Cilejentii -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Takk for meg :)



Det kommer en tid for alt, og nå er tiden inne for slutten på denne bloggen.

Bloggen ble startet bare måneder etter at jeg ble lam og har hjulpet meg gjennom både gode og vonde tider. Spesielt godt har det vært å få ha en plass å få ut tanker når det har blitt for mye for hodet. Det har hjulpet utrolig mye at dere , nye som gamle , har vært der for meg og støttet meg uansett om jeg har kjent dere eller ikke. Jeg har delt mange fine minner her, opplevelser, mestringer, og ikke minst reisen min gjennom det å bli selvstendig. Reisen er heldigvis snart over , etter snart 7 år. Det har skjedd ufattelig mye de siste årene , og hadde det ikke vært for at jeg har lagret bloggen fra start til slutt hadde jeg glemt mye. Nå har jeg sjansen til å sette meg ned å lese hvordan jeg egentlig har hatt det de første årene , i mange mange år fremover. 

Jeg er glad for alle brevene jeg har fått, Mail, telefoner, meldinger , og ikke minst nye bekjente. Jeg har også fått lov til å være med på mye spennende innen media grunnet bloggen. 

Men nå er det på tide å avslutte. Jeg har prøvd mange ganger før og likevel kommet tilbake , men denne gangen tror jeg at jeg er ferdig for godt. 

Jeg har uendelig mye godt foran meg og gleder meg vanvittig mye til et nytt liv der jeg kan gjøre som jeg vil og leve det livet jeg har savnet så mye. Nye minner skal lages og nye opplevelser står i kø! Ord kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg.

 

Så tusen takk for alt  kjære lesere, og takk for meg :)

 

 

 

  • Tatoveringen er ferdig

    Det er en kjent sak at man ofte angrer på tatoveringer. Spesielt når man er ung, dum og gjerne ikke tenker lenger enn til nesetippen.
    Jeg har i mange år angret på to av mine tatoveringer som jeg tok når jeg var 16 og 20. Begge spontane og helt uten mening. 
    I mars startet jeg et tatoveringsprosjekt som i prinsippet skulle bli ferdig veldig fort, men som endte opp med å vare i 6 måneder. 
    I går, etter til sammen 20 timer under nålen har jeg endelig noe jeg kan være stolt av, og jeg er kvitt de jeg angret på. Jeg elsker den!
    Tatoveringen symboliserer kreativiteten min, og tre generasjoner familie. Oldemor, mormor og mamma.
    Det er nå jeg skal tenke at det blir lenge til neste gang, men kjenner jeg meg selv rett så tar det ikke mange årene før det kommer flere,- forhåpentligvis mer gjennomtenkt.

    Hva syns dere?







     

  • Endelig venn med den elektriske rullestolen

    I dag hadde jeg en opplevelse jeg har ventet lenge på. 

    Når jeg var ferdig med opptreningen etter ulykken i 2009 fikk jeg utdelt en elektrisk rullestol til min store skrekk. Jeg var , er  og har alltid vært veldig sta, så jeg slo meg vrang å nektet å bruke den. Jeg var fast bestemt på at jeg klarte meg fint i den manuelle rullestolen og at jeg aldri kom til å bruke elektrisk. Det var ikke meg å sitte i en stol hvor man trykker på en knapp for å komme seg fremover. Og ikke minst- jeg ville ikke føle meg handikappet. 

    Opp gjennom årene har jeg slitt mye med nettopp det , å føle meg handikappet. Jeg har fått tilbud om å være med på diverse rullestolsport, møter, samlinger, etc. Jeg har alltid sagt nei fordi jeg har tenkt " hvorfor skal jeg menge meg med rullestolbrukere bare fordi jeg er en selv?". For all del, jeg har mange venner som sitter i rullestol, men jeg skjønte ikke behovet for å menge meg bare fordi alle satt i stol. Jeg har blitt både sint, lei og frustrert fordi folk ikke tenkte som meg, og jeg følte på mange måter at jeg ble satt i bås. Faktisk så unngikk jeg andre i rullestol i mange år av samme grunnen. Var jeg ute og møtte på rullestolbrukere gikk blikket mitt automatisk en annen vei i redsel for å få et smil eller  nikk som sa " jeg vet hvordan det er, vi er i samme bås". 

    Det er selvfølgelig en vond tanke, men det har bare vært vondt ment mot meg selv. Jeg har ikke hatt lyst til å innse realiteten. Og ikke minst har jeg vært redd for at det å innse det ville innebære at jeg mistet meg selv til noe jeg ikke visste hva var. For meg var den elektriske rullestolen den store stygge ulven som jeg helst ikke ville se. Derfor har den stått å samlet støv siden den gang. Rett før jeg flyttet til oslo tok jeg kontakt med ergoterapaut her angående å tilpasse stolen på nytt i og med at jeg har gått ned så mye. Jeg tenkte som så at det gjerne var på tide at jeg bet i det sure eplet. Først for en uke siden, over et år senere.- fikk jeg den tilbake. Nytt sete, ny motor, ny lader, og en skikkelig vask kom ut av det, og nå ser den ut som ny. 

    I dag ble den prøvd for første gang på snart 6 år.  Stolen passer meg perfekt og er god å sitte i. Den store bonusen  er ståfunksjonen. Når jeg fikk stolen var jeg godt over grensen på  hvor mye vekt den tålte når man bruker ståfunksjonen. Nå er jeg langt under grensen og det er helt trygt å bruke den. 



    Det er godt å endelig ha kommet til det punktet hvor jeg bare kan være stolt av meg selv istedenfor å tenke slik jeg har gjort før. Det vil komme godt med , for det nye store i livet mitt er at jeg skal rulle nordover på nyåret en gang, - og bli der.  Jeg har ikke annet valg enn å få polstret kroppen og gjøre meg klar til kampen mot vinteren, men jeg gleder meg så mye at det ikke kan skje fort nok! :)




  • hits