sted jeg kommer til  å være mye fremover!

     

    Jeg kan selvfølgelig ikke dra på Ikea uten å gjøre dette :)

    Fortsatt god søndag:)

  • "Nå må du klare deg selv.."

    På fredag skreiv jeg et innlegg om at hjemmesykepleien nektet å hjelpe meg med det jeg trenger mest hjelp til, fordi sjefen deres har bestemt at det ikke er noe de gjør.
      Etter en samtale med en sykepleier fikk jeg derimot likevel lovnader om at jeg skulle få den hjelpen jeg trengte på lørdag. Jeg skulle ikke bekymre meg, det kom til  å ordne seg.
    Lørdagen kom, klokken ble 10 og hjemmesykepleien kom. Jeg fant fort ut at jeg ikke hadde hatt grunn til å roe meg, for de hadde absolutt ikke tenkt å hjelpe meg med det. De kunne gjøre enkle ting som jeg fint klarer selv, men ikke det jeg faktisk trenger hjelp med. Damen som kom taklet ikke at jeg gråt, så hun gikk rett å slett ut av rommet i en periode. Det hele endte med at hun bare måte gå, for hun kunne ikke hjelpe meg uansett hva jeg sa.

    Timene som fulgte var langt ifra enkle. Jeg kan ikke fatte å begripe at noen kan sitte der å bestemme at jeg plutselig etter 5,5 år med hjelp  ikke skal få det lenger. Det fungerer ikke sånn at jeg plutselig klarer meg selv, og i hvert fall ikke bare på noen timer. Både jeg og Glenn satt oss ned med hver vår Laptop og begynte  med søk rundt på nettet for å finne en løsning. Vi fant til slutt et firma som tilbyr assistenter på privat basis. Med andre ord må jeg betale for det selv. Jeg hadde ikke noe valg, så jeg ringte til dem. Etter bare noen timer sto sjefen for firmaet her sammen med en assistent, heldigvis. Nå har jeg midlertidig hjelp, og har bedt hjemmesykepleien om å la være å komme hit inntil jeg vet hva som skjer videre. I morgen må jeg ta en telefon til legen min som må skrive et skriv om at hjelpen jeg trenger er helt nødvendig. Kanskje sjefen til hjemmesykepleien da forstår at hun har tatt grådig feil? I såfall skal hun rapporteres inn, for en slik oppførsel er rett å slett ikke akseptert.

    Er det ikke  meningen at hjemmesykepleien yte nødvendig helsehjelp? Hun som har bestemt dette mente at de var innafor grensene på nødvendig helsehjelp, til tross for at det er helt nødvendig med den hjelpen jeg ber om

    Et rask søk på nettet gir meg dette svaret på hva nødvendig helsehjelp er :

     

    «Med helsehjelp menes enhver tjeneste som noen trenger på grunn av sykdom, skade, funksjonshemming eller gravniditet, eller for å forebygge slike tilstander og som helsevesenet er nærmest til å gi.»

    Jeg fikk beskjed om å leie inn privat hjelp om jeg ville ha den hjelpen jeg trengte, så jeg svarte " da kan du komme å gjøre det da?", Svaret tilbake var at hun allerede hadde en jobb. Jeg sa klart ifra at " du er ikke særlig flink i jobben din."

     

     

  • Frustrert ny Osloborger

    Mandag, hvordan ble du så fort til fredag?

    Tiden har virkelig fløyet denne uken, og vi har fått gjort vanvittig mye!
    Assistentene jeg hadde med meg til Oslo fra Stavanger har virkelig stått på og gjort alt de kan for meg.
    Huset gikk fra å være fullsatt av esker og rot, til å faktisk være levelig på veldig kort tid. Alle sammen har samarbeidet for å gjøre det beste ut av det.
    Hadde det ikke vært for de hadde jeg fortsatt hatt kaos rundt meg.

    For 1,5 time siden gikk de ut døren min, noe som vil si at jeg ikke har assistenter lenger. Det hadde vært greit hadde jeg hatt assistenter som ventet på meg her , men så lett er det dessverre ikke.
    Til tross for at jeg har sendt inn en ekstremt detaljert søknad om nye assistenter som gjør det klinkende klart hva jeg trenger hjelp til, vil det ta enda 6 uker før jeg vet hvor mange timer jeg får med assistanse. I mellomtiden må jeg ha hjemmesykepleien. Hjemmesykepleien er ikke noe jeg setter pris på, men det går til nød når jeg vet at jeg får assistenter til slutt. Det som derimot gjør det så å si umulig er at hun som er sjefen til hjemmesykepleien har bestemt at jeg ikke skal få hjelp til det jeg trenger mest hjelp til , (det som faktisk er grunnen til at jeg må ha assistenter), til tross for at det er _helt_ nødvendig.Ikke får jeg dusje mer enn 3 ganger i uken heller, noe som er ekstremt lite for meg.
       Jeg ringte henne tidligere i dag for å spørre hvorfor jeg ikke skulle få den hjelpen. Samtalen var rett å slett latterlig, da hun for det første ikke innså alvoret i det, og for det andre virket det som hun bare ville leke sta og i hvert fall ikke ville høre på meg. Jeg ble så provosert til slutt at jeg spurte rett ut om hun var helt blåst, for mer idiotiske kommentarer og så lite forståelse har jeg ikke sett på veldig lenge.
    Jeg visste det kom til å bli vanskelig å flytte til Oslo, men at jeg skulle bli møtt av null forståelse , idiotiske begrunnelser og kommentarer som " du klarer det sikkert selv, du må være villig til å prøve"

    Jeg vet ikke hva som skjer fremover, men det kommer til å være lange uker frem til assistentene har kommet på plass.

    I dag fikk jeg også plutselig besøk av 4 fra Nav som skulle se på løsninger for at jeg skal komme opp i andre etasje , og om jeg har rett på heis. Egentlig har man ikke det om man har alle nødvendige rom på et plan. Med nødvendige rom menes bad, kjøkken og soverom. Jeg har både bad ,kjøkken og "soverom" i første etasje, men ikke som fungerer i lengden. Badet mitt er så lite at det nesten ikke er plass til dusjstolen min. Når jeg i tillegg skal ha en assistent der blir det ikke forsvarlig. Rommet jeg sover på nå er egentlig et tilleggsrom til stuen og er for lite til å brukes til soverom. I andre etasje er det både bad og soverom som er større. Ergoterapauten min skal nå skrive detaljerte begrunnelser på hvorfor jeg må opp i andre etasje. Om alt går etter planen til Nav, er jeg i andre etasje i god tid før jul.

    Fordelen med å bo her jeg bor, er at det bare er litt over en times kjøretur til Sverige. I går dro jeg derfor med meg assistentene ut i bilen og dro på harryhandel. Vel hjemme noen timer senere hadde jeg fylt opp både fryseren og kjølerommet vi er så heldige å ha i huset. (Pluss et hav av godis, selvfølgelig )

    På onsdag kom endelig Leah hjem , litt smånervøs og litt usikker, men det kommer seg. Rex har allerede begynt å utforske nabolaget og storkoser seg .

    Vi kan nesten livnære oss på det vi har i hagen. Epler,to typer plommer, moreller, amerikanske blåber , to typer stikkelsbær og rips. Vi har plukket masse som jeg skal prøve å lage syltetøy av !

     

    Sverige, i love you. Man kan rett å slett ikke dra dit uten å komme hjem med et par kilo godteri.


    Kjøkkenet er helt ferdig, heldigvis!

    Jentene har stått på som fy. Denne sengen satt de opp på 29 minutter !

    Hanna ga seg ikke, alt av silkepapir skulle i en pose






  • Og her kommer første ..



    ..innlegget i nytt hus :)

     

    Etter 8 timer bak rattet i går ( og med en meget misfornøyd katt som tydeligvis ikke hadde satt på planen at han skulle sitte 8 timer i bil), ankom vi endelig det nye huset.
    Bilen var mildt sagt stappfull med resten av det som var igjen i huset i Stavanger, men vi kom oss frem alle 3 (pluss katten) likevel.

    Etter å ha studert bilder  i mange måneder satt jeg endelig hjulene inn i huset for første gang i går kveld. Huset er stort og luftig, med mange rom og spennende løsninger.
    I stuen er det rundt 5-6 meter under taket, noe som gir en helt spesiell romfølelse. Mosaikkfliser går igjen på både badene , kjøkken og vaskerom. Vi har både et lite kjøleskap og et stort kjølerom.
    Vi har bibliotek ( som midlertidig fungerer som soverom ), og vi har en helt fantastisk hage med både moreller, to typer plommer, epler, rips, stikkelsbær og blåbær.
    I skrivende stund er assistentene ute på vift med bilen min for å hente en rampe som skal stå midlertidig utenfor slik at jeg kommer meg inn i huset. Det skal etter hvert graves og lages til skikkelig natursti, men det er noe som kommer til å ta langt tid. Dette gjelder heis opp til andre etasje også.
    Vi har fått gjort veldig mye i dag, så nå ser det (nesten) levelig ut her. Vi har en stor jobb foran oss, med rundt 100 bananesker som skal pakkes ut. Heldigvis tar det ikke like lang tid å pakke  en som det gjør å pakke ned.

    Jeg har satt meg i verdens beste Stressless (som jeg virkelig ikke fatter og begriper at jeg ikke bruker oftere) med utsikt over både stue (rot) og hage. Huset, ser bombet ut, men det tar sakte form!:)

     

    Enkelte ganger må man være kreativ. Søndag hentet en hyggelig mann sengene mine, så da måtte jeg ta til takke med to gamle madrasser og tre overmadrasser siste natten i huset :) I anledningen har jeg også på meg flotte strikkasokker som min kjære assistent, Kristina  strikket til meg :)

    Veldig fullstappet bil, men vi fikk plass til alt!

    Jeg kjenner at dette blir noen spennende og interessante dager. Begge assistentene linet seg opp foran sengen min i går. One big happy Family!

    Rex har funnet lykken på en gammel kjole som tydeligvis er veldig god å ligge på :)

    Rot, litt mer rot, og enda mer rot. Akkurat som det skal være !

     

    Og her sitter lille meg, i det store huset, mutters alene...Og nyter det!






  • Dette er siste gang ..

    ...jeg skriver et blogginnlegg fra huset.

     

    I skrivende stund er det bare 3 overnattinger igjen til avreise til storbyen. Mandag setter jeg meg i bilen og kjører til Oslo for siste gang, uten retur planer.
    Når jeg flyttet til Stavanger for 6 år og 2 måneder siden hadde jeg ikke i min villeste fantasi tenkt at jeg skulle bli boende her så lenge. Nå har det blitt byen min og det gjør smertelig vondt å flytte.
    Jeg har ikke mange venner her, og jeg har ikke familie veldig nært, men jeg har en voldsom trygghet i sykehuset som har blitt bygget opp de siste 5,5 årene.
    Akkurat det er noe jeg har satt uendelig pris på, mye mer enn jeg innså før jeg bestemte meg for å flytte.

    Jeg har 3 steder på sykehuset med mennesker som har blitt en del av "mine nærmeste". Nevrokirurgisk avdelig, Urologisk poliklinikk og Pasientreiser.  Nevro var de som tok vare på meg når jeg hadde våknet fra 1 måned i koma. De tok   vare på meg når jeg hadde det som verst og har sett meg helt fra begynnelsen når ting var veldig vanskelig. De sendte meg på opptrening til Bergen og så hvor mye jeg hadde lært når jeg kom tilbake. De så hvor mye spasmer jeg hadde på det verste, og var der gjennom operasjoner og tilpasninger når jeg måtte ha pumpe i magen for å roe spasmene. Etter det har jeg vært der hver 5 uke for å fylle på pumpen.  Jeg har 4-5 damer der jeg har kalt englene mine siden starten fordi de passet på meg og var der for meg. Det er også de som har fylt på pumpen min.

    Urologisk har tatt vare på meg og gitt meg en helt ekstremt sjelden "gjestfrihet". Der alle andre må ha timer og gå gjennom systemet har jeg fått snike meg fordi mangt et menneske for å få den hjelpen jeg trenger. Jeg har også her 5-6 sykepleiere (pluss noen resepsjonister) som har vært med fra starten som har sett meg vokse og bli den jeg er i dag kontra det jeg var i starten. Jeg har vært der så ofte som en gang i uken i snart 5 år for å skifte kateteret, så det sier seg selv at jeg er godt kjent der. Det er såpass at jeg ringer inn å bare sier "Hei det er Cecilie"; så vet alle at det er meg.   Det kunne vært interessant å vite hvor mye tid jeg har brukt på den benken de siste årene.

    På pasientreiser har jeg brukt uendelig mange timer på å vente på taxi i tiden før jeg fikk lappen. På den tiden ble jeg også kjent med damene bak skranken som alltid slo av en prat. Her var det også sånn at de visste hvem det var snakk om med en gang om jeg ringte til dem. Selv om jeg ikke tar taxi lenger stikker jeg ofte innom skranken og slår av en prat når jeg er på sykehuset.

    Hver gang jeg har vært de forskjellige stedene har det vært helt naturlig å fortelle det "siste nye" fra hva som hadde skjedd siden sist jeg så dem. Dermed har de vært med meg på reisen helt fra starten. Alt fra de kjærlighet, smerte, nye opplevelser og mestring gjennom 5,5 år. Det er utrolig vondt å tenke på at jeg nå mister alt dette ved å flytte fra byen. Jeg flytter fra mange personer som betyr mye for meg, og ikke minst fra den ufattelige gode tryggheten jeg har der.

     

    I det siste har det vært mye "siste gang". Siste gang jeg er forskjellige plasser, siste gang jeg prater med de forskjellige, siste gang ditt og siste gang datt. I dag var siste gang jeg var på sykehuset i Stavanger. Jeg kan ikke forklare den vanskelige følelsen av å rulle ut av sykehuset å vite hva jeg legger igjen her.

    Nå skal jeg til en stor by der jeg bare blir en pasient i mengden, en de ikke vet noe om, istedenfor " englejenta vår" , som jeg så fint ble kalt i dag.

    Jeg er trist, veldig lei meg og utrolig stressa for hva som skjer videre.

    Men første steg nå er å sette seg i den bilen på mandag, så får jeg ta alt som det kommer når jeg har kommet meg innafor de fire veggene på det nye huset.

    I dag ble huset mitt lagt ut for salg også, så nå treffer realiteten meg i trynet med full hastighet.

    Ta en titt : http://www.finn.no/finn/realestate/homes/object?finnkode=50579366&searchclickthrough=true

    Dette lille gullet har nå kommet trygt frem til Kongsberg hvor hun skal være på ferie i noen dager frem til vi har kommet oss på plass neste uke. Det er ufattelig rart å være i et helt tomt hus, og i tillegg uten Leah. Heldigvis er det ikke mange dagene til jeg får se henne igjen.

  • Flyttelass på roadtrip

     

    På lørdag  var det fullstendig (kontrollert) kaos utenfor (og i) huset mitt. Flyttebilen sto klar til å spise alle møblene mine en etter en.
    Det tok hele 5 timer før lastebilen var helt pakket og klar til å ta fatt på den lange turen til Oslo.  Glenn og en kompis pakket som helter og det er helt utrolig at de fikk plass til alt.

    Nå står alle tingene mine trygt i det nye huset og venter på meg. Neste mandag setter jeg nesen mot Oslo sammen med to assistenter som skal være med i noen dager.
    Nå begynner realiteten å gå opp for meg og jeg vet ikke om jeg gleder meg eller gruer meg. Det blir helt uvirkelig å sette seg i bilen på mandag å vite at jeg kjører til Oslo uten noen form for returplan.

    Nå er det absolutt ingenting igjen i huset bortsett fra et helt lass med søppel som skal kastes de neste dagene, og sengen min. Jeg har solgt den , så den blir hentet før jeg drar.
    Alt av biter i dette svære puslespillet faller sakte men sikker på plass, men det er sinnsykt mye å tenke på.

    Flere bilder kommer nok etter hvert!

     




  • Hjelp, flyttekaos!

    Silkepapir, teip,søppelsekker, markeringstusj, banankasser og sist men ikke minst ROT.

    Jeg har flyttet så mange ganger i mitt hittil korte liv at det har blitt ren rutine. Jeg har alltid høye tanker om at det kommer til å gå raskt å pakke, at det ikke kommer til å bli stress og at alt kommer til å gå på skinner.
    Jeg må leve i en drømmeverden, for av en eller annen grunn så er det aldri slik jeg har sett for meg at det skal være. Denne gangen har det gått forholdsvis rask og enkelt, men det er bare fordi vi hadde gjort utrolig mye "forarbeid". Vi har brukt måneder på å gjøre huset klart slik at det skulle bli enklest mulig å pakke når den tid kom.  Vi hadde pakket ned over halvparten av huset.Jeg trodde virkelig at vi hadde gjort en grundig jobb , men det viste seg å være alt annet enn rett, selvfølgelig.




    Etter utallige turer på søppeldynga i begynnelsen av året, med bilen full hadde jeg virkelig trodd at det ikke var mer å kaste. Haugen med ting som skal kastet som ligger ute på terrassen motbeviser meg nok en gang.
    I skrivende stund er Glenn og en kompis på vei til Stavanger med lastebil som skal fylles opp med tingene mine i morgen tidlig. De kjører til Oslo med flyttelasset mitt og jeg sitter igjen med bare sengen min i en ukes tid før det er på tide å flytte meg selv dit og.. 11 august er det meningen at jeg skal kjøre fra Stavanger for siste gang. Akkurat nå er det ca like mye kaos i hodet mitt som det er i huset her.




    Det å flytte kan være en åpenbaring og av og til litt som å gå på shopping i sitt eget hus. Man innser hvor mange unødvendige ting man har og lurer stadig på hva man har tenkt på når man har kjøpt mange av tingene. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan jeg har endt opp med alt jeg har. Når jeg flyttet til Stavanger hadde jeg bare med meg ting til å fylle opp en liten varebil. Når jeg flyttet fra leiligheten noen år senere hadde mer vesentlig mye mer , men likevel ikke altfor mye. Nå derimot har jeg minst dobbelt så mye og jeg er faktisk usikker på om alt får plass i lastebilen.

    Jeg har for eksempel svimlende 27 (TJUESYV!!) banankasser med ting til hobbyrommet. Hvordan ble den lille posen jeg hadde når jeg var 17 år til 27 banankasser 8 år senere?

    Akkurat nå ønsker jeg meg vinger , eventuelt en magisk tryllestav som ordner alt med et lite hokus Pokus!

    Situasjoner og tanker som har kommet opp overraskende mange ganger når jeg har gått gjennom ting:

    1. Hvordan i all verden endte jeg opp med så mye drit?
    2, Hvorfor har jeg brukt penger på dette?
    3. "ÅH, denne er det lenge siden jeg har sett!"
    4. Trenger jeg egentlig denne?
    5. "Hva ER dette for noe?"
    6. "ÅH, BAMSENE MINE <3 "
    7. "Hey hey hey, jeg ville ikke åpnet den esken om jeg var deg "(det er ikke alt assistentene vil eller trenger å se)
    8."Kast det, ha det bort, ut av huset, nå, med en gang, helst i går!!!"
    9. Assistentene ser rart på meg og får " ikke spør, bare ..ikke spør" som svar tilbake. No Words needed.




    Hodet mitt er overfylt med dårlige hashtags

    # dommedag # vilikkemer # fåmegbortherfra! # HJELP # hvaerdetjegdrivermed?? # roperpåmamma # tredjeverdenskrig
    # kaos # tankevirrvarr # gimegkrefter # pustcecilie pust # ææææææ # altordnerseg, sikkert,engang,

    Ellers har jeg det bare bra og ting går så det ruller. Tror jeg. Håper jeg. Satser jeg på

    Hjelp.

     







  • hits