Cilejentii -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Takk for meg :)



Det kommer en tid for alt, og nå er tiden inne for slutten på denne bloggen.

Bloggen ble startet bare måneder etter at jeg ble lam og har hjulpet meg gjennom både gode og vonde tider. Spesielt godt har det vært å få ha en plass å få ut tanker når det har blitt for mye for hodet. Det har hjulpet utrolig mye at dere , nye som gamle , har vært der for meg og støttet meg uansett om jeg har kjent dere eller ikke. Jeg har delt mange fine minner her, opplevelser, mestringer, og ikke minst reisen min gjennom det å bli selvstendig. Reisen er heldigvis snart over , etter snart 7 år. Det har skjedd ufattelig mye de siste årene , og hadde det ikke vært for at jeg har lagret bloggen fra start til slutt hadde jeg glemt mye. Nå har jeg sjansen til å sette meg ned å lese hvordan jeg egentlig har hatt det de første årene , i mange mange år fremover. 

Jeg er glad for alle brevene jeg har fått, Mail, telefoner, meldinger , og ikke minst nye bekjente. Jeg har også fått lov til å være med på mye spennende innen media grunnet bloggen. 

Men nå er det på tide å avslutte. Jeg har prøvd mange ganger før og likevel kommet tilbake , men denne gangen tror jeg at jeg er ferdig for godt. 

Jeg har uendelig mye godt foran meg og gleder meg vanvittig mye til et nytt liv der jeg kan gjøre som jeg vil og leve det livet jeg har savnet så mye. Nye minner skal lages og nye opplevelser står i kø! Ord kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg.

 

Så tusen takk for alt  kjære lesere, og takk for meg :)

 

 

 

  • Endelig venn med den elektriske rullestolen

    I dag hadde jeg en opplevelse jeg har ventet lenge på. 

    Når jeg var ferdig med opptreningen etter ulykken i 2009 fikk jeg utdelt en elektrisk rullestol til min store skrekk. Jeg var , er  og har alltid vært veldig sta, så jeg slo meg vrang å nektet å bruke den. Jeg var fast bestemt på at jeg klarte meg fint i den manuelle rullestolen og at jeg aldri kom til å bruke elektrisk. Det var ikke meg å sitte i en stol hvor man trykker på en knapp for å komme seg fremover. Og ikke minst- jeg ville ikke føle meg handikappet. 

    Opp gjennom årene har jeg slitt mye med nettopp det , å føle meg handikappet. Jeg har fått tilbud om å være med på diverse rullestolsport, møter, samlinger, etc. Jeg har alltid sagt nei fordi jeg har tenkt " hvorfor skal jeg menge meg med rullestolbrukere bare fordi jeg er en selv?". For all del, jeg har mange venner som sitter i rullestol, men jeg skjønte ikke behovet for å menge meg bare fordi alle satt i stol. Jeg har blitt både sint, lei og frustrert fordi folk ikke tenkte som meg, og jeg følte på mange måter at jeg ble satt i bås. Faktisk så unngikk jeg andre i rullestol i mange år av samme grunnen. Var jeg ute og møtte på rullestolbrukere gikk blikket mitt automatisk en annen vei i redsel for å få et smil eller  nikk som sa " jeg vet hvordan det er, vi er i samme bås". 

    Det er selvfølgelig en vond tanke, men det har bare vært vondt ment mot meg selv. Jeg har ikke hatt lyst til å innse realiteten. Og ikke minst har jeg vært redd for at det å innse det ville innebære at jeg mistet meg selv til noe jeg ikke visste hva var. For meg var den elektriske rullestolen den store stygge ulven som jeg helst ikke ville se. Derfor har den stått å samlet støv siden den gang. Rett før jeg flyttet til oslo tok jeg kontakt med ergoterapaut her angående å tilpasse stolen på nytt i og med at jeg har gått ned så mye. Jeg tenkte som så at det gjerne var på tide at jeg bet i det sure eplet. Først for en uke siden, over et år senere.- fikk jeg den tilbake. Nytt sete, ny motor, ny lader, og en skikkelig vask kom ut av det, og nå ser den ut som ny. 

    I dag ble den prøvd for første gang på snart 6 år.  Stolen passer meg perfekt og er god å sitte i. Den store bonusen  er ståfunksjonen. Når jeg fikk stolen var jeg godt over grensen på  hvor mye vekt den tålte når man bruker ståfunksjonen. Nå er jeg langt under grensen og det er helt trygt å bruke den. 



    Det er godt å endelig ha kommet til det punktet hvor jeg bare kan være stolt av meg selv istedenfor å tenke slik jeg har gjort før. Det vil komme godt med , for det nye store i livet mitt er at jeg skal rulle nordover på nyåret en gang, - og bli der.  Jeg har ikke annet valg enn å få polstret kroppen og gjøre meg klar til kampen mot vinteren, men jeg gleder meg så mye at det ikke kan skje fort nok! :)

  • Storbyweekend med NHFU

     

    I dag er det akkurat en måned til jeg skal legges inn for å opereres. Colostomi og urostomi skal på plass i en ganske stor operasjon. Jeg kan ikke skryte på meg at jeg gleder meg noe særlig til hele prosessen , men jeg er fantastisk spent på hvordan livet kommer til å forandre seg etter operasjonen. Jeg vil for første gang på nesten 7 år ha kontroll på min egen kropp igjen, - uten å trenge hjelp fra noen andre. Det er en helt fantastisk tanke og egentlig kan ikke tiden gå fort nok fremover. Likevel er jeg for første gang livredd før en operasjon og hodet er mildt sagt kokt av alle tankene som virrer rundt. Både kropp og psyke har vært gjennom mye de siste 4 månedene, og det blir dessverre ikke bedre med det første. Akkurat nå er jeg besatt av tanken på lyset i enden av tunnelen for å holde motet oppe.

    Når det hoper seg opp med tanker og man ikke lenger vet hvor man skal gjøre av seg er det deilig å kunne ta seg en pause. Jeg dro derfor med meg en assistent på roadtrip og langtur til Bergen i helgen som var. På torsdag satte vi oss i bilen og satte kursen over fjellet. Grunnet omkjøring måtte vi kjøre over Hardangervidda begge veier, en nydelig tur  men med dårlige veier. Jeg har heldigvis vokst opp med langturer og koser meg bak rattet.
    På hotellet var vi en hel haug rullestolbrukere fra NHFU (Norges Handikapforbund ungdom.) fra forskjellige steder i landet. Vi var alle der for å delta på Funkisdagen som ble holdt på festplassen i Bergen på lørdag. Hele helgen var full av aktiviteter som alle kunne delta på. Alt fra tur til fløien, shopping med stylist, standup/sitting down , intimkonsert med Casa  Murilo , og mye mer. Jeg var så skutt av å kjøre så langt at jeg ikke orket så mye de første dagene, men det jeg var med på var utrolig hyggelig.

    På fredag dro jeg innom Spinalenheten en liten tur å sa hei til gamle kjente slik jeg alltid gjør når jeg er i Bergen. Til tross for at det snart er syv år siden jeg var der jobber de fleste der enda. Det sier litt om plassen og miljøet. Spinalenheten vil alltid være spesielt for meg uansett hvor mange år det går. Det var tross alt der jeg startet det nye livet som hjulbeint. Som alltid var det veldig koselig å se dem igjen og minnene strømmet tilbake.

    Gruppen til meg og Anita, Positivt rullende, vokser daglig og det er godt med liv i den. De fleste av de jeg møtte i helgen var også medlemmer der, så det var artig å møte mennesker man bare har sett bilder av. Det var også noen kjentfolk som jeg ikke har sett på årevis. Ingenting slår det å være sosial og komme seg ut litt når man til vanlig bare ligger i sengen. . Jeg har frem til nylig holdt meg unna andre i rullestol fordi jeg ikke ville bli satt i bås eller fordi jeg ikke klarte å identifisere meg med dem. Nå er jeg glad for at jeg har kommet over den kneiken slik at jeg ikke går glipp av alle de fantastiske menneskene. Jeg har følt meg veldig alene fordi det er vanskelig for andre å sette seg inn i situasjonen der kroppen ikke spiller på samme lag som meg, så det  var veldig deilig å vite at jeg fikk forståelse uten at jeg trengte å forklare så veldig når jeg var der.  Er kroppen dårlig så er den det og det blir ikke satt noen spørsmålstegn med det.



















     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

  • Bursdagskos :)

    Hei hå!

    Nå har jeg tenkt så lenge at jeg skal skrive nytt blogginnlegg at jeg fant ut at det endelig var på tide.
    Sist lørdag ble jeg operert for tredje gang. Mandagen etter satte jeg meg i bilen med alt utstyret mitt og kjørte hjem.
    Når man har vært borte i en måned er det ingenting som er bedre enn å komme hjem, men det var litt av et styr likevel. Før jeg fikk dra hjem måtte jeg innom røntgen for å tømme magen en siste gang for spinalvæske. Det ble tømt 180ml. Deretter måtte jeg skifte kateteter, og så prate med kirurgen. Jeg og han hadde pratet helt fra starten om at at jeg skyldte ham en milkshake. Hvorfor husker jeg ikke. Men når jeg fant ut at det var hans skyld at det ble så mye trøbbel så sa jeg at han skyldte meg en istedenfor. På siste stopp innom rommet mitt sto det et beger med smootie. Sykehuset hadde ikke milkshake, så han fikk tak i det som kunne ligne. Da snakker man dyktig kirurg da! Jeg lo godt når jeg innså at det  var fra ham.

    Jeg kom meg hjem, men når jeg kom hjem hadde kateteret falt ut. I slike tilfeller kan man ikke gjøre annet enn å freake helt ut, og tro meg, det gjorde jeg.
    Men når jeg hadde fått tenkt meg litt om så fant jeg ut at jeg like godt kunne prøve å sette inn et nytt selv, - og klarte det etter litt om og men! Jeg fortalte det på sykehuset og fikk beskjed om at jeg da kunne gjøre det selv fremover.I går prøvde jeg igjen og fikk det til. DA snakker man stolthet da, for det er noe jeg har gått rundt å trodd at jeg ikke kom til å klare siden ulykken.

    Forrige helg fylte jeg tjuebuhuseks år. Fælt å tenke på at jeg blir 30 om 4 år, men det hjelper å tenke på at de som er eldre enn meg sikker har det enda verr. Det hjelper på en merkelig måte! Dagen før bursdagen fikk jeg en gledelig telefon av pappa om at han kom med hele familien på besøk. Bursdager har aldri vært en big deal for meg, men denne bursdagen toppet alle andre. Ikke nok med at både pappa, stemor, de to minste søstrene mine og eldste broren min var her, så kom også siste søsteren min innom. Hun kom sammen med to tanter og to søskenbarn. I tillegg kom flere assistenter innom med typene sine. Til sammen på hele dagen var vi 18 stk i huset i løpet av dagen. Det er svært sjelden jeg ser familien, så det var ordentlig stas, spesielt de to minste som jeg ikke har sett så mange ganger. Det ble masse kos og jeg ble stort sett brukt som klatrestativ hele dagen. Pappa lagde favorittretten min fra barndommen og resten grillet. Jeg fikk både blomster og gaver og dagen  var helt fantastisk. En sliten meg lå med to småjenter i armkroken på kvelden før de la  seg.

    Ingen betyr mer for meg enn de 4 englene mine!

























     

  • Tusenfryd

    Tiden går altfor fort for tiden. Til tross for at jeg gleder meg til å bli ferdig med operasjonen så er det kjipt å tenke på at det bare er 4 dager igjen. Jeg aner ikke hva jeg kommer til å være i stand til etter operasjonen, så i dag tok jeg turen til tusenfryd. Sist jeg var der var jeg bare 17 år og bodde i ålesund. Nå er det bare 7 minutters kjøring fra huset!

    Etter 2 timer hadde jeg mildt sagt kastet penger rundt meg for å teste vinnersjansen min på de forskjellige bodene. Det ble 3 bamser og en stygg rosa plasthatt før kursen ble satt hjemover. Med andre ord en fin tur :)!

  • #Wheelchairsaresexy

    Av og til er man så heldig at man møter fantastiske mennesker man klaffer helt med.
    Jeg har vært så heldig at jeg har møtt flere slike de siste årene, og hver enkelt er personer jeg holder nært og som jeg har blitt veldig glad i,

    For noen år siden ble jeg kjent med Anita. Hun er ei jente jeg virkelig beundrer og som jeg ser opp til.
    Vi har pratet en del på nett, og for noen måneder siden laget vi gruppen "Positivt rullende" på facebook, som er en gruppe for andre i rullestol , der vi fokuserer på det positive.
    For to uker siden bestemte jeg meg for at det var  på tide at vi møtte hveranandre for første gang. I går kjørte jeg derfor en liten time i nydelig vårvær før jeg kom frem og så ei nydelig jente sitte utenfor å vente på meg.  Som forventet gikk skravla i ett fra begynnelse til slutt. 
    Jeg gleder meg allerede til neste gang!






    Hvordan fotflørte når man er rullestolbruker? Vi har løsningen!

     

    Har du truffet venner via internett?

  • Ikea og lampeskjermene

     

    Det er ren glede at våren endelig har kommet. Jeg har tatt frem både vårskjerf, jakke og sko!
    Det er utrolig deilig å kunne komme seg ut alene uten å være avhengig av andre må hjelpe meg. Ikke det at jeg drar ut alene, for her henger assistentene seg på enten jeg vil det eller ikke, heldigvis!
    Ikea, assistentkjærlighet og selvfølgelig, lampeskjermer,- en  perfekt tidlig vårdag vil jeg si! :)





     

  • Påskekos og blekk

    De fleste som har kommet i voksen alder kan se tilbake på ungdomstiden og tenke at man har gjort noe man ikke hadde gjort den dag i dag.
    Jeg er absolutt en av dem. Når jeg var 16 år (og dum) hadde jeg fått for meg at det kom til å bli kult om jeg fikk min første tatovering. Ikke  hvilken som helst tatovering heller, jeg ville nemlig ha Sylvester fra tegneserien Sylvester og Piip.  Jeg fikk dessverre overtalt mamma til å la meg få lov.
    I årene som fulgte tok jeg enda flere dumme valg, blant annet en stjerne i nakken som ble tatt på den årlige tattoo convention i Stavanger i 2010.

    I dag har jeg ikke mindre enn 7 tatoveringer, to av dem store og resten små. Jeg har for lengst funnet ut at jeg ikke vil ha en katt på skulderen når jeg blir gammel, så nå er jeg atter en gang under nålen for å fylle på med mer blekk. Jeg har funnet en tatovør i Oslo som er veldig flink og som vet hva han driver med. Sammen kom vi frem til en skisse som dekker både katt og stjerne.  Tatoveringen blir den største hittil, og jeg gleder meg maks til å se det endelige resultatet. Hittil har jeg bare 4 timer med tatovering på ryggen, men det blir mange flere før den blir helt ferdig.  I påsken fikk jeg gjort litt, og nå på tirsdag skal jeg gjøre mer!

    Ellers i påsken har jeg hatt besøk av gode venner, slappet av og ellers  kost meg masse. Oslo var så heldig å få skikkelig påskevær i år! Jeg har våknet hver dag til strålende sol og fine temperaturer! :)

    Ryggen per dags dato, bare rot inntil videre!



    My homie,  THE nordlending, The best, og litt "mannshit". Takk for ei fin påske ! <3



    Har du tatoveringer?

  • Hils på Bob, 5 år

    Sol, fuglekvitter og vårtegn på alle kanter!
    I dag skulle jeg egentlig tatovere meg, men siden tegningen ikke var klar enda ble det utsatt til tirsdag.
    Vi fant derfor ut at vi heller skulle finne på noe annet morsomt, og valget ble Oslo Reptilpark!
    Når sant skal sies så er jeg verken fan av slanger eller edderkopper, men det er bare en enda større grunn til å dra nettopp dit.
    Dessverre så fikk vi ikke se så mye som vi ville, for når vi kom dit viste det seg at de holdt til i kjelleren og trappen ned dit var så bratt at det ikke var verdt å ofre livet for, uansett hvor mange som hadde vært med å løftet. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ville holde en slange før jeg kom dit, så jeg spurte pent om det var mulig å gjøre det likevel, og det fikk jeg! Heldigvis (eller dessverre , jeg er usikker ) kom hun med en liten søt en ved navn Bob på fem år.
    Bob var en søt liten kar som oppførte seg fint, så da gikk det egentlig helt greit!

    Den stakkars bilen min har samlet støv og skitt siden i sommer, så jeg kostet på den en skikkelig vask med polering og det hele etter turen til Oslo! Vi ryddet den litt inni og vasket litt, så var nesten så jeg følte jeg hadde fått ny bil etterpå.  Med helt nydelig vær har det vært helt fantastisk å være ute i dag. Jeg merker jeg virkelig trenger det.
    På mandag kommer endelig heisen opp til 2 etasje på plass her i huset, så da skal jeg endelig lage hobbyrom igjen!














  • hits