Cilejentii -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Alt og ingenting , ingenting og alt

Hei og vææælkommen te barnetv.. ( for dere som husker ...)

Dette innlegget blir et eneste stort rot med alt stappet i ett!

 

Assistenten min viste meg et bilde her en dag av et armbånd hun liker. Jeg har pittelitt ( merk: mye ) perler, verktøy og det jeg trenger til å lage noe sånt, så i går satte jeg igang med det jeg trodde skulle være det umulige, men som viste seg å være det stikk motsatte ! Jeg fikk laget et overraskende likt armbånd til henne, samt et perlearmbånd. Et eller annet må ha skjedd underveis, for nå er jeg så hekta at jeg ligger i sengen med en brødfjøl med masse perler på. Jeg koser meg max !  Jeg ser for meg at dette kan bli enda en dyr hobby.. MEN, hva skulle jeg gjort om jeg ikke fikk utfolde den kreative delen av meg?

Her er noen bilder fra det jeg har laget siden i går :





Så NÅ må dere gå inn på Cile'skreative hjørne på facebook å bestille  dine egne smykker, armbånd og øredobber :D

 

Siden sist gang jeg blogget har vi vært ute på ull- shopping, så nå skal vi ihvertfall ikke bli kalde ! Chris labber rundt i sitt nye ullsett, og jeg har på meg en av de nye ulltrøyene, (som forresten er dødskul !)


Wilma (peisen) har stått på i hele dag, så nå skal vi ihvertfall ikke fryse ! Jeg skulle til å skrive at vinteren bare kan komme nå når jeg har sikret meg varme, men når jeg tenker meg om hadde det vært greit om den aldri kom !

I skrivende stund spiser jeg Sweet and Sour som Chris har laget, noe som gjør varmeopplevelsen enda bedre !

For dere som ikke har skjønte det : Cecilie + varme = <3

 

På torsdag tok jeg med meg assistenten inn på Statens vegvesen og der hvor jeg liker meg best, nemlig Trygg Trafikk! 18 oktober er det refleksdagen så nå har vi pakket ørten tusen reflekser i forskjellige farger og fasonger. Gjett om det er godt å komme seg ut av huset iblant, og ikke minst å være der igjen.!

Når vi er i gang å skrive kan jeg like godt legge ut linken til når jeg var på TV Vest i forrige uke !

PS: Se så FINT jeg sitter i sofaen ! Stolt :D

http://www.tvvest.no/Video/serier/Arena/Ulykke-gjorde-Cecilie-lam1/

Nå skal jeg ligge helt stille for å høre om jeg hører magen min pipe. Det er nemlig alarmdato i dag som vil si at pumpen inni magen min har lite medisin, og den skal pipe en gang i timen da. Jeg skal fylle på i morgen, så håper jeg får hørt det :D

 

  • Søkeord: Wheelchair

    Hola!

     

    Jeg har hatt trippel kjøretime i dag, med masse positiv tilbakemelding ! Jeg har sett for meg at dette kom til å ta lang tid og at jeg kom til å lære sakte ,men det har jeg heldigvis motbevist for lenge siden. Han sa til meg på slutten av kjøretimen at han syns det går kjempe bra og at han ikke trodde det ikke kom til å ta like lang tid som jeg kanskje ser for meg.  I dag fikk jeg tilbud om å lese teori på nettet istedenfor fra boken for å gjøre det enklere for meg, så nå har jeg brukt nesten tre timer på det. 

    Jeg våkner som oftest i 5-6-7 tiden om morgenen alt ettersom. I dag tidlig våknet jeg tidlig igjen å har saumfart en app jeg har på telefonen for bilder. På appen kan man søke på stikkord så jeg puttet inn "Wheelchair". Det ble mange morsomme treff som jeg tenkte jeg skulle dele med dere !(overse at bildene er tatt bilde av fra appen, så de er gjerne ikke supergode )

    Her er resultatene !:

     

    Finn en feil på bildet under..?

    Denne måtte jeg ha med fordi den var så utrolig søt !

    Noen har tydeligvis misforstått..

    WohooO!

    Det fungerer heldigvis ikke helt sånn..

    Da trenger jeg ikke bekymre meg for det ihvertfall!


    " vent litt, jeg skal bare ta rullestolen på ryggen, gå opp trappene, og så bli lam igjen "


    Dette hadde vært SÅ kult !

    Haha.


    Kan ikke ALLE ha på seg sånne t- skjorter !?

    Jeg kan parkere nært inngangen,kan du ? Nei :D

    I'm special :D

    Don't drink and drive

    "Våre åpningstider gjelder ikke for alle ", jøss...

     

    "If you are not disabled, and you park here, you soon will be "

     

    Jeg sparer det beste til sist. Dette bildet fant jeg i boken "Veien til førerkortet" i går.  Personen som tegnet dette tenkte ikke på tilrettelegging ihvertffall.

    Det var dagens ! Nå er det helg...og helg er godt !

  • TV Vest i kveld.. og har møtt Kurt Nilsen !

    Etter over tre år med blogging er det smålig  vanskelig å  ha nytt stoff å skrive om.
    I dag derimot har vært en spennende dag!

    Klokken 11 i dag møtte jeg opp på TV Vest sine lokaler for å bli intervjuet sammen med Tommy Stoltenberg som er politimann og som jeg har hatt et par forestillinger med i Trygg Trafikk.

    Tema var mobilbruk i bil,- igjen ! Det er en viktig sak og jeg stiller opp så mye jeg kan for at andre skal få opp øyene for hvor viktig det er å holde øynene på veien, ikke på alt annet og ihvertfall ikke på telefonen.

    For å komme ned til studioet måtte vi bruke den nye trappeheisen deres. Høydeskrekk sa du? Det ser kanskje ikke så skummelt ut,men når man ikke har ben å gå på og bare kan sitte der er det pittelitt mer nervepirrende.




    Jeg hadde tatt med meg forflyttningsbrettet mitt just in case, så når vi var vel nede i studioet flyttet jeg meg over i sofaen de bruker når de intervjuer. Det er ikke lenge siden jeg sa det sist, jeg imponerer meg selv hele tiden! Det er ikke lenge siden jeg var livredd for all forflyttning fordi jeg trodde jeg ikke klarte det. 






    Intervjuet gikk fint til tross for at jeg surret litt med ordene . Nå sitter jeg her å ser på TV Vest sine sendinger! Å se seg selv på tv er smålig rart, men helt ok egentlig. Det hadde vært mye verre for 55 kilo siden for å si det sånn.

    Etter intervjuet fikk vi vite at selveste Kurt Nilsen var nestemann, så da fikk vi sitte litt lenger for å kunne hilse på ham ! Vi satt i bakgrunnen når han ble intervjuet, og fikk ta bilde med ham etterpå - til tross for at brannalarmen gikk og vi egentlig burde skyndet oss ut !




    Når brannalarmen går skal man ikke bruke heis, så da ble det til at de løftet meg 3 store trappetrinn for å komme ut av bygget.

     

    Taxien kom etter 10 minutter og det tok jaggu ikke mer enn 5 minutter før telefonen var på øret hans - ironisk nok. Jeg ga beskjed om at det hadde vært fint om han lot være å snakke i telefonen når han kjøre bil, og fikk et slurvete svar tilbake. Det viser bare hvor viktig det er å nå ut til flest mulig.

    Det går på TV Vest i kveld, men dere som ikke bor i Rogaland har nok ikke kanalen og får ikke sett det. Det skal bli lagt ut på nett, så jeg legger det ut når det kommer.

  • Fungerer ikke rullestolen fungerer ikke jeg.

    Når man sitter i rullestol fordi beina ikke vil lystre er man helt og holdent avhengig av rullestolen sin. <

    Rullestolen er mine bein, mitt fremkomstmiddel og min måte å være sosial på.
    Når den ikke fungerer som den skal sitter jeg mildt sagt i saksen.

    Man skulle kanskje tro at man har kommet så langt at det skal mye til for at en rullestol skal bli ødelagt, men stemmer slettes ikke !
    Jeg har ikke tall på hvor mange ganger det har vært noe galt med dem.

    Min første punktering var i det jeg skulle ut døren for å dra til fysioterapauten . Jeg skulle til å rulle vekk fra bordet etter endt frokost i det jeg plutselig føler meg veldig skeiv. Jeg skjønner fort at hjulet er flatt og lurer på hva jeg skal gjøre.

    Jeg har to steder jeg kan ringe. Om det er noe som ikke haster så altfor mye kan jeg ringe til de som driver med reperasjon på Nav Hjelpemiddelsentralen. Om det haster har jeg et nødtelefonnummer.

    Når jeg hadde punktert fikk jeg beskjed om at jeg måtte vente til over helgen. (det var torsdag). Det er da man sitter der å lurer på hva man skal gjøre i mellomtiden. Det ordnet seg heldigvis samme dagen etter mye mas fra meg.
    Grunnen til punkteringen : En tegnestift..

    En annen gang begynte akslingen på rullestolen å knirke noe forferdelig på svært kort tid. Så ille at jeg følte rullestolen kom til å knekke sammen hvert øyeblikk.

    De små hjulene fremme på stolen har en tendens til at gummien vrir seg av selve hjulet. Om dette skjer har jeg null sjans til å gjøre annet enn å sitte der til noen hjelper meg . Sitter jeg inne er det enda verre i og med at man lager riper i gulvet om man beveger seg så mye som en cm.

    Til og med det at bremsene løsner er et kjempeproblem. Å flytte seg til ut av rullestolen blir plutselig veldig nervepirrende når man ikke vet om rullestolen vil holde seg på plass til du er over. Kan si så mye som at rumpa mi ikke vil møte gulvet.

    Det aller største problemet jeg har med stolen min er derimot hjulene mine. Jeg har en hjelpemotor i hjulene mine som gjør det enklere for meg å trille. Når jeg ikke har dem kan jeg like godt bare bli værende i sengen fordi det blir for tungt. Jeg er veldig glad for at hjulene finnes og at det kan gjøre det enklere for meg, men fy søren for noe SHIT det kan være til tider.  Plutselig finner et av hjulene ut at det skal låse seg og begynne pipekonsert bare for å irritere meg. Når hjulene slår seg av veier hvert hjul 20 kg, noe som gjør det umulig for meg å komme meg noen plass. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har byttet inn hjulene. Jeg har "heldigvis" to sett av dem, men nå venter jeg på at de skal hente det andre, så da er det bare å krysse fingerene for at ingenting galt skjer før den tid.

    I tillegg må hjulene lades hver kveld. I natt hadde de ikke blitt ladet, så jeg måtte hoppe i reservestolen min med vanlige hjul når jeg skulle til byen med assistenten.

    Med motoren i trenger jeg så vidt røre drivringene for at de skal ta meg 5 meter fremover, så dere kan tenke dere hvordan det var med hjul som krevde at jeg virkelig måtte ta i.



    Etter noen år i rullestol blir man rene mekanikeren.Jeg har reservedeler, en hel haug med nye hjul, setetrekk og puter i hele huset!

    Kort fortalt :

    Fungerer ikke rullestolen fungerer ikke jeg

     Rullestolen heter forresten Jan Harald.

  • Lesebriller

    Søndag er en dag jeg ikke helt skjønner meg på.

    Hele uken lengter man etter helg, etter fri og det at man ikke trenger å gjøre noen verdens ting.

    Fredag er lykkedagen som bekrefter at avslappingen kan begynne. Lørdagen brukes til å gjøre innkjøp man ikke får tid til i uken, problemet er bare at alle andre tenker det samme og man ender opp med å gjøre alt 10 ganger saktere enn forventet. Når søndagen endelig kommer skjer det som tidligere nevnt, ingen verdens ting. !

    Jeg er helt enig med at det er deilig å slappe av, men søndager er rett og slett kjedelige !

    Til tross for dette har jeg hatt en koselig dag. Det har ikke skjedd så mye, men jeg fikk litt tid på hobbyrommet sammen med 1000-vis av perler! Jeg har hatt liten tid til å holde på med andre hobbyer enn kortlaging, så i   dag var det godt å kunne gjøre noe annet.  Her har dere resultatene :





    I går var vi en kjapp tur ute i lørdagskaoset for å hente lesebrillene mine.
    Jeg har alltid trodd at synet mitt har vært perfekt. Det forandret seg når jeg for første gang tok på meg brillene forran laptopen og så hvor skitten skjermen min egentlig var.

    Fordelen med briller er jo det selvsagte - at man ser bedre (sist gang jeg sjekket var det en fordel ). Men det er noen negative sider også :

    1. Man føler man ser dårligere enn noen gang når man tar de av seg
    2. Man ser ut som en nerd ( jeg ser ut som en klovn som nettopp har stått opp )
    3. Man ser alt det man ikke vil se (laptop skjermen )

    Til den svimlende prisen jeg betalte for brillene skal jeg nok overleve de negative sidene.! Vanligvis kommer det bilde når noe nytt skjer, denne gangen skal jeg spare dere for synet.

     

    Ha en fin uke !

  • Jeg søker assistenter !

    Nå er jeg noen assistenter i underskudd, så nå er det på'an igjen med å søke etter assistenter!
    Jeg har prøvd alt jeg kan å leve opp til ryktet mitt som morsom annonse- skriver, så her kommer annonsen !:)

    Del den gjerne videre om du vet om noen i mitt nærområde som kunne tenke seg en jobb som super assistent !:)

    Trykk  her for å komme til annonsen :

     

    Vil du være min super assistent?

  • Et liv som rullestolbruker er akkurat like bra som et liv som gående.

    En av de tingene jeg syns er verst med å være på sykehus er at sykepleiere og leger ikke skjønner at jeg ikke er bitter og sur og lei. Jeg smiler til livet selv om det er teit, og setter meg ikke ned å gråter fordi beina ikke vil opp å gå.
    Jeg spøker veldig mye med skaden min og har gjort det helt siden starten. Jeg ler for det meste og syns det er morsomt når noen sier noe som bare er feil i forhold til meg, men som man gjerne ikke tenker over fordi det er så vanlig å si.

    -"Nå skal vi gå bort der "
    -" Du er så oppegående at det kommer til å gå helt fint "
    -" Huff, jeg er litt kald på hendene" ( før de skal til å ta på meg )

    De fleste får angst fordi de tror de har sagt noe heeelt forferdelig til meg. Jeg derimot syns det bare er morsomt.

    Jeg er POSITIV. Det er nok min aller beste egenskap.

    Hvorfor skulle jeg ikke være det, se på alt det positive jeg har i livet mitt :

     

    • Jeg har verdens beste kjæreste som er der for meg uansett hva.
    • Jeg har familie å være glad i og som er glad i meg.
    • Jeg er så heldig at jeg har et stort hus med drømmehage som jeg eier selv.
    • Jeg kan kjøre til tross for skaden og har en helt ny Mercedes.
    • Jeg har venner som støtter meg og som passer på at jeg har det bra
    • Jeg har alle dere fantastiske lesere som gjør hverdagen min så utrolig mye bedre med gode ord.
    • Jeg får bruke ulykken til noe positivt i mitt arbeid med Trygg Trafikk og alt det jeg blir med på med intervjuer og lignende.
    • Jeg er med på å hjelpe andre i samme situasjon. Å være forbilde er stort !
    • Jeg har verdens vakreste hund som forguder meg, og en liten rakker av en kattepus.
    • Jeg kan gjøre akkurat som alle andre, men med litt ekstra utfordringer
    • Jeg har assistenter som gjør livet så mye enklere å leve, selv med vanskeligheter
    • Jeg har kanksje ikke følelse eller bevegelighet i store deler av kroppen, men jeg LEVER

    Så..nei jeg kan ikke si jeg er verken bitter , sur eller lei.

    Det er kanksje kjipt noen ganger, men det er så mye positivt som veier opp for alt det negative at det ikke gjør noe.
    Jeg er heldig som er i live, som kan le og smile, leve livet fullt ut sammen med de som betyr noe for meg.

    Det er syns at det er så mange som tror at livet som rullestolbruker er så forferdelig og lite verdt.
    Det er så langt fra sannheten som man kommer, og jeg er veldig glad for at de rundt meg kan se det.



    Ser det ut som jeg har det fælt ?

  • Hjemme etter et døgn på sykehuset :)

    Hei hå !

    Nå er jeg endelig hjemme etter det som føles som en uke i noe som var alt annet enn en god seng.

    Man skulle nesten trodd man kunne legge til et par kroner ekstra for at man skal ha det komfortabelt når man ligger på sykehus, men jeg regner alt går på sparebluss.
    Det er derimot ikke så godt for meg som må bruke spesialmadrass å ligge på noe som ligner mest på betongoverflate. Jeg fikk tilbydt en dyne oppå madrassen for å gjøre det litt mykere, men det gjorde søren ikke mye forskjell.. At sykehuset ikke kan ha spesialmadrasser lett tilgjengelig syns jeg er helt absurd. Jeg regner med det er flere som trenger det, og gjerne i større grad enn meg og. Istedenfor risikerer man trykksår og andre plager. Jeg heiv meg rundt etter 2-3 timer for å ikke ligge på samme side for lenge.

    Jeg måtte ligge på sykehus i 7 månder etter ulykken, noe som har gjort at jeg har fått avsmak av det. Nå lar jeg meg ikke legges inn med mindre jeg må. I dette tilfelle måtte jeg.
    Det har gått for lang tid med magesmerter og vektreduksjon nå til at jeg kunne la være. Etter å ha fastet i 30 timer, drukket 9 liter vann (og tømt 15 urinposer på 500 ml), tatt Kolonoskopi (og aldri vært så takknemlig for at jeg er lam og ikke kjenner noe , noen fordeler må man ha!), vet vi fortsatt ikke hva som feiler magen min.  Vi kunne utelukke Crohn's sykdom og diverse andre ting jeg har lurt litt på, men lenger har vi ikke kommet. Likevel føles det godt at ingenting er galt, og at det i det minste er gjort og at noe er utelukket slik at vi kan fortsette på videre utredning. Legen foreslo at CT kan vise noe , så jeg skal ringe legen min i morgen å få henne til å bestille en scan til meg.

    Å ligge på sykehus gjør at jeg blir veldig bevisst på handikappet og hva jeg ikke klarer selv. Det minner meg om tiden etter ulykken når jeg trengte hjelp til det meste. Likevel er det godt når jeg kan imponere meg selv med alt jeg faktisk klarer nå. Jeg tror jeg aldri kommer til å bli helt fornøyd . Det kommer desverre alltid til å være ett eller annet jeg ikke får til, å da blir det lett irritasjon ut av det.  Fordelen er at jeg kan si veldig klart ifra om hva og hvordan jeg vil ting skal bli gjort.

    NÅ er det ihvertfall veldig godt med egen seng, Chris, MAT, og snart søvn!




  • Hobbyholiker! Ta en titt innom salgssiden min !:)

    Som noen av dere har fått med dere er jeg en stor hobbyholiker.

    Det startet når jeg var 12 år og tanten min døde. Hun var veldig flink med hendene og hadde en del tegne og malesaker som jeg arvet etter henne.
    Etter dette har det bare blusset opp. Jeg malte litt, tegnet litt, etterhvert ble det sying, og etter det har det bare ballet på seg.

    Når jeg var ca 18 ble jeg kjent med en dame som dro meg med på scrappe- kvelder. Jeg var veldig skeptisk og hadde egentlig ikke lyst å bli med, men er i dag veldig glad for at jeg gjorde det.

    Jeg ble møtt av et langt bord med skravlende damer med stempelputer, tusjer, klistremerker og papir strødd utover.

    Det tok ikke lang tid før jeg var frelst i scrapbooking . Det "lille" lageret mitt var plutselig ikke så lite etter en liten stund.

    Det var ikke før første året etter ulykken at jeg fant ut at scrapbooking var noe jeg kunne bli flink til. Jeg hadde alle tingene mine på rehabiliteringen her i Stavanger, og lagde kort når jeg ikke hadde noe annet å foreta meg. Det tok ikke lang tid før sykepleierne fikk interesse for det jeg lagde, og jeg begynte å få inn bestillinger.

    Når jeg flyttet til leiligheten kunne jeg endelig utfolde meg med eget scrapperom, og brukte mesteparten av tiden min der. Jeg tror det aldri har vært så enkelt for venner og familie å kjøpe gaver til meg!
    Når jeg endelig hadde en plass å samle alt på gikk interessen over på andre hobbysaker også. Plutselig var det maling, strikking, perler, smykkelaging, dequpage, sying, brodering, blomsteroppsett og gudene vet hva !

    Jeg bestemte meg for å begynne på skole igjen etter ulykken for å ha noe å gjøre istedenfor å sitte hjemme. Valget var veldig enkelt. I fjor gikk jeg et år på Design og Håndverk. Jeg storkoste meg og klarte det meste uten å blunke. Jeg fikk gode karakterer og gikk ut med 4,5 i snitt og enda mer kunnskap om hobbyverden.Nå kan jeg lage en pute på øyemål på under 10 minutter , lage et ekte bilde av perler, dekorere det mest utrolige med litt lim og servietter, lage fantastiske lys, og lage store og flotte blomsteroppsatser.

    Og ikke minst kan jeg scrappe!  Nå har jeg nettopp fått meg hobbyrom vegg- i vegg med soverommet i huset. Det er et dobbelt rom, med tonnevis med skuffer.

    Nå er kortsalget i full gant igjen, og jeg kan ikke si annet enn at jeg storkoser meg.  Det er så GØY å gjøre noe jeg vet jeg er god til, og som andre setter pris på. Det beste jeg vet er å høre hvodan mottakeren har reagert på kortet de får.
    Her er noen eksempler på ting jeg lager :

     

    Og mye mye mye MYE mer !

    Jeg har laget en bestillingsside på facebook hvor man kan se  hva jeg har laget før og bestille om man ønsker det. 
    Jeg kan lage det meste, alt fra vanlige kort, bokser, barnevogner, barnesko, prinsesse/prinsekort, dåpskort, julekort osv, og samt at jeg lager spennende bordkort, invitasjoner, takkekort osv.  Jeg lager det slik du vil jeg skal lage det, med ønsket tekst,/bilde osv.

    Ta en titt da vel, og gi meg en tilbakemelding på hva dere syns om kortene !:)

    Link til siden er :

    Cile's kreative hjørne

     

    ( Ta forresten en tur innom denne linken også : Lykke og Leandro , som er en vennine av meg som lager og selger smokkepynt, vognpynt osv. Hun er kjempeflink ! )

     

     

     

  • Sol inne, sol ute..

    "Sol inne , sol ute, sol i hjertet...."

     

    Jeg så blå himmel som tittet frem fra grå skyer fra badet i dag, så jeg trykket meg inn på Iphonen på vær- appen jeg har å ble gledelig møtt av dette :

     

     

    Jeg og assistenten reiste til nærmeste kjøpesenter i solskinnet slik at jeg fikk hamstret glutenfri mat for et par uker.
    Når vi kom hjem var det sol ute og egentlig ikke så veldig kaldt heller. Jeg tok med meg Leah ut i hagen for å leke litt.


     Gress + rullestol = ukult

     

    Sol derimot, er ganske deilig for en frostpist som meg.

     

    Dagens morsomme :

    Pratet med bestemor i kveld, som kunne fortelle meg at store deler av familen ofte går i søvne.. Det syns jeg er veldig rart, jeg har liksom ikke det problemet jeg..!

  • Store barn, gigantiske gleder .

     Tidligere i dag skulle jeg og Chris se på film i stuen, så jeg tenkte jeg skulle sette meg over i god- stolen. Jeg sitter så å si aldri i noe annet enn rullestolen, men av og til kan det være deilig å få en pause fra den.
    Jeg burde egentlig unngå å sitte i stolen hele tiden, men frem til nå har det vært et ork å måtte flytte seg inn og ut av den. I det siste har jeg ikke vært redd utfordringer i det hele tatt, så når Chris foreslo sofaen måtte jeg selvfølgelig prøve!

    Jeg overrasker meg selv hele tiden. Når jeg kjøpte sofaen var det med tanke på at jeg skulle kunne bruke den også, likevel har jeg ikke vært i den før i dag. Fordi jeg er vant med å bare sitte i rullestolen går det ikke opp for meg at det finnes andre muligheter før noen foreslår det. Det samme skjedde med hagemøblene i sommer. Jeg hadde på ingen måte tenkt at jeg og kunne bruke dem, men når jeg først gjorde det var det egentlig ganske deilig. 

    For meg er det nesten som en befrielse å slippe rullestolen, om det så bare er for en liten stund. Jeg føler meg "normal" (selv om det er feil ordvalg) og plutselig skiller jeg meg ikke ut lenger.
    Jeg føler meg mye nærmere meg selv og blir mye mer obs på verden.  " Små barn, store gleder" kan forandres til "stort barn, gigantiske gleder ".

      Det er dessuten til stor glede for både meg og Chris. Om vi regner med flyet  til England , frem og tilbake, kan vi telle dette som tredje gangen vi har satt ved siden av hverandre på 1,5 år.  Vi har selvfølgelig satt ved siden av hverandre i sengen, eller pittelitt på sengekanten  fordi det er den eneste plassen det har vært mulig. Men aldri slik at jeg faktisk kan sitte i armkroken som jeg gjorde i dag. Det er noe andre tar for gitt, men som betyr veldig mye for oss. Jeg sa " This is so weird!!" ti ganger de første 5 minuttene fordi det ikke er vanlig for oss. Ord kan ikke beskrive følelsen. Vi blir plutselig som to tenåringer i full forelskelse, fnisende med hjertebobler poppende ut av ørene. Yeah, that's us! 

    Når man har fått tildelt et "nytt" liv, blir det mye " for første gang ". Klart jeg har vært i en sofa før, men det var i de 19 årene jeg kunne gå og stå. Jeg husker så å si alle "første gangene" jeg har hatt etter ulykken. Første gang jeg satt  alene uten støtte, første gang jeg klarte smøre min egen mat, første gang jeg åpnet en flaske, første gang jeg klarte å forflytte meg til sengen alene, førrste gang jeg satt på gulvet å lekte med leah, første gang jeg klarte å legge meg alene. Det har vært mange, å mange flere blir det.

    Når jeg satt i sofaen i dag prøvde jeg å legge foten over kneet slik som mange sitter, å ble positivt overrasket når jeg skjønte at jeg fikk det til.

    Store barn, gigantiske gleder !




     Noen så kanksje at jeg var på fremsiden av vg på Fredag.  Her er jeg på nettet, men uten artikkelen dog..

    http://www.vg.no/bil-og-motor/artikkel.php?artid=10045550

  • Løp å kjøp vg i dag !

    I dag er jeg på fremsiden av vg, løp og kjøp! :D




  • Borte bra , hjemme best

    Etter 4 dager med varme, shopping og kjærlighet, kom vi i går kveld tilbake til kalde , våte Norge.

    Vi har shoppet så pengene har flagret, og stappet koffertene så godt at vi bare hadde et par hundre gram igjen før vi nådde vektgrensen på koffertene.

     

    For et år siden hadde jeg aldri trodd at  jeg kom til å dra til England. Nå er jeg vel hjemme etter en velykket reise , og er mer enn klar til å gjøre det igjen.  Jeg føler jeg har bevist for meg selv at jeg klarer om jeg vil klare , og ikke minst at jeg er sterk nok til det.

    En assistent oget forflyttningsbrett er alt som skal til for at jeg skal kunne klare meg utenlands. DET, er ganske utrolig.



     I England ringte en journalist fra VG, og i dag har det vært fotograf her, s¨å i morgen må dere lese avisen!!

  • Dag 1 i England !

    I går kveld reiste vi til flyplassen , SÅ klar for England !

    Jeg har hørt mye negativt om Norwegian og rullestolbrukere, men det var absolutt ingen problem når jeg skulle inn i flyet. 19.40 gikk flyet , 20.15 landet vi på engelsk jord. Hjelpen av flyet var enda bedre her, så jeg var veldig overrasket. 

    Det er første gang jeg har vært så "lenge" i fly etter ulykken, ( og første gang jeg er utenlands etter ulykken ). Både jeg og Chris var veldig glade for å kunne sitte ved siden av hverandre på flyet. Det som kanksje er en selvfølge for vanlige par er noe helt spesielt for oss.



    Vi kom oss til hotellet til tross for at vi kjører på feil side av veien. Jeg ikke forventet meg mye av hotellet, så det var en hyggelig overraskelse når vi fikk se rommet.!



    I dag har i vært på shopping! Både jeg og Camilla har kjøpt klær og bling bling. I kveld har vi planlagt hvor vi skal shoppe på mandag og tirsdag.



    Hotellet er 2 minutter unna huset der Chris har vokst opp. I starten når vi ble kjent snakket vi mye på internett og med cam, så jeg har sett mesteparten av huset via internett. I dag har jeg vært inne i huset deres for første gang! Det er så utrolig herlig å være her å se hvor Chris har vokst opp. Han har blitt kjent med Norge i over et år nå, så nå må prøve å bli kjent med Gravesend på bare noen dager
    I morgen er det dåp, så det skal bli spennende å se forskjellene fra Norge til England når det gjelder tradisjoner!

    Det var dagens oppdattering !

    SHOPPING <3<3

     

  • I kveld reiser vi til ..

    ENGLAND :D!!

     

    Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri trodde jeg kom til å komme så langt som til at jeg faktisk ble med Chris til England.
    Jeg hadde ikke troen på at jeg kunne komme så langt at jeg kunne dra i det hele tatt, så det at jeg drar i kveld er helt fantastisk. Jeg tar med meg super assistent Camilla , som gleder seg minst like mye som meg til å shoppe til vi ikke klarer å gå/rulle en meter til. 

    Det er først når man skal reise bort at man skjønner hvor mye man trenger hver dag av hjelpemidler. Jeg sendte med en hel bag til England med foreldrene til Chris, og nå har jeg så å si fyllt opp en kjempestor koffert som jeg tar med i dag !  Godt at det ikke er mye som skal være med tilbake! (utenom klær da)

    Første gang jeg fløy etter ulykken var julen 2010, når jeg tok flyet til Ålesund alene. Jeg har også vært i Ålesund med assistent en gang senere, men mer i skyene har jeg ikke vært.
    Dette er sikkert ikke så veldig mye annerledes, sånn utenom at...det er ..ENGLAND ! :D 

     

    Jeg har troen på at jeg klarer det jeg vil klare, så da gjør jeg det ! :)

     

    Snakkes på onsdag i neste uke !:D

  • Rullende eller gående, sittende eller stående, livet er like fantastisk :)

    Vet dere hva som gjør meg skikkelig trist og lei og sint på verden?

    Når noen sier " Jeg syns SÅ synd på deg!!"

     

    Jeg har blogget i vel over tre år nå. Bloggingen er givende for meg, og gjør at jeg får en viss avstand til alt fordi jeg kan få ut alt av tanker , opplevelser, når jeg er sint og lei osv.
    Jeg syns  det er utrolig hyggelig å få kommentarer fra både kjente og ukjente, men av og til stikker det skikkelig når jeg får kommentarer med " det er så synd i deg ".

    Det er nok en helt normal tanke , og garantert ikke ment vondt mot meg.  Noen ganger kunne jeg ønske de av dere som "syns synd i " kunne tenkt dere om en gang til.

    Jeg kan skjønne at det kan høres grusomt ut å bli lammet, vært i bilulykke, måtte bekymre seg for ditt og datt.. Men, klager jeg virkelig så mye over de tingene? Jeg føler ikke at jeg trenger å gjøre det, jeg er tross alt så heldig at jeg lever. Jeg overlevde, jeg trente meg opp til å bli så selvstendig som jeg er i dag og jeg er sterkere enn jeg noen gang trodde jeg kom til å bli.
    Jeg har en herlig kjæreste, jeg har eget hus, snart har jeg lappen på bil. 

    Livet har forandret seg enormt mye fra hvordan det var før. Men jeg liker ikke alt dette snakket om "før"; rett og slett fordi jeg ikke liker hvem jeg var da. Jeg har blitt en ny person som jeg for en gangs skyld liker. Jeg har kanksje assistenter til å hjelpe meg når det er noe jeg ikke får til selv, men til gjengjeld er det fantastiske  assistenter som er mer som venninner enn noe annet.

    Jeg storkoser meg med livet mitt jeg, så jeg spør igjen :

     

    Hvorfor er det så synd i meg?

    Rullende eller gående, sittende eller stående, livet er like fantastisk :)

     

     If you don't like something change it; if you can't change it, change the way you think about it.

     

  • Hvordan det er å være lam

    Når jeg ble rullestolbruker og lammet fikk jeg et voldsomt ansvar for min egen kropp. Det er ikke lenger sånn at jeg føler det om jeg dunker tåen og kan si at det gjorde vondt. 

    Har du noen gang kledd av deg å funnet en kul eller et lite sår og lurt på hvordan du fikk det ? Sånn har jeg det hver eneste dag når jeg legger meg i sengen.  Det første jeg gjør er å sjekke bena og at alt fungerer som det skal. Jeg har nemlig brukket tær før fordi jeg har vært uforsiktig med vegger og kanter som bena lett kan komme borti uten at jeg kjenner dete.  Jeg ser deretter om jeg har røde merker på utsatte steder (hælen, siden av foten , ankelen osv) Det gjør jeg for å se om om det er tegn på trykksår. 

    Når jeg skal sitte en annen plass enn i stolen ser jeg alltid på klokken før jeg flytter meg. Det er for å følge med hvor lenge jeg kan sitte, og hvilken risiko det har om jeg blir sittende lenge.  Min makstid uansett om det gjelder sitting eller ligging, sengen eller hvor det enn måtte være, er 4 timer.  Når man sitter kommer setemusklaturen og bena i rumpa frem og man blir sittende med trykk på musklaturen og huden der hvor benet er. Når det blir trykk der stenger det av blodsirkulasjonen og vevet dør. Om vevet får tid til å dø vil det aldri gro. Det sprer seg innenifra og ut og man vet ikke at man har et sår før det bryter frem på utsiden, og da er det allerede for sent. Skjer dette innebærer det flere år på magen, med operasjonen med mer for å kunne stte igjen. Det er dessuten kjempeviktig å smøre utsatte områder og ikks minst prøve å lette trykket, skifte stilling ofte osv.  Det er kanksje den største og verste oppgaven jeg føler jeg har med kroppen som bekymrer meg hele tiden.

    Faren for å få trykksår er veldig stor når man ikke kan bevege kroppen. Blodsirkulasjonen fungerer ikke på samme måte som før og man må ofte hjelpe til ved å massere de forskjellige områdene.
    Når man sitter i rullestol sitter man mye med bena ned. Dette øker sjansen for å få blodpropp fordi alt blodet samler seg i det laveste området. Derfor har de fleste rullestolbrukere støttestrømper for å hjelpe til med sirkulasjonen. Jeg merker stor forskjell når jeg ikke har dem på meg. Bena mine blir iskalde og det tar lang tid for dem å bli varme igjen.

    Siden vi ikke har normal sirkulasjon i kroppen har vi heller ikke den temperaturreguleringen i kroppen som alle andre. Det vil si at det ikke hjelper om jeg får et teppe over meg når jeg er kald. I dag har det vært skikkelig kaldt ute med sur vind. Jeg kom inn etter en liten tur ute med iskalde ben. Nå har jeg lagt under dynen i noen timer og først nå begynner de å bli varme igjen. Temperaturen i kroppen min fungerer litt som en jojo. Jeg er kald når alle andre er varm og omvendt.Når det blir kaldt spennes alle muskler i kroppen som igjen gjør at jeg blir enda kaldere og stiv i alle ledd.  Det blir rett og slett smertefullt til slutt.

    Jeg må hele tiden passe på at kroppen er "I orden". Jeg kjenner meg selv 10ganger bedre enn noen som helst lege gjør og det er som oftest jeg som kan fortelle hva som er galt. Å lære kroppen å kjenne tar lang tid, og jeg er nok langt ifra utlært. Det var ikke før for ca 2 mnd siden jeg fant ut at jeg fortsatt kunne bruke litt av magemusklene mine, og like lenge siden jeg oppdaget at jeg ikke kjente noe under høyre arm.

    Hva man føler og ikke føler er veldig forskjellig fra person til person. Jeg har det man kaller flekkvis følelse. De fleste plasser kjenner jeg ingenting, mens noen få plasser kjenner jeg litt.  Selvom jeg ikke kjenner noe noen plasser kan jeg kjenne et ubehag om noe er galt.( for eksempel rumpa om jeg har lagt for lenge på en side) Det er dessuten forskjell på innvendig følelse og utvendig da det er forskjellige nervebaner. Det som er enda mer innviklet er at følelsen man kjenner plutselig er på helt feil plass i kroppen fordi nervene blir forvirret. (smerten fra magen kan komme i foten osv). DA gjelder det å kjenne seg selv.

    Men, det viktigste av alt for meg er evnen til å "føle" selvom jeg ikke egentlig føler. Det vil si at om Chris stryker meg på magen så kan jeg "Lage" følelsen ut fra hukommelse fra før ulykken, og på en måte kjenne på samme måte som jeg gjorde før. Det er en egenskap som er gull verdt og som jeg setter veldig pris på at jeg har.

    Moren til Chris vet hvor kald jeg er, så hun kjøpte denne genseren til meg nå når de var her. Jeg lever i den nå! Bildet er fra tidligere i dag når jeg og assistenten ventet på taxi . Man vet at sommeren er over når jeg har tatt på meg hanskene..




    Hvordan trodde /tror du det er å være lam?

     

     

  • "Veien til førerkortet"

    De to siste timene har jeg lagt i sengen med "Veien til førerkortet" (teoriboken) godt klistret til trynet og med rosa markeringstusj i munnviken.

    Jeg har lest om alt fra hvordan bilen fungerer, sikkerhet, førerens ansvar og plikter, faktorer som påvirker kjøreferdigheten, forsikring og erstatning,  osv.

    Det blir litt mye på en gang,men jeg føler for en gangs skyld at det synker inn. Dette har blitt noe jeg virkelig brenner for og vil bli flink til nå, og ikke minst noe jeg skal klare!

     

    Jeg føler meg samtidig veldig heldig som har fått muligheten til å kjøre til tross for lammelsene og rullestolen. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, man kommer lengre med armer enn med bein !

    Jeg tror ikke at det på noen måte er mulig å forklare seiersfølelsen  jeg har hver gang jeg setter meg over i førersetet å gjør meg klar til å kjøre. Bilen er stor, jeg har styringen, og jeg KLARER det!

    Denne uken har jeg kjørt mye fordi jeg har hatt noen her som jeg kan øvelseskjøre med. Desverre  blir det ikke like mye nå når de reiser, noe som egentlig er litt trist. Hadde det vært opp til meg hadde jeg kjørt hver eneste dag for å bli bedre, og ikke minst for følelsen av suksess.

    På onsdag avslutter jeg steg 2 i opplæreingen , så det skal bli spennende å få flere utfordringer.




    Jeg tror og håper at jeg blir en god sjåfør. Ulykken har gitt meg respekt for trafikken. Jeg har hele tiden bilde av bilen i bakhodet når jeg kjører, noe som gjør meg mye roligere og fokusert enn jeg tror jeg ellers ville vært.






     




  • hits