Cilejentii -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Kommer jeg til kunne g igjen ?

-Nei, jeg vil nok ikke det.
Hper jeg at jeg vil kunne g igjen ?
-Nei, jeg gjr ikke det, men det hadde selvflgelig vrt fint om det hadde skjedd.

"Du m ikke miste hpet , ingenting er umulig!"

Jeg har ikke tall p hvor mange ganger jeg har hrt den setningen.

Datoen er 8 januar, ret er 2009. Klokken er 12.44, - det smeller.
Kroppen min bilr kastet rundt i et eneste stort bykst. Innvoller flytter p seg, alle ribbein p hyre side brekker, samt at lungene mine blir "hvite" og den ene punkterer. Bekkenet mitt brekker. Milten min fr en rift i seg. Hyre arm brekker p 4 forskjellige steder. Overarmsbeinet ser mest ut som en kvist som har blitt halveis delt i to. Skulderen p samme side er ute av ledd. Alle skadene kan fikses og gro, til en viss grad. Skaden som derimot ikke kan fikses er ryggraden min. I sammensttet og i det kroppen min blir kastet rundt skjer det noe med ryggen min.Ryggvirvlene TH3 og TH4 blir presset sammen og brekker. Inni ryggvirvlene sitter nervene som styrer funksjonen til kroppen min. Til beina, til trne, blre, tarm, muskler, hudflelse. Ryggvirvlene klemmer p nervene og delegger dem.All funksjon opphrer og det er ikke lenger liv i de delene av kroppen som det var fr.Jeg kan ikke lenger styre de funksjonene selv.

12.44. 10 minutter tidligere gikk jeg p beina, jeg danset og bevegde kroppen slik jeg hadde gjort i 19 r. Bilulykken forandret alt.

Det har gtt snart fem r. Jeg har fortsatt ikke bevegd p beina, trne, hoftene. Jeg kan ikke reise meg, g, lpe, danse. Jeg kjenner fortsatt ikke noe nr man stryker p meg, og jeg kan fortsatt ikke styre verken tarm eller blre.

Likevel har det skjedd forbedringer. Kroppen min har tilpasset seg lammelsene. Jeg har opparbeidet meg balanse nok til at jeg klarer kontrollere kroppen og sitte skikkelig. Jeg har blitt sterk i armene og en klpper p rullestolkjring. Jeg har enkelte "flekker" p kroppen hvor jeg kan kjenne en viss berrelse om noen stryker meg der. For rundt et r siden fikk jeg "tak" i de verste magemusklene og har siden den gang klart jobbe mer med dem slik at jeg kan bruke dem til min fordel. Nr jeg str stroppet fast i ststativet mitt fler jeg press p beina.

"S fantatisk, det viser jo alt alt er mulig og at hpet ikke er ute!" Har jeg hrt fra utallige mennesker.

Hvor mange er det som fr delagt kroppen p en snn mte , som faktisk kommer seg opp p beina igjen ?

Jeg bruker ikke tid p hpe. Istedenfor bruker jeg tid p leve, lre, oppleve , gjennomfre og overraske meg selv. Jeg ble lam nr jeg var 19 r., noe jeg er takknemlig for i dag. Det at det skjedde spass tidlig i livet mitt gjr ogs muligheten for ha et fullverdig liv strre. Jeg har n hele livet til ve meg til bli flinkere, mer selvstendig. Jeg lrer noe nytt for hver dag som gr og blir aldri lei av hvordan jeg klarer og positivt overraske meg selv.

Jeg har mistet mange funksjoner og muligheter til ting som du kanskje har, men det vil ikke si at jeg har det mye verre enn deg. Jeg har dager der jeg tenker " Faen, hvorfor kunne ikke noen sette den risen en hylle ned slik at jeg fr tak i den!", eller " sren, hvordan skal jeg f tak i den cden nr den ligger p andre siden av sengen". Men jeg tenker aldri, "Jeg kunne nske jeg kunne g igjen slik at jeg fr tak i den risen". Jeg ser heller ikke p bilder av meg selv fra fr ulykken og tenker tilbake p hvor godt det var g. Istedenfor tenker jeg " Oh, s rart, jeg kan st p bildet!, det er jo ikke snn det skal vre!
Nr jeg str i ststativet mitt vil jeg helst bare ned igjen i sittende stilling fordi det fles rart st p den mten. Jeg har mine dager nr jeg klager, for all del. Men da er det fordi kroppen har smerter, og jeg kan tenke meg at det ikke er mange som er spesielt fan av smerter, uansett om de kan g eller ikke.

Jeg er ikke bitter, jeg er ikke deprimert og lei for at jeg er lam. Jeg setter pris p at jeg lever og tar en dag av gangen.

S hvorfor skal jeg hpe p at kroppen bare magisk skal bli bra igjen og at alt skal g tilbake som fr? Hvorfor skal jeg utsette meg for skuffelse etter skuffelse nr forventningene ikke str til realiteten?

Ikke be meg hpe, se meg leve istedenfor.




  • Vr nysgjerrig!

    N er det ikke mer enn 3 mnder igjen til fem rs markeringen for ulykken.

    P de fem rene har jeg snakket om ulykken og alt som hrer med nesten daglig, og for ikke snakke om tenke p det.
    Bde kjente og ukjente har ting de lurer p, og jeg har svart s bra jeg kan hver gang.

    De fleste er veldig usikre p om de kan sprre meg , og ikke minst hva som er greit sprre om. Jeg bruker si " Spr, s svarer jeg p det jeg vil svare p":

    Man skulle kanskje tro at det er vanskelig tenke tilbake p alt det vonde, alt det traumatiske og alle de drlige minnene. Det er ihvertfall det som kanskje er naturlig i en snn situasjon, vil jeg tro?
    Men med meg s er det ikke snn i det hele tatt. Mange blir overrasket nr jeg begynner prate om alt fordi jeg gjr det s fattet og uten at det gr inn p meg.
    Jeg fler jeg snakker om ulykken og alle andre "vonde" opplevelser som om jeg skulle ha snakket om sokkene mine. Jeg blir ikke flelsesmessig, jeg tar meg ikke nr av noe, og jeg syns ikke det er ubehagelig prate om.

    Jeg har alltid vrt en veldig pen person , som lider av alvorlig munndiare ( jeg slutter aldri prate om du lar meg f sjansen til det). En historie mamma elsker fortelle (som jeg derfor alltid forteller fr hun fr sjansen), er den gangen nr jeg var 7 r og kom hjem til mamma med fem kroner. Det hadde jeg ftt av en mann som ga meg den om jeg kunne vre s snill g hjem fordi jeg snakket s mye.

    Det har vrt naturlig for meg fra starten av snakke om tingene, og jeg har for lengst ftt snakket ut om det. Er jeg lei av prate om ulykken? Nei, jeg er ikke det. Rett slett fordi jeg tror det er viktig ikke glemme det som har skjedd. Jeg tror jeg hadde glemt mye om jeg ikke hadde snakket s mye om det som jeg gjr, det vil jeg ikke.

    Jeg setter pris p de som trr sprre meg om ting de lurer p. Det er utrolig mye man kan lre av dette. Hvordan man ser p rullestolbrukere, det at man ikke skal syns synd p, listen er uendelig.

    Jeg er veldig streng p at folk ikke skal syns synd i meg. Hvorfor? Det er selvflgelig trist at jeg ikke kan bruke beina lenger, men jeg har det tross alt bra. Nr jeg fr en " h, stakkars deg" slengt i trynet fler jeg meg liten. Veldig liten. Jeg fler meg ikke snn til vanlig og fler ikke at jeg har det verre enn dere som kan g. Det at man sitter i en rullende stol gjr ikke automatisk livet mindre bra.

    Jeg fr sprsml om alt fra hvordan kroppen fungerer, om jeg kan ha sex og hvordan det er, hvordan det er sitte i rullestol, hvor mye jeg kjenner osv. Jeg svarer p alt s godt jeg kan. 9 av 10 ganger sitter de igjen med et " h, det visste jeg ikke".


    Det var dagens handikap-rullestol-ulykke-og-deterikkesyndimeg- prat ! :)

    Hver eneste gang jeg har vrt p Ikea de siste 5,5 rene har jeg tatt bilde av meg med en lampeskjerm p hodet. Her er grsdagens eksemplar.
    Jeg har hrt det er viktig lage sine egne tradisjoner :D







    Hper dere har en flott fredagskveld!

  • En morsom promillekontroll.

    Hei hopp og god kveld:)

    For et par dager siden skreiv jeg et innlegg om at jeg hadde hatt foredrag p politistasjonen for en gjeng politistudenter.
    Om jeg forsto det rett hadde de en siste forberedelse fr de skulle ut p veiene og patruljere.
    Jeg spkte med at det hadde vrt morsomt om jeg ble stoppet av dem etter ha vrt der pratet.

    I gr dro jeg og samme asisstenten som var med meg p forestillingen ut for handle. P vei til kjpesenteret blir jeg vinket inn i en sidelomme der det str flere politibiler.
    Begge mtte trekke p smilebndet nr vi skjnte at det faktisk var samme gjengen jeg hadde foredrag for .-nyaktig en uke tidligere!

    Det tok ikke lang tid fr de skjnte at det var meg som satt i bilen, og kom med gode ord om foredraget mitt. "Utrolig flott av deg komme prate med oss, det var mange av oss som hadde trer i ynene" var det ei som sa. En annen politimann kom sa at det var kjekt at jeg kunne komme fortelle om ulykken, og at det var kjekt se at alt hadde ordnet seg s bra og at jeg hadde ftt bil og snt.

    Nr jeg fremdeles velseskjrte ble jeg stoppet i 2 promillekontroller. Jeg er sikker p at politiet tror at jeg driver med " drinking and driving", for i gr hadde jeg min tredje.
    Det er like artig hver gang jeg skal blse , jeg har nemlig ikke kraft nok i lungene p grunn av utrolig drlig lungekapasitet og mangel p magemuskler.

    Det gikk snn her :

    Hun : Snn, n kan du bare blse i rret , hold s lenge som mulig.
    Jeg tenker " ha, dette kan ta sin tid" , og gir alt og blser alt jeg har, men likevel langt ifra hardt nok.
    Hun lager en grimase og ser p en annen politidame som str ved siden av henne.
    Jeg ler litt og trekker p skuldrene.
    Hun: Hm, vi prver igjen, prv bls enda hardere
    Jeg tenker "DET er nok lettere sagt enn gjort", men prver p nytt og fler nesten at jeg blser ut innvollene mine i et tappert forsk p gjre blsetesten fornyd nok til slutte pipe.
    Hun lager nok en grimase og ser p nytt p den andre politidamen og lurer p hva hun skal gjre.
    Jeg ber om f holde maskinen selv slik at jeg slipper bye meg frem, og prver nok en gang. Jeg klarer derimot ikke la vre le fordi jeg vet at det ikke kommer til fungerer denne gangen heller, s det ble nok et halvhjertet forsk. Jeg avslutter med mumle " heh, jeg har drlig lungekapasitet"
    De begynner snakke om andre mter gjre det p, mens jeg sitter der smler for meg selv og titter bort p assistenten som ikke kan gjre annet enn riste p hodet og le sammen med meg.
    Til slutt finner de ut at om de trykker p maskinen samtidig som jeg prver gi dem den lille luften jeg har ( nok en gang), s kan det muligens g.
    Til alles store lettelse ( spesielt lungene mine), ga siste forsk resultater, og hun kunne fortelle meg det jeg allerede visste, - jeg hadde ikke alkohol i blodet.

    De nsket meg lykke til videre og jeg kjrte videre med stle magemuskler og lunger som der da hatet bde meg og politiet.

    Morsomt for bde meg og studentene at det var meg de stoppet, og alle sammen fikk seg en god latter! Med min flaks blir det nok ikke siste gang jeg blir stoppet av dem , jeg har tydeligvis en "promillekontroll- magnet" innebygd en eller annen plass i bilen.


    Ha en fortsatt fin kveld videre! :)


  • Google it, Topp 10.

    Det er ingen tvil om at Google er en hjelpende hnd og til tider verdens beste venn. Bestevenner kommer med gode ord, hjelper deg nr du trenger det og ikke minst fr deg til le!
    Noen ganger nr jeg kjeder meg gr jeg p Google og finner p noe random ske p bare for se hvor mye rart som kommer opp.

    I dag har jeg googlet Rullestol og Wheelchair.

    Dette er topp 10 av resultatene :

    P 1.plass har vi dette fantastiske bildet av selveste meg. Lam- i rullestol. Et blikk sier mer enn 1000 ord sies det, i dette tilfellet sier bildet mer enn 1000 ord.

    Andreplassen gr til denne fantastiske fyren som tydeligvis ble fdt med en god dose guts,eller som eventuelt har misforsttt ordet Farlig.
    Uansett utrolig bra gjort av ham ! ( og idiotisk, jeg klarer ikke helt bestemme meg)




    P tredjeplass finner vi denne "rulle"stolen. Ser dere hva den er laget av?
    Jepp, du ser rett, den er laget av lego! Awesome-skalaen hadde gtt rett til himmels om jeg hadde ftt rullet rundt i denne!

    Videre nedover p listen finner vi tidenes steste rullestol. Denne ste greia er en rullestol for bamser! Mamma, pappa, hvorfor hadde ikke mine bamser rullestol nr jeg var liten?

    Femteplassen fr det til kl spass i fingrene at jeg m holde meg fra rulle inn i boden for finne frem bildekkene. Er det dette man kaller hell on wheels?

    P sjetteplass finner vi noe jeg egentlig ikke helt hva er, men det ser kult ut! Tror det kanskje kan vre en hestehengerting , men det sier jeg ikke hyt i fare for at de hestegrne vennene mine skal f ideer.

    Dette bildet fikk meg til tenke p hvordan det hadde vrt om Leah ogs hadde egen rullestol. Da kunne vi vrt rullebestiser som rullet rulletur p rullestoler sammen. En fin sjuendeplass!


    ttendeplassen kan ikke fylles ut bedre enn med dette fantastiske bildet ,som er veldig forklarende p hvordan man noen ganger fler seg nr man er rullestolbruker. Hvorfor er dere s redd for rullestolen? Oh right, det var det monsteret ja..


    Jeg hater rosa, og jeg er fysisk allergisk mot elektriske rullestoler, men denne var s fancy at den fortjener niendeplassen.

    P 10ende plass finner vi et klassisk eksempel p at de som designer hus tydeligvis tror at rullestolbrukere ikke har behov for g p do.






    Helt p slutten legger jeg ved et bilde som har blitt lagt ut p bloggen fr, men som i dette tilfellet fortjener bli tatt frem igjen. Dette er en tegning av meg som en venn av meg har tegnet for en stund tilbake. Jeg bare elsker denne tegningen!



    Ha en fortsatt fin tirsdagskveld ! :)

  • Sndag,- feeling it

    God Sndag :)!

    Dette m vre den frste sndagen p lenge der jeg faktisk fler og nyter at det er sndag og det at det er lov slappe av.
    Morgenen startet med husarbeid og en 40 minutters morgentur med Leah. N slappes det av p hyt niv i heimen :D

    Sndagsflelse, hvorfor fr jeg deg ikke oftere?

    Hun ER s nydelig!







  • Cecilie- n ogs i butikkene

    Jeg blir helt lamsltt jeg!






    Dere kan tro jeg lo godt nr jeg kom inn p Meny i dag og fikk se plakat etter plakat med dette.
    Jeg kommer aldri til bli lei av lammevitser.

  • Foredrag p Politistasjonen

    God aften :)!

    For noen uker siden fikk jeg en telefon fra en av de koseligste politimennene jeg vet om, ved navn Tommy.
    Tommy er en av dem som er med p forestillingen "Ikke tft vre dd" som Trygg Trafikk holder rlig for alle 10 klassinger i Rogaland. Jeg ble kjent med ham nr jeg ble introdusert for TT samme ret som ulykken skjedde, og har siden da bde hatt foredrag og vrt p tv sammen med ham i forbindelse med Trafikksikkerhet.
    Han spurte om jeg ville ta meg en tur p politistasjonen holde foredrag for politistudenter, p samme mte som jeg gjr nr jeg holder foredrag for TT. Det sier jeg selvflgelig aldri nei til!
    Kvart p 11 i dag ble jeg hentet inn i et auditorium av en hyggelig politimann, der det ventet en gjeng med kommende politimenn -og damer. I 20 minutter satt jeg der foran dem og fortalte hvem jeg er, om ulykken , tiden etter og hvordan det er n.
    Som takk for at jeg ville komme fortelle fikk jeg en nydelig blomst :)!





    Assistenten min som var med syns det var overraskende hvor fort jeg kan skifte sinnstilstand . Jeg drar dit glad og fornyd men nr jeg frst sitter foran publikum drar jeg meg selv ned p et niv som gjr det mulig fortelle om ulykken p en mte som gir inntrykk. Nr jeg da skal ut av den tilstanden igjen er jeg akkruat som jeg var fr foredraget og fler jeg har gjort noe nyttig. Det er rart hvordan jeg har gtt fra vre livredd snakke til folkemengder, til ikke trenge forberede meg i det hele tatt uansett hvor mange mennsker det er snakk om.


    ( Bildet er tatt fra video som ble tatt opp, derfor uklart bilde)

    Jeg fler virkelig jeg gjr noe bra og som kan hjelpe andre til forst viktigheten med ta sikkerheten til bde en selv og andre serist nr man sitter bak rattet. Jeg hper inderlig at jeg fr fortsette med dette i lang tid fremover!

    I dag har vi ogs vrt en liten tur p dyrlegen med Leah som har ftt en kul p ryggen. Heldigvis var det bare en tett talgkjertel som sannsynligvis vil ordne seg selv med litt tid.

    Jeg lot assistenten ( ogs kalt frken virvelvind) vre igjen i huset for husarbeid mens vi var p dyrlegen med Leah. Nr vi kom tilbake var det som rulle rett inn i en Ikea-utstilling. Det er nesten utrolig at hun har klart ftt vekk s mye stv p s liten tid. Looking good!



    Hper alle har hatt en fantastisk dag :)

  • Tur-retur Stavanger- Kina

    Hei!

    P lrdag klokken 12 satt jeg meg i bilen ,vel vitende om at jeg ikke skulle ut av den fr 7-8 timer senere.
    Bilen var fullpakket med alt av utstyr jeg bruker til daglig, og bagasjen til tre jenter som skulle ut p tur. Med meg i bilen hadde jeg en av de nye assistenene mine.Ei grn lita trulte p 19 r med energiniv p langt over maxniv, og den stakkars venninnen hennes som sikkert ikke var klar for tilbringe s mange timer med meg i en kasse med hjul p.
    Oslo var mlet, og humret p topp!


    Det har seg nemlig snn at jeg har en merkelig tendens til bare bli kjent med folk som bor i Oslo. Mine tre aller nrmeste venner bor/kommer fra storbyen( eventuelt Kina, det fles ihvertfall ut som avstanden er ca lik).Heldigvis har en av dem forvillet seg ned i bunnen av Norge, slik at hun n bare bor 20 minutter unna meg.
    Vi snakker til vanlig sammen hver eneste dag alle sammen, men av og til er det fint kunne sees under 6-8 yner ogs. Derfor sa jeg til meg selv "Cecilie, n har du lappen, du kan kjre til Oslo!". Venninnen min fly til Kina (Oslo) dagen fr oss, s alle mann var p plass.




    En liten stund fr Kristiansand tenkte jeg for meg selv at jeg hadde vrt flink om jeg ihvertfall kom meg dit fr nestemann (dame) kunne ta over. Nr vi kom dit tenkte jeg at igrunn hadde jeg det helt fint, og at det ikke kunne skade kjre et lite stykke til. Ett par timer senere stoppet vi fordi frken trengerihvertfallikkemerenergi absolutt ville ha kaffe. Jeg slengte beina ut av dren og satt der dinglet (dyttet i beina slik at det sg ut som jeg dinget med dem) for f skiftet litt p sittestillingen. Jeg hadde sjansen til bytte med en av de andre denne gangen ogs, men p ett eller annet tidspunk hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle klare det alene. Et par timer senere parkerte jeg bilen foran hotellinngangen og vi ramlet ut av bilen sammen med all bagasjen og kom oss p hotellrommene.
    P mange mter skulle dette vre en "selvstendighetstur" der jeg ville prve gjre ting litt alene, og samtidig vise meg selv at jeg klarer mer enn jeg tror. Derfor hadde jeg et eget rom og jente et annet. Vi var s heldig (jeg vet ikke helt om det er det rette ordet) at vi fikk rom vegg i vegg, -og med dr imellom.
    Jeg m ha med meg en av super assistentene nr jeg er ute reiser, men jeg trenger ikke hjelp hele tiden, s nr jeg gjorde andre ting fikk de gjre det de ville.







    Jeg har virkelig storkost meg sammen med verdens beste venner. Ene dagen ble jeg bdratt ned i tjukkeste sentrum av en viss Mr,trafikklrer bare p pure faen, (samme person som fikk meg opp i 30 meters hyde nr jeg var i Oslo sist, og som n har gjort at jeg har utviklet lift-allergi). Jeg trodde det var ille med felt, trafikklys , rundkjringer, overgangsfelt og gudene vet hva her i distriktet ,men da tok jeg grundig feil. Heldigvis klarer jeg holde meg forholdsvis rolig.
    Jeg hadde ogs et gledelig gjensyn med min kjre tante og et sskenbarn , noe som var veldig koselig med tanke p at jeg ikke har sett dem p over 4 r!




    I gr pakket vi igjen bilen , men dette gangen var vi ikke mindre enn 4 jenter i kassebilen. Denne gangen presset jeg meg ikke like hardt siden magen min nektet vre venn, s jeg kjrte bare til like fr Kristiansand fr jeg kastet meg over i passasjersetet og lot bestevenninnen min ta over. Turen gikk overraskene fort, og vi var hjemme omtrent eksakt nr klokken var 20.00.
    Sammen med 3kg godteri fra Sverige som en av mine kjre tok med til meg nr han var der, rullet jeg til sengekanten og heiv meg i s fort jeg var ute av bilen. Aldri har sengen min vrt s god som i gr kveld!


    Jeg har kjpt meg ny skl i dag, bare for poengtere at sverige-godisen er Min, og bare Min.

    Jeg er stolt av meg selv. N er det 4 mnder igjen fr det er fem rs markering for ulykken, og jeg fler selv at jeg har kommet lenger enn jeg trodde var mulig.

    Ha en flott kveld videre !

  • R0adtrIp!

    God kveld:)

    I skrivende stund ligger jeg i sengen med musikk p rene , lesebrillene p nesetippen og tar det ruvende med ro.
    P lrdag drar jeg, bestevenninnen min ,en av de nye assistentene mine og hennes venninne ut p en 8 timers kjretur til Oslo.
    De tre personene som str hjertet mitt nrmest kommer fra hovedstaden, s da sier det seg selv at jeg m ta turen dit iblant for beske dem. Jeg er kjempespent, ikke bare fordi jeg elsker roadtrips, men ogs fordi dette vil vre frste gang jeg kan kjre selv p langtur. Alle i bilen har frerkortet, men jeg vil ihvertfall prve kjre mesteparten av strekningen selv.
    Jenteprat, god musikk, fullpakket bil og godt humr, jeg gleder meg!

    Jeg fler litt p det klare seg selv for tiden. N har ting fallt p plass. Jeg har huset, jeg har bilen og frerkortet, jeg kan igrunn gjre som jeg vil. Det eneste som plager meg er at jeg fortsatt trenger hjelp fra assistentene. Don't get me wrong, jeg er kjempefornyd med dem alle sammen, men jeg savner det kunne vre helt selvstendig, uten mtte ta imot hjelp fra noen. Derfor har jeg valgt ha eget hotellrom denne gangen, for f den flelsen av vre pittelitt mer selvstendig. I Januar er det fem r siden ulykken, og jeg fler endelig at jeg lever og har vent meg til livet som rullende. Det er fortsatt mye som m p plass, men n lever jeg skikkelig. Selvom det fortsatt er en hel del jeg skal lre meg og g gjennom s har jeg alt det grunnleggende p plass.Jeg har lrt kroppen kjenne p ny og vet veldig godt hva det vil si vre lam, hvilke utfordringer man fr og hva man kan forvente seg. Jeg blir ikke lenger overrasket eller redd, og tar rett slett ting knusende med ro. Jeg vet hva jeg ikke kan og kan, og hvilke muligheter jeg har, og for vre helt rlig s gr det helt fint. N er jeg ikke lenger hun som en gang kunne g i hodet mitt, n er jeg meg som sitter, ruller, som gjr alt med hendene. Det er igrunn helt greit, jeg klarer meg jo fint!

    1 September fyrte vi i peisen for frste gang, s n er jeg og min lamme og fettfrie kropp veldig klar over at det snart er hst og at kulden kommer snikende. Av og til tenker jeg at kroppen min m vre feilkoblet , helt til jeg kommer p at jeg er meg og at ingenting egentlig stemmer uansett. Jeg er en istapp rett og slett, jeg fryser bare jeg hrer ordet kulde, uten at jeg overdriver. Man m ta det med godt humr,det hjelper ikke klage syte over alt. Jeg har i det minste en god venn i Mr.Varmeflaske , som tar vare p meg og er der for meg nr jeg trenger det.

    Dessuten syns jeg det er fantastisk koselig med store skjef og luer :D







    Hper dere har det bra! :)




  • hits