Cilejentii -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Når jeg ble lam fikk jeg en gave.

Når jeg ble lam, fikk jeg en gave.

Jeg fikk et nytt syn på livet, jeg fikk forståelse, tålmodighet, styrke og mot. Jeg fikk håp, glede, og bekreftelse.

Jeg blir tankefull når jeg blir møtt med sorg, bekymring , sinne og et solid " huff. det er så synd i deg" når jeg forteller at jeg har blitt lam.
 Det er nesten som å få et slag i ansiktet hver gang jeg får den reaksjonen, rett og slett fordi jeg vet så altfor godt hva jeg har fått, ikke bare hva som har blitt tatt i fra meg.
Å  gå gjennom overgangen fra " jeg kan gå" til "jeg kan ikke gå" er som å måtte komme seg gjennom en så å si umulig hinderløype. Før hvert hinder tenker man " dette klarer jeg ikke", men så setter man inn alle krefter og kommer seg på mirakuløst vis gjennom det likevel. I gjengjeld får man en massiv dose av styrke som kommer godt med før neste hinder. Man bygger seg opp litt og litt for hver ting man klarer, og til slutt ser man ikke hindringene lenger. 

Det er trist at man skal bli sett ned på av mennesker som ikke engang aner hvorfor. Uvitenhet eller ikke, jeg er kanskje ikke sterk fysisk, men psykisk har jeg bygget meg opp til å bli sterkere enn noen kan forstå. En styrke jeg bærer med stolthet. Av og til kunne jeg ønske stoltheten lyste rundt meg slik at alle kan tenke "wow" istedenfor " stakkars henne.."

Jeg ser muligheter , ikke begrensninger. Jeg ser utfordringer, ingenting er umulig.

 

En annen ting som virkelig irriterer meg grenseløst er når jeg får høre

" Det er stor respekt til samboeren din".
Hvorfor det?
"Fordi han er sammen med deg tross  handikappet".

Det de ikke forstår er at han ikke ser handikappet, han ser meg. Han tenker ikke på alle de tingene jeg ikke kan gjøre, fordi han på lik linje som meg heller tenker alternativt.

Jeg vet jo i bunn å grunn at alt bunner i ren uvitenhet fra andres side, men det irriterer meg ikke mindre av den grunn. Jeg har så lyst å bare trykke på en knapp hver gang jeg møter et menneske , som gjør at de bare skjønner. For seks år siden var jeg akkurat like uviten, dessverre.

Hvordan kan vi endre på det?

 

Årets julebilde av meg og samboeren :)




  • Julefeiring i nytt hus

    God lille julaften! :)

     

    Jeg er  inne i en liten bloggtørke for tiden , rett å slett fordi jeg ikke har noe å skrive om.
    Nå som nyåret kommer vil det bli flust i ting å skrive om, så det kommer snart mer! :)

     

    Siden sist har det skjedd relativt lite.Vi har pyntet til jul, ryddet og prøvd å gjøre det klart til i morgen. 
    Det har vært veldig stille og rolig og jeg har for det meste tilbrakt tiden min under dynen og sett episode etter episode med forskjellige tvserier for å få tiden til å gå.
    I helgen hadde vi en av de beste vennene mine på besøk, noe som selvfølgelig alltid er veldig koselig og som gir meg et lite avbrekk fra de daglige rutinene. 2 av tre nære venner bor mange timer unna, så da setter man ekstra pris på hver gang man treffes. Om et par uker kommer min eneste venninne, som har kjent meg i snart 10 år. Gleder meg til skikkelig jentehelg!

    I år er første gang på 4 år jeg feirer skikkelig jul. I morgen fylles huset med foreldre , søsken og besteforeldre fra Glenn sin side. Blir stas å feire skikkelig jul i nytt hus! Vi har pyntet og laget det så fint som mulig her til de kommer. Den tradisjonelle pepperkakebyen jeg lager hvert år har kommet på plass og pakkene er under treet.

    Kakeboksene har gradvis blitt fylt opp med kjeks, pepperkaker og nøttetopper, og i dag har jeg laget ristopper og delfiakake. Kakeboksene er mistenksomt nok bare halvfulle etter å ha fått besøk av både Glenn og assistentene.

    Nå er både tobeinte, hjulbeinte og firbente klar for julen! :)










  • Assistent kjærleik <3

     

     

    Det har snart gått 4 år siden jeg fikk min første assistent gjennom Uloba. BPA(brukerstyrt personlig assistanse) skulle gi meg sjansen til å styre livet mitt selv, gi meg kontroll og la meg få leve ett fullverdig liv. Lite visste jeg at det å få BPA kom til å h så stor innvirkning på livet mitt. Når jeg søkte på assistenter tenkte jeg hovedsakelig at jeg ville ha færre folk som kom rekende inn dørene mine. Det var aldri en god følelse å måtte grue seg til hvem som kom inn dørene hver gang hjemmesykepleien skulle komme.

    Jeg  var i en prosess der jeg fremdeles holdt på å komme tilbake til et liv hvor jeg kunne fungere best mulig når første assistent satt foten innenfor dørstokken min. Pga henne fikk jeg mulighet og tid til å lære ting jeg burde ha lært før. Etter tre måneder med assistenter var jeg mer selvstendig enn jeg trodde var mulig. Nå,- nesten fire år senere, har jeg både doblet, tredoblet og firdoblet hva jeg kan, hvor selvstendig jeg er og jeg ser ikke lenger begrensninger, -bare utfordringer.

     Grillfester,strandturer,fotballkamper, bilturer,lek med dyrene,flytting, weekendturer til både England, Ålesund , Oslo og Bergen. Forestillinger, tv-studio, artikler og fotoshoot.. Sverigeturer, shopping, spillkvelder, singstar, tacokveld, julebord, vi har laget pepperkakebyer, hørt... på musikk og sunget høyt til tross for ikke veldig imponerende stemmer. Kjedelig husarbeid, turer med Leah,rullestolkjøring og heis"henging"..Sykehusinnleggelser, akutten, operasjoner, rutinetimer på sykehuset. De har vært der for meg hele tiden. De kjenner meg på en måte ingen andre gjør, har sett meg le gråte , være fortvilt, lykkelig, alt som hører med. De har vært mine nærmeste, de jeg forteller ting til, de jeg vet bryr seg.

    De fortjener all den rosen de kan få. De har jobbet både dag og natt noen ganger, stått på til det ytterste, jobbet når de har vært syke.. De har strukket seg lenger enn lengst. Jeg kan virkelig ikke få takket jentene mine nok.

    Assistenter begynner og assistenter slutter, men jeg glemmer ikke tiden vi hadde sammen av den grunn. 

    Forholdet man får til hver enkelt er virkelig unikt.

    Vil du ha en jobb utenom det vanlige? Bli assistent!



  • Rutiner og forflyttning

    De fleste skjønner at det å sitte i rullestol krever mye og at man har mye å tenke på.
    Når man er ute å kjører må man hele tiden se langt frem slik at man alltid er forberedt på hvilke hindringer som kommer. Det må egentlig alle, men i forhold til en person som er normalt fungerende må vi tenke på alt fra humper, hull i bakken, hvilket underlag man kjører på, fortauskanter, og bakken er skrået osv.
    I og med at kroppen fungerer annerledes enn før er det alltid noe man må følge med på. Alt fra trykksår, om kroppen har vondt, om noe er galt, hvor mye den takler osv.

    Jeg tenker på små ting absolutt hele tiden. I skrivende stund ser jeg på klokken og vet at jeg straks legge meg på en annen måte for å unngå trykksår. På forhånd har jeg allerede regnet ut hvor lenge jeg kan ligge slik og når jeg må snu meg.

    Det er mye som går gjennom hodet hver dag som andre ikke må tenke på. Jeg tror de fleste hadde blitt overrasket hadde de vært i hodet mitt i en dag.
    Ta for eksempel når jeg har bestemt meg for å legge meg i sengen og jeg vet jeg skal ligge der en stund. Allerede tidligere på dagen har jeg skrudd på varmeovnen på soverommet og lukket døren slik at det er varmt til  senere. Samtidig tok jeg med meg varmeflasken inn på kjøkkenet og  har tømt den slik at den er klar. Jeg fylte også vannkokeren med vann.
    Jeg sjekket hva jeg eventuelt ville trenge, og hva jeg allerede har tilgjengelig.

    På den måten vet jeg når jeg er klar for å legge meg i sengen .eksakt hva jeg trenger.


    Slik går rutinene :

    Jeg trykker opp knappen for å skru på vannkokeren som allerede er fylt med vann.
      Deretter gjør jeg klart mat om jeg vet at jeg skal ligge der lenge nok til at jeg  kommer til å bli sulten, passer på å lage meg nok drikke og tar det med inn på soverommet.  Samtidig legger jeg forflyttningsbrettet på sengen. Jeg legger også opp laderen til laptoppen, og fester laderen til telefonen mellom madrassene slik at jeg alltid har den tilgjengelig.Laptoppen legges slik at jeg får tak i den, og jeg passer å at ingenting er i veien til når jeg skal forflytte meg.For å gjøre det enkelt å skru av varmeovnen og lyset har jeg en fjernkontroll jeg kan styre dem med. Den legges også slik at jeg får tak i den. Når alt det er gjort kan jeg rulle tilbake til kjøkkenet hvor vannkokeren er ferdig og lage klart varmeflasken. Når det er gjort passer jeg på at begge dyrene har både mat og vann, sjekker at alt på kjøkkenet er av, skru av unødvendig lys, låser utgangsdøren og ser om katten vil inn-eller ut.




    Etter å ha gått gjennom listen i hodet for å se om jeg har glemt noe kan jeg trygt flytte meg over i sengen uten å måtte flytte meg tilbake til stolen senere fordi jeg har glemt noe. Men jeg er fortsatt ikke ferdig.






    Forflyttning er til tider vondt ,(som er noe av grunnen til at jeg vil gjøre alt klart slik at jeg ikke glemmer noe og må risikere å komme meg ut av sengen for å hente det igjen)  Det første jeg gjør er å passe på at beina står slik som de skal på fotbrettet. Står de feil kan jeg komme til å skade meg, kanksje uten at jeg merker det. Jeg legger brettet under ene delen av rumpa/låret og bruker hendene til å flytte kroppen fra stolen til sengen via brettet. Når jeg er over må jeg igjen sjekke at beina ikke står feil. For å få de opp i sengen har jeg med vilje på meg lange strømper slik at jeg kan ta tak i dem og løfte de opp på sengen en og en. Dette tar til tider lang tid og jeg må være tålmodig når spasmene strømmer gjennom kroppen. Av og til er det så ille at det rett å slett nesten er umulig å strekke de ut.Får jeg spasmer kan jeg ikke gjøre annet enn å la dem holde på til de slutter selv, og samtidig risikere at de drar meg ned på gulvet fordi kroppen rister. Jeg har heldigvis såpass kontroll at det aldri skjer. Det høres kanskje voldsomt ut, men når man gjør dette hver dag så blir det til en vane.Det er ikke alltid enkelt å flytte på en kropp der 85% ikke fungerer, spesielt ikke når den lever sitt eget liv.

     





    Jeg har ikke alltid like stygge sokker folkens!

     

     




  • hits