Cilejentii -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Jeg er redd.

Jeg er redd.

Ikke bare litt redd, men kjemperedd, livredd.

Når jeg tenker tilbake på alt jeg har vært gjennom fra start til slutt, så er det mange ting som står høyt på listen over ting som har vært ubehagelig og skremmende. Ulykken, operasjoner, opptrening, På ett eller annet punkt slutter man å bli redd fordi  man har vært gjennom så mye før. Etter 6 år hadde jeg virkelig trodd at jeg var ferdig med slike store ting, men nå viser det seg at jeg skal gjennom det som for meg kommer til å være det verste hittil.

Jeg har hele tiden vært opptatt av at jeg skal være så "normal" som mulig. Ikke det at jeg er unormal på noen måte, men jeg har hatt store ønsker om å bevare kroppen så naturlig som mulig, uten for mye modifisering eller forandringer. Jeg har alltid hatt problemer med mitt eget selvbilde, og det ble langt i fra bedre når jeg ble lam. Jeg har alltid vært "stor", men nå har jeg endelig klart å gå ned i vekt og er fornøyd med hvordan jeg ser ut.  Jeg er på et punkt hvor selvtilliten min er på topp i forhold til hva den var før,,og jeg kan ikke få beskrevet godt nok hvor deilig den følelsen er.

Om en måned skal jeg gjennom første steg i en prosess som dessverre kommer til å ødelegge det.  Det at jeg om noen måneder skal ha utlagt tarm og nytt blæresystem får meg til å grøsse. Jeg sitter med en ubeskrivelig følelse av smertelig uro som ikke vil bort. Jeg vet at løsningen er det beste for meg, men jeg sliter med å godta det.

Ved tidligere operasjoner har jeg ikke vært bekymret, men denne gangen vet jeg ikke hva jeg går til og hva resultatet blir. Jeg gruer meg til å sovne på operasjonsbordet .- og senere våkne med 5 store operasjonsarr.  Jeg er altfor klar over at den første tiden kommer til å være veldig vanskelig både for hode og kropp , noe som gjør at jeg gruer meg ekstra mye. Tanken på at jeg skal gå gjennom en enda større operasjon bare måneder etter den første kan jeg ikke tillate meg selv å tenke på.

Jeg har en måned igjen som meg , -hvordan jeg kjenner meg, og jeg kommer til å gjøre det beste jeg kan ut av det.

Jeg har folk som er glad i meg og som er der for meg, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg samtidig aldri har følt meg så alene om noe som nå.Jeg er sliten, emosjonell og jeg som vanligvis er en rolig sjel som tar alt veldig kuli,- reagerer sterkt på ting jeg ikke kunne brydd meg mindre om før. Jeg får daglig flere knekk hvor jeg reagerer på noe eller blir så emosjonell at jeg tyr til tårene. Det er uvant og ekkelt, rett og slett.

Livredd..

  • I dag har jeg vært lam i 6 år



    I dag er det 6 år siden jeg fant ut at en liten Mitsubishi Galant som står stille, ikke er den beste rustningen når en lastebil treffer i en hastighet på 70 km/t. Jeg kommer aldri til å glemme når alt stoppet og jeg tenkte  "seriøst? Dette leser man jo bare i avisene, det skal jo ikke skje meg.

    Det skjedde meg. 7 måneder tidligere sto jeg på toppen av Sukkertoppen (fjell) hjemme i Ålesund og så utover hjembyen. Lite visste jeg om hva som kom, men det var kanskje like greit? Hadde noen fortalt meg at jeg om bare måneder skulle være gjennom de rareste ting så hadde jeg virkelig ikke trodd på det. Vi snakker skruer som blir skrudd ut av kroppen min med skrujern,- for hånd. Trykktest av blæren hvor det har stått 6 mennesker med hodet godt plantet mellom bena mine for å se hvor lang tid det tok før jeg tisset på meg. Pumpe i magen som både tikker og piper så man kan høre det.

    Jeg har hørt utrykket "Å gå på veggen",- jeg har kjørt på veggen - og i samme slengen brukket tåen. Den store fordelen er at jeg ikke kjenner det, og det har jeg også vært sjeleglad for når jeg har klart å stryke mitt eget lår med strykejern.

    For å ikke snakke om en måned i koma med drømmer som var så virkelige at ejg fremdeles har vanskeligheter for å tro at det ikke har skjedd i virkeligheten. Nr jeg våknet og sa jeg hadde vært i fyllearresten i Tromsø fikk jeg klar beskjed om at "nei Cecilie, nå tror jeg du er litt forvirret". 8 måneder på sykehus gikk, med beinhard trening for å bli så selvstendig som mulig. Jeg trodde jeg hadde nådd grensene mine når jeg endelig kom hjem, men der har jeg overrasket stort. Jeg kan ikke fordra jenter og alt dramaet som følger med, men hver enkelt av de 25 assistentene jeg har hatt siden sommeren 2011 har gjort til at jeg i dag stolt kan si at jeg gjør så å si alt selv. Jeg kan til og med kjøre bil, JEG, som allerede før ulykken var fast bestemt på at jeg aldri skulle ta lappen.

    Når jeg var liten brukte jeg å stå i sofaen ved siden av besøket vårt , " prikke de på skulderen og si " Hei, e hete Cecilie, ka du hete ?". De siste fem årene har jg sagt " Hei, jeg heter Cecilie Bjørndal, er trafikkskadd og nå skal du få høre historien min". Så godt som over 10 000 årlig har hørt meg fortelle, for å ikke snakke om hvor mange det blir om vi tar med alle gangene jeg har vært i media. En gang når jeg var liten fikk jeg fem kroner for å gå hjem fordi jeg snakket for mye. jeg visste at munndiareen min kom til å komme til nytte en gang i livet!   

    Jeg har vært sterk, synlig og stolt. Jeg har kjempet og klart meg overraskende bra. Jeg har fnyst hver gang noen har reagert med "åh, det er så synd i deg!", for et å være hjulbent er ikke verdens undergang. Det som dermed ikke er så kjekt er alle de små tingene man sliter med som til sammen gjør ting vanskelig. Sannheten er at jeg er sliten nå, etter mange år med vond kropp, både fysisk og psykisk. 2015 vil bli et hardt år med enda mer vondt og store utfordringer. Operasjonene jeg skal gjennom er store, men jeg kommer forhåpentligvis tilbake sterkere, og ikke minst helt selvstendig. jeg har alltid klart meg alene, men nå trenger jeg virkelig all støtte jeg kan få, mer enn noen sinne. Jeg er flink til å poste bilder hver gang noe skjer for å vise styrke, men i virkeligheten ligger jeg i sengen opp til 20 timer i døgnet pga kroppen, noe som fort kan bli ensomt. Snart skal jeg under kniven, og etter det blir det enda verre en periode. Jeg velger å tro t jeg er sterk ved å vise svakhet, men nå trenger jeg båe venner, familie og bekjente.

    Livet er hva man gjør det til, men det er viktig å ha godt med støtte uansett.

     

  • Slutt å tro at du har kontroll..

    ...for du har faktisk ikke det...

    I dag har jeg hatt førerkort i 1 år og 1 måned. Jeg anser meg selv som en god sjåfør, men jeg er langt ifra utlært og har mer enn nok å lære fortsatt.
    Det er dessverre ikke så enkelt som mange tror, at man består førerprøven og dermed plutselig kan kjøre som man vil. Det at du står der med førerkortet i hånden vil si at du har jobbet for å komme deg dit, men jobben er langt fra ferdig. Du må fortsette å gjøre det kjørelæreren har lært deg.Du må følge trafikkreglene og du må ha full fokus på alt som skjer både inni og rundt bilen.  Du må kunne alle trafikkreglene såpass godt at du ikke trenger å tenke for  å vite hva de forskjellige situasjonene krever av deg. Viktigst av alt er å kjøre etter forholdene og ha full fokus på kjøringen, -og ikke minst la være å gjøre unødvendige ting.

     

    Hva mener jeg med unødvendige ting? Først og fremst mener jeg mobiltelefon. Vi har kommet til en tid der alle har mobiltelefoner, og attpåtil er avhengig av dem. Jeg er også en av de som aldri klarer å la telefonen ligge til vanlig. Det som er så dumt er at det er vanvittig mange som tar med seg den uvanen når de kjører bil. Enda verre er at det er mange som ikke tenker over hvor farlig det faktisk er.
    For det første så er det helt ulovlig å holde på med mobiltelefon når man kjører . Det eneste som er lov er å svare og avslutte samtaler, men bare om telefonen er fastmontert i en holder. Alt annet telefonbruk er imot loven. Hvorfor er det så enkelt å bryte loven? For det andre så tar det blikket og fokuset vekk fra selve kjøringen. Si for eksempel at du skal skrive en tekstmelding.  En bilulykke kan skje på sekunder, selv om du har øynene på veien. Å skrive en tekstmelding tar i gjennomsnitt 23 sekunder å skrive når du kjører. Tenk hvor mye faren øker på de 23 sekundene, og alt som kan skje. Det virker ikke lenge der å da, men det er mer enn nok tid til å snu opp-ned på livet ditt. Det kan jeg skrive under på, som selv er et offer nettopp pga mobilbruk.

    Men det er ikke bare mobilen som er farlig. Alt du gjør i bilen som ikke innebærer selve kjøringen er med på å ta vekk fokuset fra kjøringen og alt som skjer rundt. Spise , drikke, lese, skifte sang på radio, plukke opp ting i bilen , listen er uendelig. Tenker du over hva du er i ferd med å gjøre før du gjør det ? Tenker du over risikoen, sjansene, hva som kan skje? Alle de tingene virker kanskje uskyldigt, men tenker du over hvor liten tid som skal til før noe skjer blir saken en annen.

    Det sier seg selv at man verken skal sminke seg, lese avisen eller holde på med telefonen når man kjører bil. Likvel er det overraskende (og forskrekkende) mange som tenker at dette bare er bagateller. Vel, da kan jeg si takk, for da har dere nettopp gjort meg om til en bagatell.

    Jeg er i overkant opptatt av dette, og det er egentlig litt synd å tenke på, for det var veldig mye som skulle til før jeg tenkte skikkelig over det. En livsforvandling, en ulykke og 8 måneder på sykehuset måtte til. Men det trenger ikke være sånn for deg. Ta alle forhåndsregler når du sitter foran rattet. Pass på passasjerene dine å ikke la de få forstyrre deg.

    Hva er viktigst, å skrive den meldingen, å lese avisen, eller at du faktisk overlever dagen?




     

    Jeg har overlevd lastebil mot stillestående bil, farten var 70 kmt. Grunnen, telefonbruk.

    Jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke er noe jeg har lyst å oppleve igjen.

    Tenk deg om når du setter deg bak rattet.

  • Jeg billig? Langt ifra!

    God kveld :)!

    I dag var tanken tom, så jeg måtte inn på sykehuset for påfyll.
    Med tanken mener jeg Baklofenpumpen jeg har i magen. Den gir meg medisin hele døgnet som gjør at musklene mine blir slappe slik at jeg ikke får spasmer. (ufrivilige muskelsammentrekninger)
    Etter 6 uker må jeg inn på sykehuset for å fylle på igjen. Pumpen rommer 20 ml ,noe som tilsvarer en sum på rundt 4-5000 kroner hver gang. Jeg vet ikke hvor mye selve pumpen koster, men ifølge sykepleierene ligger det på rundt 100 000 kr. 

    I tillegg til pumpen har jeg til sammen 50 cm med titan i forskjellige deler av kroppen, pluss en haug med skruer. Kirurgisk titan er svindyrt, så om vi legger det sammen med pumpen blir det en del penger. 

    Jeg har fra starten prøvd å ha en viss oversikt på hvor mye ting rundt meg koster for å se hvor mye staten må ut med når en person blir skadet i trafikken . Jeg kan på ingen måte finne ut eksakt hvor mye  "jeg har kostet" , men jeg kan tenke meg det er snakk om mange millioner. Sykehusopphold, medisiner, rehabilitering, erstatning, hjelpemidler, hjemmesykepleie, assistenter , listen er evig lang.

    Her hjemme har jeg en hel haug med hjelpemidler som koster mye mer enn man skulle tro.Under følger en liste over hva noen av mine hjelpemidler koster :

    • Elektrisk rullestol : 223.000
    • Sykkelfront til rullestol : 106.000
    • Ståbord: 40.000
    • Elektrisk hjelpemotor på manuell rullestol: 20.000( jeg har to)
    • Manuell rullestol : 20.000 ( jeg har to)
    • Personløfter : 8000
    • Dusj stol : 5000

    Total sum : 462.000 kr

    I tillegg kommer det mange småhjelpemidler som forflyttningsbrett, klyper, ekstra hjul , belter,  trykkavlastende madrasser, ramper, osv.

    Som ryggmargsskadet og trafikkskadd får jeg også støtte til bil. Når de skal spesialtilpasse bil kjøper nav en helt ny bil som deretter blir helt strippet og bygd om på nytt slik hver bruker må ha det. Min bil kostet rundt 600.000 kr, og ombyggingen var omtrent like dyr.  Jeg fikk også dekket førerkortet.

     Det er nesten ikke til å tro at en brekt rygg kan koste staten så ufattelig mye penger. Jeg føler meg heldig som bor i Norge hvor man får såpass mye dekket når man først har vært så uheldig å bli handikappet. 

    Jeg kan i det minste motbevise det om noen sier at jeg er billig, for her har du ei dame man kan kalle dyr i drift!

     

    Bildet under er fra når jeg fikk førerkortet 25 juni i år.

     

     

     

     

     

     


     




  • hits