Cilejentii -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Kommer jeg til å kunne gå igjen ?

 

-Nei, jeg vil nok ikke det. 
Håper jeg at jeg vil kunne gå igjen ?
-Nei, jeg gjør ikke det, men det hadde selvfølgelig vært fint om det hadde skjedd. 

 

"Du må ikke miste håpet , ingenting er umulig!"

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt den setningen.

 

Datoen er 8 januar, året er 2009. Klokken er 12.44, - det smeller. 
Kroppen min bilr kastet rundt i et eneste stort bykst. Innvoller flytter på seg, alle ribbein på høyre side brekker, samt at lungene mine blir "hvite" og den ene punkterer. Bekkenet mitt brekker. Milten min får en rift i seg. Høyre arm brekker på 4 forskjellige steder. Overarmsbeinet ser mest ut som en kvist som har blitt halveis delt i to. Skulderen på samme side er ute av ledd. Alle skadene kan fikses og gro, til en viss grad.  Skaden som derimot ikke kan fikses er ryggraden min. I sammenstøtet og i det kroppen min blir kastet rundt skjer det noe med ryggen min.  Ryggvirvlene TH3 og TH4 blir presset sammen og brekker. Inni ryggvirvlene sitter nervene som styrer funksjonen til kroppen min. Til beina, til tærne, blære, tarm, muskler, hudfølelse. Ryggvirvlene klemmer på nervene og ødelegger dem.All funksjon opphører og det er ikke lenger liv i de delene av kroppen som det var før.Jeg kan ikke lenger styre de funksjonene selv.

12.44.   10 minutter tidligere gikk jeg på beina, jeg danset og bevegde kroppen slik jeg hadde gjort i 19 år. Bilulykken forandret alt.

Det har gått snart fem år. Jeg har fortsatt ikke bevegd på beina, tærne, hoftene. Jeg kan ikke reise meg, gå, løpe, danse. Jeg kjenner fortsatt ikke noe når man stryker på meg, og jeg kan fortsatt ikke styre verken tarm eller blære.

 

Likevel har  det skjedd forbedringer. Kroppen min har tilpasset seg lammelsene. Jeg har opparbeidet meg balanse nok til at jeg klarer å kontrollere kroppen og sitte skikkelig. Jeg har blitt sterk i armene og en kløpper på rullestolkjøring. Jeg har enkelte "flekker" på kroppen hvor jeg kan kjenne en viss berørelse om noen stryker meg der. For rundt et år siden fikk jeg "tak" i de øverste magemusklene og har siden den gang klart å jobbe mer med dem slik at jeg kan bruke dem til min fordel. Når jeg står stroppet fast i ståstativet mitt føler jeg press på beina.

"Så fantatisk, det viser jo alt alt er mulig og at håpet ikke er ute!"  Har jeg hørt fra utallige mennesker. 

Hvor mange er det som får ødelagt kroppen på en sånn måte , som faktisk kommer seg opp på beina igjen ?

 

Jeg bruker ikke tid på  håpe. Istedenfor bruker jeg tid på å leve, lære, oppleve , gjennomføre og overraske meg selv. Jeg ble lam når jeg var 19 år., noe jeg er takknemlig for i dag. Det at det skjedde såpass tidlig i livet mitt gjør også muligheten for å ha et fullverdig liv større. Jeg har nå hele livet til  å øve meg til å bli flinkere, mer selvstendig. Jeg lærer noe nytt for hver dag som går og blir aldri lei av hvordan jeg klarer og positivt overraske meg selv.

Jeg har mistet mange funksjoner og muligheter til ting som du kanskje har, men det vil ikke si at jeg har det mye verre enn deg. Jeg har dager der jeg tenker " Faen, hvorfor kunne ikke noen sette den risen en hylle ned slik at jeg får tak i den!", eller " søren, hvordan skal jeg få tak i den cden når den ligger på andre siden av sengen". Men jeg tenker aldri, "Jeg kunne ønske jeg kunne gå igjen slik at jeg får tak i den risen".  Jeg ser heller ikke på bilder av meg selv fra før ulykken og tenker tilbake på hvor godt det var å gå. Istedenfor tenker jeg " Oh, så rart, jeg kan stå på bildet!, det er jo ikke sånn det skal være!
Når jeg står i ståstativet mitt vil jeg helst bare ned igjen i sittende stilling fordi det føles rart å stå på den måten.   Jeg har mine dager når jeg klager, for all del. Men da er det fordi kroppen har smerter, og jeg kan tenke meg at det ikke er mange som er spesielt fan av smerter, uansett om de kan gå eller ikke.

Jeg er ikke bitter, jeg er ikke deprimert og lei for at jeg er lam.  Jeg setter pris på at jeg lever og tar en dag av gangen.

Så hvorfor skal jeg håpe på at kroppen bare magisk skal bli bra igjen og at alt skal gå tilbake som før? Hvorfor skal jeg utsette meg for skuffelse etter skuffelse når forventningene ikke står til realiteten?

Ikke be meg håpe, se meg leve istedenfor. 

 




 

 

  • Vær nysgjerrig!

    Nå er det ikke mer enn 3 månder igjen til fem års markeringen for ulykken. 

    På de fem årene har jeg  snakket om ulykken og alt som hører med nesten daglig, og for å ikke snakke om å tenke på det.
    Både kjente og ukjente har ting de lurer på, og jeg har svart så bra jeg kan hver gang.

    De fleste er veldig usikre på om de kan spørre meg , og ikke minst hva som er greit å spørre om. Jeg bruker å si " Spør, så svarer jeg på det jeg vil svare på":

    Man skulle kanskje tro at det er vanskelig å tenke tilbake på alt det vonde, alt det traumatiske og alle de dårlige minnene.  Det er ihvertfall det som kanskje er naturlig i en sånn situasjon, vil jeg tro?
    Men med meg så er det ikke sånn i det hele tatt. Mange blir overrasket når jeg begynner å prate om alt fordi jeg gjør det så fattet og uten at det går inn på meg.
    Jeg føler jeg snakker om ulykken og alle andre "vonde" opplevelser som om jeg skulle ha snakket om sokkene mine. Jeg blir ikke følelsesmessig, jeg tar meg ikke nær av noe, og jeg syns ikke det er ubehagelig å prate om. 

    Jeg har alltid vært en veldig åpen person , som lider av alvorlig munndiare ( jeg slutter aldri å prate om du lar meg få sjansen til det). En historie mamma elsker å fortelle (som jeg derfor alltid forteller før hun får sjansen), er den gangen når jeg var 7 år og kom hjem til mamma med fem kroner. Det hadde jeg fått av en mann som ga meg den om jeg kunne være så snill å gå hjem  fordi jeg snakket så mye.    

       Det har vært naturlig for meg fra starten av å snakke om tingene, og jeg har for lengst fått snakket ut om det.  Er jeg lei av å prate om ulykken? Nei, jeg er ikke det. Rett å slett fordi jeg tror det er viktig å ikke glemme det som har skjedd. Jeg tror jeg hadde glemt mye om jeg ikke hadde snakket så mye om det som jeg gjør, å det vil jeg ikke. 

    Jeg setter pris på de som tørr å spørre meg om ting de lurer på. Det er utrolig mye man kan lære av dette. Hvordan man ser på rullestolbrukere, det at man ikke skal syns synd på, listen er uendelig. 

    Jeg er veldig streng på at folk ikke skal syns synd i meg. Hvorfor? Det er selvfølgelig trist at jeg ikke kan bruke beina lenger, men jeg har det tross alt bra. Når jeg får en " Åh, stakkars deg" slengt i trynet føler jeg meg liten. Veldig liten. Jeg føler meg ikke sånn til vanlig og føler ikke at jeg har det verre enn dere som kan gå. Det at man sitter i en rullende stol gjør ikke automatisk livet mindre bra. 

    Jeg får spørsmål om alt fra  hvordan kroppen fungerer, om jeg kan ha sex og hvordan det er, hvordan det er å sitte i rullestol, hvor mye jeg kjenner osv.  Jeg svarer på alt så godt jeg kan. 9 av 10 ganger sitter de igjen med et " åh, det visste jeg ikke". 


    Det var dagens handikap-rullestol-ulykke-og-deterikkesyndimeg- prat ! :)

     

    Hver eneste gang jeg har vært på Ikea de siste 5,5 årene har jeg tatt bilde av meg med en lampeskjerm på hodet. Her er gårsdagens eksemplar. 
    Jeg har hørt det er viktig å lage sine egne tradisjoner :D 







    Håper dere har en flott fredagskveld! 

  • En morsom promillekontroll.

    Hei hopp og god kveld:)

     

    For et par dager siden skreiv jeg et innlegg om at jeg hadde hatt foredrag på politistasjonen for en gjeng politistudenter. 
    Om jeg  forsto det rett hadde de en siste forberedelse før de skulle ut på veiene og patruljere.
    Jeg spøkte med at det hadde vært morsomt om jeg ble stoppet av dem etter å ha vært der å pratet.

    I går dro jeg og samme asisstenten som var med meg på forestillingen ut for å handle. På vei til kjøpesenteret blir jeg vinket inn i en sidelomme der det står flere politibiler.
    Begge måtte trekke på smilebåndet når vi skjønte at det faktisk var samme gjengen jeg hadde foredrag for .-nøyaktig en uke tidligere!

    Det tok ikke lang tid før de skjønte at det var meg som satt i bilen, og kom med gode ord om foredraget mitt. "Utrolig flott av deg å komme å prate med oss, det var mange av oss som hadde tårer i øynene" var det ei som sa. En annen politimann kom å sa at det var kjekt at jeg kunne komme å fortelle om ulykken, og at det var kjekt å se at alt hadde ordnet seg så bra og at jeg hadde fått bil og sånt.

    Når jeg fremdeles øvelseskjørte ble jeg stoppet i 2 promillekontroller. Jeg er sikker på at politiet tror at jeg driver med " drinking and driving", for i går hadde jeg min tredje.
    Det er like artig hver gang jeg skal blåse , jeg har nemlig ikke kraft nok i lungene på grunn av utrolig dårlig lungekapasitet og mangel på magemuskler.

    Det gikk sånn her :

    Hun : Sånn, nå kan du bare blåse i røret , hold så lenge som mulig.
    Jeg tenker " ha, dette kan ta sin tid" , og gir alt og blåser alt jeg har, men likevel langt ifra hardt nok.
    Hun lager en grimase og ser på en annen politidame som står ved siden av henne. 
    Jeg ler litt og trekker på skuldrene.
    Hun: Hm, vi prøver igjen, prøv å blås enda hardere
    Jeg tenker "DET er nok lettere sagt enn gjort", men prøver på nytt og føler nesten at jeg blåser ut innvollene mine i et tappert forsøk på å gjøre blåsetesten fornøyd nok til å slutte å pipe.
    Hun lager nok en grimase og ser på nytt på den andre politidamen og lurer på hva hun skal gjøre. 
    Jeg ber om å få holde maskinen selv slik at jeg slipper å bøye meg frem, og prøver nok en  gang. Jeg klarer derimot ikke å la være å le fordi jeg vet at det ikke kommer til å fungerer denne gangen heller, så det ble nok et halvhjertet forsøk. Jeg avslutter med å mumle " heh, jeg har dårlig lungekapasitet" 
    De begynner å snakke om andre måter å gjøre det på, mens jeg sitter der å småler for meg selv og titter bort på assistenten som ikke kan gjøre annet enn å riste på hodet og le sammen med meg.
    Til slutt finner de ut at om de trykker på maskinen samtidig som jeg prøver å gi dem den lille luften jeg har ( nok en gang), så kan det muligens gå.
    Til alles store lettelse ( spesielt lungene mine), ga siste forsøk resultater, og hun kunne fortelle meg det jeg allerede visste, - jeg hadde ikke alkohol i blodet.

    De ønsket meg lykke til videre og jeg kjørte videre med støle magemuskler og lunger som der å da hatet både meg og politiet. 

    Morsomt for både meg og studentene at det var meg de stoppet, og alle sammen fikk seg en god latter! Med min flaks blir det nok ikke siste gang jeg blir stoppet av dem , jeg har tydeligvis en "promillekontroll- magnet" innebygd en eller annen plass i bilen.

     


     

    Ha en fortsatt fin kveld videre! :)

     


     

  • Google it, Topp 10.

    Det er ingen tvil om at Google er en hjelpende hånd og til tider verdens beste venn.  Bestevenner kommer med gode ord, hjelper deg når du trenger det og ikke minst får deg til å le!
     Noen ganger når jeg kjeder meg går jeg på Google og finner på noe random å søke på bare for å se hvor mye rart som kommer opp.

    I dag har jeg googlet Rullestol og Wheelchair.

    Dette er topp 10 av resultatene :

    På 1.plass har vi dette fantastiske bildet av selveste meg. Lam- i rullestol.  Et blikk sier mer enn 1000 ord sies det, i dette tilfellet sier bildet mer enn 1000 ord.

    Andreplassen går til denne fantastiske fyren som tydeligvis ble født med en god dose guts,eller som eventuelt har misforstått ordet Farlig. 
    Uansett utrolig bra gjort av ham ! ( og idiotisk, jeg klarer ikke helt å bestemme meg) 




    På tredjeplass finner vi denne "rulle"stolen. Ser dere hva den er laget av?
    Jepp, du ser rett, den er laget av lego! Awesome-skalaen hadde gått rett til himmels om jeg hadde fått rullet rundt i denne!
     

    Videre nedover på listen finner vi tidenes søteste rullestol. Denne søte greia er en rullestol for bamser! Mamma, pappa, hvorfor hadde ikke mine bamser rullestol når jeg var liten?

    ¨

    Femteplassen får det til å klø såpass i fingrene at jeg må holde meg fra å rulle inn i boden for å finne frem bildekkene. Er det dette man kaller hell on wheels?

    På sjetteplass finner vi noe jeg egentlig ikke helt hva er, men det ser kult ut! Tror det kanskje kan være en hestehengerting , men det sier jeg ikke høyt i fare for at de hestegærne vennene mine skal få ideer. 

    Dette bildet fikk meg til å tenke på hvordan det hadde vært om Leah også hadde egen rullestol. Da kunne vi vært rullebestiser som rullet rulletur på rullestoler sammen. En fin sjuendeplass!


     

    Åttendeplassen kan ikke fylles ut bedre enn med dette fantastiske bildet ,som er veldig forklarende på hvordan man noen ganger føler seg når man er rullestolbruker. Hvorfor er dere så redd for rullestolen? Oh right, det var det monsteret ja..


     

    Jeg hater rosa, og jeg er fysisk allergisk mot elektriske rullestoler, men denne var så fancy at den fortjener niendeplassen.

    På 10ende plass finner vi et klassisk eksempel på at de som designer hus tydeligvis tror at rullestolbrukere ikke har behov for å gå på do. 






    Helt på slutten legger jeg ved et bilde som har blitt lagt ut på bloggen før, men som i dette tilfellet fortjener å bli tatt frem igjen. Dette er en tegning av meg som en venn av meg har tegnet for en stund tilbake. Jeg bare elsker denne tegningen!



    Ha en fortsatt fin tirsdagskveld ! :)

  • Søndag,- feeling it

    God Søndag :)!

    Dette må være den første søndagen på lenge der jeg faktisk føler og nyter at det er søndag og det at det er lov å slappe av. 
    Morgenen startet med  husarbeid og en 40 minutters morgentur med Leah.  Nå slappes det av på høyt nivå i heimen :D

    Søndagsfølelse, hvorfor får jeg deg ikke oftere?

    Hun ER så nydelig!







  • Cecilie- nå også i butikkene

     

    Jeg blir helt lamslått jeg! 






    Dere kan tro jeg lo godt når jeg kom inn på Meny i dag og fikk se plakat etter plakat med dette. 
    Jeg kommer aldri til å bli lei av lammevitser.

  • Foredrag på Politistasjonen

    God aften :)!

     

    For noen uker siden fikk jeg en telefon fra en av de koseligste politimennene jeg vet om, ved navn Tommy. 
    Tommy er en av dem som er med på forestillingen "Ikke tøft å være død"  som Trygg Trafikk holder årlig for alle 10 klassinger i Rogaland. Jeg ble kjent med ham når jeg ble introdusert for TT samme året som ulykken skjedde, og har siden da både hatt foredrag og vært på tv sammen med ham i forbindelse med Trafikksikkerhet.
    Han spurte om jeg ville ta meg en tur på politistasjonen å holde foredrag for politistudenter, på samme måte som jeg gjør når jeg holder foredrag for TT. Det sier jeg selvfølgelig aldri nei til!
     Kvart på 11 i dag ble jeg hentet inn i et auditorium av en hyggelig politimann, der det ventet en gjeng med kommende politimenn -og damer.  I 20 minutter satt jeg der foran dem og fortalte hvem jeg er, om ulykken , tiden etter og hvordan det er nå. 
    Som takk for at jeg ville komme å fortelle fikk jeg en nydelig blomst :)!

     





    Assistenten min som var med syns det var overraskende hvor fort jeg kan skifte sinnstilstand . Jeg drar dit glad og fornøyd  men når jeg først sitter foran publikum drar jeg meg selv ned på et nivå som gjør det mulig å fortelle om ulykken på en måte som gir inntrykk. Når jeg da skal ut av den tilstanden igjen er jeg akkruat som jeg var før foredraget og føler jeg har gjort noe nyttig. Det er rart hvordan jeg har gått fra å være livredd å snakke til  folkemengder, til å ikke trenge å forberede meg i det hele tatt uansett hvor mange mennsker det er snakk om. 


    ( Bildet er tatt fra video som ble tatt opp, derfor uklart bilde)

     Jeg føler virkelig jeg gjør noe bra og som kan hjelpe andre til å forstå viktigheten med å ta sikkerheten til både en selv og andre seriøst når man sitter bak rattet. Jeg håper inderlig at jeg får fortsette med dette i lang tid fremover!

    I dag har vi også vært en liten tur på dyrlegen med Leah som har fått en kul på ryggen. Heldigvis var det bare en tett talgkjertel som sannsynligvis vil ordne seg selv med litt tid.

    Jeg lot assistenten ( også kalt frøken virvelvind) være igjen i huset for husarbeid mens vi var på dyrlegen med Leah. Når vi kom tilbake var det som å rulle rett inn i en Ikea-utstilling. Det er nesten utrolig at hun har klart å fått vekk så mye støv på så liten tid. Looking good!



    Håper alle har hatt en fantastisk dag :)

  • Tur-retur Stavanger- Kina

    Hei!

     

    På lørdag klokken 12 satt jeg meg i bilen ,vel vitende om at jeg ikke skulle ut av den før 7-8 timer senere. 
    Bilen var fullpakket med alt av utstyr jeg bruker til daglig, og bagasjen til tre jenter som skulle ut på tur. Med meg i bilen hadde jeg en av de nye assistenene mine.Ei gærn lita trulte på 19 år med energinivå på langt over maxnivå, og den stakkars venninnen hennes som sikkert ikke var klar for å tilbringe så mange timer med meg i en kasse med hjul på. 
    Oslo var målet, og humøret på topp! 


       Det har seg nemlig sånn at jeg har en merkelig tendens til å bare bli kjent med folk som bor i Oslo. Mine tre aller nærmeste venner bor/kommer fra storbyen( eventuelt Kina, det føles ihvertfall ut som avstanden er ca lik).Heldigvis har en av dem forvillet seg ned i bunnen av Norge, slik at hun nå bare bor 20 minutter unna meg.
    Vi snakker til vanlig sammen hver eneste dag alle sammen, men av og til er det fint å kunne sees under 6-8 øyner også. Derfor sa jeg til meg selv "Cecilie, nå har du lappen, du kan kjøre til Oslo!". Venninnen min fløy til Kina (Oslo) dagen før oss, så alle mann var på plass.




       En liten stund før Kristiansand tenkte jeg for meg selv at jeg hadde vært flink om jeg ihvertfall kom meg dit før nestemann (dame) kunne ta over. Når vi kom dit tenkte jeg at igrunn hadde jeg det helt fint, og at det ikke kunne skade å kjøre et lite stykke til. Ett par timer senere stoppet vi fordi frøken  trengerihvertfallikkemerenergi  absolutt ville ha kaffe. Jeg slengte beina ut av døren og satt der å dinglet (dyttet i beina slik at det såg ut som jeg dinget med dem) for å få skiftet litt på sittestillingen.  Jeg hadde sjansen til å bytte med en av de andre denne gangen også, men på ett eller annet tidspunk hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle klare det alene.   Et par timer senere parkerte jeg bilen foran hotellinngangen og vi ramlet ut av bilen sammen med all bagasjen og kom oss på hotellrommene. 
    På mange måter skulle dette være en "selvstendighetstur" der jeg ville prøve å gjøre ting litt alene, og samtidig vise meg selv at jeg klarer mer enn jeg tror. Derfor hadde jeg et eget rom og jente et annet. Vi var så heldig (jeg vet ikke helt om det er det rette ordet) at vi fikk rom vegg i vegg, -og med dør imellom. 
    Jeg må ha med meg en av super assistentene når jeg er ute å reiser, men jeg trenger ikke hjelp hele tiden, så når jeg gjorde andre ting fikk de gjøre det de ville.







    Jeg har virkelig storkost meg sammen med verdens beste venner.  Ene dagen ble jeg bdratt ned i tjukkeste sentrum av en viss Mr,trafikklærer bare på pure faen, (samme person som fikk meg opp i 30 meters høyde når jeg var i Oslo sist, og som nå har gjort at jeg har utviklet lift-allergi). Jeg trodde det var ille med felt, trafikklys , rundkjøringer, overgangsfelt og gudene vet hva her i distriktet ,men da tok jeg grundig feil. Heldigvis klarer jeg å holde meg forholdsvis rolig. 
    Jeg hadde også et gledelig gjensyn med min kjære tante og et søskenbarn , noe som var veldig koselig med tanke på at jeg ikke har sett dem på over 4 år!




    I går pakket vi igjen bilen , men dette gangen var vi ikke mindre enn 4 jenter i kassebilen.  Denne gangen presset jeg meg ikke like hardt siden magen min nektet å være venn, så jeg kjørte bare til like før Kristiansand før jeg kastet meg over i passasjersetet og lot bestevenninnen min ta over. Turen gikk overraskene fort, og vi var hjemme omtrent eksakt når klokken var 20.00.
    Sammen med 3kg godteri fra Sverige som en av mine kjære tok med til meg når han var der, rullet jeg til sengekanten og heiv meg i så fort jeg var ute av bilen. Aldri har sengen min vært så god som i går kveld!

     


    Jeg har kjøpt meg ny skål i dag, bare for å poengtere at sverige-godisen er Min, og bare Min.

     

    Jeg er stolt av meg selv. Nå er det 4 månder igjen før det er fem års markering for ulykken, og jeg føler selv at jeg har kommet lenger enn jeg trodde var mulig.

     

    Ha en flott kveld videre !

  • R0adtrIp!

    God kveld:)

     

    I skrivende stund ligger jeg i sengen med musikk på ørene , lesebrillene på nesetippen og tar det ruvende med ro.
    På lørdag drar jeg, bestevenninnen min ,en av de nye assistentene mine og hennes venninne ut på en 8 timers kjøretur til Oslo.
    De tre personene som står hjertet mitt nærmest kommer fra hovedstaden, så da sier det seg selv at jeg må ta turen dit iblant for å besøke dem.  Jeg er kjempespent, ikke bare fordi jeg elsker å roadtrips, men også fordi dette vil være første gang jeg kan kjøre selv på langtur.  Alle i bilen har førerkortet, men jeg vil ihvertfall prøve å kjøre mesteparten av strekningen selv. 
    Jenteprat, god musikk, fullpakket bil og godt humør, jeg gleder meg!  

    Jeg føler litt på det å klare seg selv for tiden. Nå har ting fallt på plass. Jeg har huset, jeg har bilen og førerkortet, jeg kan igrunn gjøre som jeg vil. Det eneste som plager meg er at jeg fortsatt trenger hjelp fra assistentene. Don't get me wrong, jeg er kjempefornøyd med dem alle sammen, men jeg savner det å kunne være helt selvstendig, uten å måtte ta imot hjelp fra noen. Derfor har jeg valgt å ha eget hotellrom denne gangen, for å få den følelsen av å være pittelitt mer selvstendig. I Januar er det fem år siden ulykken, og jeg føler endelig at jeg lever og har vent meg til livet som rullende. Det er fortsatt mye som må på plass, men nå lever jeg skikkelig. Selvom det fortsatt er en hel del jeg skal lære meg og gå gjennom så har jeg alt det grunnleggende på plass.Jeg har lært kroppen å kjenne på ny og vet veldig godt hva det vil si å være lam, hvilke utfordringer man får og hva man kan forvente seg. Jeg blir ikke lenger overrasket eller redd, og tar rett å slett ting knusende med ro. Jeg vet hva jeg ikke kan og kan, og hvilke muligheter jeg har, og for å være helt ærlig så går det helt fint. Nå er jeg ikke lenger hun som en gang kunne gå i hodet mitt, nå er jeg meg som sitter, ruller, som gjør alt med hendene. Det er igrunn helt greit, jeg klarer meg jo fint!

    1 September fyrte vi i peisen for første gang, så nå er jeg og min lamme og fettfrie kropp veldig klar over at det snart er høst og at kulden kommer snikende. Av og til tenker jeg at kroppen min må være feilkoblet , helt til jeg kommer på at jeg er meg og at ingenting egentlig stemmer uansett. Jeg er en istapp rett og slett, jeg fryser bare jeg hører ordet kulde, uten at jeg overdriver. Man må ta det med godt humør,det hjelper ikke klage å syte over alt. Jeg har i det minste en god venn i Mr.Varmeflaske , som tar vare på meg og er der for meg når jeg trenger det.

    Dessuten syns jeg det er fantastisk koselig med store skjef og luer :D







    Håper dere har det bra! :)




  • hits