Cilejentii -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Makeover :hår

 

Når kroppen opplever noe så massivt som ulykken jeg var i går den inn i et sjokk som påvirker forskjellig.

Jeg fikk bobler under neglene, neglene sluttet å vokse på tærne en ganske lang periode, mensen forsvant , jeg fikk mer hår på kroppen, og ikke minst mistet jeg veldig mye hår fra hodet.

Det var såpass ille at jeg kunne dra hånden gjennom håret etter dusjen 5-6 ganger og satt igjen med hånden like full i hår hver gang. Det endte opp med et veldig tynt og slitt hår som til slutt bare måtte klippes bort.

 

I og med at jeg alltid har hatt langt tykt hår var det et sårt nederlag for meg å måtte klippe meg kort. Etter dette har jeg bare gått til frisør når håret var så slitt at jeg ikke hadde noe valg, og de fikk bare så vidt klippe vekk det som var verst. Håret mitt har vært hellig!

Det vokste ut igjen, men det har ikke blitt like tykt som det var før. I det siste har jeg irritert meg over det håret som er lengst fordi det har vært så slitt og floket seg lett, så i går bestemte jeg meg for at det var på tide å klippe seg igjen.  Bare for å få det gjort skikkelig har jeg vært supertøff ( i følge meg selv), og tatt hele 15 cm av håret.  Frisøren sa at hun kunne se at jeg begynner å få igjen hår så det kommer til å bli tykkere med litt tid, heldigvis..

 

 

 

Savner det lange håret allerede!

  • Kjærestehelg <3

    Her i huset betyr helgen kjærestetid ettersom Chris jobber i ukedagene. Da er det ekstra kos å ha litt tid sammen.

    Dagen i dag ble brukt til å dra på Plantasjen for å snope litt til jul.

    Jeg har en veldig forkjærlighet for nisser, så når det står 354565675 nisser foran meg har jeg null selvkontroll og det går ihvertfall ikke an å rulle videre.

    Resultatet ble vår nye venn nissen Fred.




     Fred liker seg i stuen vår og gleder seg like mye til jul som oss. Han ble enda litt finere etter at jeg satt lys i gavesekken hans, bare fordi jeg gleder meg ekstra til å åpne pakker .

    Plantasjen betyr blomster og blomster gjør meg glad. Kreativiteten fikk spire litt i dag også. Jeg har laget to kranser til å ha på begge inngangsdørene våre, samt et hjerte som jeg har stukket lys i for å gi det litt ekstra sjarm.



     

    I dag startet Mission Impossible med å få Leah til å holde seg unna sofaen og i forbindelse med det har hun fått seg både ny seng og ny leke. Leken heter John og hun er strålende fornøyd med den nye kompisen sin.



    Det blir ikke skikkelig kjærlighetshelg uten kjærlighetsbilde <3

    Nå er det bare en måned igjen til jul !!

  • Dagen i bilder.

    Det er mange som har spurt meg om jeg kan lage en video med hvordan jeg gjør ting i løpet av dagen. I dag har assistenten fotfølgt meg med kameraet.

    Det nærmer seg jul, som vil si at jeg storkoser meg på hobbyfronten.  I dag har jeg handlet inn det jeg trenger for de som har bestilt diverse av meg.

    Forflyttningen skjer på et forflyttningsbrett . Å flytte hele kroppen når 80 % ikke fungerer er ikke alltid så enkelt, derfor er jeg veldig glad for at slike hjelpemidler finnes. Som min kjære venn sier, jeg starter dagen på sklie!

    Legg merke til at jeg sitter midt i en svær dam av vann..Det er ikke mange som kan gjøre det helt uten å bli våt. Man må se fordelene ved alt

     

    På Søstrene Grene har de mye rart. Jeg syns denne hatten passer meg perfekt!

    En av mine store svakheter er å male på store lerret. Søstrene Grene har billige lerret til min store glede.



    En annen fordel når man er rullestolbruker er at man slipper å ta trappene.

    Når man er på brostein kan man like godt sitte stille slik at man ikke risikerer at stolen faller fra hverandre.


    Hvordan har din dag vært ?

  • Mennskets beste venn, Leah Isadora

    8 Mai 2010 fikk jeg lille Leah Isadora som var så liten å fluffy at man ikke kunne annet enn å si Nåååw uansett hva hun gjorde.
    Alle vet at hunder er menneskets beste venn og det stemmer virkelig.

    Her i huset er det Leah som styrer showet, med litt hjelp fra bestevennen sin  Mr Fluffy , aka Rex.

    Leah er en Golden Retriever, og lever godt opp til rasestandaren på mange måter. Hun er veldig snill, rolig og balansert, og elsker kos og lek. Hun er både lur og smart og vet å utnytte en hver situasjon til sitt eget beste. Klapper man henne på hodet tar det nøyaktig 3 sekunder før hånden din på magisk vis har havnet på enden av ryggen hennes der hun liker det best.  Rullestolen har alltid vært i livet hennes så det har aldri vært noe problem for oss , men det har også gjort til at hun vet når hun kan utnytte for fult at jeg ikke kan nå henne når hun har bestemt at det er hun som er sjefen. Å få henne ned fra sofaen er et mareritt uten like, hun vet nøyaktig hvor jeg ikke kan nå henne. Hun tror selv hun er verdensmester i å late som hun ikke ser meg eller hører hva jeg sier. Helt siden hun var liten har jeg sagt "pass pass" når hun har stått i veien, noe som gjør at hun spretter opp uansett hvilken situasjon jeg sier det i. (Veldig kjekt å si det når hun er i dyp søvn).

    I følge rasestandaren skal hun være veldig flink å svømme og å appotere. Leah er verdens største pingle så det er ikke snakk om at hun skal bevege seg ut på dypt vann der hun ikke har fotfeste lenger.  Når det gjelder appotering tror jeg en av oss har misforstått grundig. Jeg trodde at det var meningen at hun skulle komme tibake med det vi kaster, i følge Leah er det HELT feil.
    Det hun derimot er ekspert i er å finne den verste sølepytten / gjørmepytten  for å så gni seg så godt hun kan i den. Jeg er ganske sikker på at hun har et ønske om å bli svart.¨
    Hun er også i overkant glad i mat ,,,  så lenge det ikke er hennes mat...

    Desverre er det ikke så lett å holde en stor hund i så mye aktivitet som hun egentlig trenger, så i går han jeg opp en plakat på butikken om at vi søker lekekompis til henne.
    Det tok ikke lang tid før første melding tikket inn på telefonen, og i dag har vi hatt vår første play date !









    Hun måtte mildt sagt bades når vi kom inn igjen.

     

    Er hun ikke nydelig?

  • Etter snart 4 år slutter ikke skaden å overraske meg

    En lammelse kan være så mangt.

    Noen har hudfølelse, men klarer ikke bevege kroppen, andre har begge deler, at man verken kan bevege eller føle.

    Hos meg er det sistnevnte.

    Når jeg kom til rehabiliteringen på Haukeland Sykehus, avdeling Spinalenheten i februar 2009, 6 uker etter ulykken, var det en hel haug med tester som måtte tas for å finne ut hvor stor skaden min var.

    En av testene fungerte slik :

    Jeg lå på ryggen på en treningsbenk. En fysioterapaut bevegde på alle leddene mine uten at jeg så på og spurte meg deretter hva hun gjorde. Jeg måtte svare det jeg følte stemte. Hun vippet opp fotsålen min, bevegde på leggen min , og bøyde kneleddet. Jeg kjente svært lite av det og fikk derfor ikke svart på så mye.


       En annen test , som ble gjort både når jeg kom og når jeg reiste var   " stump og spiss" testen som jeg kaller den. De hadde et skjema med alle de forskjellige sonene på kroppen som de gikk gjennom  en etter en. De tok en binders og bøyde den spisse delen utover slik at det ble en spiss og en stump del. De begynte nederst og jobbet seg oppover på huden min. Hun trykket en av sidene ned og ba meg fortelle om det var den spisse eller stumpe delen. Tidkrevende og veldig skuffende etterhvert som jeg bare ga feil svar.  Resultatet var at hudfølelsen min er så å si død. Jeg har det man kaller flekkvis følelse, så jeg er "heldig" nok som har følelse et par plasser, men ikke 100 %.




    Følelsene stopper helt rett under brystet, og gikk i det jeg trodde var en rett ring rundt meg. Etterhvert som tiden har gått har jeg funnet ut at skaden er skeiv, slik at jeg har mer følelse på venstre side enn høyre. Jeg kjenner blant annet ikke under høyre arm.  ( noe som gjør at jeg alltid må ta deo på to ganger fordi jeg ikke kjenner at det kommer noe ut av deoen ) Jeg oppdager hele tiden nye ting. Jeg fant blant annet ut etter over 3 år at jeg har magemuskler jeg ikke trodde jeg hadde.

    I dag tidlig fant jeg ut noe som egentlig sjokkerte meg.

    Jeg klødde på armen og deretter på halsen. Jeg merket plutselig at det var annerledes å klø på de forskjellige stedene, så jeg fant ut at jeg skulle utforske litt mer.
    Jeg kløp lett i huden meg neglene på armene og brystkassen  og ble meget overrasket når jeg ikke kjente det 100 %. Deretter knep jeg enda litt hardere, fortsatt ingenting. Så kløp jeg så hardt at det igrunn burde vært veldig smertefult, men jeg kjente fortsatt ikke stort. Når assistenten kom fikk jeg henne til å gjøre det samme på armen min og resultatet ble det samme.,

    Det vil si at skaden min er mye større enn jeg egentlig trodde, og viser hvor rett legene hadde når de sa at det bare var millimeter om å gjøre før jeg hadde mistet funksjon i begge armene. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg egentlig syns om nyoppdagelsen. Det er selvfølgelig negativt, men på en annen side har jeg ikke merket noe på 4 år så det er ikke et stort tap jeg kan sørge over nå.

    Det er derimot utrolig at jeg ikke har merket det før nå!

    Jeg får se på det som en fordel. -Enda en del av kroppen der jeg ikke trenger føle like mye smerte!

     

  • Forbikjøring og 1,5 års dag

    Er det ikke kveld snart?

    Dagen startet klokken 4 i dag når jeg irritert våknet etter å ha sovet i ikke mer enn 3 timer.

    4 og en halv time senere satt jeg i Mercedesen klar for å ha forbikjøring med kjørelæreren for første gang.
    Siden jeg kjører egen bil må han hente meg hjemme når vi skal ut å kjøre. De andre som også skulle ha forbikjøring hadde teori før de satt seg i bilene, mens jeg fikk VIP behandling med teori i bilen.
    Til sammen ble vi 5 biler på rad og rekke. Jeg fikk kjøre sist i køen og håpte det var en god ting, helt til kjørelæreren sier    "Jeg bestemte at vi skulle være bakerst , som vi si at DU må være førstemann ut til kjøre forbi de andre "

    Desverre for ham er det ikke mye som skremmer meg lenger så det var en oppgave jeg tok på strak arm.  Jeg følte kjøretimen i dag gikk bra, og kjenner litt på kroppen at det nærmer seg " frihetens tid" , som vil være når jeg endelig får lappen.  Det vil si at jeg må presse meg til å være lesehest på teorien fremover, (dere er hjertelig velkommen til å hjelpe meg ved å minne meg på hvor herlig det vil være å få lappen).

    Bildet er fra dagens "Senebetennelse- stopp".




    Når jeg kom hjem klokken 11 sto det en kasse med blomster til meg utenfor døren .




    Chris dro nemlig til England i går og i dag har vi vært sammen i 1.5 år. Det aller vakreste jeg vet er roser , noe han heldigvis har fått med seg. Det er helt utrolig at vi nå starter nedtellingen til 2 årsdagen i mai. Jeg tror vi er et sånt typisk par som klarer seg gjennom det mest utrolige. Det siste året har ikke vært lett for noen av oss. Vi er fortsatt like forelsket og vi gleder oss til å få flere fine år sammen.

    Ironisk nok tattoverte vi oss 22 juli i fjor, vi kommer ihverfall ikke til å glemme den datoen..

    Symbolet står for Infinity.(To infinity and beyond!)




  • Jeg vil ikke være "handikappet"

    Jeg er mildt sagt frustrert.

    Frustrert på følelsene rundt det å sitte i rullestol, det å bli satt i bås som handikappet.

    Jeg vet at jeg ikke kan bevege bena og at jeg må bruke en rullende stol for å komme meg frem. Det som er så dumt er at det finnes et ord for det. Handikappet.
    Jeg sliter veldig med tanken på at jeg er handikappet. Ordet føles så stort og skremmende. Det setter meg i en bås sammen med veldig mange andre som også har fått stempelet i pannen,\ men som er i en helt annen situasjon enn meg. Jeg tror at det er svært få som tenker over hvor stor forskjell det kan være fra person til person.Det plager meg at mennesker  som ikke kjenner meg tenker handikappet før de tenker Cecilie.

    Etter at jeg fikk assistenter for vel over et år siden har jeg blitt litt lat når det gjelder å gjøre ting selv. Det er i prinsippet svært lite jeg trenger hjelp til. Det er bare for å unngå at jeg sliter meg helt ut at jeg har gitt mange av oppgavene til assistentene. Det er desverre mye enklere å la dem ta seg av det som kanksje er litt mer krevende enn å gjøre det selv.

    I dag etter å ha vært hos ernæringsfysiologen dro jeg på butikken alene for første gang på flere månder. På vei hjem fikk jeg en irriterende følelse over meg. Jeg kan gjøre som alle andre, hvorfor skal jeg ha "Handikap" hengende over meg?  Jeg hater følelsen av å føle at jeg ikke bare er meg. Jeg ser andre i rullestol og blir nesten irritert fordi jeg vet at vi  sitter i samme bås, men likevel er så forskjellige. Jeg føler meg alt annet enn hjemme i denne båsen og kunne ønske jeg slapp å være i den.  Ikke misforstå meg, det er ingenting galt med å være handikappet, problemet er at jeg ikke føler det passer meg.  Det er så mye som følger ordet som ikke stemmer overens med mitt liv.  Begrensinger for eksempel.

    Jeg vasker klær, legger sammen, legger på plass, Jeg drar på butikken alene, jeg lager middag. Jeg kan gå tur med hunden, jeg kan leke med henne, klippe neglene hennes , ta vare på henne. Jeg vasker gulvet, rydder, plukker opp ting fra gulvet, stryker , tørker av bordene, støvsuger, rengjør peisen, fyrer i peisen. Jeg kan legge på nytt sengetøy, rydde i skapet, Jeg kan ta inn og ut av oppvaskmaskinen, sette alt på plass i skap og skuffer. Jeg kler på meg selv, dusjer selv,. Jeg kan til og med kjøre bil.

    Men jeg er handikappet.

    DET er kjipt.

    Når jeg kom inn fra butikken ble jeg sittende midt på stuegulvet å stirre ut vinduet i 20 minutter.  Katten hoppet opp i fanget mitt og sovnet der, og hunden la seg ved siden av meg.Den eneste lyden i hele huset var tikkingen fra to klokker. Stillhet er verdens beste medisin av og til.

     

    Bærepose på fanget. Legg merke til at jeg kjører på grus..

    '

     

    Leah og Rex nyter stillheten med meg.

    Bare for å vise hvor liten jeg føler meg når jeg sitter :





     

  • Cecilie + Hobby= Amazing !

    Cecilie + Hobby =Amazing!

     

    Jeg storkoser meg nå som julen endelig er på vei. Chris var så søt at han kjøpte Allers til meg fordi de har mange gode juleideer.  Om jeg ikke hadde nok ideer i hodet før jeg leste bladet så har jeg det ihvertfall nå. Jeg er så utålmodig at hadde det vært opp til meg hadde jeg lagd alt på en gang. I går lagde jeg navnelapper til et julebord, og i dag har jeg laget pakkelapper til min kjære assistent.

    Hva syns dere?




    Det jeg trodde skulle bli en god start på uken ble alt annet. Jeg har lagt i sengen siden klokken 2 med vondt i magen. Ikke har jeg fått i meg noe annet mat enn glutenfrie havrekjeks og litt blåbær heller..
    Planen var egentlig at jeg skulle på teorikurs i kveld men det ble fort nedstemt.

    I helgen har vi tatt det i overkant med ro , så vi har rett å slett ikke gjort noe som helst annet enn å kose oss sammen som kjærester.



    Hvordan var din helg?

  • Andregrads forbrenning.

    "Kjenner du virkelig ingenting ?"

     

    Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har hørt det spørsmålet. Svaret er like mye nei hver gang, og ansiktene like overrasket.
    Noen klyper meg litt  i låret og sier", nå da, kjenner du dette?". Eller, "hva om noen sparker deg i foten, kjenner du det da?".

    I prinsippet nei, nei og atter nei. MEN, jeg har veldig kuldefølelse (om det blir kaldt nok), og litt varmefølelse.

    For tre år siden skulle jeg helle kokende vann fra en vannkoker opp i en kopp. Det endte med at jeg helte mest på meg selv, og i det det treffer låret mitt kjenner jeg at noe skjer med låret mitt. Jeg følte ikke smerten, men jeg følte noe. Jeg utbryter " Jeg kjente det!", som får alle til å snu seg for å se hva det var jeg kjente. I mitt overlykkelige øyeblikk glemte jeg helt at jeg nettopp hadde fått kokende vann over låret mitt. "Cecilie, du har brent deg jo!!". Heldigvis ble det ikke verre enn litt rød hud.

    I dag satt jeg på kjøkkenet å lagde middag. Jeg løftet Boil-in-bag risen ut av pannen med en gaffel og la den i en tallerken. Jeg hadde en grytevott i fanget så jeg satt tallerkenen på den for å kunne åpne risen lettere. Av en eller annen grunn endte risposen opp på låret mitt istedenfor på grytevotten uten at jeg tenkte meg om. Jeg fikk plutselig en voldsom spasme som lett kunne ha kastet meg på gulvet hadde jeg ikke holdt meg fast. Benet mitt begynte å riste noe voldsomt og jeg ble kastet bakover.  Jeg lurer på hva i all verden som skjer før jeg innser at kroppen reagerer på at risposen er for varm.  I det jeg tar den vekk slutter spasmene.
    Jeg tenkte at det kanskje ikke var så ille siden jeg fikk den vekk såpass fort så jeg la bare pittelitt papir med kaldt vann over.  Der tok jeg desverre veldig feil.  Det tok svært kort tid før det ble dannet vannblemmer og det ser bare ut til å bli verre. Jeg har fått annengrads forbrenning på både låret og på magen med det som nå er store blemmer.  Det er ikke mer enn 4-5 cm langt og 1 cm i bredde, men det er mer enn nok.
    Det gjør ikke direkte vondt men jeg kjenner at det er "noe" i området.

    Dette viser hvor forsiktig jeg må være, og ikke minst hvor lite jeg kjenner. Hadde jeg kjent noe hadde dette vært unngått, men på en annen side er det en fordel at når det først har skjedd så slipper jeg å kjenne smerten.

    Jeg finner ikke noe eksempelbilde på hvordan det er å ikke kjenne noe, og heller ikke hvordan det er å være lam, så da legger jeg heller ved et bilde av et lam !



    Bææ <3

     

  • Kunsten å kjøre rullestol

    Det har blitt mye fokus på hvordan det er når kroppen er lam .Å kjøre rullestol derimot er noe helt annet. ( jeg sier kjøre, rulle blir bare rart)

    Første gang jeg fikk se rullestolen som skulle bli bena mine var jeg mildt sagt bekymret for hvordan dette kom til å gå (ironisk nok ).

    For dere som ikke har fått det med dere så har jeg hjelpemotor i hjulene mine. Det vil si at når jeg tar i drivringene på hjulene er det en motor som hjelper til. Hjulene har to "gir".Langsom, som bare hjelper til litt, og rask for å få ekstra hjelp i bakker eller der det er ekstra tungt. Jeg er ganske lat så jeg har selvfølgelig alltid på rask. Når assistentene mine prøver rullestolen min med motoren av går det helt fint, men så snart den blir skrudd på tørr de så vidt å ta i drivringene. Jeg får meg  en god latter når de prøver å  rulle rett frem og ender opp med å være mer i veggen enn gulvet.

    Det tok noen måneder før jeg sluttet å kjøre inn i vegger ,kanter, senger, bord, stoler, bein og ikke minst dyr.( du har ikke følt skikkelig smerte  før du har fått meg over tærne. Med andre ord, hold deg på avstand. )

    Det er ikke bare -bare å plassere rullestolen der man vil ha den. Det er som med bilkjøring , man må se langt frem og ha overblikk.  Det er spesielt viktig å holde et øye med veien forran meg siden det skal svært lite til før jeg stolen plutselig bråstopper i ett eller annet hinder. Det kan være alt fra småstein, grener, gjørme eller små sprekker i veien. Treffer jeg noe sånt i høy nok fart er det stor sjanse for at jeg enten plutselig befinner meg på bakken, eller at de små hjulene blir ødelagt.

    Underlaget jeg kjører på har svært mye å si. Du har kanskje stått på rulleskøyter? Det beste i verden er å rulle på ny asfalt. Grus er nesten umulig med mindre jeg bruker høy fart. Gress er veldig tungt og sand er dønn umulig.Snø kan også være veldig tungt. Is er derimot morsomt, men også veldig utfordrende.

    Oppoverbakker , kanter,eller lignende er spesielt utfordrende.Det er ikke sånn at man kan ta hvor som helst på hjulene. Tar jeg tak for langt bak kan jeg risikere å vippe stolen bakover. I en oppoverbakke er det pittelitt kjipt om det skulle skje.  Det blir en balansesport for å passe på at vekten min er der den skal i de forskjellige situasjonene. Ofte kjører jeg baklengs der det er for vanskelig å kjøre normalt.

    I nedoverbakker har jeg det som plommen i egget. Jeg beklager om du får en plutselig trang til å bite negler eller springe etter meg fordi du mener det går for fort. Jeg elsker fart! Jeg suser av gårde. raser ned bakker, smetter rundt hjørner, og har mer enn en gang fått folk til å sette hjertet i halsen. Om det er en ting jeg er rå på så er det rullestolkjøring.

    Vær har også veldig mye å si. Særlig snø og regn er et stort problem. En ting er at man ikke kommer seg frem, en annen ting er at man enten blir søkkvåt eller iskald. Drivringene som jeg tar i for å styre rullestolen blir gjennomvåte og dermed kalde.Det tar ikke langt tid før fingrene mine har blitt så kalde at jeg ikke kjenner dem lenger. Gode hansker betyr derfor alt!




    Gårsdagens plasking i sølepytter med min ubersexy regnfrakk.

    Assistenten min tegnet et fantastisk bilde av en hverdag med meg.




     

     

     

  • Julebakst

    Etter enda en natt med veldig lite søvn kom det ikke overraskende på meg at jeg hadde svært lite energi. Planene om å dra på jobb til  Trygg Trafikk ble lagt til side, og den opprinnelige planen var å sette seg på hobbyrommet å bare slappe av. Istedenfor har vi kost oss med musikk og julebakst.  Karamell, nøtteroser, pepperkaker og risboller (remser). Av tidligere erfaringer vet jeg at det kommer til å være borte innen uken er over , men det betyr ikke annet enn at det jeg har laget er godt .






    Nom nom!

  • Hvor blir det av søvnen min?

    Av en eller annen merkelig grunn nekter kroppen min å sove når jeg vil den skal. Jeg holder på å bli sprø!

    "Før i tiden " (for å høres eldre ut), kunne jeg sove hele tiden. Om det var opp til meg hadde jeg aldri forlatt sengen. Ikke minst var jeg gretten å vanskelig å få ut av sengen.
    Noe magisk må ha skjedd med meg i ulykken for plutselig trengte jeg ikke mer enn 5-6 timer. Når jeg våknet var jeg i tillegg i strålende humør til alle andres store frustrasjon. Det er visst ikke alltid så kjekt å komme på jobb til verdens største glis og falsk synging tidlig på morgenen.

    Når jeg gikk på videregående i fjor la jeg meg rundt 11, sovnet 12-1 og sto opp rundt 5. Det fungerte egentlig helt fint så lenge jeg fikk sove litt på dagen når jeg kom hjem. (se for dere meg som sitter inntil et bord og holder rundt en dyne for å holde meg oppe / og sove komfortabelt på samme tid. )

    Siden jeg begynte å snu meg selv om natten har jeg kommet inn i en rutine som gjør at jeg våkner etter 3-4 timer når jeg vet jeg må snu meg for å unngå trykksår.  Problemet var og er at det ikke alltid er så lett å sovne etterpå. Jeg spiller gjerne en time , halvannen på tlf for å bli trøtt nok til å falle tilbake i drømmeverden.

    I det siste derimot virker det ikke som kroppen vil ta imot søvnen jeg vil gi den. Når jeg er klar til å sove og føler meg trøtt nok til det så er det som om kroppen plutselig er tilbake i trassalderen. "NEI JEG VIL IKKE!!".
    Neivel... Alle som har barn vet at trassalder ikke er noe å spøke med, det samme gjelder visst for kroppen min.

    Så nå ligger jeg her da, etter en uke med 2-3 timers søvn hver natt skulle man tro jeg allerede sov.

    En voksen person trenger 53 timers søvn i uken. Sånn som det er nå sover jeg 21 i uken. Om man da ganger 53 med 4 (4 uker), altså 212, og 21 med 4, 84 timer ,så ser man at det kanskje ikke er helt sånn som det skal være. ( Dette er første og siste gangen dere ser meg bruke matte, jeg er til vanlig veldig allergisk mot det. )

    Om det var en person jeg aldri trodde kom til å få insomnia så var det meg med mitt (egentlige) store sovehjerte.

    Jeg føler meg litt som dette :




    Hvor lenge sover du om natten?

  • tobarnsbloggmor!

    Jeg har oppgradert meg til å være tobarnsbloggmor!

    Denne bloggen er nesten som barnet mitt, jeg tenker på den hele tiden, jeg forer den når jeg føler den trenger mer tekst, og kler den i fint design.

    Etter tre år som mamma til bare en bestemte jeg for å få en til. I går ble den til, herlig var det!

    Nå har jeg nettopp gitt den mer tekst og litt bilder slik at den er fornøyd og god og mett til i morgen.

    For å se det nye barnet mitt kan du trykke på lenken nederst i blogginnlegget.

     

    I går var en vond dag der jeg bare lå rett ut. Jeg kom meg aldri opp i stolen så jeg ble liggende i sengen i hele går. Det var litt godt å  slappe  av uten å tenke på alt jeg skal rekke. Til tross for at jeg er sliten og har vondt nekter kroppen å gi meg søvn. I det siste året har jeg klar meg på 3-4 timers søvn i døgnet. Den siste uken har det vært 2-3. Jeg sovnet ikke før 03.30 og våknet lys våken klokken 05.45. I prinsippet burde jeg være kjempetrøtt nå men jeg finnes ikke trøtt i det helet tatt. Denne insomniaen tar fullstendig knekken på både meg og energien.  Jeg gruer meg veldig til i morgen og begynnelsen på neste uke, men det skal vel gå på et vis.

    I mellomtiden kan dere le av Ikea tradisjonen min som går ut på at jeg aldri forlater Ikea uten å ha hatt en lampeskjerm på hodet først.




    Link til blogg nummer 2: http://cileskreative.blogg.no/

     

  • Ikea er ikke sunt for lommeboken min.

    Energi kom kom kom til meg!

    Jeg tror jeg er en av få som har vitaminbjørner, mulitvitamintabletter, b12 tabletter, sjokolade, smågodt og kjeks i nattbordsskuffen sin.
    Jeg gjør alt jeg kan for å få i meg nok energi til at jeg kan fungere i hverdagen. I det siste har jeg overrasket mange med at jeg til tross for underernæringen fortsatt smiler og er glad uten at man kan se på meg at jeg egentlig mangler det meste av det kroppen trenger for å fungere. Jeg har for det meste ledd det bort og ikke tenkt så mye over det, ihvertfall helt til denne uken startet. Det var som å gå på en vegg (eventuelt rulle), all energi forsvant ut i det blå, og jeg tror jeg aldri har vært så utmattet før. Først nå skjønner jeg hva de mener når de sier at underernæring ikke er noe man skal ta veldig veldig alvorlig.

    På torsdag hadde jeg 4 kjøretimer etter hverandre. 4 timer med fokusering og læring. Jeg var så sliten når jeg kom inn døren hjemme at det var på nippet til at jeg svimte av. Jeg har aldri besvimt, ikke engang i ulykken, noe som legene sa var et mirakel fordi det skulle skjedd pga adrenalinet og skadene.  I går kveld var jeg så sliten  etter å ha vært på Ikea at jeg lå i sengen å halvsov i flere timer. Når kvelden kom hadde jeg store problemer med å holde øyenene åpne, ikke fordi jeg var trøtt, men fordi hodet dunket og det føltes som dagen før, at jeg holdt på å svime av.

    I dag har vi droppet alt av avtaler og jeg ligger bokstavelig talt rett ut i sengen. Gi meg litt energi!

     

    Sånn ser det ut når jeg setter meg over til førersetet. Rullestolen blir festet i veggen etterpå som på bildet.

     

    Ikea er ikke sunt for lommeboken min, likevel går jeg på samme feilen hver gang.
    La meg understreke at det ikke bare er mine ting.


    Vel hjemme klødde det i hobbyfingrene, så jeg lagde disse lysene.


    Leah hadde vondt i magen i går, noe man kunne se på hele henne.


    Ikea hadde pepperkakedeig. Jeg klarte ikke motstå fristelsen av å lage søte små peppergriser!

    Hva syns du om Ikea?




  • hits