Cilejentii -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Matlaging!

God dag :)

Jeg har fått helt dilla på matlaging! Det var en stund etter at jeg fant ut at jeg hadde Cøliaki  jeg så for meg et svært kjedelig matutvalg. Nå har jeg derimot funnet mange varierte middagsretter, og endel småretter som fungerer veldig bra. 

I går lagde jeg glutenfrie knekkebrød, og en laktosefri potetsalat.
I dag har dagen gått med på å lage glutenfrie kokosboller og havrekjeks med peanøtter og sjokoladebiter.  Jeg har også laget biffsnadder med sopp, løk og rødløk, potetstaver i ovnen med forskjellig krydder og saus til. Jeg har en lang liste med mat jeg vil lage fremover, så det blir kjekt å kunne nyte god mat. Spesielt etter å ha spist kylling og ris i nesten to år. Vekten har gått fra 124 til 63 kilo, men jeg er nå altfor tynn med tanke på økte smerter og fare for trykksår. Dermed må jeg ha i meg mat slik at jeg går litt opp igjen i vekt. 

 

Bilder følger under :)







  • Ryggmargsskade, mer enn bare lammelser

    God kveld.

     

    I dag har jeg vært til fastlegen min for en vanlig kontroll. Helt siden jeg ble lam har jeg hatt tett oppfølging  på tre forskjellige plasser.  Fastlegen, Urologisk avdeling og Nevrologisk avdeling. 

     Kroppen forandrer seg ekstremt mye når man blir lam. Det er ikke så "enkelt" som at musklene bare slutter og fungere og at hudfølelsen forsvinner.. Absolutt alt blir påvirket. Nervene , musklene, skjelettet, blære, tarm, lunger, mage og fordøyelsessystemet, nyrene, huden, blodtrykk, psyken osv. 

    Det er veldig viktig at man følger opp hver eneste ting, så det er ikke for ingenting at man blir på sykehus så lenge etter at skaden er oppstått, og at det er så mye oppfølging i etterkant.
    Det er også veldig viktig med opplæring og mye informasjon til den som er skadet, for det er ingen enkel jobb og passe på en skadet kropp. Man har plutselig ekstremt mye å tenke på.
    Daglige ting man må tenke på er tarm og blærefunksjon, blodtrykk, lunger,  skader og ikke minst trykkavlastning.  De tingene som er viktig for at kroppen ikke skal få enda mer skade og som gjør at kroppen er i balanse.  

    Nå nettopp har jeg lest gjennom en brosjyre som tar for seg RMS, (ryggmargsskade) og alt som følger med. Det er jaggu ikke lite lesestoff! Jeg kan det meste av det som står der allerede, noe som beviser hvor mye man lærer gjennom å leve med en slik skade.

    Hos Urologisk følger de opp urinveiene mine og passer på at alt er i orden der. Jeg er der så ofte som en gang hver uke/annenhver uke.   Nevrologisk har mer med selve ryggmargsskaden å gjøre. Spasmer, ryggen, nervene og smerter som følge av det, lungefunksjon . Alt som går under ryggmargsskaden. Fastlegen er en liten <altmuligmann>. Der kan jeg få henvisninger, småundersøkelser, oppfølgninger og ellers om jeg har vanlige problemer som folk flest har. 

    I dag har jeg vært hos en av fastlegene mine for ant siste gang.. (jeg har to). Jeg har hatt ham helt siden jeg flyttet til Stavanger før jeg ble lam. Han skal nå pensjonere seg, noe jeg syns er ufattelig trist siden han er den som kjenner meg best av alle legene mine.   Første gangen jeg var hos ham hatet jeg ham fordi han rett ut kalte meg feit. I dag mimret vi tilbake på årene som har gått, og jeg spurte ham om han husket at han sa det. Kommentaren hans tilbake var : Jaja, da var du sikkert feit også!. Jeg måtte trekke litt på smilebåndet av den eldre mannen som satt der med et smil om munnen . 
    Han er en veldig dyktig lege som alltid har tatt meg veldig seriøst og som alltid er der for meg. Hver gang jeg er der får jeg en eller annen kommentar om rullestolen min. Han er veldig facinert av den fordi den har motor og lys.Han skal alltid vise den frem til alle på venterommet. " Se det her a folkens, er det ikke kult?" ,sier han, mens han peker febrilsk på stolen med verdens største smil .
    Han er dessuten ekstremt opptatt av hvordan " Vesle Cecilie" har det. Han bruker å sette seg foran seg med en fot på hver side av lårene mine, holde hendene på meg, se meg i øyene og spørre om jeg har det bra inni meg, eller om jeg sliter på noen måte.  Jeg beundrer hvor mye han bryr seg om pasientene sine. Han vet jeg har gått gjennom mye og vil jeg skal ha det bra. Hver eneste time avsluttes med at han roser meg opp i skyene. "Ja du Cecilie, du har gått gjennom veldig mye og er ei sterk jente, jeg er imponert over hvor godt du takler alt og hvordan du alltid smiler" Det er ikke måte på hvordan komplimentene flyger. I dag når han sa at han skulle slutte var han veldig klar på at han ville se meg en gang til før jul, (når han slutter) bare for å ta en siste samtale. Han sa også at han har lært veldig mye av meg de siste årene. Han sa at han syns at alle ( med trykk på alle) fastleger burde ha obligatoriske møter med handikappede for å lære mer, og ikke minst ta seg tid til å snakke og forstå. Det er altfor mange som slår alle under en kam, noe som slettes ikke er lurt når alle skader påvirker forskjellig. Han må virkelig være den beste legen noen sinne, og jeg  er trist for at han slutter. Jeg går til legen en gang i måneden( tett oppfølging, blodprøver og div), og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har gledet meg til hver eneste gang jeg skal til ham.



    Jeg har mye å tenke på, men livet smiler til meg likevel :)! Nå er jeg ferdig med luen min, ble den ikke fin :D ?

     

     

     

  • Tilbake i Stavanger .

    God kveld ! :)

     

    I går kom jeg og assistenten hjem fra en 8 timers langtur fra Oslo til Stavanger. 
    8 timer med regn, regn, litt mer regn, og enda mer regn! I går var det tydeligvis en eller annen værgud som var sinna, for det tok virkelig aldri slutt. Jeg er glad for at jeg er såpass trygg på kjøringen min nå at jeg ikke blir redd nesten uansett hvilken situasjon jeg er i. (Med mindre det er snakk om lastebiler, de kan komme seg så langt vekk fra meg som mulig )

    Det er alltid like koselig å være i Oslo. Denne gangen var det kaldt, men høstfargene nydelige! Veldig kjekt å være der med verdens beste mennesker, men også forferdelig trist å dra fra dem. Denne gangen ble det en enda tristere dag fordi jeg natten før jeg reiste mistet min kjære oldemor som var så sta at hun klarte å bli hele 97 år før hun døde. Det hjelper å tenke at jeg har 24 år med gode minner sammen med henne<3.

    Når man er sliten og lei er det ekstra godt å komme hjem til Leah som har uendelig med kjærlighet å komme med :)

    Ha en fin kveld videre!

     






  • Ny roadtrip til hovedstaden!

    God kveld  :)

     

    For rundt 6 uker siden hadde jeg min første langtur siden jeg fikk førerkortet i Juni. Sammen med en assistent og hennes venninne dro jeg til hovedstaden for en langhelg, og jeg var sta nok til å kjøre hele veien selv. I morgen er det duket for nok en roadtrip!  Forhåpentligvis klarer assistenten seg uten å få for mange arr i sjelen , etter 8 timer i bilen med meg. ( Kan ikke gjøre annet enn å krysse fingrene for henne). Kjenner jeg meg selv rett er jeg sta nok til å kjøre hele veien denne gangen også. Bilder kommer når vi er hjemme igjen.

     

    Under følger et lite bildedryss :)!

     

    Jeg har fått fullstendig dilla på strikking igjen, så på et par dager har jeg strikket et rundskjerf, en lue med dusk, et pannebånd, og her er resultatet etter 1,5 time med strikking på noe som i morgen vil være en ferdig lue.

    I går var Leah på dyrlegen med mange svarte klumper på ryggen. Matmor var selvsagt veldig bekymret for hva dette var for noe, men det viste seg at hun bare har en hudinfeksjon. Lillemor har vært våt i underhuden over lengre tid, sannsynligvis etter å ha vært i "hundebarnehagen", så det har dannet seg en infeksjon. 16 dager med antibiotika og vask med en spesiell sjampo vil forhåpentligvis løse problemet. Hun fikk også være med på dyrebutikken for å få seg ny sele og regntrekk, så det var en fornøyd hund som fikk valse gjennom kjøpesenteret med meg. Kan tro folk så rart på meg der jeg kom trillende, med en svær hund ! :)

    Setter på meg et smil og gleder meg til i morgen !!:D


     

  • Ikea tradisjon

    God kveld! :)

     

    Her en kveld satt jeg her med en harddisk full i bilder. Jeg er ekstremt glad i alt som kan kalles minner, så jeg tar alltid veldig mye bilder.  Det er igrunn noe alle burde gjøre. Man lever bare en gang og minner vil glemmes om man ikke tar vare på dem. 
     

    Jeg måtte le litt for meg selv når jeg kom over en mappe med bilder av meg, - med lampeskjerm på hodet. 
    I 2008 var jeg på Ikea for første gang. Når vi kom til lampeavdelingen så jeg en svær lampeskjerm som jeg puttet på hodet for å være morsom. Det ble tatt et bilde, men vi tenkte ikke særlig mer over det. Ikke før jeg gjorde det samme neste gang jeg var der, og gangen etter det , osv. Hver eneste gang jeg har vært på Ikea har jeg hatt en eller annen lampeskjerm på hodet . 6 år har gått siden den gang, jeg kalrer fortsatt ikke å dra på Ikea uten å gjøre det ! 

    Noen av bildene kan du se under.

     

    Det siste bildet som ble tatt ser du under, og er tatt forrige torsdag,

     

    Det blir ingen fullverdig Ikeatur uten lampeskjerm bilde !

     

    Under ser du at jeg nok en gang har hatt kreative fingre. En liten bukett Gerbera ble til at jeg lekte litt med Oasis og grønt fra naturen rundt huset. 
    En fin liten kreasjon til stuebordet nå når høsten er her for fult :) 






     

  • Midlertidig tenåringsmamma

    God kveld :)

     

    Her i huset har det vært fult kjør i litt over en uke.

    Forrige fredag ramlet det inn to småttiser fra Ålesund som tydelig hadde savnet storesøsteren sin. Det er dessverre ikke alltid like enkelt å se hverandre når man bor 60 mil unna hverandre. Denne gangen ble det så lenge som et helt år siden sist jeg så dem. Med to unger her på 12 og 15 år følte jeg meg litt som en midlertidig tenåringsmamma, og frydet meg over at det heldigvis er mange år siden jeg var på den alderen!

    Det var utrolig koslig å ha dem på besøk, og som alltid smeltet de storesøster hjertet mitt   såpass at det var vondt å se dem dra tilbake til Ålebyen.



    I helgen har jeg også hatt besøk, så det er først nå jeg får føle på det å bo alene i et så stort hus.Jeg klarer ikke bestemme meg helt for om jeg liker det eller ikke enda, men det går overraskende bra inntil videre. I dag har Leah vært i hundebarnehagen så hun har (heldigvis) lagt rett ut siden hun kom hjem.

     

    Denne uken er jeg i ukebladet Hjemmet, løp og kjøp!

  • Om kroppen fikk tale..

    God kveld ! 

    Om kroppen noen gang skal skrive et brev til meg , vil det bli noe sånt som dette ;

     

    Kjære Cecilie.

     

    Du har nå vært leieboeren min i 24 (lange) år og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte lenger. 
    De 19 første årene gikk veldig greit til tross for at du av og til ikke var så flink til å ta vare på meg. Siden du likevel klarte deg relativt bra ante jeg fred og ingen fare i de fremtidlige leieårene. Det skulle jeg ihvertfall ikke gjort, for du har en tendens til å være på feil sted til feil tid. Jeg hadde ikke særlig sjanse mot den lastebilen du klarte å havne foran!  Hadde det ikke vært bedre for begge parter om du ikke raserte meg? (Med hjelp av lastebilen selvfølgelig, den er veldig medskyldig).Hadde du betalt meg depositum når du flyttet inn hadde jeg i det minste vært dekket skadene, men det gjorde du selvfølgelig ikke, så nå sitter jeg her blakk og uten mulighet til å reparere det som er ødelagt.  Det eneste jeg kunne gjøre på det tidspunktet var å la gutta med de hvite frakkene sette inn litt metall her og der for å stive opp det som var ødelagt i armer og rygg.  Det var din egen feil at du bare delvis kunne bo her i måneden som fulgte når jeg måtte ligge i koma. . Vi måtte bruke lang tid på å rydde opp i skadene og gjøre det beboelig igjen, men du kunne i det minste flytte inn igjen selvom det fortsatt var mye arbeid  igjen. 7 månder etter lastebilhendelsen  fant jeg ut at det var på tide å stoppe arbeidet og heller bare  la deg leve med de resterende skadene,

    Nå må du leve med meg på en helt ny måte, ettersom jeg nå har 85% lammet. Man skulle tro at du har vett nok til å faktisk ta vare på meg nå når kroppen likevel er så skjør, Istedenfor gjør du det stikk motsatt å har det gøy på mine vegne! Du ler når jeg blir skakdet  og  sier " Åh, det gjorde sikkert vondt". (Det gjør vondt!, hvorfor ler du?)  Du har det gøy på mine vegne, og det er ikke ok.
    Hver morgen når du skal sette meg i rullestolen , dytter du foten utfor sengekanten vel vitende om at det er 50/50 sjanse for at den kommer til å treffe fotbrettet med et dunk. Når den treffer ler du litt å tenker " Ouch, burde kanskje være litt mer forsktig ". (Ja, du burde det!).  For å ikke snakke om når du er ute å ruller.. Beina liker ikke alltid å holde seg på fotbrettet, så du må lære deg å følge med på dem. Jeg er sånn passe lei av å få skrubbsår fordi du ikke orker å flytte øynene ned før det er for seint.  I dag satt du et varmt stekebrett på låret, syns du det var en god ide?( hadde jeg kunnet sparke deg bak hadde jeg gjort det, istedenfor fikk du en skikkelig spasme)
    Jeg tror også at du har misforstått hva vegger brukes til. Det er ikke meningne at du skal kjøre inn i dem, man skal kjøre forbi!
    Du har helt rett i at jeg trenger mye søvn , men det vil ikke si at du skal la meg ligge i samme stilling i timesvis slik at jeg får vondt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gitt deg tegn om at du må snu deg, ved å gi deg spasmer så du våkner. Latsabb,det er det du er.

    Nå har det seg sånn at du skal bo i meg i mange år til, så du har det med å ta vare på meg.

    Med vennlig hilsen

    Kroppen. 

     

    Mitt svar ville blitt som følgende:

     

    Kjære kroppen

    Slutt å klag ,jeg gjør mitt beste!


    Hilsen

    Sliten og misfornøyd leieboer.



    Men smile må man gjøre uansett :)

  • What doesn't kill you ..

    makes you stronger. 

    Jeg har en veldig forkjærlighet for såkalte quotes. Det finnes ufattelig mange gode ordtak , noen kjenner seg bedre igjen i enkelte enn andre.

     

    I 2001 ble familien min utsatt for en tragedie da tanten min og hennes tre barn ble drept.  Det er ikke daglig kost å oppleve noe sånt, og det setter sine spor i deg enten du vil det eller ikke.
    Alle har sine måter å takle ting på, men min måte kan jeg med hånden på hjertet si var langt i fra god. Midt oppi alt fant jeg ut at jeg skulle prøve å kutte meg. Jeg hadde hørt fra andre jenter rundt meg at dette kunne " ta vekk " smertene når man hadde det vondt. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at jeg hadde blitt selvskader.Opptil flere ganger over noen år var jeg innom UPA, (ungdomspsykriatisk avdelig), fordi jeg rett å slett ikke hadde det bra med meg selv. Med årene ble det bare verre å verre, og når jeg i tillegg flyttet hjemmefra i veldig ung alder og kunne være alene og gjøre som jeg ville ble det langt ifra bedre. Jeg har gått i korps og hatt gode venner i ungdomsperioden min, men det jeg husker aller best er selvskadingen og den utrolige tomheten. I dag vitner kroppen min på 6 lange år med selvskading der ingenting var viktigere enn å skadingen. Jeg kunne selvfølgelig ønske at dette var noe jeg aldri startet med slik at jeg kunne sluppet å leve med arrene jeg påførte kroppen min .Men samtidig er det en del av historien min og det som gjør meg til _meg_.

     
    Når jeg endelig klarte å løsrive meg fra selvskadingen og det vonde var jeg 18 år. Jeg var utrolig lei av alle de dårlige minnene og  bestemte meg for å prøve lykken i Stavanger. 20 dager etter at jeg flyttet til Stavanger fylte jeg 19 år og følte meg mer levende enn jeg hadde gjort på lenge. Jeg fikk 7 fantastiske månder her før jeg reiste hjem til Ålesund på besøk og var uheldig nok til å havne i bilulykken som gjorde at jeg i dag sitter i en stol med hjul på.  Nok en ting på listen, men likevel ikke noe som tok motet fra meg. Jeg er overbevist om at jeg hadde opparbeidet meg en såpass styrke fra alt det som skjedde i årene før ,at det gjorde at jeg kunne takle alt på en helt unik måte.  I årene etter ulykken har jeg hatt mer enn nok av motgang, likevel sitter jeg igjen og føler jeg sitter på så mye styrke at halvparten kunne vært nok.

    Det er derfor jeg føler at ordtaket " Det som ikke dreper deg , gjør deg sterkere",  passer utrolig godt til meg.  I Desember 2009, 11 måneder etter ulykken tok jeg tatoveringen på bildet under. Datoen nederst er dagen når ulykken skjedde. "Cile" som står under den er en annen tatovering jeg tok noen år tidligere siden Cile er et kallenavn jeg har hatt siden lillebror var liten og ikke klarte si Cecilie.

    Jeg har blitt bitt av tatoverings basillen for lenge siden, men denne tatoveringen er en av dem jeg er mest glad i. 


     Korset i denne tatoveringen samt bokstavene tok jeg allerede når jeg var 16 år. Sommerfuglene og datoen ble tatt for 2,5 år siden . Hele tatoveringen symboliserer Tanten min og de tre søskenbarna mine. Bokstavene står for navnene , datoen er dagen de døde, og sommerfuglene er laget ut fra alder og kjønn. 
    Denne betyr utrolig mye for meg.



    På det andre håndleddet  har jeg Infinity symbolet som jeg og Chris tok sammen 22,juli 2011. ( Jeg kommer ihvertfall aldri til å glemme datoen, etter det som skjedde på Utøya)
    Jeg liker at symbolet kan ha mange meninger. Både jeg og Chris har vår egen mening med   den, men tok den sammen. Vi er ikke sammen lenger, men jeg kommer aldri til å angre på at jeg tok den. (Dette må virkelig regnes som tidenes vennskaps-merke!)

     

    Gode eller dårlige opplevelser kommer gjennom hele livet enten man vil det eller ikke. Løsningen er å ta det med seg videre å lære av det .

    I dag fikk jeg mail om at det kommer en artikkel om meg i neste ukes utgave av ukebladet Hjemmet. Løp og kjøp!




  • hits