Cilejentii -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Underernæring

Nå har det gått snart to år siden vekten min sakte men sikkert begynte å minke. Til tross for at jeg sitter på rumpa, ikke trener og rett å slett er lat til tider har jeg mistet et helt menneske i vekt.
I starten elsket jeg kommentarene og i det hele tatt å bli mindre. Det var ihvertfall slik til jeg hadde en legetime med en lege som ikke hadde sett meg på lang tid , noe som endte med at jeg ble mildt sagt bekymret etter å ha sett ansiktet hans. Han henviste meg til spiseforstyrrelse psykolog, noe jeg ikke kunne annet enn å le av, jeg har jo ingen spiseforstyrrelse.
Når jeg for første gang fikk høre hvor mye jeg hadde gått ned i april i år holdt jeg på å falle av stolen. 40 kg mindre, hvordan kunne det stemme? Jeg fikk henne til å sjekke om maskinen var ødelagt, jeg hadde ingen tro på at 40 kg var riktig tall.

6 uker etter dette var enda 6 kg borte, men tenkte at det ikke var så mye å si, det var enda mye å ta av.. Etterhvert kom første time med psykologen på avdeling for spiseforstyrrelser. Første gangen ble siste gangen. Jeg har en tendens til å se over psykologer når de gjør jobben sin. Jeg vet hva de skal si og hvorfor de sier det. Tanken på at de prater med meg fordi det er jobben deres gjør at ingenting av det de sier biter på meg så det ble den ene gangen. Jeg visste derimot at noe måtte gjøres så jeg takket ja til ernæringsfysiolog.
Sjokket ble ikke mindre etterhvert som hun kunne fortelle meg at jeg var underernært og hva det innebærer. Nedsatt immunforsvar, nedsatt kroppstemperlatur, lettere å få sår, deprisjoner.. Jeg skjønte ikke alvoret i det før hun sa jeg ikke engang burde kjøre bil.

Helt siden ulykken har jeg vært sterk. Jeg har ikke latt noe få knekke meg, og jeg har vært svært lite lei meg. I det siste derimot har jeg vært som en følelsesmessig jojo ut

n å forstå hvorfor.  Jeg har fått sammenbrudd etter sammenbrudd, jeg har vært lei meg, syns synd i meg selv, alt det jeg til vanlig ikke merker noe av.

I forrige uke var jeg til legen med en liste blodprøver ernæringsfysiologen ville jeg skulle ta. Fra de forrige testene kunne legen fortelle meg at blodprosenten min hadde blitt lavere.

I dag ringte legen min og fortalte meg at jeg var veldig lav på B12 vitamin. Såpass lavt at han regnet med at jeg må ta sprøyter for det. Vi ble enig om at jeg skal prøve tabletter i en måneds tid før det fra og med i morgen.

B12 vitaminet anvendes til produksjon av røde blodlegemer samt bidrar til nervesystemets funksjon. Langvarig underskudd av vitaminet i kroppen gir noe som heter megaloblastisk anemi, som er en blodmangelsykdom. Vitaminet er noe kroppen trenger, men som den ikke kan produsere selv. Man får det i seg ved å spise Lever,oksekjøtt, svinekjøtt, fisk, melk og ost. Altså alt det jeg ikke spiser og ikke har spist på snart to år. Det kan også oppstå psykiske reaksjoner, som blant annet depresjoner.

Det var egentlig litt greit at legen ringte meg om dette i dag. Det er nemlig ikke meg å være lei og sint, og ihvertfall ikke at jeg syns synd på meg selv. Dette forklarer en hel del, samtidig som det viser at kroppen min ikke har det godt nå i det hele tatt. Noe må gjøres og det fort..hadde jeg bare visst hva..

Jeg har forhåpentligvis klart å stabilisere vekten.  Det er som jeg har sagt før veldig deilig å være så liten som jeg er nå, og ikke minst godt å høre alle kommentarene. Men når jeg ser meg selv i speilet nå syns jeg at jeg ser mer syk og sliten ut enn frisk og sunn så jeg kan ikke annet enn krysse fingrene for at det vil hjelpe å få i seg b12, og at vi finner andre ting jeg kan spise før det går helt galt.

I skrivende stund glafser jeg i meg godteri i håp om at det skal hjelpe litt, om ikke annet på humøret.

 

Lever, oksekjøtt, svinekjøtt, fisk, melk og ost.S

N

  • frøken hobby gal

    Jeg er som nevnt før en skikkelig hobby geek.

    Jeg har eget hobbyrom i huset,(dobbelt), og der stortrives jeg. Jeg har 949800204995 forskjellige hobbyer og like mye (om ikke mer) utstyr som jeg bruker til å lage de forskjellige tingene med. På grunn av ren giddalaushet ender det alltid opp med at rommet ser ut som Tyskland etter andre verdenskrig, Utålmodig som jeg er klarer jeg ikke alltid å vente til et prosjekt er over før jeg begynner på et nytt.

    .Av en eller annen merkelig grunn ser det ut til at jeg bare får mer å mer ting (noe som ihvertfall ikke skyldes at jeg har raidet en hobbybutikk...igjen). Av den grunn kjøpte jeg enda en skuffeseksjon til rommet på lørdag når vi var på ikea. I dag har vi satt den sammen og fylt den opp meg alt mulig av ting.(sikkert unødvendige hobbysaker).

    Etterpå hadde jeg et par timer til rådighet så da har jeg laget disse:







    Jeg har en salgsside på facebook der jeg selger det jeg lager. Ta en titt da vel, og ikke glem å lik siden!

     

    Trykk på linken for å komme til siden.

    Cile's kreative hjørne

    Hva syns dere?

  • Ny stue etter Ikea shopping.

    Etter at vi flyttet til dette huset har vi gjort mye på huset for at det skulle bli akkurat sånn som vi vil ha det. Jeg er var og er fast bestemt på å gjøre det til et fint hjem der vi kan kose oss. Vi har fått gjort veldig mye men det er nok fremdeles litt igjen. Helt siden jeg flyttet hjemmefra for snart 8 år siden har jeg hatt en  veldig mørk periode der alle møblene mine har vært svarte. Istedenfor å bytte ut alle møblene når vi flyttet hit malte vi ene veggen i stuen rød og hadde røde detaljer rundt om kring. Etter å ha bodd her i over et halv år å sett hvor mye hundehår og støv svart tiltrekker seg (hvit hårete hund + svarte møbler = ukult), bestemte vi  at vi skulle bytte ut alt med hvitt i stuen.(det vil si jeg, og deretter Chris etter litt overtalelse)  I går var vi på Ikea og fikk fylt opp bilen til det ikke var plass til en eneste ting til. Vi priser oss lykkelig over at vi har stor bil!


     Ser dere rullestolen ?

    Dagen i dag har blitt brukt til å montere alt vi kjøpte i går.



     Leah syns det var kjedelig, så hun satt i sin egen verden å tittet ut av vinduet.

    Nytt spisebord + stoler. Ny lysekrone som jeg er veldig fornøyd med, hjemmelagde lys på bordet samt nye C'er .





    Nytt stuebord og sidebord + nytt teppe

    Leah har fått sengen sin på plass slik at vi kan venne henne av å gå på sofaen.

    Gammelt bilde av peisen. Vi har nå fått nye hvite greiner til den gjennomsiktige store vasen.





    Slik så det ut før vi fikk det hvite:





     Den videre planen er at vi skal ha et teppe under spisebordet, samme type som under stuebordet. Vi har kjøpt hvitt tv bord som er helt make det svarte på bildet over. De svarte bokhyllene skal byttes ut med hvite, og i dag har jeg overtalt Chris til at den røde veggen skal bli grå istedenfor rød.

    Håper det blir bra ! :D

    Hva syns dere?

  • Noen sladder med bilen, jeg sladder med rullestolen

    Det snør det snør, tiddli bom, det er det det gjør, tiddeli bom..

    I fire år på rad har jeg håpt at snøen skal la vente på seg og krysset fingrene for at vinteren skal bli kort.

    Å ha rullende bein når det er snø ute er nemlig ikke lett.  Så lenge snøen ikke er dypere enn hjulene på rullestolen går det bra, men så snart det blir dypere sliter jeg med å komme frem. Når det i tillegg legger seg is under snøen blir det et mareritt å manøvrere stolen.  Det blir litt som å kjempe seg gjennom et tykt lag med sand.  I tillegg til at det er vanskelig å komme seg frem innebærer det at alt blir vått når jeg først er ute. Hendene mine blir iskalde og våte i løpet av svært kort tid fordi drivhjulene hele tiden tar nedi snøen. Kroppen tar alltid til seg alt av kulde og det eneste som hjelper er timesvis forran peisen.

    Det eneste positive med snø er at det er morsomt å lage mønster i snøen med rullestolen. Du lager kanksje snøengler? Jeg lager sirkler og annet mønster!

    Is derimot er bare morsomt. Jeg kommer meg lettere frem med litt kontrollert manøvrering, og har det samtidig veldig gøy!

    Hvorfor ikke ha det gøy når man kan ? Noen sladder med bilen, jeg sladder med rullestolen.  Ingenting er som å stille seg i toppen av en bakke å bare seile ned. Jeg bruker å ta fart, sette utfor bakken ,før jeg midt i bakken låser hjulene å sklir videre. Jeg har hørt mer enn en gang at det er nervepirrende å se på.

    Selv om is er morsomt er det desverre svært kjip at vinteren varer så lenge. For det meste blir jeg sittende inne fordi det er så få muligheter til å komme seg ut. Det kan forståelig nok bli kjedelig i lengden. I 2o1o satt jeg inne i ikke mindre enn tre månder..

    I år ser det ut til at vinteren ikke lar vente på seg. De siste dagene har det både haglet og snødd tett , og i dag la det seg på veiene. Det er mulig det er på tide å innse at det er ingen vei tilbake..

     Etter å ha mistet telefonen 343576878 ganger i gulvet fant den i dag ut at det var på tide at skjermen knuste. Noe overraskende etter at jeg har både badet den og kjørt over den et par ganger tidligere. Heldigvis har jeg forsikring ( jeg lærte etter forrige knuste skjerm).



    Ble den ikke fin ?

     

    For å oppfylle noens ønske om å se meg med briller slår jeg to fluer i en smekk med dette bildet fra jobb hos Trygg Trafikk i forrige uke:





    Jeg føler nerdenivået når toppen når brillene er på, men det er egentlig helt greit.

  • Jeg har verdens beste leger

    For fire år siden ble jeg tildelt en kvinnelig fastlege her i Stavanger og var strålende fornøyd med det. Jeg ble derfor svært overrasket når jeg første gang valset inn på kontoret hennes og ser en eldre mann sitte der.

    Jeg hadde  problemer med ryggen før ulykken, og det var av den grunn jeg måtte til legen . Noe av det første han sier til meg er at jeg er for tjukk. Jeg ble mildt sagt overrasket og såret og tenkte at dette kan ikke være en god lege. Jeg husker jeg gikk fra legesenteret med et indre sinne og med en tanke om at jeg aldri skulle tilbake dit.

    I dag rullet jeg inn på kontoret til samme legen, med et stort smil.

    Grunnen til at det var den mannlige legen den gangen var at min kvinnelige lege hadde permisjon.  De siste fire årene har jeg gått vekselsvis mellom den ordinære fastlegen og den eldre mannen alt ettersom hva det gjelder.

    Fastlegen min er en dyktig lege som har hatt med meg å gjøre etter ulykken. Jeg går til henne jevnlig for å passe på at kroppen fungerer slik den skal.
    Den andre legen går jeg til når det er ting jeg føler jeg virkelig trenger svar på, eller når jeg trenger å bli tatt skikkelig seriøst.

    Det er alltid like kjekt å ha time hos ham. Han blir like begeistret for lysene på hjulene mine hver eneste gang og viser meg frem til de andre pasientene på venterommet. " SE DA! Hun har LYS på rullestolen sin!!".

    Noe av det som er så godt med ham er at han alltid har et hav med gode ord til meg. Han roser meg opp i skyene og forteller meg hvor flott jeg er og hvor imponert han er av at jeg har klart meg så bra tross alt. Han sier selv at han prøver å lete etter tegn til depresjon hver gang vi møtes fordi han syns det er så utrolig at jeg klarer å holde hodet hevet. Han avsluttet timen i dag med " om du noen gang har spørsmål eller bare har behov for å prate så ringer du bare jentene (sykepleierne på legekontoret) så fikser de en time til deg!.

    I dag har jeg fått svar på to av de største spørsmålene mine om kroppen min.

    1. Hvorfor jeg har så vondt i siden
    2. Hvorfor håndleddet og underarmen på høyre side "hakker" når jeg tar opp å ned håndleddet.

     

    Smerten i siden har jeg hatt helt siden det begynte å vise på meg at jeg gikk ned i vekt. Ingen har funnet ut hva grunnen er til tross for mange forskjellige undersøkelser.
    Det var derfor svært overraskende når jeg fortalte ham at jeg hadde vondt i siden og han svarte med " Det er klart du har vondt, se hvordan du sitter!". Han kunne også trykke på der jeg har vondt uten at jeg sa hvor smerte var. Det viser seg at jeg ikke har nok "polstring" lenger rundt magen til å holde meg oppe nok. Dermed faller jeg fremover og det nederste ribbeinet mitt trykker på nerver og annet som lager smertene. Det eneste som er å gjøre med det er å strekke seg ut av og til.
       Jeg kan nesten ikke tro det tok så lang tid uten at noen fant ut noe, og så sier han det uten å blunke..

    Det andre spørsmålet var høyre hånden min. Hånden min var mildt sagt knust etter ulykken så det ble satt inn en metallplate i underarmen min. Når jeg løfter opp og ned selve håndleddet "rister og hakker" hånden min når jeg beveger den. Om man legger hånden lett på håndleddet mitt når jeg gjør de bevegelsene vil man kjenne at det knirker. Han holdt på i under 4 sekunder før han kunne fortelle meg at det var sener som ble ødelagt i ulykken på grunn av  bruddene som nå ikke kan gli som vanlig. Jeg har ikke tall på hvor mange leger jeg har spurt, til og med ortopeder.

    Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med legene mine. Det hjelper mye når det ofte er noe galt med kroppen og man har et tonn med spørsmål.

     

    Hvordan er din lege?

  • Når man ikke kan føle kroppen sin.

    Noe av det mest krevende med å være lam er at man må kjenne og passe på sin egen kropp 24/7.

    Jeg mangler følelse så å si over alt fra under armene og ned. Det vil si at jeg må passe på over 80% av kroppen til alle tider.
    Når man mangler følelse og er i lite bevegelse pga lammelsene er det stor sjanse for å utvikle trykksår. Det skal ikke mer enn en liten fold i sengen til om man ligger for lenge, eller at man har på seg en bukse med store sømmer, sokker med sykant over tå-knokkelen, osv.

    De stedene på kroppen jeg hele tiden må passe på når det gjelder trykksår er :

    • Rumpa (spesielt sitteknutene, som er rett under rumpeballene )
    • Hoften
    • Hæl
    • Utsiden av fotsålen/ lilletåen
    • Storetå- knokkelen
    • Kneskålene.

     

    For meg som sitter såpass mye er det veldig viktig at jeg klarer å unngå sittesår. Får man det innebærer det månder, kanskje år før sårene gror.
    Når man ligger er det veldig viktig at det man ligger på er helt rettet ut så det ikke dannes folder under deg, og at man har en god trykkavlastende madrass tilpasset din kropp.
    I tillegg til å passe på hvordan man ligger er det viktig å tenke på at man ikke føler noe og kan derfor ikke vite om man ligger vondt eller ubehagelig. Ikke kjenner man hvor det presser heller, så derfor er det veldig viktig at man snur seg ofte. Det tar ikke mer enn 3-4 timer å lage et trykksår, ofte mye kortere. Når skaden først er oppstått er det ingen vei tilbake. Det som skjer er at du stenger av blodtilførselen i området og etterhvert dør vevet.

    Om natten har jeg to puter ekstra i sengen som jeg bruker for å avlaste.  Den ene legger jeg under foten slik at hælen og lilletåen henger fritt i luften, og den andre har jeg mellom knærne samt at den øverste foten ligger oppå puten slik at hælen og lilletåen blir fri der og. Når jeg ligger på ryggen har jeg en pute som jeg legger begge beina på slik at hælen blir fri.  Når man ligger blir sitteknutene skult slik at man ikke får trykk der, men det er viktig å ikke ligge for lenge. 

    For at jeg ikke skal få trykksår ligger jeg aldri lenger enn toppen 4 timer i en stilling. Da må jeg våkne midt på natten for å snu meg før jeg kan fortsette søvnen. Heldigvis er det så vane nå at jeg våkner av meg selv innen tidsfristen.

    Det som også er krevende når man ikke føler noe er visst man skader seg. Det har flere ganger hendt at jeg har skadet kroppen hvor jeg ikke kjenner det uten å ha merket det på timer. Jeg har blant annet brukket tåen.  Vimsete som jeg er er det ikke alltid like lett å kjøre rett frem, og spesielt ikke med motor i hjulene. Dette innebærer ofte at jeg kjører inn i ting med beina først,( Det er dessuten en ypperlig måte å åpne dører på) Når jeg lager mat må jeg alltid tenke på varme og kulde og at jeg ikke skal sette noe på låret.  Jeg har ofte skjærebrettet i fanget fordi det er enklest , så da må jeg tenke meg om hver gang jeg bruker kniv. 

    Det aller verste derimot er at jeg ikke alltid har kontroll på hvor beina er. Det hender at de faller av fotbrettet å skraper nedi bakken. Det kjenner jeg ikke, så når jeg er ute å triller må jeg hele tiden titte ned for å forsikre meg om at de fortsatt er på plass .En gang for ikke så lenge siden kjørte jeg over min egen fot uten at jeg merket det.

    Selv om man ikke kjenner noe så har man fantom smerter.  Det oppstår en slags overfølsomhet i ryggmargen når den ikke lenger får impulser fra en manglende del av kroppen. Ryggmargen begynner å sende impulser på egen hånd til hjernen, der de blir opplevd som smerter.. Dere har kanksje hørt om de som har amputert en del av kroppen og som kjenner den selv om den ikke er der lenger ? Til tross for at jeg ikke kjenner tåen min, har jeg hatt syke smerter i den i en uke nå. Det kan enten bety at det faktisk er noe galt, eller at det at jeg tenker på det gjør det verre. Fantomsmerter kan føles som stikkende, brennende, kilende, intense smerter. For meg kan det ikke beskrives på en annen måte enn at det sitter noen inni tåen min å stikker villt rundt seg med en minikniv.

    Det var dagens læring !:)



    Har dere tenkt på dette før ?

  • Julemiddagsresterholiker Cile

    Det har skjedd et mirakel i år!

     

    I nesten ti år har jul bare vært jul. Jeg har ikke hatt julefølelse, ikke gledet meg noe spesielt og det har egentlig bare vært et ork med alle de gavene man må kjøpe.

    Jul har rett å slett bare vært jul, uten julefølelse, uten noen spesiell glede.

    Men i år derimot  blomstrer julefølelsen så mye at det snart bobler over ! Julesangene har festet seg på hjernen, jeg har tusen ideer for hvordan jeg skal pynte huset, gaveideene hopper rundt inni hodet mitt og jeg mimrer om hvordan vinduene mine brukte å se ut når jeg var barn.

    Rød tape som klistrer seg ujevnt til vinduet, snørspray som er et rent mareritt å få av, vinusklistremerker overalt  og ikke MINST de fantastiske papir lenkene som tar år å lage og som ser like stygge ut uansett hvor hardt man prøver.  Det er litt av sjarmen til julen.

    Og MAT!  Jeg kjøper fenalår hver eneste år til tross for at jeg aldri klarer å spise det opp. Ingenting er som å sitte med kniv og fenalår å bare stappe innpå.

    Av all julemiddagen er kålrabistappe og pinnekjøtt på topplisten. Vi har som oftest både det ene og det andre fordi vi er så sinnsykt mange som feirer sammen, men det er alltid rester!

    Julemiddagsresterholiker Cile!

    Riskrem er selvfølgelig et must, men mormors Delfiakake er livsviktig! Delfiakake og tropisk aroma er noe jeg kan tenke meg å leve på.

    Det eneste negative nå er at jeg ikke tåler mye av det lenger så da må jeg bare leve i eventyrverden og drømme at jeg bader i all denne maten.

    I år skal jeg til og med sende minst et julekort til en heldig sjel!

     

     I  dag er det 65 dager til jul

     

  • Cecilie aka paint - elskeren presenterer...

    Dagens kreative!




  • I dag er det refleksdagen!

    Visste dere at det er den nasjonale refleksdagen i dag ?

     

    I fjor hadde Trygg trafikk jenter som gikk rundt med refleks- englevinger og ga ut refleks til folk i byen. Det var en interessant kveld der en av jentene ble velsignet og det var munketog i byen.
    I dag har jeg sammen med Trygg trafikk vært i byen å gitt fra oss en hel haug med reflekser til forbigående. Det var litt spennende å se hvem som tok i mot og hvem som ikke engang så opp når vi spurte. Fra det jeg så i dag er det eldre mennesker som er minst interessert. De gikk mildt sagt rett forbi uten å så mye som å se på oss.  

    Jeg hadde utstyrt meg med mer enn nok varme klær, og før jeg dro hjemmefra klistret vi reflekser over hele stolen.   Vi fikk delt ut en hel haug med reflekser, så nå håper jeg det er mange i Stavanger by som går rundt med reflekser.

    Når halvparten var delt ut kom det en fyllik bort til meg som sa jeg var en nydelig dame.  Fylliker har sine søte sider til tider.

    Akkurat i det jeg trodde vi hadde overlevd en refleksdag uten å bli velsignet kommer det en ung dame bort til meg og setter seg ned på huk. Vi pratet litt før hun spurte hva jeg tenker om gud. Nå har det seg sånn at jeg kanksje er den minst religiøse personen i verden, men jeg respekterer selvfølelig de som tror. Poenget er ihvertfall at det endte opp med en velsignelse, i år også.

    Tidligere på dagen hadde jeg en trippel kjøretime som gikk bra. I den farten vi er i nå er det snart både glattkjøring , mørkekjøring og langkjøring. Glede!!






     

     

  • Cecilie i rullestolen, eller bare Cecilie ?

    I gårsdagens innlegg spurte jeg dere hva dere tenker når dere ser noen i rullestol.

    Før jeg traff Chris var jeg veldig usikker og selvtilliten min var ikke verdens beste. Jeg følte at jeg ble stirret på, at andre mennesker syntes synd på meg og at jeg ikke var normal i forhold til alle andre.
    Det tok ikke lang tid før han hadde forandret tankegangen min. Dagen etter vårt første møte vinket han meg bort til seg , pekte på stolen og spurte meg om det hadde noe å si. Jeg ble paff, for i mitt hode hadde det alt å si. Men det var jo ikke beina mine han ble forelsket i, det var meg .

    Etter dette hevet jeg hodet når jeg var ute, sluttet å tenke at alle sammen såg på meg. Jeg gikk fra å være Cecilie i rullestolen til å bare være Cecilie. Og ikke minst klarte jeg for første gang noen sinne å tro at noen kunne være glad i meg på den måten som Chris var. Jeg tror ikke det var før han kom inn i bildet at jeg sånn smått klarte å ta imot komplimenter.

    Det å kunne være bare Cecilie er noe jeg har kjempet for lenge. Det er desverre ikke alltid lett fordi jeg vet at ikke alle blikk er gode, og fordi det finnes så utrolig mange mennesker der ute som sier og gjør så mye feil uten å vite det.

    Jeg har ikke tall på hvor mange som har snakket ned til meg, som har oversett meg, snakket høyere, oppført seg stakkarslig, syns synd på meg (listen er lang).

    Derfor har jeg gjort det til ren vane når jeg møter nye personer å gjøre det klinkende klart at jeg verken ser eller hører dårlig, at jeg ikke har en hjerneskade og klarer å prate for meg selv, og i høyest grad få dem til å skjønne at jeg er som alle andre. Noen spør hva jeg "har".  (som i sykdom eller hjerneskade). Jeg har to bein som ikke funker jeg, og det er egentlig det.

    Svarene fra dere som kommenterte var varierende. Noen sa de ikke tenkte noe særlig over det, og det syns jeg er veldig bra. Andre sa at de var nysgjerrige . Det å være nysgjerrig er en helt naturlig ting ved det å være menneske. Jeg blir alltid glad når noen har mot nok til å spørre meg istedenfor å gå å lure. Noen få av dere sa at dere syns synd i.. Jeg syns det er så utrolig vondt når noen syns synd i meg at jeg ikke kan få sagt det nok.

    Å syns synd i er det samme som å sette meg i bås. De som gjør det antar at det er forferdelig å sitte i rullestol, at livet er forferdelig, at alt er vanskelig. Det er langt ifra alltid det stemmer, så da vil det si at man antar. Personer som antar er noe av det verste jeg vet. Jeg vil på ingen måte at noen skal anta at jeg har det forferdelig , eller at de antar at jeg har en hjerneskade siden jeg sitter i rullestol, antar at jeg ikke kan snakke selv, eller som antar at de må snakke med babystemme fordi rumpa mi er plassert i en rullende stol. Det blir for tåpelig.

    Jeg antar ikke noe som helst om deg, hvorfor skal det være annereledes andre veien?

    Mye av grunnen er at mennesker flest ikke har nok kunnskap om dette.

    Det er nettopp derfor jeg tar meg tid til å skrive blogg, til å la dere få se hvordan det er å ha rullende bein. Jeg vil vise at det ikke er forferdelig, og at jeg KAN selvom beina mine ikke står, løper eller går.

     Fortsett gjerne med å kommentere på det forrige innlegget.

    Hva tenker dere etter at dere har lest dette?

     

     

  • Hva tenker du når du ser en person i rullestol ?

    Overskriften sier alt .

    Jeg vil gjerne høre deres tanker rundt dette. Hva tenker du når du ser noen i rullestol, og / eller hører om noen uten at dere vet hvorfor vedkommende sitter der ?

    Håper det er mange som svarer!
  • På jobb hos Trygg trafikk!

    I går hadde jeg kjøretimer!

    2x dobbel kjøretimer er overstått  og jeg gleder meg allerede til neste!
    Gårsdagens kjøring har åpnet øyene mine på flere måter og jeg føler endelig at ting faller på plass. Nå har jeg tatt steget fra å være passasjer til å være fører av bilen, og ser alt det som er viktig som jeg kanskje ikke trodde var noe å tenke på før.  Jeg føler meg trygg bak rattet, men det er selvfølgelig enda en lang vei å gå før jeg har lappen i hånden. Jeg har heldigvis ikke noe hastverk, så jeg tar det i den hastigheten jeg trenger. Jeg vil heller bli en ansvarlig sjåfør enn å haste meg inn i noe som kanskje gjør at jeg går glipp av viktige detaljer.

       Etter kjøretimenn kom taxi å kjørte meg til sykehuset for å bytte kateteret.
    Når man er lam er også Tarm og Blære lammet. Dvs at man ikke selv kan styre når lukkemusklene skal åpne seg. For å løse dette med blæren har de laget et hull nederst i bukveggen min . Der setter de inn et kateter som går direkte inn i blæren min. Det vil si at jeg må ha en urinpose til alle tider. Selve kateteret er laget av silikon og er gjennomsiktig. På enden av kateteret sitter det en ballong som blir fylt med 10ml vann for å holde det på plass i blæren. Buken er en eneste stor muskel, så om kateteret faller ut og hullet inn til blæren lukker seg har jeg et veldig stort problem. Det har skjedd en gang at ballongen har sprukket. Da måtte vi haste av gårde til sykehuset. Når jeg kom på sykehuset i går å skulle skifte , fant vi fort ut at ballongen var tom. Ingen vet hvor lenge den har vært det, men jeg tipper et par dager.  ANGST!! Det har bare vært ren flaks at det ikke har falt ut. Hadde det gjort det hadde det betydd en ny operasjon..

       I dag har jeg vært på jobb hos Trygg trafikk, og det samme skal jeg i morgen. Jeg kan ikke få forklart nok hvor mye glede det gir meg å være der. Bare det å komme seg litt ut av huset gjør meg glad, men det å faktisk gjøre noe nyttig i Trygg trafikk gjør meg lykkelig. Jeg kan snu situasjonen til noe positivt når jeg får bruke det jeg har lært.

    Før ulykken var jeg veldig nervøs og sjenert for å prate forran store folkemengder, jeg ble veldig nervøs og følte ikke at det var noe jeg taklet i det hele tatt. Nå derimot drar jeg på forestillinger for 400 stk uten å tenke på det, jeg ringer rundt som om jeg har gjort det 1000 ganger før (noe jeg sikkert har...) og jeg blir rett og slett ikke nervøs for noe lenger. Jeg koser meg og syns det er gøy!

    På torsdag er det refleksdagen, så i dag fikk jeg med meg masse reflekser, samt Jentenes trafikkaksjon genser og tskjorte.



    En liten Fun fact om meg er at jeg elsker Capri sonne, så den som omtrent jublet når hun fant capri sonne KIRSEBÆR<3, var meg.



    Legg merke til ull på ull, hals og lue, og hansker. Kan ikke se at jeg fryser i det hele tatt.

  • Nytt design :)

    Enda en uke er over og vi har allerede kommet til midten av Oktober.

     Neste uke vil være alt annet enn rolig for meg, men jeg gleder meg likevel. Jeg har som oftest veldig rolige dager der det ikke skjer så mye, men denne uken har jeg noe hver eneste dag.
    Jeg har nemlig fått tilbud om å jobbe to dager i uken hos Trygg trafikk i noen uker, så det gleder jeg meg veldig til. Om det er en plass jeg virkelig liker å være så er det der. På torsdag er det refleksdagen, så da skal vi ut å levere ut reflekser til folk. I fjor hadde vi jenter som gikk rundt med englevinger med refleks på , men etter å ha blitt frelst av en dame som hadde drømt at hun skulle se engler og vært tilskuer til et munketog fant vi ut at vi måtte gjøre noe annet i år. Det kommer garantert bilder på torsdag.

    Jeg har også to trippeltimer med kjøretimer hver uke fremover, den første er allerede i morgen! Kjøringen går heldigvis veldig bra, så det blir spennende å se hvor lang tid det tar før jeg har lappen selv. Før nektet jeg for at jeg skulle ta lappen noen sinne, nå er det ren lykke når jeg sitter forran rattet. Sertifikatet kan virkelig ikke komme fort nok. Bare tanken på hvor mye bedre det blir når jeg kan hoppe i bilen istedenfor å vente på taxi gjør meg glad og spent.

    I morgen er det også tid for å skifte kateteret, og på onsdag skal jeg til ernæringsfysiologen igjen. Jeg har forresten glemt å nevne at jeg har vært på ultralyd for å finne ut hvorfor jeg har så vondt i magen, men de kunne ikke finne noe. Jeg hadde lite håp for at de kom til å finne noe, men jeg må ærlig innrømme at jeg ble skuffet. Det hadde vært så mye bedre å vite hvorfor jeg har så vondt! Den eneste undersøkelsen som gjenstår nå er CT, så jeg får ringe legen min i morgen for å få en henvisning. Finner de ikke noe etter de vet jeg ikke hva jeg skal gjøre..
       Jeg veide meg samme dagen på stolvekt på sykehuset, og jeg har heldigvis ikke gått ned mer enn ca 250 gr på en mnd. Jeg var svært fornøyd ettersom jeg hadde forventet meg et mye høyere tall.

    Jeg ble også positivt overrasket når jeg skulle flytte meg over til benken når de skulle ta ultralyd. I fjor på denne tiden var jeg på samme plass og måtte ha hjelp opp på benken fordi den var litt høyere enn stolen. Denne gangen ble jeg  overrasket når jeg fant ut jeg klarte det alene! Når vi skulle veie meg innså jeg hvor lett det er å forflytte seg for tiden. Jeg dumpet ned i en vanlig stol når hun skulle veie stolen uten meg, helt uten å tenke at det var en utfordring !

    Noen bilder fra gårsdagen:








    Hva syns dere om det nye designet?

  • NAV- litt arbeid- mest pause.

    Det er veldig mange i norge som på ett eller annet tidspunkt har med den store stygge ulven Nav å gjøre.

    NAV har blitt et hatobjekt for de fleste som har vært involvert med dem, både pga urettferdighet, manglende forståelse, og ikke minst uvitenhet. Det virker rett og slett som ingen der har en anelse av hva de gjør der, og ikke minst hva de står for. Dere har kanskje sett denne videoen her?:

     

     

    I mitt nye liv som rullestolbruker er det NAV som styrer showet. Nesten alt går gjennom dem.

    Hjelpemidler.

    Jeg får ikke et eneste hjelpemiddel uten at det er søkt på via fysioterapaut/ergoterapaut/ lege samt underskrift fra meg. Deretter er det en saksgang som kan ta alt fra 1 uke til  år. Etter langt om lenge dumper det et brev ned i postkassen med store NAV bokstaver utenom. Det er like nervepirrende hver gang jeg skal åpne. Brevet forteller meg om jeg har fått det innvilget eller ikke, og om jeg får det,  " hjelpemiddelet vil bli utlevert så snart det er på lager og det lar seg gjøre ". Det vil med andre ord si at man enten kan være ganske heldig å få det raskt, eller måtte vente i mange mnd . Et eksempel kan være dørelektronikken jeg søkte på når vi overtok huset i desember i fjor. Jeg fikk brevet for 5 mnd siden, der det sto jeg ville bli kontaktet når det skulle bli installert. Først i forrige uke kom det en mann som målte døren slik at han kunne bestille deler. Gudene vet hvor lang tid det vil ta.

    Bilen er for eksempel et av hjelpemidlene jeg måtte søke om som gikkg gjennom NAV. Ergoterapauten min mente jeg var for tjukk til å kunne flytte meg over i et vanlig sete, så han mente jeg måtte kjøre fra den elektriske rullestolen som jeg aldri bruker. Dermed måtte jeg ha flyttet meg fra den vanlige stolen, til den elektriske, så tilbake til den normale igjen når jeg var ferdig å kjøre. Etter å ha vært på NAV for å bevise at jeg kunne forflytte meg til tross for ekstra kilo ble saken forlenget med 6 mnd før jeg fikk vedtak om at jeg ikke var for tykk til å flytte meg over i et vanlig sete likevel.

    Penger.

    Jeg får penger med NAV hver mnd. Det vil da si at jeg får utbetalt en "dagssum" , som jeg igjen skatter av. Hver andre uke må jeg sende et meldekort til NAV via internett, der jeg blir spurt om jeg har gjort det som er avtalt for at jeg skal få pengene. Om jeg glemmer å gjøre det får jeg ikke penger . Jeg får også noe som heter grunnstønad, som skal dekke slitasje av klær, utgifter til bil osv.(som ikke dekker halvparten engang ).

    Hvordan jeg skal leve livet mitt.

    Jeg kan ikke få forklart nok hvor mye  tid jeg har brukt på å være frustrert på NAV. Det var de som styrte når jeg hadde hjemmesykepleien og hvor mye hjelp jeg skulle ha. Jeg kjempet med nebb og klør for å få Uloba (brukerstyrt personlig assistanse) og brukte ganske mange banneord på veien til å få det innvilget. For å kunne leve det livet jeg ønsker med assistanse måtte jeg argumentere for hver eneste time og hva som skal bli gjort på den tiden de er her. Jeg har fått utdelt 48,5 timer hver uke . Av de timene inngår det blandt annet 1,5 til husarbeid, 2 timer til handling, 1 til tøying osv. ( I uken ). Dere kan tro det er kjekt å få livet skrevet ned i timeantall . Spørsmål som " trenger du virkelig så lang tid på husarbeid/shopping/morgenstell/ what so ever" er ikke unormale.  Alt for at de skal kunne bruke minst mulig penger på meg, og med null tanker om hvordan jeg kommer til å ha det om jeg for eksempel ikke har nok timer.

     

    Alt må argumenteres for. Absolutt alt, ned til hver minste detalj. Det er litt som å ha norsk på skolen igjen, man føler man sitter på skolebenken å lærer seg å bli bedre fra gang til gang. Jeg har toppkarakterer nå.

     

    Reparasjoner

     

    Det er gjennom NAV sitt system at alle hjelpemiddler blir byttet og fikset om problem. Noen ganger har jeg ventet så lenge på noe at alt har gått i surr. Når det tar lang tid er det som oftest pga dårlig kommunikasjon mellom de som jobber der. Vil det si at de snakker lite sammen ? I August ringte jeg til Hjelpemiddelsentrlen Teknikk som tar imot bestillinger om noe er galt. Motorhjulene mine hadde blitt ødelagte. Samtidig var det en mann her som så på den nye rullestolen min fordi den knirket. Vi ble enige om at jeg skulle stoppe innom verkstedet om det ble verre. 3uker etter ringte jeg til Teknikk igjen og lurte på hvorfor hjulene ikke hadde blitt hentet enda, og han sendte beskjed til han som skulle ha hentet dem. Etter nye 3 uker hadde de fortsatt ikke kommet og jeg fikk beskjed om at jeg hadde gjort en avtale om å komme inn om det ble verre. Hjulene og rullestolen er to forskjelllige ting sist gang jeg sjekket, så nå i forgårs kom de endelig å hentet hjulene, etter mange misforståelser og dårlig kommunikasjon på hjelpemiddelsentralen.

    De er også veldig glad i å vite best. De har nemlig fått for seg at vi som har brukt hjelpemiddelet i mange år ikke har en ringeste anelse av hva som kan være feilen om noe går i stykker. De krangler med deg til du er blå i trynet og ikke orker å stå imot lenger. Jeg er smart nok, og jeg har øyne, så det skal ikke så veldig mye til for å se hva som er galt som regel.

    Det er når jeg snakker med NAV jeg er glad jeg har arvet staheten fra de tre andre generasjonene av kvinner på mammas side av familien. Staheten lenge leve, jeg skal aldri gi slipp på den!

    Nav, - litt arbeid, mest pause.

  • Handicap glattcelle?

    Etter tre og et halvt år som blogger må jeg ærlig talt innrømme at det er vanskelig å finne et nytt tema å skrive om. Særlig fordi dette ikke bare er en blogg om mitt liv, men også fordi jeg prøver å la andre få innsyn i hvordan det er å være rullestolbruker.Jeg føler jeg har dratt frem det meste nå, men i en samtale med assistenten i dag kom vi på noe nytt.

    Nå er det 1 år og 4 månder siden jeg rørte en dråpe alkohol sist. Ikke fordi jeg ikke liker det, men fordi jeg ikke ser på det som en nødvendighet.  Før ulykken hang jeg med mange som kunne lage en fest ganske fuktig, men jeg har egentlig aldri vært særlig på alkohol. Etter ulykken har jeg drukket et par ganger. Første gangen var jeg ute på byen. Jeg følte jeg drakk og drakk uten at jeg kjente noe som helst på kroppen, annet enn at jeg tisset som en gal. Det var ikke før jeg skulle flytte meg ut av rullestolen senere på kvelden at jeg innså at jeg var full . Hjemmesykepleien fikk seg ihvertfall en god latter. Dere som kan bruke beina kjenner det når dere reiser dere opp og går rundt. Jeg sitter  veldig stødig i rullestolen og merker derfor svært lite! Det er nesten så jeg er usikker på om det er en fordel eller en ulempe.

    Noen månder senere drakk jeg litt for mye av det beste jeg vet av alkohol. Denne gangen satt jeg i sengen og hadde ikke støtte . Dermed ble jeg beruset før jeg kunne telle til 4 og satt der å svaiet. Nok en gang fikk hjemmesykepleien seg en real latter når de kom å skulle hjelpe meg. Dere kan tro jeg fikk høre det en god stund senere.

    Alkohol er virkelig ikke noe must for meg, men det er litt kjekt å vite at jeg kan fyllekjøre ... lovlig!

    Mange har diskutert litt med meg når det gjelder om det faktisk er lovlig eller ikke, men det er det faktisk . Bevis :

     

    I rettspraksis har vi tilfeller hvor elektriske rullestoler og elektriske tråbiler ikke har vært ansett som motorvogn etter promillebestemmelsen.
    Syklister faller utenfor bestemmelsen, men disse kan rammes av vegtrafikklovens § 21 som setter forbud mot å føre kjøretøy (bl.a. sykkel) når man er i en slik tilstand at man ikke kan føre kjøretøyet på en trygg måte

     

    Du kan også få bot om du som beruset triller meg i rullestolen.

     

    Når vi likevel snakket om alkohol kom vi til å tenke på det å bli stoppet av politiet. De bruker gjerne " gå stødig på den linjen" testen på personer de mistenker har promille.  Hva skal jeg gjøre ?

    Jeg har allerede rukket å bli stoppet i promillekontroll, men da var det heldigvis ikke noe mer avansert enn at jeg måtte blåse.  Av en eller annen grunn blir man litt nervøs for hva maskinen vil fortelle til tross for at man har vært avholds i over et år.

    Nå er det ikke sånn at jeg har super duper lyst til å bli stoppet av politiet, men bare se for dere at jeg skulle bli stoppet, og politiet sier "vennligst kom ut av bilen ". Jeg tror helt ærlig at jeg ikke kommer til å klare å la være å le.. "Okey, bare gi meg to minutter!.. eller...10..."

    skal han si : " vennligst rull beint  forbi den stripen" ? "Ingen problem, jeg må bare ta fart!"

    Jeg hadde ikke blitt overrasket om de trodde jeg var full allerede før jeg hadde kommet ut av bilen.

    Hva hadde de forresten gjort om jeg faktisk hadde drukket, å de måtte ta meg med inn på stasjonen ? Jeg kan ikke fly , så jeg hadde ikke kommet meg inn i politibilen, noe som egentlig er litt dumt, overskriften

    " POLITIBIL <3<3 "  hadde nok gitt meg noen lesere på bloggshouten.

    Politiet hadde helt sikkert sendt  meg i taxi dit istedenfor, men hva med om de vil ha meg på glattcelle over natten ? Har de en handikap -celle, litt sånn som handikap parkering? Der trenger man ikke bevis engang !

    Nå må jeg stoppe før det går til hodet på meg.

    Bare si meg en ting, hvordan kommer man ned på madrassene i glattcellene .. ?




     

    Ha en fantastisk fredags kveld alle sammen !

     

     

  • Besøk fra Ålesund



    Nå har det vært fem  dager uten blogging og jeg kjenner separasjonsangsten komme krypende.

    På mandag kom mamma, lillesøster og lillebror på besøk fra Ålesund . Jeg har ikke sett mamma på over et halvt år, så det er godt å ha henne her. Lillesøster har jeg ikke sett på over et år og lillebror var her sist i August. Det blir desverre slik når man bor 60 mil fra hjembyen sin.

    Nå har jeg bodd her i snart 4,5 år, noe som føles uvirkelig lenge! Det virker nesten som det var i går jeg dro fra hjembyen og hit til vindfulle Stavanger.
    Det er mange som lurer på om jeg noen gang vil flytte tilbake. Svaret er nei. Jeg brukte mine 19 år som gående i Ålesund. Å være i Ålesund etter ulykken er smertefullt, og også den eneste gangen jeg syns oppriktig synd på meg selv. Jeg har godt av Stavanger. Jeg koser meg her i den fanttastiske lille byen, og ikke minst er det godt å være rullestolbruker her. Jeg har alt av kontakter her, de som har med skaden og kroppen min er her (sykehuset), jeg vet hvem jeg skal ringe når jeg må osv. Stavanger gjør meg godt å gjør det hele enklere. Jeg var hjemme i Ålesund i tre dager i Mars.Til tross for at det var veldig godt å se familie og venner igjen ble det tre dager for mye. Tankene vandrer tilbake til minner som ikke gjør annet enn å bryte meg ned, som er det siste jeg trenger.

    Jeg kunne ønske jeg klarte å bevare  sunnmørsdialekten min , men med mamma fra Ålesund og Pappa fra Bergen / Førde, så har det desverre blitt altfor lett å bli påvirket her nede. Derfor har det vært nesten som en befrielse å kunne bli sunnmøring igjen nå når jeg endelig kan prate på dialekt igjen! Ikke minst fordi alt går på englsk her.

    Det første lillesøster sa når hun kom inn var " ååh, du er så liiiteeen !". Så jeg spurte om hun mente jeg ikke var tjukk lenger, å da kom det en voldsom "gå rundt grøten"- forklaring .

    I morgen drar de hjem igjen så da er det back to talking English with my amazing boyfriend :D!

    Noen bilder fra de siste dagene:

     





  • We can do more than imagine, we can create

    En av de negative tingene med å ha noe som føles som 100000 forskjellige hobbyer er at jeg alltid vil gjøre ALLE prosjektene mine på en gang. Det fungerer selvfølgelig veldig dårlig, så da må jeg bite tennene sammen  å ta det litt etter litt. I går fikk jeg en ide, å når jeg får en ide er det ikke annet å gjøre enn å "make it happen ".

    Jeg har :

    • Malt lerretet svart
    • Tegnet stensilene og kuttet dem ut med kniv
    • Festet dem på lerretet og beskyttet med plast
    • Brukt rød spray over stensilene.
    • Målt, og tegnet på Imagine og Creative, og deretter finmalt
    • Malt en hel haug med bobler på i forskjelige farger.

     





    Konklusjon:

    Det tar tid å male på en å en boble, minn meg på å aldri gjøre det igjen .

     

    Nå er ideen min ferdig laget, så nå skal det opp på hobbyrom veggen min.

    Det var ikke verdens enkleste sak å jobbe med et så stort lerret (60x100), Ikke overraskende nok viste det seg at jeg hadde fått noen blåmerker på lårene når jeg var ferdig.. Jeg gjør den samme feilen hver eneste gang jeg får et blåmerke.

    Tenker, "En blåkul jo! Lurer på om det gjør vondt når jeg trykker på den " 
    Trykker forsiktig på den ..før jeg innser at jeg ikke hadde kjent det om det så smalt.

    I går hadde jeg lagt på siden i sengen i tre timer før jeg snudde meg og innså at jeg hadde lagt på en ganske stor øredobb , med spissen opp!

    Det at jeg er lam og ikke kjenner noe kan til tider være ganske underholdene, men når man skal snu seg i sengen å ikke vet om knekket du nettopp hørte fra hoften er et  bra eller dårlig knekk, da er det litt kjipere..

     

     

    Hva syns dere om hva assistenten min kaller meg på tlf sin?

  • Flaks?

    Fredag!

     

     Jeg har fått ny kjørelærer og føler jeg har lært masse nytt den siste tiden. Jeg har mange timer med ham fremover og han gir meg masse skryt !   Jeg aner ikke når jeg kan forvente meg å ha lappen i baklommen, men han sier at det vil forhåpentligvis ikke ta like lang tid som jeg kanksje tror.  Jeg er nervøs før jeg setter meg i bilen, men så snart jeg er ute på veiene forsvinner all frykt og jeg stor koser meg.
    I går var det på tide at kjære James (bilen), måtte til "doktoren" med litt infeksjoner, så da var det jeg som kjørte den dit med assistenten . Øvelseskjøringen går kjempe bra !
    Jeg har verdens minste flaks, så den som kom over promillekontroll 4 (!!!!) minutter etter at vi kjørte hjemmefra det var meg.. Assistenten min har hatt lappen i gudene vet hvor mange år uten å ha blitt stoppet, å her kommer lille Cecilie å blir stoppet FØR jeg får den. ! Jeg har ikke flaks for fem flate øre!

    Jeg har ikke rørt en dråpe alkohol på 1 år og 4 mnd, så jeg hadde blitt overrasket om jeg ikke slapp gjennom.:D

    Jeg leverte bilen der den ble bygd om, og i dag fikk vi den igjen , uten infeksjoner! James er frisk :D




    På mandag kommer en tenåring (lillebror), en fjortis (lillesøster) og mamma på besøk :D

     

     

  • Jeg er endelig fornøyd med meg selv !

    Før jeg skriver noe annet vil jeg takke alle som kommenterte på det forrige innlegget mitt. Mye av grunnen til at jeg klarer å holde motet oppe, og ikke minst holde meg sterk er på grunn av all den massive støtten jeg har fått etter ulykken. Bloggen er en stor del av min "rehabilitering"  og ikke minst en del av min måte å takle alt det vonde (og gode) på. Det ble litt mye å kommentere tilbake på hver eneste kommentar , men jeg har tatt til meg alt dere sa.  Tusen takk for at dere følger meg og gir meg gode tilbakemeldinger !

     

    I går var jeg hos ernæringsfysiologen igjen. Jeg kjenner jeg trenger å gå dit jevnlig for å ikke "glemme" hvor viktig det er at jeg ikke går ned mer. Jeg har en tendens til å "glemme" det bort fra gang til gang . Det har gått så fort nedover det siste året at hodet mitt ikke klarer å henge med psykisk, dermed føler jeg meg mye større enn det jeg egentlig er. Derfor skjønner jeg heller ikke hvor gale det egentlig er nå.
    Jeg får oppvekkere hele tiden, men så glemmer jeg dem like fort. Jeg har alltid vært stor, aldri vært normalvektig så lenge jeg kan huske.Da er det litt deilig å endelig være på dette nivået men jeg er selvfølgelig bekymret for at vekten ikke stopper. Til nå har jeg gått ned 55 kg, - et helt menneske ! Forrige veiing avslørte at jeg fortsatt går ned en halv kg i uken..I neste uke skal jeg på vekten igjen å jeg kan ikke si jeg gleder meg.

    Jeg har veldig blandene følelser rundt vekten for tiden. Det er en prøvelse å være bekymret og fornøyd på samme tid. Psyken min har så godt av å endelig være fornøyd med kroppen, men på samme tid må jeg være bekymret . Dette innlegget skal derimot være litt skryt til meg selv, for søren med godt jobbet (til tross for at det ikke har vært viljestyrt ) å gå ned så mye over så kort tid.

    Jeg merker STOR forskjell på kroppen. Hele jeg har krympet på alle mulige steder. Jeg målte på det største rundt lår, overarm og midje. I dag sjekket jeg igjen. Midjen er 42 cm mindre, noe som gir meg en smal midje og jeg kan endelig finne bh'er , topper, jakker osv som passer ! Overarmene er 13 cm mindre, og musklene mine kommer mye mer frem. Lårene har blitt hele 27 cm mindre og i går fant jeg ut at jeg kan holde rundt lårene med begge hender helt opp på det tykkeste partiet. DET er resultat. Mange som sitter i rullestol får tynne lår pga muskelsvinn, noe som skjer med meg og nå.

    Jeg kan også holde rundt håndleddene mine, og ikke minst ankelen. Jeg kjenner og ser for første gang på lenge hofteben og ribben, og ikke minst har jeg plutselig innsett at jeg har kinnben ! Det at ansiktet mitt har blitt smalere og at den lite sjarmerende trippelhaken min er borte er en stor seier for meg.  Jeg kan for første gang si selv at jeg ser BRA ut ! (selvtilitsoverdose).

    Jeg har gått fra å være 122 kg til å være (sist veiing ) 66,8 kg. Jeg er STOLT , selv om det kanskje ikke er så bra.. Jeg føler jeg må få lov til å være litt glad til tross for alt det negative.

    Før:



    Etter





  • Jeg er lam..

    Etter snart 4 år i rullestol gikk det nettopp opp for meg at jeg ikke kan gå.

    Jeg kan verken gå,stå,hoppe,løpe,eller bevege på beina og underkroppen. Og,.. ikke kommer det til å skje igjen heller..

    Jeg er rett å slett .. Lam :S

     

    I skrivende stund er jeg forvirret.. Hvordan kan det være mulig at jeg ikke har tenkt på det på denne måten før, til tross for at det har gått så lang tid ? Etter å ha googlet søkeord som " muligheter for å kunne gå igjen", "spinalskader", "kan nerver gro sammen etter skade" og "jeg er lam" sitter jeg igjen med en rar følelse som jeg ikke klarer å sette ord på. Et spørsmål jeg alltid får er " er det noen muligheter for å kunne gå igjen ?". Jeg svarer alltid "Nei, men det går bra, jeg har det bra", for å unngå "stakkars deg" sukkene .Istedenfor får jeg " det er bra du klarer å være så sterk å se det positive i det". Har jeg vært så opptatt med å være sterk at jeg ikke har latt meg selv føle ?

    I dag sa assistenten min at hun ikke kunne se for seg at jeg er lei meg fordi jeg alltid er positiv. Det slo meg plutselig at jeg aldri lar meg være trist over skaden min. Jeg kan ikke huske å ha vært lei meg for at jeg ikke kan bruke kroppen som før.  Jeg har hele tiden tenkt at det bare er sånn det er. Og det er det jo også, men hvorfor føler jeg ikke `?

    Jeg tenker svært sjelden på tiden før ulykken fordi det er en person jeg ikke klarer å sammenligne meg med nå. Jeg har derfor lagt det under et teppe og der har det blitt.

    Jeg ble født med en kropp som fungerte, og  lærte å gå når jeg var gammel nok til det. Jeg lærte meg å krabbe, gå, løpe, og senere sykle og svømme. Jeg ble med tanter og onkler, besteforeldre og foreldre på turer på fjellet fra jeg var liten av, jeg har gått i korps,.. Jeg har brukt beina som de egentig skal fungere.
    Jeg har aldri tillatt meg å savne det å kunne gå. Nå gjør jeg det.

    En av de tingene jeg elsket å gjøre var å sitte langs vannkanten på bergene å bare la tankene vandre. Jeg hadde full kontroll når jeg gikk på steinene å kunne tilbringe timesvis der om sommeren. Det er det som gjør ekstra vondt når jeg ser sjøen , berg, og barn som leker. Jeg vil også ned der, jeg vil balansere og føle vinden i nakken.
    Jeg elsket også hagearbeid. Nei..jeg elsker hagearbeid. Vi har en stor hage nå, med et kjempestort blomsterbed. Det har gjort vondt i hele sommer at jeg ikke kan gjøre som jeg vil med det.

    Det som virkelig gnager på meg derimot,  er at jeg ikke kan stå oppreist å gi Chris en klem. Det er mitt absolutt høyeste ønske, som stikker dypest i meg.

     

    Snart 4 år og jeg har ikke en eneste gang tenkt på muligheter for å kunne gå igjen fordi det føles  bortkastet å tenke på det.  Det ville vært å håpe, noe som ville gjort meg alt annet enn sterk.

    Jeg vet at "it's just how it is". Men av og til trenger man kanskje å bare syns litt synd i seg selv. Jeg føler ikke at jeg kan gjøre det nå når jeg har vært så sterk. Det vil nok til å med skremme noen om jeg plutselig skulle bryte sammen..

     

    Jeg ble tankefull nå, og veldig ..reflektert.

    Det er viktig for meg å dele dette slik at jeg ikke føler meg alene med det, og for å få det ut av systemet.

    Jeg vil på ingen måte at noen skal si det er synd i meg , det er noe av det verste jeg vet, så vær så snill å ikke legg igjen en kommentar som antyder det..

     

  • En ekte blogger !

    For å være en ekte blogger må man "klippe og lime " fra andres blogger. I tillegg må man lage usakelige innlegg, så nå skal jeg gjøre to i en.
    Spørsmålene er tatt fra denne bloggen : http://fromworsetobetter.blogg.no/

    Før jeg starter må jeg fortelle at jeg hørte pumpen inni magen min pipe for første gang siden jeg fikk den for 2,5 år siden. Ingenting slår meg som sitter der i ekstase, glad som et lite barn som går amok i godteributikken, fordi det piper fra inni magen min. Priceless moment!

    1 . HAR DU VÆRT FORLOVET?

    Ja

    2. Lengste forhold?

    Har hatt to forhold på tre år.

    3. SISTE GAVE DU MOT TOK?

    En nydelig  ring fra Chris

     
    4. NOEN GANG MISTET EN TELEFON I GULVET?

    Spørsmålet burde være om jeg har klart å la være å miste en telefon i gulvet. Svaret er isåfall nei. Over and over and over again.

    5. NÅR ER SISTE GANG DU TRENTE?
    Trente med vekter før jeg var ute av sengen i dag tidlig

    6. TING DU BRUKER MYE PENGER PÅ?
    Hobbyene mine, uten tvil. Og litt til.

    7. SISTE MAT DU SPISTE
    Ris, en tomat, litt kruspersille og litt røkt kalkunfilet.

    8. FØRSTE TING DU LEGGER MERKE TIL VED DET MOTSATTE KJØNN?

    Om personen får meg til å le

    9. EN FAVORITTSANG
     En hemmelig sang, som får meg til å smile, gråte, og ikke minst føle.

    10. HVOR BOR DU?
    Stavanger

    11. UNGDOMSSKOLE DU HAR GÅTT PÅ:
    Blindheim Ungdomsskole

    12. CELL PHONE SERVICE PROVIDER:

    Telenor.  ( drittdekning)

    13. FAVORITT- KJØPESENTER?

    Jeg nekter for at det eksisterer kjøpesenter. De har en tendens til å dra meg mot dem med den gigantiske usynlige Cecilie- magneten sin som tapper meg for penger.

    14. LENGSTE JOBBEN DU HAR HATT?
    Rema 1000

    15. EIER DU ET PAR TERNINGER?
    Nei, eller..jeg eier en hel drøss om du regner med alle terningene på yatzy- appen på Iphonen !

    16. TULLERINGER DU FOLK?
    "Gjør mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg ". Med andre ord. nei.

    17. SISTE BRYLLUP DU VAR I:
    Var i bryllup i mai.

    18. DEN FØRSTE VENNEN DU HADDE RINGT HVIS DU HADDE VUNNET ET LOTTERI:
    Jeg ringer ikke.  jeg chatter , så da kommer det helt an hvem som er på facebook.

    19. SISTE GANGEN DU SÅ DIN BESTE VENN?
    Juni- juli :(

    20. FAVORITT FASTFOOD-RESTAURANT?
     MMmmmm Kinaresturangen i Ålesund

    21. STØRSTE LØGNEN DU NOEN GANG HAR HØRT?

    Historien om Rødhette og Ulven. Ulver kler seg ikke ut som bestemødre.

    23. HVOR ER DITT FAVORITTSTED Å SPISE MED VENNER?
    Gi meg kinamat og jeg har det som plommen i egget.

    24. KAN DU LAGE MAT?
     Jeg liker ihvertfall å tro det, å etter alt å dømme å hvordan Chris hiver innpå med middag vil jeg tro det ja.

    25. HVORDAN SLAGS BIL KJØRER DU?
     Mercedes Vito, (aka James Bond )

    26. BESTE KYSSER?
     Gjett da gjett da gjett da ! hihihihi, "fnis".

    27. SISTE GANG DU GRÅT?
     Jeg gråter ikke, jeg bare vanner puten min av og til. Dessuten er det veldig kjipt å vanne puten, for mascaraen min går bare av om det blir vått.  Dermed blir det våt pute med mascaramerker å det er egentlig ikke så veldig fint .

    28. VONDESTE MAT?
    Chris sin "Marmite" fra England. (Jeg kan IKKE skjønne at det går an å spise det der gugget )

    29. DET DU LIKER BEST VED DEG SELV ?
     Øynene mine.

    30. DET DU LIKER MINST VED DEG SELV?
    Magen min. ( Den er perfekt om jeg ligger på ryggen da!)

    32. LENGSTE SKIFT DU HAR JOBBET ?
    Hukommelsen min svarer at jeg ikke husker det.

    33. FAVORITTFILM?
    Love guru. (TM!)

    34. KAN DU SYNGE?
     NEI! Men jeg elsker det, så jeg råder alle til å ta med hørselsvern når de kommer på besøk.

    35. SISTE KONSERT DU VAR PÅ?

    Leah's bjeffekonsert i dag tidlig.

    36. SISTE KYSS?
    "hiiiiihihihihihi fnis knis". For ca 17 minutter siden

     37. SISTE FILM DU LEIDE?
    Er det fremdeles mulig å leie ?

    38. EN TING DU ALDRI FORLATER HUSET UTEN?

    Rullestolen

    39. BÆRBAR ELLER STASJONÆR PC?
     (Rosa )Bærbar 

    40. FAVORITTKOMIKER?
    Lillebror

    41. RØYKER DU?
    Aldri prøvd

    42. SOVER DU MED ELLER UTEN KLÆR?
    Jeg drar tilbake til Adam og Eva's tid hver kveld (minus  blader)

    43. HVEM SOVER MED DEG HVER NATT?
    Godteriboksen, chips, telefonen,åpen drikkeflaske, dynen, 4 puter, et teppe..og Chris da !

    44. FUNGERER AVSTANDS- FORHOLD?
    Kommer helt an på hvem det er. Er følelsene store nok er avstand det minste problemet

    45. HVOR MANGE GANGER ER DU BLITT STOPPET AV POLITIET?

    De siste 4 årene  :0

    46. PANNEKAKER ELLER FRENCH TOAST?
    Mormors pannekaker med grillpølse inni :D

    47. LIKER DU KAFFE?
    Aldri prøvd

    48. HVORDAN LIKER DU EGG?
    Uten skall

    49. TROR DU PÅ ASTROLOGI?

    Om man sier ordet ASTROLOGI mange nok ganger vil man til slutt ikke tro det er noe i dethele tatt.

    50. SISTE PERSON DU SNAKKET MED PÅ TELEFON?
    Urologisk poliklinikk

    51. SISTE PERSON PÅ DIN TAPTE ANROP- LISTE?
    Nevrokirurgisk avdeling

    52. HVA SIER DEN NYESTE MELDINGEN PÅ MOBILEN DIN?

    ":( jaja, fikk jo høre d på tlf da :) "

    53. ANTALL PUTER?
    4 i sengen. ( på min side )

    54. HVA HAR DU PÅ DEG AKKURAT NÅ?
     ULL!

    55. VELG EN SANGTEKST, OG SKRIV TEKSTEN FRA OG MED FØRSTE VERS OG TIL REFRENGET ER FERDIG
     Yummy yummy yummy I got love in my tummy , and I feel like loving you !

    56. HVA SLAGS SYLTETØY LIKER DU BEST?
    Jordbær

    57. KAN DU SPILLE BILJARD?
    Ingen problem. ( på tlf )

    58. KAN DU SVØMME
    På min helt egne og spesielle måte  , ja. Når beina går opp går hodet ned. # produktivt.

    59. FAVORITT-IS?
    Mmmm.. Sandwich is !

    60. LIKER DU KART? 

    Hva skal man med kart når man har GPS?

    61. FORTELL EN FAKTA OM DEG SELV:

    Jeg kan ikke gå

    62. NOEN GANG VÆRT PÅ TEMA-FEST?

    Nei. Eller.. var på skumparty en gang i tiden. Men alt jeg så var...skum

    63. HVA ER DIN FAVORITTSESONG?
    Sommer.

    64. SISTE GANG DU LO AV NOE DUMT?

     For to spørsmål siden

    65. NÅR VÅKNET DU OPP IDAG?
    05.25

    66. DET BESTE MED VINTEREN?
    Wilma. ( peisen )

    67. SISTE GANG DU FIKK EN BOT ?
     Det har jeg aldri fått

    68. NAVN PÅ DITT FØRSTE KJÆLEDYR?
    Jafs. En skilpadde som endte livet sitt i akvariumet under trappen etter å ha svelget en sten. "Rip"

    69. SYNS DU PIRATER ER KULE ELLER OVERVURDERTE?
    Pirater tror de er kule fordi de har lapp på øyet. Jeg har rullestol, JEG er kul !.

    70. HVA SKAL DU DENNE HELGEN?

    Gjemme meg under den fantastiske nye dynen min

    71. BURSDAG?
    20 juni ( 89)

    72. HVA VIL DU BLI?
    Barne og ungdomsarbeider.

    73. ER DU PÅ BÆRBAR PC NÅ?
    Ja

    74. SMILER DU?
    Jeg smiler alltid, av og til

    75. SAVNER DU NOEN AKKURAT NÅ?
    Ja

    76. HVIS DU KUNNE DRATT HVOR DU VILLE I VERDEN, HVOR?
    2 cm lenger ned i sengen

    77 . GÅR DU PÅ UNGDOMSKOLEN?
    SÅ ung er jeg heldigvis ikke

    78. ER DU BETATT?
    Ja

    79. HVA ER FAVORITTNAVNET DITT?
    Cile :D

    80. HVILKE FARGER HAR BIKINIEN DIN?
    Rosa, spygrønn, blodrød og gul, for gult er kult

    81. STARTER SKOLEÅRET DITT I AUGUST?
    Det gjorde det i fjor ja

    82. VAR DU PÅ FERIE FORRIGE MÅNED?
    Ja, i England

    83. NOEN GANG VÆRT PÅ CRUISE?
    Nei 

    84. HAR DU EN SØSTER?
     Ikke mindre enn tre

    85. ER DU I OVER-ETASJEN?
    Nei, og har aldri vært det, til tross for at jeg har en overetasje og har bodd her i over et halv år

    86. ER DU FORELSKET?
    Ja

    87. HAR DU NOEN GANG VÆRT PÅ SYKEHUSET , HVORFOR?

    Nei

    88. SKULLE DU ØNSKE DU KUNNE SE EN SPESIELL AKKURAT NÅ?
    Ja

    89. HVILKE SMYKKER HAR DU PÅ DEG NÅ?
    Øredobber, piercing øverst i øret. Smykke jeg fikk av Chris den dagen vi ble sammen ( tatt det av meg en gang pga operasjon ), ring som jeg fikk av Chris i London og en ring lillebror ga meg til bursdag i år

    90. HVA SKAL DU GJØRE NÅR DU ER FERDIG MED DENNE?
    Krype under dynen




  • hits